Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for mai 2016

Et brev til mine mobbere

 

Til mine mobbere.

Jeg vet ikke om dere husker meg. Om det ringer en bjelle ved lyden av mitt navn, eller om mitt ansikt noen gang flyr forbi i ditt minne.
Om du ser meg på klassebildet.
Hva dere tenker om meg i dag, eller om dere i det hele tatt ofrer meg en eneste tanke.
Om dere tenker på hva dere gjorde for så mange år siden nå. Hva dere sa til meg og gjorde med min hverdag. Mitt liv.
Jeg vet ikke en gang om dere bryr dere, eller ville ofret det en eneste unnskyldning, hvis dere hadde møtt meg i dag.

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg hadde ville hørt et ord forlate deres munn. Ikke igjen.
Vår historie ble skrevet på innsiden av de tårefylte skole veggene. En historie skrevet med en ensom håndskrift som tilhørte dere.
Mitt bidrag var ikke ønsket, og var på ingen måte en faktor i deres tanker.
Merkelig det der, hvordan enkelte mennesker ikke klarer å tenke på noen andre enn seg selv.

Heldigvis for meg, så slipper jeg å ha noen form for forhold til dere, noen gang igjen.
Vi har forlatt de sort malte veggene, og har nå gått videre med våre liv, på hver vår kant. 
Kanskje har dere fått dere jobb. Bil, båt, forhold, barn…..Jeg håper virkelig at deres barn vokser opp til å bli alt dere ikke var. Jeg håper barna deres vokser opp med respekt for andre mennesker og med et bredere syn på omverden, enn det dere hadde.

Jeg skriver ikke dette brevet for å fortelle dere den triste versjonen av historien min, den som dere skapte for meg. Nei, på ingen måte.
For alle de gangene jeg satt tårekvalt på skoletoalettet, de endeløse dagene jeg gjemte meg bak skole vegger, eller satt på rådgivers kontor, på grunn av dere og deres ord. 
Vel, det betyr ingenting i deres øyne allikevel. 
Men jeg håper en ting.
Jeg håper den dårlige samvittigheten inntreffer dere, når dere leser dette.
Jeg kunne ønsket at den ville spise dere levende, at den kommer til å ødelegge deres liv, på samme måte som deres ord og handlinger, holdt på å ødelegge mitt.
Men vet dere hva? Det er ikke den jenta jeg er.
Jeg skal ikke lyve. Tanken har slått meg, men her er forskjellen på deg og meg.
Jeg har nok selvinnsikt til å se at jeg ikke burde la mitt sinne, mine problemer eller fortid, ødelegge livet til noen andre. Såre noen, eller påvirke dem negativt på noen måte. 
Det er ikke slik jeg er oppdratt. Det er ikke slik jeg vil bli husket.



Den stille jenta ifra bakerste rad på skolebenken, som dere så som et enkelt offer, hun har vokst seg sterk. Hun har vokst seg tøff. Og hun har fortsatt på de drømmene dere forsøkte å dra igjennom gjørmen.
Den jenta, hun kjemper harde kamper, hardere enn dere noen gang kommer til å vite. Og gjett hva?! Hun vinner!

For det er her dere tok feil…Den jenta var kanskje et ”enkelt offer”, fordi hun var sjenert. Fordi hun hadde respekt for andre og var oppdratt til å behandle andre slik hun ønsket å bli behandlet selv. Nettopp fordi du aldri vet hvem kamper andre kjemper seg igjennom, når du ikke ser på.
Men den jenta, hun hadde potensiale. Hun hadde styrke. Og hun var tøffere enn noen ga henne kredit for.
Det hele var bare godt gjemt i drømmeren som gjorde alt for å komme seg videre til neste steg.

Være et ”skolelys”, var ikke av ønske, det var av vilje. Vilje for å kunne få til de villeste drømmer som gjemte seg i mitt hjerte. Nettopp fordi jeg ville yte mitt aller beste, for å bevise mennesker som dere feil!

Nå sitter jeg her, 25år snart og godt på vei imot den fremtiden dere ikke unnet meg.
Merkelig å tenke på alle måtene dere forsøkte å presse meg ned, skade meg eller få meg til å tvile på min egen verdi.
Jeg skal ikke lyve, dere traff meg. Og i mange år, så trodde den lille stemmen på innsiden av hodet mitt på dere.
Helt til jeg fikk ting på avstand og innså akkurat hvor mye jeg hadde tapt på grunn av et par idioter som egentlig burde skrike til sitt eget speilbilde.

