Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mars 2016

Kjære Mormor

12903421_10153390197997595_572567172_o

Jeg vet ikke om du kan høre meg, eller om du noen gang vil kunne lese disse ordene, ifra den fargerike skyen jeg forestiller meg du sitter på nå.
Men det er mitt største håp at du hører meg noen ganger…

Det er vanskelig for meg å skrive dette…for ut ifra alle de tingene du har lært meg i løpet av de nesten 25 årene jeg hadde æren av å kjenne deg.
Så var det en ting du aldri fikk lært meg….Hvordan jeg skal leve uten deg.

Det er med tårefylte øyne og et tungt hjerte jeg sitter her nå, alene, med bare mine ord på dette papiret.
Med et tårevått håp om at det finnes et vindu i himmelen, i det minste et lite skikkehull, stort nok til at du kan se meg.

I dag er det 14 dager siden du gikk bort…14 dager jeg har brukt på å prøve å samle sammen alle bitene av vår verden uten deg.
Dager hvor jeg har innsett hvor urettferdig denne verden kan være, hvor uforutsigbar og bare rett og slett, trist, den kan være.
Dager hvor jeg har bannet verden opp og ned (jeg vet du ikke likte når jeg bannet. Men dette er vel et unntak, hvis det noen gang skulle være et)
Dager hvor jeg har ønsket å løpe. Løpe bort ifra alt….

Det har vært dager som har bringt frem styrke i meg, styrke jeg ikke hadde en anelse at fantes.
Som da jeg fire dager etter Mandagen som for alltid vil være en sort dag i min kalender. Stod omringet av blomster, foran i et kapell og holdt minneord for deg.
Jeg vil aldri forstå hvor min styrke kom ifra, eller hvordan mine ord klarte å komme frem som noe annet enn det kaoset som er på innsiden av hodet mitt.
Men jeg liker å tenke at det var din hånd på min skulder, som holdt meg oppe ifra bakken. Og at kanskje bare en liten smule av din styrke, ble igjen hos meg.

Selv med alle våre oppturer, nedturer og alle ord imellom, så vil jeg du skal vite at jeg er helt ubeskrivelig stolt av å være en del av din historie.
At nettopp lille jeg er så heldig at det nok finnes en liten del av deg i meg.

Jeg håper med alt jeg er, at jeg kan være halvparten av den kvinnen du var, når jeg blir eldre.
For Mormor, du var virkelig noe helt for deg selv. En fargerik liten fugl som spredde sine vinger og flydde igjennom de hardeste vind tak.
Hun som aldri tok omverdens ord som sin sannhet, og den personen vi alle kunne stole på til å fortelle akkurat hvor skapet skulle stå.

Jeg håper du sitter der oppe i skyene, og smiler det vakre smilet ditt. Det som jeg alltid ser for meg, hver gang jeg tenker på deg.
Og at du peker med stolthet ned på meg og sier ”DET, Det er barnebarnet mitt”.
Det er mitt håp at jeg kan leve mine drømmer, de du alltid ønsket for meg. Fordi du har lært meg og stå for mine meninger, holde en rak rygg, uansett hva verden skulle sende på min dør. Og hvordan jeg skal få omverden til å høre på mine drømmer, selv om jeg snakker til døve ører.
Du har lært meg hvordan jeg skal være tøff, og for det vil jeg alltid være takknemlig, Mormor. Jeg håper jeg gjør deg stolt.

Tusen takk for alle minner, våre koselige cafè turer, og dine usensurerte meninger om alt ifra gutter til mine uendelige hårfarger som gjorde deg nesten sprø.
Tusen takk for dine varme klemmer, morsomme telefon samtaler og de smittfulle lattere du har gitt meg, Mormor.
Tusen takk for at jeg fikk ha en Mormor som deg i livet mitt. Nettopp det, har betydd mer enn hva jeg kan beskrive med ord…

Jeg vil du skal vite at jeg er uendelig glad i deg, og vil savne deg ifra de dypeste sider av mitt hjerte.
For for meg, vil det aldri finnes en sånn som deg igjen, du vil for alltid stå som et unikt kapitel i min historie.

Min ”Tøffere enn toget” Mormor. Min heltinne. My blue bird <3

Tusen takk for alt, Mo-Mo! <3

12899343_10153389920977595_148822209_o

When life hits hard…

Hei mine kjære lesere <3 

Jeg håper dere alle har hatt en fantastisk fin påske og at dere har kost dere masse med familie og venner.
Dere lurer nok kanskje på hvor jeg har vært de siste ukene, og hvor det ble av alle påske innleggene jeg gledet meg til å dele med dere.
Vel, det finnes ingen lett måte og skulle fortelle dere dette….

For ca tre ukers tid siden pakket jeg og Mamma bagen å dro ned til sørlandet, da vi hadde fått nyheten om at min kjære Mormor hadde blitt alvorlig syk.
Ingen av oss viste helt hvor ille det var, hvor lenge vi snakket om, eller hva som skulle skje. Det eneste vi viste var at det ikke var bra. At vi kjempet med odds som på ingen måte var i vår fortjeneste.
Men ingen av oss, hadde trodd det skulle skje så fort…

Mandag 14.Mars, mistet jeg en av mine største heltinner, min kjære Mormor. 

Nøyaktig en uke etter at jeg dro ned for å besøke henne.
Jeg fikk en uke med henne. Hun fikk 12 dager etter at hun fikk kreft diagnosen.
Bare å skrive ordene er vondt for meg….For jeg har ikke ord

Det har for meg vært en tid for familie, for sorg, og for styrke…Alt annet har havnet på hyllen.
Men jeg håper at ordene snart vil komme tilbake til meg, og at tomhets følelsen i meg vil med tid, ikke føles så smertefull som den gjør nå.

Jeg vil sende en stor takk og klemmer til alle dere som har sendt meg meldinger, sendt blomster og vært der for meg i den tøffe perioden. You know who you are <3

En stor takk for forståelsen. I love you all, my beautiful people <3  

12884471_10153389728542595_404142009_n