It’s hard to beat a person, who never gives up.
– Babe Ruth.

Hvis noen hadde fortalt meg hva fremtiden ville holde for meg, er jeg ikke helt sikker på om jeg noen gang hadde trodd på dem.

Jeg må innrømme noe….. jeg har holdt på en liten hemmelighet.
Ikke nødvendigvis fordi jeg ikke hadde lyst til å fortelle dere (eller skrike det fra toppen av en fjelltopp).
Men nettopp fordi jeg selv ikke kunne tro det, før jeg fikk se det med egne øyne.

For å være helt ærlig med dere, så tror jeg forsatt ikke på det. Selv når jeg sitter med beviset trygt imellom hendene mine.

La meg forklare…..

Tidligere i sommer ble jeg kontaktet av min kjære tidligere ungdomsskole lærer, Tone.
Som, som så mange andre ganger, hadde noe fantastisk og komme med.
Hun ville bruke nettopp et av mine blogg innlegg. Mine ord på papir, mine følelser i ord.
Til et skoleopplegg hun planla for elevene som nå fyller den gamle skolen min.

Ord feilet meg, i det jeg prøvde å innse hva jeg nettopp hadde blitt spurt om.
«Skulle de bruke mine ord til å lære noen noe?» «Hva kunne noen lære av meg?».
«Hun tuller ikke sant?».

Etter et par meldinger forstod jeg at hun virkelig mente det. At det ikke var koblet opp noen skjulte kameraer  på rommet mitt.
Eller at Ashton Kutcher kom løpende ut fra et eller annet gatehjørnet og skrekk, » YOU JUST GOT PUNKED!».

SERRIØST?! Mine ord….I et lærehefte på skolen?……..
Jeg kunne på ingen måte forstå at dette var sant.
Hadde jeg virkelig klart det.

I går fikk jeg svaret. Da postmannen leverte en stor konvolutt  i postkassen min.
Det var med skjelvende hender jeg åpnet opp konvolutten og tok ut heftet jeg hadde gledet og gruet meg til å se i.

Side på side med ting som minnet meg om noe jeg fikk utdelt når jeg gikk der.
Før plutselig øynene falt ned på en side med mitt navn og bilde på.
Der var det.
Mine ord.
Mine tanker.
Mitt bevis på at jeg er på riktig vei.
På at en vondt opplevelse, kan bli til noe bra.

DSC_1254

Etter som jeg leste ordene mine tilbake til meg selv, og realiteten av det hele begynte å synke inn. Strømmet tårene nedover kinnene mine.
Tårer av glede. Tårer av lettelse. Tårer av stolthet!

Hvis noen hadde fortalt 15år gamle, «Katta». Med naglebelter rundt hoftene, «Good Charlotte» på øra og hår tuppert høyere enn toppen av frihetsgudinnen.
At hun 8år senere skulle sitte med et lærehefte i hendene, som inneholdt hennes arbeid.
Da hadde du nok fått høre en rå latter og blitt vist fingern.

Hun hadde aldri trodd på deg.
For å være ærlig….23år gamle «Katta», tror forsatt ikke helt på at dette er, «real life» heller.

DSC_1255

Før «englebarnet» Katarina, tok farvel med ungdomsskolen.
Når hun gikk igjennom dørene for siste gang,
sa hun noen ord, hun aldri har glemt i ettertid.

«I’m gonna make you remember me!»

Den dag I dag, har jeg ikke glemt den følelsen av å gå ut dørene på skolen, som på mange måter har gjort meg til den jeg er i dag.
På godt og aller mest vondt.
Det var en frustrert men målbevist jente som forlot skolen, den dagen.
En som var fast bestemt på at alle de som noen gang tvilte på henne.
Som fortalte henne med jevne mellomrom at drømmene hennes var noe hun bare burde gjemme på toppen av hyllen, for så å glemme.
De skulle få angre.
SHE WAS GONNA PROVE THEM WRONG!

DSC_1243

Jeg har alltid trodd at hvis du vil noe hardt nok.
Hvis du tørr og drømme.  Og aldri gir opp på det du tror på.
Så kan du få til alt her i verden.

Tenk om jeg hadde trodd på alle de som sa jeg var dum for å drømme.
Tenk om jeg hadde lagt drømmene på hylla, pakket opp sakene mine og nøyd meg med å jobbe en 9-17  jobb, som ikke er meg i det hele tatt.
Da hadde jeg ikke vært den jeg er i dag.
Jeg hadde ikke vært lykkelig. Hadde ikke hatt stolthets tårer rennende ned kinnene mine og hadde aldri fått bevist for de som tvilte. At jeg er så mye mer, enn hva de ga meg kredit for.

Jeg kjempet meg igjennom en hverdag som var alt annet enn det jeg fortjente.
Jeg stod alene halvparten av tiden og jeg jobbet hardt for å komme meg dit jeg er nå.

But I did it….

Så til alle dere der ute som ble valgt sist i gymtimen.
Som dro på skoleballet uten date.
De av dere som har blitt kalt alle navn i boka og som forsatt står med rak rygg.
Jeg er stolt av dere. Det er for dere jeg kjemper…..I’m one of you.
Dette er kanskje et lite steg for alle andre…men for meg….for meg er dette et stort steg.

Til alle dere «misfits» der ute.
Alle dere som føler dere ikke hører hjemme noe sted.

Jeg er et levende bevis på at hvis du kjempe hardt, og aldri gir opp drømmene dine. Uansett hva. Så vil du en dag få beviset på at alt var verdt det.
Alle navnene, alle de lange dagene, alle kommentarene, alle de søvnløse nettene.
Verdt det.

Remember…. it’s gonna come a day, when they’re gonna need you.
So you better make them remember you, Darling!

DSC_1256

Tusen takk kjære, Tone.
Som alltid var den som hadde troen på meg…selv i tider hvor jeg følte hele verden var imot meg.
Din støtte igjennom årene har betydd så mye mer for meg, enn jeg tror du vet.
Takk for at du fikk meg igjennom, for at du lyste opp dagene mine og  for at du hjalp meg i riktig rettning.
Look where it got me!

Du så noe i meg, som svært få andre gjorde.
Og var alltid min største støttespiller innenfor skolens fire vegger.
Det er en ære at du valgte nettopp mine ord, til å lære dine elever.
Jeg håper de vet hvor heldige de er som har deg.
Tusen takk, Tone.