Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2014

Sannheten om Influensa: Min plan om å bygge tårn av lommetørkler.

 

 

Jeg har sittet i flere dager nå og vridd hjernen min opp, ned og tilbake igjen. For å prøve å komme på ideer til hva jeg kan blogge om å fortelle dere.

Men for å være helt ærlig. Mitt liv de siste dagene er nok noe du sjelden vil høre om. Men guess what?!  du skal få høre om det anyways ;)

Mine dager i det siste har blitt tilbringt i sengen med fluffy dyne, halv fluffy puter som aldri virker å være akkurat sånn jeg vil ha de.
Jeg har vært «halv dopa» på nesespray med både saltvann, menthol, dødehavetssaltstein something og gud vet hva annet.
Paracet har vært en trofast følgesvenn og rommet mitt ser snart ut som et tårn av papir lommetørkler. «Slimbøtta» står trofast på nattbordet fylt med gøgg som har bosatt seg i hals-systemet mitt.
Varmeovnen står på full guffe, mens jeg hakker tenner så svetten spruter.
Min trofaste bunad, også kjent som joggetøyet, er på. Og mine fluffy kosesokker gjør at de 5 minuttene hvor jeg faktisk er varm, blir til at jeg koker levende.

Tven spiller «hjernedød» tv, med en eller annen «housewife» som ikke klarer å åpne døra eller hva søren hun prøver på.

Hostesaften smaker dritt men prøver mitt beste å svelge ned den brunne gugga som føles ut som om den har vært gravet opp fra bakken.
I håpet om at jeg kanskje skal kunne få beholde begge lungene på innsiden av kroppen. Selv om den ene lungen, mer eller mindre stikker ut av munnen min som en ekstra tunge.

Er det mulig å ha så mye snørr i en så liten kroppsdel som en nese, tenker jeg mens jeg snyter meg for hva som føles ut som gang nr 2000 idag.
Det skulle vært en lov mot dette. Jeg mener, hallo… hvor mye trenger jeg liksom?
Jeg skjønner tegninga. Jeg trenger ikke 300 kilo med snørr for å fortelle meg at denna jævla influensaen er noe dritt som har tatt over kroppen min.
Som gjør at jeg ikke kan sette foten utenfor døren uten 20 DOC halselinser i munnen.
For da hoster jeg meg ihjel, så folk tror jeg dør i hjørnet av butikken.

Du kan kalle meg «en mann» så mye du vil. Å si at jeg sytrer og klager.
Men kom tilbake til meg etter å ha født en «slimbaby» ut igjennom nesa og hostet opp lungen med lufttrykk fra stortåa å opp. Så skal vi se hvor tøff du er!

Nei, nå føler jeg at jeg har delt for mye info. Dere vet mer enn dere vil og jeg har helt klart gjort poenget klart at mine dager ikke akkuratt har vært veldig high fashion.

Da gjenstår det bare for meg å krype oppi senga mi igjen.
Banke opp puta mi fordi den ikke forstår hva komfortabel betyr, og kanskje ta 10 kilo nesespray til, I håpet om at mentholen kicker meg inn til en dvale.

Peace out folkens!  Se opp for influensa bitchen som står på hjørnet å venter på deg.

Snufs, kremt og host fra min seng til deg.

AAAAATTTSSSJJJJJOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO

runjrjrvdr

I’m sure as hell the happiest I’ve ever been

 

«Never underestimate a girl’s love for her favorite band. Never think even for a minute, that she won’t defend them to her death. Because it’s not just the music that makes that band her favorite. It’s the guys, the gals. It’s the fans. People whom of which she has interacted with thanks to the band. That band might of saved her life, or just made her smile everyday. That band has never broke her heart and has yet to leave her. No wonder she finds such joy in her music.»
– Alex Gaskarth.

2014-02-19 21.21.51
Det er 6år siden jeg så bandet All time low for første gang. 6år siden jeg forelsket meg hodestups i deres musikk, tørre humor og herlige medlemmer (Hey Jack!).

Jeg var 16år. Hadde rosa striper i håret og brukte klær som så ut som det var hentet ut i  fra Avril Lavigne sitt klesskap.
Du kan ikke si at jeg ikke tok ting fult ut i alle fall.

