Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for februar 2015

BSB the Movie: Show ’em what you’re made of!

«Hey! We’re not gonna let you forget about us!»

DSC_0872

Siden 90 tallet har vi trofast stått ved deres side.
I gode stunder, som i dårlige. Sykdom som i velstand. Fra toppen av verden til bunnen av den mørkeste flaske.
Det har helt klart vært en berg og dalbane.
Men sammen har vi stått sterke og bevist for alle, at Backstreet boys, er så mye mer enn bare et boyband.

Men igår kveld var en ny opplevelse.
I steden for utenfor hoteler, på konsert arenaer eller klistret foran tv’en. Så satt vi nå samlet i kinosaler over hele Europa. Klistret til den store skjermen, med popcornet i ene hånden og colaen i den andre. For å se en del av historien til guttene vi alle elsker så mye, På «the big screen».

Selv ble jeg sittende imellom min syngende og overivrige Mamma og en ensom trubadur av en hardcore BSB fan.
Just my Luck?!
Fra sangene spilt før filmen begynte, igjennom hele filmen og til intimkonserten på slutten, var det full allsang fra mine to vakre sangfugler.
Jeg må innrømme, det var vanskelig og ikke la seg smitte. Av den gode stemmningen, sangene jeg kan hvert eneste ord av og den vakre sangen til mine live acts på hver side.
Så jeg ga litt faen og dro meg med som background vocals jeg også.
Jeg sier som Mamma, erru på konsert, så erru på konsert! ;)

Processed with Moldiv
Filmen var et innblikk i en reise, som brakte alle følelser frem hos de fleste av oss.
Fra latterkrampe så vannet spruta, til  krampegråt som fylte opp brilleglassene mine med tårer, mens sjokoladen smeltet på innsiden av jakkelommen min.
Fra smil bredere enn ansiktet mitt til medfølelse dypere enn jeg trodde mulig og skriking til kinolerretet.
Minner kom på løpende bånd for hver sang som ble spilt og øyeblikk man kanskje hadde glemt eller gjemt bort i den mørkeste krok av sitt hode, kom til live igjen.
Mens kjærligheten til det bandet som kanskje reddet livet ditt en gang, eller som bare fikk deg igjennom en dag på en koselig måte.
Ikke kunne blitt større.

Det var en hjertekjærende, hjertevarmende, sterk,ærlig, morsom, og  personlig dokumentar. Akkuratt som de fem gutta som fortalte historien.
Den viste så mange sider av BSB som kanskje ikke alle andre vet, og som kanskje hele verden skulle sett. Da kunne de få se de gutta vi kjenner og elsker.
I det minste kanskje kunne fått litt mer respekt, for et band som har vært igjennom så utrolig mye, som har jobbet så utrolig hardt. Og som har en karriere så mye lenger, enn de fleste sa de skulle klare, på 90-tallet.

Processed with Moldiv
Jeg vet for meg selv, at jeg gikk ut av den kino salen i går, med så stor stolthet at mitt hjerte nesten føltes ut som om det skulle sprenge.
Stolthet for guttene, for musikken, for fansen, for kampene de har kjempet  seg igjennom og for drømmen vi alle delte når denne reisen begynte.

Disse fem guttene har betydd så mye for meg i løpet av årene.
De har vært en så stor del av over halvparten av mitt liv.
Jeg har vokst opp med dem… De har vært soundtracket til alt som har skjedd i livet mitt. De små stundene, de store og alle de imellom.
Deres ord har vært de jeg alltid har trengt og høre. Og deres melodier har lysnet opp selv de mørskete av dager.
De har vært mine bestevenner når jeg ikke hadde noen, vært mine pekepiler når jeg mistet min vei, og vært det sparket i rompa jeg har trengt for å komme meg videre.

Jeg kan ikke si annet enn at disse gutta betyr mer for meg, enn mange av dere noen gang kommer til å forstå.
Jeg er så stolt av å kalle meg selv en fan og av å kalle disse fem mine helter.

KTBSPA!

It’s a Backstreet thing, Okay?!

DSC_0882

«Never mind what people say, cause they don’t understand. How you left a permenant stain on my heart. You’re never leaving it!».

 

Urban decay haul: Endelig er det her!!!!

Etter flere år med sikling over produktene fra Urban decay, er den lange ventetiden over.
Nå har merket endelig blitt lansert i Norge.

Med både nettbestilling og en god tur innom et av deres lokaler i Oslo, ble en god del godbiter kjøpt inn til makeup samlingen.
(Som om jeg trenger mer sminke nå liksom).
Men man kan ikke dy seg, når det er så fantastiske produkter som det, Urban Decay presenterer.
Fra forpakningen til navnene og helt ned til produktet er det rett og slett perfekt.
Jeg har enda ikke møtt på noe jeg har blitt skuffet av. Så jeg gleder meg helt klart ekstremt til å leke meg med de ny innkjøpte produktene.
Så her er hva jeg har sikret meg så langt.

