Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for april 2015

En nål, to nåler, JEG ER EN LEVENDE NÅLPUTE!

Idag har jeg prøvd noe helt nytt, noe som ikke akuratt er innenfor komfortzonen min. Men igjen. Hvem tenker at det er kult å bli stikket med nåler og føle seg som en levende nålpute ved siden av en symarskin?!
Ok, det er vel kanskje noen «cup of coffee», men selv liker jeg nålene mine i nålputen å ikke i huden min.

Men hvem vet, kanskje denne opplevelsen vil endre nettopp det.

Hva snakker jeg om tror du?, noen av dere har kanskje gjettet det allerede.

Jeg snakker selvfølgelig om, den spennende verden av akupunktur.

Selv har jeg alltid tenkt at akupunktur ser veldig spennende ut, men har ikke nøyaktig vært overbegeistreit for tanken av å ha mange nåler over hele kroppen.
Jeg har ikke spesielt noen form for nålskrekk. Men tanken på å ligge på et behandlings bord med fler enn 10 nåler stukket på forskjellige steder av kroppen min, høres ikke like fristende ut, som en sjokolade muffins eller…well… det meste annet.

Men etter og ha sett effekten det har hatt på Mamma, så ombestemte jeg meg fort. Og bestemte meg for å dra på meg selvtilitt drakten, og leke «badass».
Så jeg ordnet en time og dro på med godt mot.
HEY!, hva annet er det og gjøre når du skal få nåler «god knows where».

Etter en god samtale, var det nålpute tid.
Jeg la meg ned og tok et dypt pust inn…og ut da, selvfølgelig.
Jeg tenkte til meg selv; «Alright…nå skjer det. Prøv å slapp av, Katta. «PRØV OG SLAPPE AV!».

Dette funket fint en periode. de første 5 nålene, helt greit. Null stress…før… FAEN!
Den ene nåla traff midt i en muskelknute som jeg har gått med i årevis.
La meg forklare.

Jeg har hatt et punkt i korsryggen min som har gjort vondt, siden jeg var barn.
Ingen vet helt hvorfor. Ingen leger har klart og finne ut hva som foresaker det, eller hvordan de skal behandle det.
Det eneste vi alle har vist, er at det er veldig smertefullt.

Jeg bestemte meg derfor og ta det opp med min akupunktur behandler.
HEY, worth a shoot, ikke sant?!.
Hun fant ut stedet jeg beskriver at smerten ligger, ligger det en ganske stor og kraftig muskelknutte. Noe som kan være grunnlaget til smerten jeg har godt med, i alt for lang tid.

Ca 8 nåler blir satt i og rundt dette punktet. Samtidig som enda flere blir satt oppover i skuldre, øvre rygg og nakke.
Noen vondere enn andre, som nesten ikke kjennes.
Annet enn en små ekkel følelse av at noe spretter der inne.
Akuratt som om musklene begynner og bevege seg. Noe de teknisk sett også gjør.

Det var en utrolig spennende og på en merkelig måte avslappende opplevelse.
Akuratt nå føler jeg meg litt støl og små banket.
Men jeg gleder meg allerede til neste time, og til å se om dette kan ha en virking på meg også.

Vi får krysse fingrene og håpe på at nålputen Katta, endelig har funnet en løsning.
Noe som fungerer.

Håper dere alle har hatt en fantastisk dag, og at dere også setter ut på nye oppdagelser hver dag.

  

Father&Daughter day/ I miss you, darling <3

Det skulle bli en tøff start, på en dag som de siste 4årene har hatt en spesiell betydning for meg.
Som har bydd på mange følelser, vonde tanker og  minner på løpende bånd.
De av dere som kjenner meg, eller har fulgt bloggen min en stund.
Vet at i dag er dagen som markerer bortgangen av en av mine beste venninner, Anett.
I dag er det 4år siden mitt hjerte mistet en bit, verden mistet en stjerne og min beskyttende engel dro tilbake der hun virkelig hører hjemme.

Etter en tøff start på dagen og mange tanker som tok overhånd.
Var det godt og dra ut å nyte den vakre vår dagen, sammen med Pappa.
Det ble en koselig tur på brygga med god mat, og noen nye fugle venner.
Etterfulgt av is og litt shopping ( shopping kan kurere all hjertesorg, haha).

Dagen i dag er bevis på at, bare fordi en dag starter på feil fot. Bør det ikke si at den burde ende sånn.
Pust godt inn, slipp alle negative tanker ut, og gjør det beste med det livet har gitt deg.

Vi alle har våre kamper.
Vi alle har dårlige dager.
Og vi alle føler fra en tid til en annen, at vi har trukket det korteste strået.

Men prøv å snu kamper til styrke.
Dårlige dager til lekser lært.
Og det korte strået, til en takknemlig person, som setter pris på de små tingene her i livet.

Det er ikke lett. Tro meg, jeg vet alt om det.
Noen ganger klarer jeg det, andre, fikser jeg det ikke i det hele tatt.
Men det er verdt et forsøk.

Stå på, ikke gi opp, og alltid sett pris på de i livet ditt, som ikke lar deg kjempe kampen alene. <3

IMG_3934.JPG

IMG_3942-0.JPGIMG_3965.JPGProcessed with Rookie

Tusen takk for en kjempe koselig dag, Pappa <3
I love you!

My week: Barbie, badass bestfriend mode, wine and good times.

Processed with MoldivProcessed with MoldivProcessed with Moldiv

 

KAOTICPANIC Photography does Halden!