16år gamle meg viste kanskje ikke alt om verden, var ikke spesielt skoleflink eller passet kanskje ikke inn i noen gruppe på skolen. Men hvem brydde seg? ikke jeg i alle fall. For jeg hadde musikken min.
Så lenge jeg hadde øreproppene mine plugget i mp3 spilleren min, kunne jeg bekjempe verden.

2014-02-19 21.39.21

All time low er en av de store grunnene til at jeg har et av de vennskapene som betyr aller mest for meg.
My partner in crime, my twin from another Family. Ida.
Det var hun som introduserte meg til ATL (og jeg er så UTROLIG glad for at hun gjorde det. GOOD WORK GIRL!).

Jeg husker fortsatt den første videoen hun sendte meg.
Musikk videoen til sangen «Coffee shop soundtrack».
Jeg var solgt fra første gitarriff (bokstavelig talt) ;)

That was it.
Dette bandet ble fort til en del av basen til vårt vennskap, og vår verden (vi var jo tross alt 16).

2014-02-19 22.11.46

Jeg skal ikke si så mye.
Jeg og Ida er fortsatt de 16år gamle jentene som ristet etter å ha møtt sine helter for første gang.
Vi har fortsatt rosa og lilla i håret. Hører fortsatt på musikken så høyt at høyttalerne sprekker.
Og gråter fortsatt når favorittsangen blir spilt live.

6 years, and nothing has changed.

I går så vi de live på sentrum scene.
Med hendene i været og tårer i øynene ble kvelden fort til den beste kvelden i mitt liv.
Favoritt sangene kom på løpende bånd og latteren satt løst.

Ingenting kan slå følelsen av å se favoritt bandet skulder mot skulder med sin bestevenn.
Vonde stunder, dårlige minner, hverdagskaos og hælvetes influensa blir fort erstattet med lykke, hes sangstemme og fjortisskriking.
Det finnes ingen bedre terapi enn å synge ordenene som har betydd så ufattelig mye for deg, høyere enn du trodde mulig. Sammen med de som betyr aller mest for deg (enten om de vet det eller ikke).

Jeg kunne sittet her i hele kveld, og prøve å forklare deg hvor mye disse 4 guttene betyr for meg. Men jeg er redd for at ingen av oss hadde fått noe ut av det.

Du kommer aldri til å forstå følelsen av å se ditt favorittband stå foran deg og spille sangene du har slitt ut på cden hjemme. Før du erfarer det selv.

Følelsen av å se hundrevis av andre som liker akkurat det samme som deg ( ja, de finnes faktisk).
Det å se at dine helter er noe annet enn bare ansikter på plakatene på jenterommet.

Det er en så utrolig unik følelse.
Jeg er så glad for at jeg opplevde det i en ung alder. At jeg innså gleden og kraften av musikk.
Det er noe jeg kommer til å være takknemlig for, resten av mitt liv.

Music saved my life.
Open Your heart and Your ears….it might just do the same for you.
 

 

Valentines day: A drop in the ocean.

Ah, Valentines day. Dagen alle single gleder seg til….Maybe not!
Jeg vet at for min del har de fleste valentines vært tilbring alene med dårlig kjærlighets filmer på tv og med en plate melkesjokolade som date.
Yes! der har dere meg ;)

Men i år ble det litt annerledes.
Jeg var så heldig at jeg fikk konsert billett til å se Ron Pope, Wakey!Wakey! og Alexz Johnson,
i julegave, fra to av mine bestevenninner (Ida og Thea, I love you).

Så da ble det til at Valentines day 2014, skulle jeg tilbringe med mitt livs kjærligheter.
Musikk, og jentene mine :)
I’m one Lucky girl.

DSC_04652014-02-14 18.57.472014-02-14 19.30.392014-02-14 21.14.23

Takk til Ida, Thea og Maren for en utrolig koselig kveld.
Jeg kunne ikke bedt om bedre Valentines enn dere :)

Man skal lære noe nytt hver dag!

I går lærte jeg meg noe nytt før kl 09:00 (og nei, det var IKKE at jeg ikke er et morgen menneske, haha.)
Jeg lærte meg og flette en «Fishtail braid»!  Har hatt lyst til å lære meg denne type flette lenge. Men har aldri helt fått det til før i går. Yes, er en smule stolt av meg selv ;D
Can’t you tell?!

DSC_0463

 DSC_0459

DSC_0461

Pink hair, Don’t care!

DSC_0456

Mobbeofferet som åpnet munnen en gang for alle.


«Sticks and stones may break her bones. But words and names can make her wanna kill herself.»