Jeg bestemte meg der og da for å gi mitt alt inn i mitt arbeid, i mine drømmer og i min egen verdi.
Jeg innså at dere ikke hadde rett i deres oppfatning av hvem jeg var, eller hva mitt potensiale er. Dere skulle ikke få bestemme hva jeg var god for, eller hvor min fremtid skulle ligge. For det. Det var min oppgave.
Bare fordi dere ikke så på meg som noe annet enn en fattigmanns datter, eller en fet ku som ikke fortjente kjærlighet. Så viste jeg innerst inne, at dere tok feil.
For denne jenta, hun er verdt en million i noens øyne. Hun er omringet av kjærlighet ifra de som betyr noe, og er på vei imot drømmer som er så utenfor deres tankegang.
Hun klarte seg. Hun hørte på sin mors kloke råd. Hun lot ikke dere få vinne.

Sist men ikke minst, så burde jeg vel skrive grunnen til at jeg skriver dette brevet til dere. 
Jeg skriver til dere, fordi jeg aldri helt har fått sjansen til å si Takk til dere.


Tusen takk, for at dere har vært min ammunisjon, mitt slag i trynet når mitt hode har begynt å falle. 
Uten deres store engasjement, tankeløse ord, kallenavn, og de endeløse strømmer av tårer på mine kinn igjennom årene, med deres navn på de.
Så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. 
Jeg hadde ikke kommet så langt som jeg har, eller fått realisert halvparten av mine drømmer.
Dere har hjulpet meg på måter jeg aldri trodde mulig…. På måter dere nok aldri ville heller. 
Så tusen takk.
Takk for at jeg ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres. 
For på grunn av dere, så kan jeg i dag stå stolt med et høyt raket hode og smile til verden, med tanken på at jeg har oppnådd så mye av det dere sa jeg aldri ville klare.
Deres ord og handlinger har endt opp med å dytte meg i riktig retting når jeg har villet gi opp. Nettopp fordi uansett hvor vanskelig veien har vært. Hvor trist, frustrert eller sint jeg har blitt. Så har min viljestyrke og mitt løfte om å bevise dere feil, alltid holdt meg på riktig vei.
For det finnes ingen vei i helvetet at jeg skal gi opp nå.
Det finnes så mye mer på innsiden av denne jenta, som dere aldri så…
Men jeg lover dere, en dag så skal dere få se hva denne jenta virkelig er god for.



Og gjett hva?

Jeg er bra nok!
Jeg er pen på min helt egne måte. 
Jeg har hofter og en mage med noen kilo for mye, som jeg shaker på med glede og en kropp som jeg elsker.
Jeg har drømmer, som jeg lever. Jeg har et hjerte stort nok for hele verden.
Jeg bærer arrene på mitt hjerte, med den største stolthet, nå. Og jeg er sterkere enn noen gang.



Så Tusen takk for at dere ga meg lighteren til å sette fyr på min flamme.
For at dere sparket meg ned til asfalten, så jeg kunne klatre meg opp sterkere enn dere noen gang kommer til å bli.

Jeg håper dere er stolte av dere selv. For det, det er jeg! (stolt av meg selv altså. For det finnes ikke sjans for at jeg er stolt av dere!)

Tusen takk!

Med vennlig hilsen

Katarina Olsen.

For dere bedre kjent som; «Fete, dumme, stygge, EMO, stygge feite ku,dritt,møkkete, jævlige,ubrukelig,drittkjærring,døfødt,feita,kula,store,fittekjærring,kua, tjukka,lesba, dust, hjernedøde, fattigmanns datter»,

If you´re looking for me, I´ll be at the show…

Advarsel: Det er en veldig stor fare for at tenårings jenta i meg kommer til å gjøre en gjesteopptreden i dette blogginnlegget. Dere er herved advart.

ÆÆÆÆÆHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!!!!!!

Sånn, måtte bare få det ut.
Tro meg, det er ikke enkelt å holde alt inne, når du er så glad som det jeg er nå.
I går kveld hadde jeg en av de beste kveldene i mitt liv, da jeg ENDELIG fikk se et av mine favoritt band helt siden jeg var 13år gammel. Og min ultimate fjortis forelskelse (kremt….fortsatt ikke helt over denne heller nei).
Nemlig Simple plan.

Etter å ha ventet i 12 lange år, på å få muligheten til å dra på en av deres konserter, var dette en opplevelse jeg rett og slett ikke har ord for.
For alle dere som kjenner meg, så vet dere hvor mye dette bandet har betydd for meg i løpet av disse årene, og hvor høyt jeg antageligvis skrek i øret på hun foran meg. UNNSKYLD JENTA!!

