Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2014

So much left to give…

 

Once in a lifetime, someone truly special comes into your life. And stays forever.
They might fade away with time..sometimes way too soon.
But their spirit and the mark they’ve made on your heart will live on for life.

3 years ago today, that someone faded away from me.
Sooner than anyone of us could have seen coming.
3 years ago, I learned just how unfair this world could be.
But I also learned just how strong the friendship I’ve had was.

Heaven might have taken my angel that day, but at least I know she’s where she truly belongs now.
This world was never her home.
She was sent here to bless the lives of the ones who had the privlidge to meet her along the way.
She was sent here to teach us, to spread love where needed and to put a much wanted smile on our faces in times of need.
She was always an angel…
And I believe she’s in her rightful spot now, on the edge of a cloud somewhere..looking down on the ones who was lucky enough to have made their way into her heart.

That one special person, is the one that changes you for the better.
That serves as a place to run to, that feels like a million worlds away.
It’s the one you want to call when something happens in your life.
The one you don’t know just how much you need…..Until they’re not there anymore.

My special person came into my life, just when I needed her the most.
She held my hand, changed my view, my life and myself as a person.
She brought colour back into a world that had grown dark. Filled with thorne covered branches.
Clouded skies and thunder in every corner.

In the begining, I didn’t think she was the type of person I needed…
Turns out I was looking at the picture all wrong.
Cause she was exactly what I needed…everything I wanted… and so much more.

She was my mirror, my reflection in the looking glass.
So alike, but yet so different.
So close to picture perfect, but still so close to the edge.

She made a mark on my heart, a scar deep enough to never fade.
Her spirit is sitting next to me. Hand on my back, heart on her sleeve, with what I hope are tears of pride in her eyes.
At least I wish this to be true.

I Never wanted to let anyone in…..thank god I made the only exception for you <3

Rest in Peace, my Angel.

DSC_0785

 

 

 

Lost in the city of angels

 

Etter Søndagens MTV Movie awards. Sitter jeg igjen med en følelse av at alt er mulig, if you just set your mind to it.

Med flere vinnere som begynner sine taler med å nevne at de, som meg pleide å sitte foran tv’en, å se på dette showet. Uvitende om at de noen år senere selv skulle stå på scenen og motta priser for sin lidenskap.

Er det vanskelig og ikke bli inspirert.

Jeg sier ikke at jeg drømmer om å stå på scenen foran halve Hollywood eliten og gi en takke tale med gullpopkornet i hånden. For som jeg vet og sikkert alle dere andre vet også.
Så hadde jeg mest sansynlig tryna oppover trappen. Sikkert tråkket på og revet kjolen min.
Fangirl’et over den som ga meg prisen, etterfulgt av å tisse på meg, når jeg innser hvor mange mennesker jeg egentlig må snakke til.
HEY! Kanskje jeg skulle vunnet en sånn. Hadde i alle fall blitt underholdning for de som ser på. Selv om jeg ville nok begravet megselv under en stein etterpå.
Everything for show business right?

Det som skiller seg spesielt ut for meg denne kvelden er helt klart den inspirerende talen til en av de mest utrolige menn jeg vet om.
Jared Leto.
Som i talen sin står opp for kampen imot Aids. Takker fansen som alltid har vært der for han og resten av 30 Seconds to mars.
Samtidig som han oppfordrer oss alle til å elske de vi vil elske , leve slik vi ønsker å leve,
og til å » NEVER let anyone ever stop you from turning your dreams into your reality».

Jeg legger ikke skjul på at hans ord treffer «close to home» hos meg.
Jeg har alltid vært en drømmer.
Enten om det var drømmen om å bli popstjerne når jeg var 5år. Prinsesse når jeg var 6.
Klesdesigner i en alder av 13, makeup artist i en alder av 20 eller «World changer» i en alder av snart 23.
Så har jeg har alltid kjempet for mine drømmer. Jobbet til blodet sprutet eller tårene rullet nedover kinnet mitt. Uansett hvem kommentarer, meninger og motgang som kom min vei, så snudde jeg det andre kinnet til og gikk videre.
Det er sånn jeg alltid har vært, det har fått meg hit jeg er nå og jeg håper det er sånn jeg kommer meg til det stedet i livet, hvor drømmen min ligger å venter.

Det var en periode i livet mitt, hvor jeg mistet synet på hvem jeg egentlig var.
Som person, som drømmer og generelt hvor jeg ville i livet.

