«Never underestimate a girl’s love for her favorite band. Never think even for a minute, that she won’t defend them to her death. Because it’s not just the music that makes that band her favorite. It’s the guys, the gals. It’s the fans. People whom of which she has interacted with thanks to the band. That band might of saved her life, or just made her smile everyday. That band has never broke her heart and has yet to leave her. No wonder she finds such joy in her music.»
– Alex Gaskarth.

2014-02-19 21.21.51
Det er 6år siden jeg så bandet All time low for første gang. 6år siden jeg forelsket meg hodestups i deres musikk, tørre humor og herlige medlemmer (Hey Jack!).

Jeg var 16år. Hadde rosa striper i håret og brukte klær som så ut som det var hentet ut i  fra Avril Lavigne sitt klesskap.
Du kan ikke si at jeg ikke tok ting fult ut i alle fall.

16år gamle meg viste kanskje ikke alt om verden, var ikke spesielt skoleflink eller passet kanskje ikke inn i noen gruppe på skolen. Men hvem brydde seg? ikke jeg i alle fall. For jeg hadde musikken min.
Så lenge jeg hadde øreproppene mine plugget i mp3 spilleren min, kunne jeg bekjempe verden.

2014-02-19 21.39.21

All time low er en av de store grunnene til at jeg har et av de vennskapene som betyr aller mest for meg.
My partner in crime, my twin from another Family. Ida.
Det var hun som introduserte meg til ATL (og jeg er så UTROLIG glad for at hun gjorde det. GOOD WORK GIRL!).

Jeg husker fortsatt den første videoen hun sendte meg.
Musikk videoen til sangen «Coffee shop soundtrack».
Jeg var solgt fra første gitarriff (bokstavelig talt) ;)

That was it.
Dette bandet ble fort til en del av basen til vårt vennskap, og vår verden (vi var jo tross alt 16).

2014-02-19 22.11.46

Jeg skal ikke si så mye.
Jeg og Ida er fortsatt de 16år gamle jentene som ristet etter å ha møtt sine helter for første gang.
Vi har fortsatt rosa og lilla i håret. Hører fortsatt på musikken så høyt at høyttalerne sprekker.
Og gråter fortsatt når favorittsangen blir spilt live.

6 years, and nothing has changed.

I går så vi de live på sentrum scene.
Med hendene i været og tårer i øynene ble kvelden fort til den beste kvelden i mitt liv.
Favoritt sangene kom på løpende bånd og latteren satt løst.

Ingenting kan slå følelsen av å se favoritt bandet skulder mot skulder med sin bestevenn.
Vonde stunder, dårlige minner, hverdagskaos og hælvetes influensa blir fort erstattet med lykke, hes sangstemme og fjortisskriking.
Det finnes ingen bedre terapi enn å synge ordenene som har betydd så ufattelig mye for deg, høyere enn du trodde mulig. Sammen med de som betyr aller mest for deg (enten om de vet det eller ikke).

Jeg kunne sittet her i hele kveld, og prøve å forklare deg hvor mye disse 4 guttene betyr for meg. Men jeg er redd for at ingen av oss hadde fått noe ut av det.

Du kommer aldri til å forstå følelsen av å se ditt favorittband stå foran deg og spille sangene du har slitt ut på cden hjemme. Før du erfarer det selv.

Følelsen av å se hundrevis av andre som liker akkurat det samme som deg ( ja, de finnes faktisk).
Det å se at dine helter er noe annet enn bare ansikter på plakatene på jenterommet.

Det er en så utrolig unik følelse.
Jeg er så glad for at jeg opplevde det i en ung alder. At jeg innså gleden og kraften av musikk.
Det er noe jeg kommer til å være takknemlig for, resten av mitt liv.

Music saved my life.
Open Your heart and Your ears….it might just do the same for you.