11719979_10154134068052388_261136549_n

Jenta jeg var på ungdomsskolen…hadde aldri trodd på dagen jeg har hatt i dag.
Hun hadde aldri i en million år, trodd på at hun 8år etter at hun forlot disse skole veggene. Skulle stå foran senere elever, med hevet hodet. Og fortelle sin historie.
Lese sine dypeste ord på digitalt papir, og bevise for ikke bare seg selv.
Men for skolen, som på så mange måter ville se henne feile, at hun kunne gjøre så mye mer.
Enn hva de fleste av de, ville gi henne noen form av kredit for.

Dagen i dag, beviste for den 24år gamle Katarina. At hun gjorde riktig avgjørelse. Når hun valgte og kjempe,
Igjennom mørke regnfulle dager. Vonde ord, og de hundre talls meninger, om henne selv.
At hun tenkte riktig, da hun ga fullstendig faen, når rådgivere sa hun ikke trengte å søke på vidregående, for hun kom jo ikke til å komme inn alikevel.
Når mobberne prøve og fortelle henne, at hun ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.
Eller da så mange av de hun skulle ha tillit til, på innsiden av de fire skole veggene, viste henne ryggen.

Når jeg i dag var en del av litteratur festivalen til min gamle ungdomsskole.

 IMG_0338-0.jpg

For noen uker siden, skrev min tidligere lærer, Tone til meg.
Med et stort ønske, om at jeg skulle være en del av litteratur festivalen, de planlagte.
Hun lurte på, om jeg kunne komme å snakke med elevene, lese noe av mitt arbeid, og være med på å forhåpentligvis lære elevene hennes noe, om den merkelige verden av blogging.

Det var med en god dose omtanke, redsel og et ønske om å «kicke ass».
At jeg svarte, at jeg med glede stilte opp.

Vel, da gjenstod det for meg, og velge ut hvem innlegg jeg skulle lese for disse jentene, da.
Av alle mine blogginnlegg….hvem skulle jeg velge?!

Jeg satte meg ned, og begynte den elleville reisen, tilbake i tid.
Hvor jeg til slutt, landet på brevet til mitt yngre jeg.
Det var en «no brainer». Det finnes få innlegg, som representerer meg, så godt som det gjør.
Og få innlegg, som kan nå frem til dagens publikum.
Det er jo tross alt jenta som gikk på den skolen, jeg snakker til, i det brevet.

IMG_0340-0.jpg

Det har vært en merkelig, emosjonell og nostalgisk opplevelse. Og gå tilbake i mine tennårings fotspor.
Å gå igjennom skolegården, som på så mange måter, holder så mye vonde minner for meg.
Men på samme måte, var det koselig og kunne gi tilbake til en av de, som har vært en av mine største supportere. Og den eneste som brydde seg om meg, på den skolen. De årene jeg gikk der.

Tone, Tusen takk for at du aldri ga opp. For at du den gang, og fortsatt ser potensialet mitt, og hva som bor på innsiden. Av de røffe kantene, til en håpløs drømmer.
The world could use a few more Teachers, like you.

Jeg vil også gi en stor takk til de nydelige jentene, som i dag var mitt publikum.
For deres trofaste ører, fantastiske spørsmål. Og for at dere holdt ut med bablingen min.
Lykke til videre, og jeg håper dere finner deres drømmer. Hvor enn de måtte ligge.

Når det gjelder meg, så kom en av mine drømmer i oppfyllelse i dag…
Noe som for andre, kanskje virker så lite. Så var i dag, en stor seier.
En stor seier, for en jente, som lengtet etter og motbevise, de som tvilte.
For den jenta, som gikk i disse gangene, med sort sminkede øyne og naglebetler hengende fra hoftene.

Tenke seg til det, at jenta som slett seg igjennom ungdomsskolen. Som strevet med å bestå fagene, og som de mente ikke skulle komme noe sted.
Dro tilbake 8år senere, og var en del av deres læreplan.
Hmm…Ikke dårlig, for en som aldri kom til å komme inn på videregående, er det vel?

Det skulle vist vise seg, at Mamma virkelig hadde rett, når hun sa….

«Don’t get mad, get even!, en dag, så er det de som kommer til å trenge deg»

IMG_0341.JPG

«To the ones who’d swear, I’d never go anywhere…. Where are you now?»