For noen dager siden ble jeg inspirert til å skrive dette innlegget.
Etter at «sjefen min», Tove skrev på sin facebookstatus at hun hadde hoppet ut av bilen og gitt huden full med kjeft til noen mobbebøller hun hadde sett på sin vei.

Den første tanken som slo meg var; «Gud, jeg kunne ønske det fantes flere som Tove i verden!».
Flere som nettopp sier ifra og bekjemper mobbing på den måten.  Hands on!
Det settes stor respekt for det, i alle fall i mine øyne.
Som selv har vært et mobbeoffer igjennom mesteparten av min skolegang.

DSC_0449

Når jeg var 6år ble jeg kalt «dum» for første gang av mine medelever.
Når jeg var 7år ble jeg kalt «feit» for første gang av mine medelever.

I løpet av årene har jeg blitt kalt de fleste navn i boken. Jeg har hatt på meg flere «merkelapper» enn det hadde vært plass til på kroppen min.
Feit, stygg, grusom, dum, teit, lesbisk, blubbe, kula, sjiraf, fattigbarn, elefant, idiot………………..

They kick you and they beat you, and they tell you it’s fair.

Jeg brukte så mye av min tid, på å prøve å overleve dagene, at jeg ikke fikk med meg halvparten av det jeg egentlig var på skolen for.
Jeg brukte tiden min på rådgivers kontor, hos lærere, på rektorskontor eller gjemmende på doen eller bak veggene i gangene.

Jeg kan sitte her og legge skylden på hvem som helst. Jeg kan sitte her og banne skolestyret opp og ned for at de aldri tok ting på alvor og gjorde noe med det.
Jeg kan sitte her og hate de alt for mange lærere som bare ba meg om å «suck it up».

Men jeg har lært såpass mye i løpet av mine snart 23 år, at jeg vet at det bare vil skade meg mer enn gjøre noen nytte. Ingenting kan endre fortiden, og for å være helt ærlig..så er jeg glad for det.

Uten alle mine….la oss kalle det «erfaringer», så hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Ja, jeg har ting jeg kunne ønske jeg kunne endret.
Som foreksempel stemmen jeg hører i hodet mitt når jeg møter typiske «bråkmaker» barn på gaten.
Eller måten magen min forsatt knyter seg når jeg går igjennom skolegården på min gamle ungdomskole.
Men på en måte er jeg glad for alt jeg har gått igjennom..fordi nettopp det, har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kunne være.

Jeg har mine «svake» sider, tro meg.
Men jeg vet at jeg kan komme meg igjennom det meste livet kan kaste imot meg.
For det kan neppe være mye værre enn å føle seg hatet, urettferdig behandlet og som verdens største idiot i så mange år.
It’s hard to say, but its the truth….my truth.

 

Men la oss gå tilbake til start her….

Jeg synes det krevde mot av Tove å si det som det er.
Nettopp den type person er den jeg jobber meg opp til å bli, for hver dag som går.
Jeg vil bekjempe mobbing på alle måte jeg kan, om det så er at jeg kaster meg ut å bilen på vei til jobb.

Jeg husker når jeg var sånn 15 år, så hadde jeg kommet til det pointet hvor jeg hadde fått nok.
Etter 9år med meningløs og ondskapsfull mobbing tok jeg saken i egne hender.
Noe skjedde i meg, jeg var ikke den redde jenta med tårer i øynene lenger.
Jeg var en sint tenåring med en munn som sjelden stod stille ved urettferdig behandling isteden.
Jeg sa sjelden i fra når det gjaldt meg selv, jeg hadde lært meg og bare på en måte ta til meg alt av ord og dytting som mine medelever og lærere hadde å komme med.
Når det gjaldt mobbing av mine venner derimot, var det en helt annen historie.

Jeg kjempet mot skolestyret, jeg fortalte lærere historiene og sannheten av situasjonene.
Jeg søkte møter med både lærere og rådgivere, jeg «svarte» mobberne.
Med andre ord, jeg kjempet kampen vennene mine ikke klarte, nettopp fordi det er den type venn jeg er.
Hvis du er min venn, så kommer jeg til å forsvare deg.
Ikke fordi du nødvendigvis alltid har rett, men fordi det vi har er verdt å kjempe for, og ingen skal «pelle deg på nesa».