IMG_0409IMG_0427IMG_0417IMG_0439IMG_0418IMG_0430IMG_0464IMG_0469

URBAN DECAY:

Naked skin Foundation i fargen 2.0.
All nighter makeup setting spray.
DE-Slick mattifying powder.
Cannonball ultra waterproof mascara.
Ink for eyes waterproof Precision eye pen i fargen «Perversion».
ELECTRIC pressed pigment palette.

PS: Er det noen produkter dere vil se mer av? Noe dere vil ha review av eller en makeup look med disse produktene, kanskje?
Skrik ut da vel! ;D

This is how we do: The crazy adventures of big city nerds!

I dag var dagen hvor jeg og min bestevenninne, Marte, inntok storbyen.
For litt shopping og etterlengtet BFF-time.

Og tro meg…shopping skulle det bli….

IMG_4455

Fra butikk til butikk bar det, med nye varer i posene for hvert skritt vi tok.
Vakker hud ble lagt på Urban Decay, drømme øyenskygger ble kjøpt, jeg fant min indre nerd iblant tegneserie heftene
og den nesten 2 meter høye Iron man figuren vi fant.

IMG_4457

Før vi viste ordet av det, tok vi Friday’s by storm, ved lunsj tider.
Snakkisen forsatte ved lunsj bordet, mens mine øyne hvilte på den vakre kreasjonen vi kunne kalle vår servitør.
Marte derimot var opptatt med å fundere på hvem som sang over høytalerne og om hvor bra min nye foundation egentlig så ut i dette lyset.

IMG_4428

Med god mat innenbords, bar det videre på mer butikktitting og sladder igjennom gatene.
Latter utbrudd fylte dagen og morsome kommentarer var alltid på lur.
Hey! det er bare sånn det er med oss, I guess….
Ekke noe snakk om å være sur på tur her i gården, nei!.

IMG_4429

Det var med slitene ben, fastfood i bagen og kaffen hengende fra hånden at vi satte oss på det gamle togsettet. Med rettning hjemover.

Etter en lang dag med masse inntrykk, nye produkter i posene og en del latterbrøl. Kaffekick, kjekke gutter og IRON MAN!
Var det godt og komme seg hjem til joggebuksen og hettegenseren.
Som trygt lå å ventet i skuffen, når jeg kom hjem.

Processed with Moldiv

Det har vært en helt fantastisk dag, som har gjennoppbygget min tro på begrepet «Soumates».
Jeg vet egentlig ikke om jeg tror på den fantasien. Om at det finnes en der ute som skal være din likemann, ditt livs store kjærlighet. Din tvillingsjel.
Men hvis jeg skulle tro på det hele.
At det finnes en av disse der ute, for meg….
Så tror jeg det må være hun jenta her.

I mine øyne er det ikke nødvendigvis «Prince Charming», som er den store kjærligheten.
Eller den som er crazy nok til å kunne være MIN tvillingsjel.
Only a really good bestfriend, can do that job!

Jeg er så utrolig heldig som har en sånn som Marte, i livet mitt.
She’s truly special. One of a kind. And a fucking lifesaver.
I don’t know what I would ever do without her.
I don’t need a superhero to save me….she already did.

 

 

A Diamond is born: Tårer fra verdens stolteste tante.

Dagen igår vil gå ned i historien som en av de stolteste dagene i mitt liv.
Nemlig dåpsdagen til min lille diamant, Amalie.

Det var med tårer i øyekroken, kjærlighet langt inne i hjerteroten og stolthet
så stor at jeg er sikker på det stod «Verdens stolteste Tante» i pannen min.
At jeg igår fikk den store ære av å bli fadder til min lille skatt.  Min mini bestevenn.

DSC_0333

Jeg er så heldig. Så ubeskrivelig lykkelig for at jeg får ha denne vakre lille jenta i mitt liv.
Hun er noe helt for seg selv. Jeg vet alle sier det om sine nieser. Men i mitt tilfelle er det sant. (JA, jeg vet alle sier nok det også!!).
Men hun her har helt klart allerede fått sin tante surret rundt sine bittebitte små fingre.
Og jeg har intet problem med det, overhode. Alt er helt som det skal, tror ikke du det, lillemor?!.

Den følelsen jeg får av å se henne smile, høre henne le eller se henne titte etter mitt ansikt i et hav av mennesker. Er noe jeg aldri kommer til å klare å sette ord på.
Det betyr hele verden, for et stakkars lite Tante hjerte.
Mer enn hun aner…

Processed with Moldiv

Jeg håper at jeg en dag kan bety halvparten så mye for henne, som hun allerede betyr for meg.  Det er mitt aller største ønske.
Jeg vet hvor mye en god tante , kan betyr. Jeg har sett det på nært hold.
Så det er mitt største håp, at jeg kan være det for henne. At Amalie vil føle seg like heldig en dag.
Og at hun vet, at hun alltid vil ha en tante som vil være der for henne, uansett hva livet skulle sende på døren.
Remember.. I said, Always!