Jeg startet dette blogginnlegget i et håp om å klare å holde meg til den versjonen av Katarina som snart er 25år, og skal være voksen. Men fant fort ut at den versjonen, den ble kastet ut av vinduet igår og har ikke helt funnet veien tilbake enda. Så jeg startet det med en advarsel isteden, og lar dere få se tenårings/fjortis siden av meg, som fortsatt er her inne et sted.

Det er ikke lett og skulle sette ord på en opplevelse, som å se ditt favoritt band live for første gang. Første gang dere er i samme rom, synger samme sang (I SAMME ROM!), og du får stå ansikt til ansikt, med de som har spilt sangene som har hjulpet deg igjennom livet, på en eller annen måte. Det er en av de opplevelsene, du bare må oppleve selv, for å kunne forstå hvor fantastisk det er. Hvor ubeskrivelig lykke til langt inne i hjerteroten det føles ut som.

Dette bandet har vært med meg igjennom de vanskeligste tider i mitt liv, de lykkeligste stunder, og alle de merkelige omveiene imellom.
Deres tekster har på så mange forskjellige måter spilt sine roller i øyeblikk som nå har blitt til minner. Tårer som har blitt til styrke, og latter som har blitt til smil. Det er rart å tenke på måten en sang, et band eller en tekst kan slenge deg rett tilbake til en annen tid. En annen epoke av livet, som du kanskje har glemt, gjemt eller bare er flere år vekk ifra. Uansett hva grunnen måte være, så er det en så utrolig følelse. Og en jeg flere ganger iløpet av kvelden igår opplevde, med en setliste som bydde på brøkdeler av min snart 25år lange historie. Tanker ifra en fjorten år gammel meg, følelser ifra året 16 og helt frem til gleden i en alder av 24.
They have been here through it all <3

Processed with MOLDIV

Det var en kveld jeg sent kommer til å glemme. En kveld fylt med allsang ifra punkere med fargerikt hår, mødre, de som har vokst ifra stilen men ville mimre rockefoten, de tøffe gutta og alt der i mellom. Oh, og meg da.
Det var så utrolig morsomt å se hvordan alle forskjellige stiler, aldersgrupper og gjenger tok seg i å slippe håret løs, shake på rumpa og synge til lungene dirret i brystkassen.
Den kjærligheten til bandet og lengselen som endelig kunne slå seg til ro. For ENDELIG var de her! Det er godt å vite at jeg ikke er alene.
For i det rommet igår følte jeg at jeg så meg selv i speilet flere ganger. Alle de forskjellige epokene i mitt liv, stirret meg i ansiktet i form av en og en i publikum.
Rocke jenta som ikke passet inn et sted, punker jenta som ga faen, den stille jenta bakerst i klasse rommet, og ikke minst hun som er midt i mellom de alle, som endelig har funnet sin stil, sin vei, og sin stemme.

Det var en kveld fylt med glede, latter, sexy smil, danse moves ut av denne verden og en krig imellom den snart 25år gamle Katarina som skulle holde seg rolig og kul. Og den 14år gamle Katarina som skulle gifte seg med Pierre Bouvier, kjøre rosa Hummer og som ikke ville annet enn å skrike veldig VELDIG høyt. Kremt…. spesielt når hun holdt Pierre aka drømmeprinsen i hånden, under konserten. Yes da… So THAT happened!
Hadde noen fortalt 14år gamle Katarina at det skulle skje, eller at denne kvelden i det hele tatt skulle bli en realitet. Så hadde hun nok ALDRI i verden trodd på dem, et eneste sekund.
Spesielt med tanke på at jeg sitter her selv nå, og ikke er helt sikker på om dette virkelig skjedde, eller om jeg forteller dere om en syk drøm jeg hadde i natt.
Cause this….This was just like a freakin´dream! 

Kvelden igår var noe jeg trengte så utrolig mye. Etter den berg og dalbanen jeg har levd i den siste tiden. Så var det ufattelig godt å bare kunne senke skuldrene, ta danse moves´a frem ifra skuffen og bare gi litt faen. Synge til stemmen sprak og sikle så mye at jeg mest sannsynlig skulle hatt på meg smekke.
Hey, kan ikke si jeg er noe annet enn ærlig i alle fall ;)

