Nå har det snart gått 9 måneder siden jeg ble tante. Tante til verdens nydeligste lille diamant.
Min lille Amalie.

Jeg kan ikke tro at det har gått så lang tid, at det har gått så fryktelig fort.
Det er helt utrolig, å tenke på. Tenk snart er hun 1år alt.

Fra det lille sparket på innsiden av magen, til å krabbe rundt som lynvingen selv.
For hver dag som går, lærer hun noe nytt. Oppdager nye ting. Og forstår mer enn tante er klar for.

Jeg ser henne vokse opp, og får nesten tårer i øyene, bare tanken.
Stoltheten jeg føler, er så ufattelig stor, at jeg ennå ikke har klart å finne noen ord for å forklare den.

Hver gang jeg ser på henne, ser jeg fremtiden.
Jeg vet kanskje ikke hva den inneholder enda. Eller hva den innebærer for oss.
Men jeg ser håp. Håp om at sammen skal vi finne ut av alt som kommer vår vei.
Sammen skal vi le, leke og spise bøttevis med is.
Vi skal danse til musikken i våre hjerter, og jeg skal være hennes overbeskyttende bestevenn. Hennes myke sted å lande.
Den som holder hennes hånd, når tårene spruter ut av hennes små øyne.

Jeg ga et løfte når jeg tok på meg tanterollen.
At om jeg aldri skulle gjøre noe annet i verden. Om jeg aldri kom til å få mine 3 ønsker.
Få sjangsen til å leve ut mine villeste drømmer. Eller redde verden.
Så skulle jeg alltid kunne se tilbake på livet mitt, og vite at jeg var den beste tanten i verden.
Jeg lovet meg selv, at jeg skulle bli den tanterollen, jeg har sett mammaen min være for mine fettere.
Den tanten som slipper alt hun har i hendene, når niesen trenger henne.
Som gir alt hun har, og mer til.
Hun som skifter bleier, trøster, mater og gjerne vasker huset samtidig.
Super tante!

Om jeg aldri skulle klare noe annet. Så skulle jeg klare dette.

Selv med nærmere null erfaring med babyer, og mitt overtankefulle hode.
Så skulle jeg og den lille turneren på innsiden av min søsters mage, bli bestevenner.
Partners in crime.
Vi skulle overvinne verden.

9 måneder har snart gått.
Det er snart 18 måneder siden jeg ga mitt løfte.
Med hånden over magen, lovet jeg henne at hun aldri skulle noen gang være alene.
At hun alltid skulle ha tante der. Den tanten hun fortjener.
Den tanten jeg kjempet så hardt for å bli. Den jeg trodde jeg aldri skulle få muligheten til å være.

Den lille diamanten hjelper meg hver dag, selv om hun ikke vet det enda.
Hun pusher meg til nye grenser, og beviser for meg at verden ikke er så farlig som jeg ofte tror.
At den kan være ganske so utrolig, hvis man bare tørr å åpne øynene.

Hun gjør meg til en så mye bedre versjon av meg selv. En versjon som kan overvinne verden.
Hun får meg til å tro at intet er for umulig. Ingenting er for vanskelig, eller for langt unna vår rekkevidde. Alt vi trenger og gjøre er å stå på tærne, og strekke oss etter det.

Hennes klemmer og kos, kan endre selv den dårligste dag.
Og hennes store vakre øyne, gir meg alltid nytt håp, når jeg begynner å miste mitt eget.

Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette lille solfrøet i livet mitt.
Men uansett hva det måtte være, så var det verdt det.

Jeg håper at hun en dag kan se til meg, for styrke. Slik jeg gjør i henne.
At jeg kan for henne, bli den støttespilleren hun trenger. For å kjempe i livets spill.
Jeg vet i alle fall, at jeg alltid kommer til å stå på hennes side. Igjennom hva enn hun måtte velge å gjøre. Hva enn hennes talent eller kall er. Så vil hun alltid ha tante der, til å skrike høyere enn de fleste.
Sol som snøstorm. Land og strand rundt, så lover jeg å alltid stå med det største smil om munnen.
Akkurat som hun gjør for meg.

 Etter de dagene jeg har tilbringt med henne denne uken, så sitter jeg igjen med en så god følelse.
En følelse av at alt jeg har gjort for å komme hit, endelig virker verdt det.
At selv i de mørkeste tider har jeg min egen solstråle, som skinner igjennom uansett.

Det finnes ikke tid for å feile.
Fordi nå har jeg en liten jente som ser opp til meg, og vil gjøre akkurat som Tante gjør.
Og jeg nekter å svikte den lille jenta.

Sammen er vi ustoppelige, Amalie <3
DREAM TEAM!
Tante elsker deg til månen og tilbake igjen, Lillemor.