Et minne som sitter godt brent inn i mitt hodet er den dagen etter skolen i 9 klasse, når min bestekompis på tiden ble banket opp av 2 medelever. Disse guttene hadde mobbet han i lang tid, og det hadde begynnt å bli voldlig. Jeg er på vei ut av skolegården i det jeg får øye på dette, at de kaster han ned i en snøhaug og sparker han. Ord feiler meg i det jeg får de ut av munnen min,  mens adrinalinet i meg koker som varm lava. Før jeg vet ordet av det dytter jeg bort han ene, skriker alt jeg eier å har om at de skal slutte ,river med meg kameraten min og  løper nedover veien.
Den ettermiddagen sitter forsatt brent inn i hodet mitt selv ca 8år senere, og de 2 guttene tørr forsatt ikke se meg i øynene når de møter meg på gata.
Kanskje jeg er mer badass enn jeg gir meg selv kredit for.

Jeg har sett mobbing i alle stadier og former. Og ikke minst på veldig nært hold.
Jeg har selv blitt mobbet, sett venner bli mobbet og reddet venner som var nære ved å gi opp på livet av nettopp denne grunnen.

Det har vært flere stunder jeg har ønsket meg bort fra det hele.  Men det er også stunder jeg var glad for at jeg nettopp var på riktig sted til riktig tid.

Det så mange ikke forstår, er hvor mye skade noen få ord, ja så få som et, kan gjøre.
Det ene «kallenavnet» du tror er harmløst kan skade noen.
Ordene du sier uten å tenke deg om, eller som du sier fordi du rett og slett ikke bryr deg. Kan være den siste spikkeren i kisten.
Det du sier til noen, fordi du selv sliter men ikke vet hvordan du skal takle det. Kan være grunnen til at hun eller han gråter seg i søvn hver natt.
Det kan være grunnen til at de ønsker de ikke våkner morgen etter.
Grunnen til at de ikke vil gå på skolen.

Det er ikke bare ord.
Det sårer ikke bare der å da.
Og det betyr mer enn «ingenting».

Til alle dere mobbere der ute.
Tenk før dere snakker. Tenk før dere dytter noen inn i skapet eller veggen.
Vil du virkelig være grunnen for andres smerte?
Vil du være grunnen for at deres drømmer kanskje blir knust fordi de ikke tørr å gå på skolen?
Vil du være grunnen til at noen går uten venner?
Grunnen til at dine medelever gråter seg til søvn eller får arr de kommer til å bære resten av livet?
Vil du være grunnen for at det finnes hat i deres hjerte og tårer i deres årer?

Hva ville du gjort hvis noen sa det du går rundt å sier, til noen du er glad i?
Eller hvis noen tok tak i si, broren eller søsteren din å dyttet dem inn i veggen?

Tenk før du åpner munnen eller knytter neven!
You might just save a life.

«Hold on, if you feel like letting go.»

Jeg vil dedikere dette innlegget her, mine ord på papir (vel, på word dokumentet), til alle «misfits» der ute.
Til alle dere som tørr å gå en annen vei, som tørr å gå med det dere synes er kult, selv om andre rundt deg mener du ser ut som en idiot. Til dere som tørr å være dere selv, som tørr å si ifra, som tørr å tro.
Til dere som ble valgt sist i gymtimen, dere som gikk på skoleballet og rocket dansegulvet alene, til alle dere som nå sitter og tenker at dere har vært i mine sko.

Vær dere selv, vær unike og ikke endre dere for noen. Livet er for spesielt til å tilbringes som en kopi,  så vær orginal!

Og til dere der ute som opplever mobing på noen måte.
Si ifra til noen!
Jeg vet at det ikke alltid er slik at de som burde ordne i problemet gjør det, eller at alle vil lytte til deg.
Men ikke gi opp.  Snakk med mennesker rundt deg du stoler på. Familie, rådgiver, rektor, lærer, noen som kan hjelpe deg i kampen.
Sist men ikke minst, ikke gi opp!

Det blir bedre. Det virker nok ikke sånn nå, eller om et år.
Men tro meg, det gjør deg så mye sterkere hvis du lar det gjøre det.
Jeg har vært der, jeg har stått i dine sko og har hørt alle navn i boka.
Se på meg, jeg lever forsatt.
Selvførgelig har jeg arr, som nok aldri vil forsvinne…Men de gjør meg til den jeg er. Det burde dine gjøre med deg også.

Scars are just battlewounds.
Stay strong!

DSC_0447