Når jeg var 12år, ble jeg kjent med en jente som heter Charlotte.
En dag på skolen, båndet vi. Da hun ikke rakk opp til en bok på skolebibloteket, og jeg med mine ekstra cm, hentet den ned for henne.

Siden den dagen, var vi ustoppelige.
Fra endeløse dager tilbringt sammen, helt til folk trodde vi var sammensveiset ved hofta.
Til dager vi så hverandre noen ganger i året.

Uansett hva, så har vi på vår egen måte. Alltid klart å holde et forhold til hverandre.
I guess that’s what happens, when someone leaves a mark on your heart…

1929968_14796852594_7156_n

Vi har gjort så mye sammen, vi to.
Løpt etter rockegutter, gjort skolen til en lekeplass, og spist mer jordbær, enn hva som er normalt.
Vi har diktet opp historier, lekt popstjerner, og synget høyt ut av vinduet. Til naboen hadde lyst til å kaste noe etter oss.
Vi har elsket, hatet, og overlevd verden. Både sammen, og på hver vår kant av livet.

Charlotte har vært en så stor del av mitt liv og min oppvekst.
På sin helt egne måte, så har hun satt sitt preg på livet mitt. Og vært min søster, i tider hvor jeg trengte noen, til å hjelpe meg igjennom.

Hun levde med meg, i tiden hvor mørket begynte å danne en skygge over meg.
Og står i dag forsatt på min side. Selv om kampen nå har endret kurs.
Vi kjemper ikke lenger for overlevelse. Vi kjemper for en fremtid. Drømmer.
Og jeg tror vi begge kommer til å få det til.
Because, you can never kill a dreamer!

Det er Charlotte et bevis på, mer enn noen annen.
Verden har vært alt annet enn snill, mot henne. Den har gitt henne kamper på kamper.
Sorg på glede. Mørke skyer, med regn i skue.
Og hennes største kamp «to date», var virkelig nær, av å gjøre det umulige.
Det holdt på å ta livet, til en av de største drømmerne jeg kjenner. Nemelig, min Charlotte.

For litt over 7år siden, på vei hjem fra skolen. Ble Charlotte påkjørt av en bil, i rundkjøringen.
Hun selv på moped.
Det tar ikke mye fantasi, eller kunnskap, for å tenke seg hvordan dette utartet seg, for Charlotte.
I et sted imellom liv og død, ble hun fraktet til Ullevaal sykehus.
Hvor beskjedene til å følge, var alt annet enn positive.
Brekte armer, hode skade, blødninger, knust bekken, koma…Listen var på ingen måte liten. Eller mild.
Beskjeden, ingen ville høre, ble gitt.
Sjansjene hennes for å overleve, var ikke i hennes fortjeneste. Og familie ble fortalt til å forbrede seg på sitt siste adjø.

Når jeg fikk beskjeden, lå Charlotte i koma.
Det var minst en 85% sjansje, for at jeg kom til å miste henne. Det var beskjeden jeg fikk.
Følelsen av 100 mur stein, som kom flyvende inn i brystet på meg, trykket på alle følelser i spekteret mitt.
Jeg knakk sammen på gulvet i gangen. Beina mine holdt meg ikke oppe lenger.
Hodet mitt var nummet bort, hjertet mitt føltes ut som om det hadde stoppet i brystet mitt.
Det var ikke bare Charlotte som svevde imellom liv og død.
I det minuttet, er jeg overbevist at jeg også, gjorde nettopp det.

Min bestevenninne. Min søster fra en annen familie.
Hun som hadde så å si bodd hos meg i flere måneder. Jeg kunne miste henne.
Uten noen form for forvarsel. Ble livet hennes forandret.
Som om hun ikke hadde hatt nok i livet sitt.
Verden er så urettferdig til tider.

 

Med tanker om urettferdighet, sorg og et hjerte fylt av brennende syre.
Tok jeg på meg skoene, satt på meg headsetet, og gikk ut av døren.
Midt på kvelden. Alene. Jeg måtte komme meg vekk.
Vekk fra denne grusomme verden. Som truet med å ta venninnen min ifra meg.
Som truet med å ta livet, til den som holdt meg over vann, når skyggene ville drukne meg.