Jeg trengte det igår. Og gudene vet at den 13år gamle Katarina som satt på rommet sitt med stereo anlegget på så høyt at omverden bare ble til et utestengt sus. Hun trengte det aller mest. Selv om jeg kanskje har vokst opp (kanskje vanskelig å se i dette innlegget, menmen), og har lagt mye av min så kalte ”punkertid”, bak meg.
Så føler jeg fortsatt at jeg er en del av publikumet. Føler fortsatt på kjærligheten til den musikken som kom inn i mitt liv i den perioden. Og føler mest av alt på følelsene hver gang jeg hører min favoritt Simple plan sang, ”Perfect”.
Tårene former seg fort i øyekroken, hjertet hamrer på innsiden av brystkassen min, og selv om teksten ikke relaterer til meg på samme måte lenger, som den en gang gjorde.
Så dunker hjertet mitt på samme måte, for den 13år gamle meg, som ikke viste hva hun skulle gjøre, eller hva hun skulle si.
For den lille jenta i meg, som trengte et svar. Som trengte en hånd å holde i, og som trengte hjelp til å fikse de tingene som gjorde verden hennes tung å være i.
Denne sangen har en så spesiell betydning for meg, og er den dag i dag en av de fineste sangene jeg vet om. This song saved my life. 

Processed with MOLDIV

Kvelden min med Simple plan, ble alt jeg hadde håpet på og så mye mer. Så ventetiden var nok verdt det, selv om det var vel litt i overkant lenge synes jeg, hehe.
Det er surialistisk å tenke på, i det hele tatt å skrive det ned her…
At jeg endelig har fått se de fem gutta som for 12år siden kom inn i mitt liv med et stort smell og har siden hatt en dyp plass i mitt hjerte.
La oss si det sånn, fjortisen i meg har null chill for øyeblikket. Hun har løpt runder rundt i hodet mitt siden igår og virker ikke til å stoppe med det første.
Det er den beste følelsen i verden. Gud som jeg har savnet dette her. Det rushet, den følelsen av langt ned til dypeste hjerterot lykke og glede.
Jeg håper denne følelsen aldri forsvinner ifra meg igjen. For det her, det er dette som er å virkelig leve.

For la oss være ærlige her…det er ikke hver dag du får stå i et par timer nesten og sikle på en håndfull med kjekke karer… haha ;)

VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆLLLLLLL!

Ok, jeg lover det var siste gangen altså….I alle fall i dette blogginnlegget ;)
Jeg håper dere alle har en kjempe topp dag, og at dere ikke ble helt skremt av min ukontrollerte skriking i løpet av dette innlegget ;P
Hvis det er noen trøst, så har Mamma måtte leve med min skriking i real life i hele går og hele dag. Jealous? hahaha.

Tusen takk Mamma for en kjempe bra kveld og for at du holder ut med mine fjortisanfall, haha ;)

Processed with MOLDIV

My dear boys.. Pierre, Sebastien, David, Jeff and Chuck. My Simple plan.
Thank you for a great night, and for being there whenever I need you. My love for you is endless….. Thank you! <3

 

 

 

Hvorfor ikke meg?

13271826_10153495406982595_412401881_o

Hele mitt liv, har jeg hatt mennesker som har seilt sin egen sjø igjennom mitt liv.
Som på hver sin måte har hatt sitt å si om mitt liv, mine drømmer, eller måten jeg velger å fremstå for omverden.
Og hvis jeg skal ta et vilt gjett her, så vil jeg tippe at flere av dere der ute som leser dette nå, har opplevd det samme.

Ifra barndommen og frem til jeg ble hva man vil kalle voksen, så har jeg vært målet til mine skolers mange mobbere, og levd en hverdag som ingen barn, ungdom, eller mennesker generelt fortjener. Jeg ble oppfordret til å ikke leve lenger, forsøkt overbevist med alle ord i ordboken, om at jeg ikke var verdt mer enn gjørmen under skoene deres. Noe som dessverre alt for mange der ute, kan kjenne seg igjen i.

En historie jeg vil dele med dere, handler om da jeg begynte å se slutten av året kjent som 10.klasse. Året hvor vi skulle velge ut hva vi ønsket å gjøre med resten av våre liv. Hvor vi ville gå på skole og hvem vei vi skulle gå videre.
Selv så viste jeg godt hvem vei mine drømmer lå, og var fast bestemt på både skoler og linjer. Helt til jeg traff rommet til rådgiveren som skulle hjelpe meg med søknaden min.
Her ble jeg fort fortalt hva «min egen verdi var», og at jeg kunne bare gi opp å søke på noen videregående skole, For jeg kom ikke til å komme inn noe sted. Aller minst der jeg ønsket, og mine drømmer, de var ikke verdt noen verdens ting til andre enn meg.
For det var nettopp det de var, drømmer. Ikke virkelighet… Enda.

