«Sticks and stones may break her bones. But words and names can make her wanna kill herself.»

For noen dager siden ble jeg inspirert til å skrive dette innlegget.
Etter at «sjefen min», Tove skrev på sin facebookstatus at hun hadde hoppet ut av bilen og gitt huden full med kjeft til noen mobbebøller hun hadde sett på sin vei.

Den første tanken som slo meg var; «Gud, jeg kunne ønske det fantes flere som Tove i verden!».
Flere som nettopp sier ifra og bekjemper mobbing på den måten.  Hands on!
Det settes stor respekt for det, i alle fall i mine øyne.
Som selv har vært et mobbeoffer igjennom mesteparten av min skolegang.

DSC_0449

Når jeg var 6år ble jeg kalt «dum» for første gang av mine medelever.
Når jeg var 7år ble jeg kalt «feit» for første gang av mine medelever.

I løpet av årene har jeg blitt kalt de fleste navn i boken. Jeg har hatt på meg flere «merkelapper» enn det hadde vært plass til på kroppen min.
Feit, stygg, grusom, dum, teit, lesbisk, blubbe, kula, sjiraf, fattigbarn, elefant, idiot………………..

They kick you and they beat you, and they tell you it’s fair.

Jeg brukte så mye av min tid, på å prøve å overleve dagene, at jeg ikke fikk med meg halvparten av det jeg egentlig var på skolen for.
Jeg brukte tiden min på rådgivers kontor, hos lærere, på rektorskontor eller gjemmende på doen eller bak veggene i gangene.

Jeg kan sitte her og legge skylden på hvem som helst. Jeg kan sitte her og banne skolestyret opp og ned for at de aldri tok ting på alvor og gjorde noe med det.
Jeg kan sitte her og hate de alt for mange lærere som bare ba meg om å «suck it up».

Men jeg har lært såpass mye i løpet av mine snart 23 år, at jeg vet at det bare vil skade meg mer enn gjøre noen nytte. Ingenting kan endre fortiden, og for å være helt ærlig..så er jeg glad for det.

Uten alle mine….la oss kalle det «erfaringer», så hadde jeg ikke vært den jeg er idag. Ja, jeg har ting jeg kunne ønske jeg kunne endret.
Som foreksempel stemmen jeg hører i hodet mitt når jeg møter typiske «bråkmaker» barn på gaten.
Eller måten magen min forsatt knyter seg når jeg går igjennom skolegården på min gamle ungdomskole.
Men på en måte er jeg glad for alt jeg har gått igjennom..fordi nettopp det, har gjort meg sterkere enn jeg noen gang trodde jeg kunne være.

Jeg har mine «svake» sider, tro meg.
Men jeg vet at jeg kan komme meg igjennom det meste livet kan kaste imot meg.
For det kan neppe være mye værre enn å føle seg hatet, urettferdig behandlet og som verdens største idiot i så mange år.
It’s hard to say, but its the truth….my truth.

 

Men la oss gå tilbake til start her….

Jeg synes det krevde mot av Tove å si det som det er.
Nettopp den type person er den jeg jobber meg opp til å bli, for hver dag som går.
Jeg vil bekjempe mobbing på alle måte jeg kan, om det så er at jeg kaster meg ut å bilen på vei til jobb.

Jeg husker når jeg var sånn 15 år, så hadde jeg kommet til det pointet hvor jeg hadde fått nok.
Etter 9år med meningløs og ondskapsfull mobbing tok jeg saken i egne hender.
Noe skjedde i meg, jeg var ikke den redde jenta med tårer i øynene lenger.
Jeg var en sint tenåring med en munn som sjelden stod stille ved urettferdig behandling isteden.
Jeg sa sjelden i fra når det gjaldt meg selv, jeg hadde lært meg og bare på en måte ta til meg alt av ord og dytting som mine medelever og lærere hadde å komme med.
Når det gjaldt mobbing av mine venner derimot, var det en helt annen historie.

Jeg kjempet mot skolestyret, jeg fortalte lærere historiene og sannheten av situasjonene.
Jeg søkte møter med både lærere og rådgivere, jeg «svarte» mobberne.
Med andre ord, jeg kjempet kampen vennene mine ikke klarte, nettopp fordi det er den type venn jeg er.
Hvis du er min venn, så kommer jeg til å forsvare deg.
Ikke fordi du nødvendigvis alltid har rett, men fordi det vi har er verdt å kjempe for, og ingen skal «pelle deg på nesa».