IMG_1766IMG_1767IMG_1760IMG_1805IMG_1783IMG_1778IMG_1830IMG_1831IMG_1832IMG_1833IMG_1852IMG_1851IMG_1868IMG_5149IMG_5150Processed with Moldiv

Det ble en følelses ladet helg, når jeg denne helgen hadde æren av å være med på fotoutstilling under Haldens 350års jubileum.
Det har vært en fantastisk helg med fotoutstilling, som har bydd på alt fra stolthets tårer.  Små merkelige familie bilder og gode ord på løpende bånd.
Det kommer nok til å ta meg en stund, til å komme over følelsen av å se sitt eget navn, under bilder på utstilling. Som jeg har lagt min sjel i. Det er noe jeg alltid kommer til å huske, og nok aldri kommer til å bli vant til.
Men noe så utrolig kult! ;)

Men det som gjorde det så mye mer spesielt for meg, var at jeg fikk dele det med de som står mitt hjerte nærmest.
Min familie, min heiagjeng, mitt solide sikkerhetsnett, som alltid er sterkt nok, til å ta meg imot!
Sammen møtte de opp en etter en, for å gi meg alt fra klemmer til high Fives.
Ta sprøe bilder sammen med meg, og vise sin uendelig støtte for meg og mine drømmer.
Det rører meg sånn, at jeg nå sitter ved tastaturet med tårer i øyekroken.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten min egen lille heiagjeng, som rett og slett ikke er så liten lenger! :)

Tusen takk til min fantastiske familie. Til jentene mine, og mine venner både med pels og uten, for all støtte og gode ord. For at dere trosser vær og vind. Lange reiseveier og gamle sten veier, for og dele noe som betyr så mye for meg.
Dere er utrolige, alle sammen. Og jeg er så utrolig heldig som får ha dere i mitt liv.
Tusen tusen takk! <3

En stor takk til alle dere andre, som tok dere en tur innom «Den gamle Kommandant» i helgen.

Og sist men ikke minst.. Tusen takk til kjære Tone, for en fantastisk utstilling og for all troen du har på meg:)
Det har vært en ære, å være en del av utstillingen din :)

Tusen takk, alle sammen, for all støtte rundt utstillingen og alle gode ord :)
Deres støtte betyr mer enn ord kan beskrive.
You freakin’ rock!

MUAH! :*

 

 

 

We live through scars

Processed with MoldivIt’s been about two and a half years, since I seeked help for my problems.
Since I took the first step, that we all know, is always gonna be the hardest.
The hardest part of a journey, into something so bad, so good, so beyond hard, but yet more powerful, than words could ever express.

I’ve come a long way from that girl. Who after years in the the dark, finally asked for some help, to dig out some light.
A helping hand, to find the way back to her dreams. And to get back to the girl, who would never let anything, or anyone, stand in her way.

I’m glad to say that today, I feel strong. Stronger.
I’m still working on myself. Still working on getting all the pieces to fit back together again.
And though I know, that I still have so much fucked up thoughts, emotions and fears, inside of my head.
I still keep at it.
I mean, don’t get me wrong… My brain is still working on overtime at times.
And I feel like screaming out loud, at least once a day. But I’m getting there.

I’m on my way…. To whatever lies ahead for me, and my dreams.
If that adds up to a family life. My own business, or prince charming, who holds the key to my Barbie dream house. Who knows?
But, to be deep down honest with you. I don’t really care.

As long as I’m healthy, and I have good people by my side.
I will be happy.

As long as I can stand proud, and say that I am staying strong, even through everything that has happend in my life.
Everything else will just be the icing, on this bittersweet cake, that is life.

I’m proud of myself for fighting. For standing on my own two feet. And for finally showing the world, that I have a voice.
If you would have asked me a few years ago, I wouldn’t even be able to tell you, if I would still be alive.

I’m glad that I didn’t give up. I’m so glad I took that first step. Even though it scared me more, than I could ever begin to tell you. Even if admiting out loud, that I couldn’t do it on my own. Shook me to my very core.
I’m so glad I did it.

Even though I’m not a 100% where I want to be in life, just yet.
I can feel the pieces slowly coming together. And everyday, a new opportunity rises.
To think that, if I had given up. None of the things that are now happening in my life, would even matter. It would just be lost dreams, and empty words, heard by no one.
I’m so glad, that I from a young age, was taught what it ment to be strong. And that my mama didn’t raise no quiter. She raised a fighter.
Thank you, Mom!

It’s been two years since I got out of treatment.
Since I was dropped back into the real world, to handle it myself.
I remember being so scared, walking out of the doors to the house, I left a bit of my soul in.
The room I left my armor in.
To walk out with no protection. No armor. No «safety».
I walked out of those doors, a confused, scared, happy, and half put together, girl.
Who didn’t know what the future would hold.
Who didn’t know if she would even make it, on her own.
But she was stronger than the girl who walked in those doors, the first time.
And for that she was greatful. Proud. And powerful.

I made a promise to myself that day.
That even through ups and downs. Good days and bad nights.
I would never ever let my self stop fighting, again.

That OCD monster inside of my head, almost killed me once.
Never again!

The girl I was born, and the girl I have become, will never allow herself to become that weak again.

I’ve come way too far, to back down and give in now.
The broken pieces might still be stuck, in the corners of my mind.
And I might not be done, with the monsters inside my head.

But I’m dusting it out everyday. I’m fighting against it. And I’m showing the world, and myself, everyday.
That just because life threw lemons, like bombs at my heart.
Doesn’t mean, I can’t make lemonade, someday.

I might not be able to say that I’ve been 2 years sober.
But In a way… I have.

I slip. I fall. I cry. And I feel weak, sometimes.
But I always get back up, and throw those god damn lemons in a pile.
Because someday, this girl…Is gonna show the world, what she’s made of.
While sippin’ on, one heck of a big glass, of bittersweet lemonade.