Er vi villig til å finne oss i alt, og tro på alle mulige sider av sannheten, for å være i et forhold?

En historie som ble fortalt til meg, her for noen dager siden. Fikk meg til å tenke litt på nettopp dette.
Kjærligheten.
Hva er vi egentlig villig til å tro, for kjærligheten?

Er kjærligheten viktigere enn familie? Venner? Drømmer?

Jeg vet hvor jeg står på denne saken. Hva tenker du?

 DSC_0492

Som den single venninnen, så er det alltid vanskelig og gi råd i en situasjon angående forhold og kjærlighetsdrama (synes i alle fall jeg). Spesielt når man er den venninnen som nok har minst selverfaring på feltet. Men som den venninnen jeg er, setter jeg på meg forståelse skoene og trykker på knappen til den fornuftige siden av hodet mitt. Her er det bare å snakke rett fra levra og håpe på at jeg «Make sense».

Det å fortelle en venninne at du synes hun kanskje burde slå opp med typen sin er aldri en god ide. Det er på mange måter hva man vil kalle en «lose-lose situation». Men på samme måte..er det bedre å lyve?

Jeg er en «believer» i at sannhet varer lengst og at det ALLTID er veien å gå. Men at det samtidig finnes bedre måter å fortelle sannheten på, enn å skrike ut det første som deter ned i hodet ditt.

Jeg føler det er bedre i en slik situasjon og vise forståelse, men samtidig være ærlig og oppriktig med den du snakker med. Så det er nettopp det jeg valgte å gjøre, når venninnen min fortalte meg sin situasjon.

Uansett hva jeg sier, gjør eller forklarer… så er valget opp til den i forholdet. Ikke meg. So why waste my breath?!….right?

 DSC_0484

Men jeg sitter forsatt igjen med tankene om hvor mye vi egentlig er villig til å se forbi, i et forhold. Er vi villige til å forsette i samme vane, selv om det kan bety at vi kan miste de/det som betyr mest for oss? Er vi villige til å forbli i et forhold som ikke gir oss det vi søker. Eller gjør at vi føler oss lykkelige?

Selv kan jeg aldri se for meg og forbli i et forhold som gjør meg så blind….
Maybe that’s just me?!

DSC_0473