Med musikken vår dundrene i ørene, og et hav rendene ut av øynene mine.
Gikk jeg på meg mot. Gikk jeg på meg håp.
Gikk jeg på meg, den sterke jenta som Charlotte alltid likte at jeg var.
Den hun ble venner med. Som hun alltid viste jeg kunne være.

IMG_6794

Jeg husker forsatt når jeg besøkte henne på sykehuset. Med forbredelser, på at hun ikke kom til å huske meg, eller noe jeg sa. Gikk jeg inn dørene, til det uventede, som ventet meg.

Mine redsler, mine beskymringer, forsvant fort, da jeg går inn døren. Og det første Charlotte gjør, er å sette i det største smillet, jeg noen gang har sett henne smile.
Jeg kommer aldri til å glemme det smilet.
Det smilet, er det eneste jeg kan bruke, til å noen gang forklare vennskapet vi deler. Det representerer alt vi noen gang har stått for. Noen gang kommer til å dele.

Hun husket meg.

Hun husket ikke mye. Nesten ingenting…. Men hun husket meg.
Lille rare meg. Veggblomsten, som de fleste ville gått forbi, uten tanker.
Jeg var for henne, nok til å huske. Igjennom verdens smell, helikopter turer, sykehus med pippende marskiner, dødens dør og  rehabilitering.
Er det rart, jeg er glad i denne jenta.

IMG_6798

Etter år med sykehus, leger, rehablitering og tårer.
Styrke ulikt noen andres. En stor dose mot. Oppturer, nedturer og alt der i mellom.
Har den tøffe, og viljesterke jenta jeg hentet boken for, jobbet seg opp ifra bunnen, til et liv få trodde hun kunne få.
Hun har jobbet seg, ifra hva hun selv kaller en baby i voksenkropp. Til og kunne klare mer, enn hva de fleste skulle trodd. Eller gitt henne kredit for.
Igjennom smerter, tvil og andres meninger om henne. Jobber hun hardt med å leve livet, på sin måte.
Gjør drømmer til virkelighet, setter mål for fremtiden, og beviser at hvis man er sta nok, er intet for umulig.

Denne jenta er så spesiel. Så utrolig unik.
Det finnes ikke ord, for å beskrive denne jenta.
Tro meg, jeg har prøvd.

DPP_5129

Nå har hun startet et nytt eventyr i sitt liv, og jeg kunne ikke vært mer glad på hennes vegne.
Med store steg, kommer mange tanker. Beskymringer og «hva om, hvis om».
Men det kommer også mange gleder, minner, og sjanser til å vise hva man er god for.

Og er det en som kan det. Spesielt det sist nevnte.
Så er det Charlotte.

Jeg har all tro i verden på henne. Slik hun alltid har hatt på meg.
Noe som bevises, med tanke på at hun igjennom svangerskapet sitt. Har ansatt meg som fotograf.
Det betyr mer enn ord kan forklare, for meg.
At hun stoler på meg, og har så stor tro på meg. At hun har latt meg være en så stor del, i en mirakel historie. Som jeg aldri trodde jeg skulle kunne få være et vite til.
Aller minst, når jeg gikk tårevåt i kveldsnatten, for 7år siden.

DPP_5095

Charlotte.
Jeg er så ufattelig stolt av deg.

Vår historie, er noe helt for seg selv. Vårt vennskap har møtt på mange vegger, mange minner, og enda flere latterkramper, enn vi kan fortelle til noen.

Tusen takk for at du har vært som en søster for meg. Tusen takk for at du har stått ved min side, i min kamp for overlevelse, imot en av mine største kamper.
Men aller mest…
Tusen takk, for all troen du har på meg. Og for at jeg har vært spesiell nok, for en heltinne som deg.
Du er et forbilde, for oss alle. Og er mer helteverdig, en du gir deg selv kredit for.
Du er så utrolig sterk. Så ufattelig tøff.
Og du blir bare mer og mer badass, for hver dag som går.

I believe in you…always <3

DPP_5111