Processed with Moldiv
Amalie. 
Lille jenta mi.
Gratulerer så mye med dåpsdagen din.

Jeg gleder meg, mer enn jeg kan noen gang forklare, til fremtiden din, Amalie.
Fremtiden vår.
Til å se deg vokse opp og kunne holde din hånd igjennom det hele.
Sammen har vi så mye i vente. Så mye som skal oppleves, utforskes og skapes.
Sammen skal vi overvinne hele greia, Ikke sant?!

You got me, I got you.
And nothing can come between, You and I.

I love you, Diamond!

DSC_0405

Drugstore perfume and Teenage heroes

 

Fra første tone av «I’m not okay (I promise)», var jeg solgt.
De endeløse favorittene fra platen «The black parade» ble fort soundtracket til noen av mine sterkeste minner.
Og sangene som etterfulgte, ble fort en del av mine mange spillelister.

Sammen med Gerard Way og mine venner har jeg sunget NANANANA det høyeste jeg klarer.
Vi har truffet bunnen og sakte men sikkert krabbet oss opp igjen.
Dyttet stemmene i hodet ut og erstattet det med ord av følelser og sterkhet.
Denne mannen har i flere år vært en inspirasjon for meg og så mange andre rundt i verden.
Som har sett til nettopp han for trøst, ærlighet, stil tips eller bare for å se en de kan kjenne seg igjen i. På godt og vondt.
Han har forandret flere liv enn jeg tror han selv er klar over og har mer innflytelse enn de fleste skulle tro.

Det var spesielt, da jeg i går kveld skulle endelig få se en av mine største tenåringshelter live for første gang.

Kvelden ble på mange måter til en mimre kveld.
Selv om det ikke var My chemical romance som stod på scenen den kvelden.
Så var det en person, som har vært en så stor del av mitt liv og mine tenårings år.
Det er utrolig og tenke på hvor langt vi har kommet.
Ikke bare han og jeg, men også alle de andre som sovnet med MCR på ørene.
Som farget håret i knall sterke farger, smalt i dører og var skolens underdogs.
I guess we grew up, huh?!.

Noen av oss har fortsatt spor av de sterke fargene skinnene i håret. Noen av oss er forsatt underdogs og de fleste av oss søker forsatt tilflukt i musikken vår.
Akuratt som vi gjorde den gang da.

Det var rørende og se hvordan vi alle har vokst opp. Kommet oss over så mange hindere som stod i vår vei. Og at vi forsatt kan stå sammen, for det vi elsker aller mest.
Musikk.

 

Jeg tenkte mye på den 15-16år gamle versjonen av meg selv, på veien hjem fra konserten igår kveld.
Den såre, mørke og kjempende tenårings jenta, som satt på rommet sitt med stereo anlegget skrudd så høyt at veggene ristet.
Hun som skrudde av verden med den dunkende lyden av gitarer og tekster om å hate verden.
Med blyanten i hånden og eyeliner tykt rundt sine småøyne sperret hun ut omverden og trykket alle følelser bort.
Hun som hadde begynt å leve sitt liv etter dunking i veggen. Antall ganger noe ble satt ned eller hvor mange skritt hun tok.
The start of a broken toy. 

Selv om jeg har lagt mange sider av denne jenta på hylla med årene, så husker jeg forsatt hvordan hun følte seg. Hva hun tenkte.
Det er rart for meg og tenke at den jeg har blitt, er den samme personen som hun jeg føler meg som hver gang jeg hører stemmen til Gerard.
Det er i situasjoner som gårdagens, da han snakket om temaet mental helse og det tabu det forsatt er på nettopp dette.
At jeg innser hvor mye jeg har forandret meg.
Det var med tårer i øynene jeg hørte på en av mine ungdomshelter snakke ut om noe av det som står mitt hjerte nærmest.
Høre han si de ordene jeg som tenåring hadde ønsket og høre, fra nettopp han.
Det var noe helt spesielt. Og jeg håper virkelig at han utfører mirakler med sine ord.
At nettopp hans ord kan redde de som står i samme type situasjon som han gjorde.
Som jeg gjorde eller som så mange andre har gjør før de.

Det ble til en minneverdig kveld, dekket i stolthet.
For meg selv.
For de rundt meg i den salen.
Og ikke minst for han…..

IMG_4231

Mr.Way…. You’re one of a kind. A talent beyond words and a hero worthy of the world.
Thank you for showing me it’s ok, to want to be something else..something more.