Det har vært harde kamper mot omverden, mot sykdom og aller mest i mot meg selv.
Jeg er på langt nær der jeg vil være i livet. Og jeg jobber hver eneste dag med å komme meg tilbake til det mennesket jeg føler at jeg er.
But I’m getting there. One day at a time.

Og det er dager som nå, med påminnelser som det Jared ga meg..at jeg innser hvor langt jeg egentlig har kommet.

Jeg vet kanskje ikke helt hva drømmen innebærer, hvordan jeg skal få den til å bli virkelighet, eller hvor jeg skal begynne. Men jeg vet at drømmeren jeg alltid har vært stolt av å være, ikke har fallert enda.
Jeg er forsatt jenta som satt å designet kjoler på baksiden av kladdeboken i 7.klasse.
Jenta som drømte om å sminke P!nk i 2012. Og som aldri har nøyet seg for det som kommer lett i verden.

Uansett hvor drømmene mine måtte ta meg. Så skal jeg ta Jared’s ord med meg.
Og ta med meg håpet om at en dag, så kanskje det er jeg som vinner pris for min lidenskap.
Enten om det er for makeuphensikter, for min skriving, for veldedighets arbeid, for kjemping for dyrenes rettigheter.
For beste fightscene i en film eller bare for elsk av Pizza.
Uansett hva det måtte være som ligger i kortene for meg, så håper jeg at jeg kan se tilbake og vite at jeg gjorde «Lille meg» stolt.

Gudene vet at etter alle de awardshows jeg har sett i løpet av mine snart 23år, så vet jeg i alle fall at jeg har talen klar.
Jeg kan jo bare ta å bruke takketalen til Backstreet boys fra VMA’s.
Den har jeg jo hatt memorisert siden 98′.

Yes! I’m that girl… I told you ;)

DSC_0771

 

Girlsnight and re-falling in love with Robert Pattinson

IMG_0642IMG_0632

 

It’s days like these I live for.
Who needs a lover, a husband or a lovechild.  When you have a bestfriend?!
When you have that special someone that makes you laugh harder than you ever thought you could.
Just when you stopped believing you could ever laugh at all.

To: Me From: Me

DSC_0495DSC_0503 DSC_0505 DSC_0506 DSC_0508 DSC_0509

Will we believe anything for love?

 

Er vi villig til å finne oss i alt, og tro på alle mulige sider av sannheten, for å være i et forhold?

En historie som ble fortalt til meg, her for noen dager siden. Fikk meg til å tenke litt på nettopp dette.
Kjærligheten.
Hva er vi egentlig villig til å tro, for kjærligheten?

Er kjærligheten viktigere enn familie? Venner? Drømmer?

Jeg vet hvor jeg står på denne saken. Hva tenker du?

 DSC_0492

Som den single venninnen, så er det alltid vanskelig og gi råd i en situasjon angående forhold og kjærlighetsdrama (synes i alle fall jeg). Spesielt når man er den venninnen som nok har minst selverfaring på feltet. Men som den venninnen jeg er, setter jeg på meg forståelse skoene og trykker på knappen til den fornuftige siden av hodet mitt. Her er det bare å snakke rett fra levra og håpe på at jeg «Make sense».

Det å fortelle en venninne at du synes hun kanskje burde slå opp med typen sin er aldri en god ide. Det er på mange måter hva man vil kalle en «lose-lose situation». Men på samme måte..er det bedre å lyve?

Jeg er en «believer» i at sannhet varer lengst og at det ALLTID er veien å gå. Men at det samtidig finnes bedre måter å fortelle sannheten på, enn å skrike ut det første som deter ned i hodet ditt.

Jeg føler det er bedre i en slik situasjon og vise forståelse, men samtidig være ærlig og oppriktig med den du snakker med. Så det er nettopp det jeg valgte å gjøre, når venninnen min fortalte meg sin situasjon.

Uansett hva jeg sier, gjør eller forklarer… så er valget opp til den i forholdet. Ikke meg. So why waste my breath?!….right?

 DSC_0484

Men jeg sitter forsatt igjen med tankene om hvor mye vi egentlig er villig til å se forbi, i et forhold. Er vi villige til å forsette i samme vane, selv om det kan bety at vi kan miste de/det som betyr mest for oss? Er vi villige til å forbli i et forhold som ikke gir oss det vi søker. Eller gjør at vi føler oss lykkelige?

Selv kan jeg aldri se for meg og forbli i et forhold som gjør meg så blind….
Maybe that’s just me?!

DSC_0473