Et minne som sitter godt brent inn i mitt hodet er den dagen etter skolen i 9 klasse, når min bestekompis på tiden ble banket opp av 2 medelever. Disse guttene hadde mobbet han i lang tid, og det hadde begynnt å bli voldlig. Jeg er på vei ut av skolegården i det jeg får øye på dette, at de kaster han ned i en snøhaug og sparker han. Ord feiler meg i det jeg får de ut av munnen min,  mens adrinalinet i meg koker som varm lava. Før jeg vet ordet av det dytter jeg bort han ene, skriker alt jeg eier å har om at de skal slutte ,river med meg kameraten min og  løper nedover veien.
Den ettermiddagen sitter forsatt brent inn i hodet mitt selv ca 8år senere, og de 2 guttene tørr forsatt ikke se meg i øynene når de møter meg på gata.
Kanskje jeg er mer badass enn jeg gir meg selv kredit for.

Jeg har sett mobbing i alle stadier og former. Og ikke minst på veldig nært hold.
Jeg har selv blitt mobbet, sett venner bli mobbet og reddet venner som var nære ved å gi opp på livet av nettopp denne grunnen.

Det har vært flere stunder jeg har ønsket meg bort fra det hele.  Men det er også stunder jeg var glad for at jeg nettopp var på riktig sted til riktig tid.

Det så mange ikke forstår, er hvor mye skade noen få ord, ja så få som et, kan gjøre.
Det ene «kallenavnet» du tror er harmløst kan skade noen.
Ordene du sier uten å tenke deg om, eller som du sier fordi du rett og slett ikke bryr deg. Kan være den siste spikkeren i kisten.
Det du sier til noen, fordi du selv sliter men ikke vet hvordan du skal takle det. Kan være grunnen til at hun eller han gråter seg i søvn hver natt.
Det kan være grunnen til at de ønsker de ikke våkner morgen etter.
Grunnen til at de ikke vil gå på skolen.

Det er ikke bare ord.
Det sårer ikke bare der å da.
Og det betyr mer enn «ingenting».

Til alle dere mobbere der ute.
Tenk før dere snakker. Tenk før dere dytter noen inn i skapet eller veggen.
Vil du virkelig være grunnen for andres smerte?
Vil du være grunnen for at deres drømmer kanskje blir knust fordi de ikke tørr å gå på skolen?
Vil du være grunnen til at noen går uten venner?
Grunnen til at dine medelever gråter seg til søvn eller får arr de kommer til å bære resten av livet?
Vil du være grunnen for at det finnes hat i deres hjerte og tårer i deres årer?

Hva ville du gjort hvis noen sa det du går rundt å sier, til noen du er glad i?
Eller hvis noen tok tak i si, broren eller søsteren din å dyttet dem inn i veggen?

Tenk før du åpner munnen eller knytter neven!
You might just save a life.

«Hold on, if you feel like letting go.»

Jeg vil dedikere dette innlegget her, mine ord på papir (vel, på word dokumentet), til alle «misfits» der ute.
Til alle dere som tørr å gå en annen vei, som tørr å gå med det dere synes er kult, selv om andre rundt deg mener du ser ut som en idiot. Til dere som tørr å være dere selv, som tørr å si ifra, som tørr å tro.
Til dere som ble valgt sist i gymtimen, dere som gikk på skoleballet og rocket dansegulvet alene, til alle dere som nå sitter og tenker at dere har vært i mine sko.

Vær dere selv, vær unike og ikke endre dere for noen. Livet er for spesielt til å tilbringes som en kopi,  så vær orginal!

Og til dere der ute som opplever mobing på noen måte.
Si ifra til noen!
Jeg vet at det ikke alltid er slik at de som burde ordne i problemet gjør det, eller at alle vil lytte til deg.
Men ikke gi opp.  Snakk med mennesker rundt deg du stoler på. Familie, rådgiver, rektor, lærer, noen som kan hjelpe deg i kampen.
Sist men ikke minst, ikke gi opp!

Det blir bedre. Det virker nok ikke sånn nå, eller om et år.
Men tro meg, det gjør deg så mye sterkere hvis du lar det gjøre det.
Jeg har vært der, jeg har stått i dine sko og har hørt alle navn i boka.
Se på meg, jeg lever forsatt.
Selvførgelig har jeg arr, som nok aldri vil forsvinne…Men de gjør meg til den jeg er. Det burde dine gjøre med deg også.

Scars are just battlewounds.
Stay strong!

DSC_0447