Fra første tone av «I’m not okay (I promise)», var jeg solgt.
De endeløse favorittene fra platen «The black parade» ble fort soundtracket til noen av mine sterkeste minner.
Og sangene som etterfulgte, ble fort en del av mine mange spillelister.

Sammen med Gerard Way og mine venner har jeg sunget NANANANA det høyeste jeg klarer.
Vi har truffet bunnen og sakte men sikkert krabbet oss opp igjen.
Dyttet stemmene i hodet ut og erstattet det med ord av følelser og sterkhet.
Denne mannen har i flere år vært en inspirasjon for meg og så mange andre rundt i verden.
Som har sett til nettopp han for trøst, ærlighet, stil tips eller bare for å se en de kan kjenne seg igjen i. På godt og vondt.
Han har forandret flere liv enn jeg tror han selv er klar over og har mer innflytelse enn de fleste skulle tro.

Det var spesielt, da jeg i går kveld skulle endelig få se en av mine største tenåringshelter live for første gang.

Kvelden ble på mange måter til en mimre kveld.
Selv om det ikke var My chemical romance som stod på scenen den kvelden.
Så var det en person, som har vært en så stor del av mitt liv og mine tenårings år.
Det er utrolig og tenke på hvor langt vi har kommet.
Ikke bare han og jeg, men også alle de andre som sovnet med MCR på ørene.
Som farget håret i knall sterke farger, smalt i dører og var skolens underdogs.
I guess we grew up, huh?!.

Noen av oss har fortsatt spor av de sterke fargene skinnene i håret. Noen av oss er forsatt underdogs og de fleste av oss søker forsatt tilflukt i musikken vår.
Akuratt som vi gjorde den gang da.

Det var rørende og se hvordan vi alle har vokst opp. Kommet oss over så mange hindere som stod i vår vei. Og at vi forsatt kan stå sammen, for det vi elsker aller mest.
Musikk.

 

Jeg tenkte mye på den 15-16år gamle versjonen av meg selv, på veien hjem fra konserten igår kveld.
Den såre, mørke og kjempende tenårings jenta, som satt på rommet sitt med stereo anlegget skrudd så høyt at veggene ristet.
Hun som skrudde av verden med den dunkende lyden av gitarer og tekster om å hate verden.
Med blyanten i hånden og eyeliner tykt rundt sine småøyne sperret hun ut omverden og trykket alle følelser bort.
Hun som hadde begynt å leve sitt liv etter dunking i veggen. Antall ganger noe ble satt ned eller hvor mange skritt hun tok.
The start of a broken toy. 

Selv om jeg har lagt mange sider av denne jenta på hylla med årene, så husker jeg forsatt hvordan hun følte seg. Hva hun tenkte.
Det er rart for meg og tenke at den jeg har blitt, er den samme personen som hun jeg føler meg som hver gang jeg hører stemmen til Gerard.
Det er i situasjoner som gårdagens, da han snakket om temaet mental helse og det tabu det forsatt er på nettopp dette.
At jeg innser hvor mye jeg har forandret meg.
Det var med tårer i øynene jeg hørte på en av mine ungdomshelter snakke ut om noe av det som står mitt hjerte nærmest.
Høre han si de ordene jeg som tenåring hadde ønsket og høre, fra nettopp han.
Det var noe helt spesielt. Og jeg håper virkelig at han utfører mirakler med sine ord.
At nettopp hans ord kan redde de som står i samme type situasjon som han gjorde.
Som jeg gjorde eller som så mange andre har gjør før de.

Det ble til en minneverdig kveld, dekket i stolthet.
For meg selv.
For de rundt meg i den salen.
Og ikke minst for han…..

IMG_4231

Mr.Way…. You’re one of a kind. A talent beyond words and a hero worthy of the world.
Thank you for showing me it’s ok, to want to be something else..something more.