Heldigvis for meg har jeg hatt gode forbilder i mitt liv, som har lært meg til å tro på meg selv, mer enn omverden.
Jeg er sta av natur, og en av de type mennesker som ikke hører ordet ”aldri”. Så jeg kjempet. Jeg sendte inn søknaden uansett, og fikk en tykk konvolutt i posten den sommeren.
Nå sitter jeg her, jeg har 3årig videregående utdannelse med spesialisering i fagene jeg drømte om, samt videreutdannelse innen min barndomsdrøm, makeup.
Det er noe annet enn hva rådgiveren sa jeg skulle klare, uten å i det hele tatt ha sett på mine karakterer.

Mitt poeng med denne historien er på ingen måte å skryte meg selv opp i skyene. Men at dere der ute, som nå leser mine ord på digitalt papir, skal gå ut og følge deres drømmer.
Uansett hva omverdens ord sier, hva dine klassekamerater synes, eller en rådgiver på et støvete kontor sier til deg. Ikke hør på deres oppfatninger av deg og hva som ligger i ditt hjerte. Hvem sier at du ikke kan få til de mest utrolige ting?
Det er en grunn til at du kan sitte med den nyeste mobilen i hånden din. Ha fancy skyskrapere å ta bilder av på ferie, eller farge håret ditt knall rosa.
Det er fordi der ute en gang, kanskje før din tid. Så var det noen akkurat sånn som deg, som tok en sjanse. En sjanse på en drøm, en ide, som møtte på motgang. Men heldigvis for oss, så hørte de ikke på omverdens ord, og det burde heller ikke du.

Tenk, hvor hadde verden vært uten de av oss som tørr å ta sjansen på en ide. En drøm?
Hvor hadde vi vært hvis ikke vi hadde hevet hendene i luften og sagt; Hvorfor ikke meg?

17.Mai hos Carrie

Nå sitter jeg her da, med en krone-is godt plassert i hånden. Joggetøyet er på, imens pen blusen ligger som en liten haug i godstolen på soverommet mitt.
17 Mai feiringen er for meg, så godt som over for i år, og nå står en kveld fylt med halv soving på sofaen foran meg.
Det har vært en kjempe koselig feiring fylt med kjempe god mat, kaker og is, sammen med familien.
Men nå føler jeg meg klar for å bare ta livet helt med ro, og slenge bena på bordet ;)

Jeg håper dere alle har hatt en kjempe fin feiring, hvor enn dere måtte være i dag :)
Og at dere har fått minst et par is hver, for det fortjener vi alle synes jeg! <3

GRATULERER SÅ MYE MED DAGEN, NORGE! <3

13236198_10153490225082595_965847421_n13235886_10153490225027595_1881513598_n13227992_10153490247587595_1942530510_n

Hva har dere gjort for å feire den store dagen i dag? :)

 

Pepsi`s vann glade eventyr

Denne uken overrasket jeg min pelskledde bestevenn, med å kjøpe et helt eget badebasseng til henne, som en litt på etterskudd bursdagsgave.
Da vi har vært så heldige å ha noen utrolig varme og gode vår dager den siste tiden, så har Pepsi lengtet etter å endelig kunne bade igjen.
Aller helst skulle vi vel ha ligger på hver vår flytemadras i vannkanten på standen et sted. Men siden vi ikke er heldige nok til å bo i strandlinjen, så tenkte jeg å gjøre det nest beste. Bringe badevannet til Pepsi`s egen hage.
Så jeg og Mamma dro ut på det elleville eventyret, for å finne et helt eget Pepsi vennlig badebasseng. Noe som ikke skulle vise seg til å bli det enkleste. Men heldigvis så fant vi et til slutt, som virket til å falle veldig i smak hos vår lille Pepsi.
Det ble full sprett og et stort hopp opp i bassenget, før Mamma i det hele tatt hadde fått oppi vannslangen :)
Her var det bading for alle labber og det var så mye graving at vannspruten stod rundt henne.

Det er så godt å kunne gjøre noe for å glede den, som hver dag gir meg så mye glede :)

Så denne uken har det vært full bading og en kliss våt Pepsi som har løpt runder rundt i hagen, før hun kastet seg i bassenget igjen.
Er ingen tvil om at dette var den beste bursdagsgaven i hennes øyne i alle fall, hehe :)

Så moro og se deg kose deg så masse, Peps! <3

13177078_10153486913312595_3684823119540068766_n13151585_10153486913332595_2578279755735858357_n12036492_10153486913447595_1963915599962430178_n13179028_10153486913422595_7376663193462513519_n13174133_10153486913597595_2104612171827841574_n

Hva har dere gjort denne uken folkens? Er det noen av dere der ute som har en like bade-glad firbent venn som meg?

Vi snakkes! <3

For anyone who has ever loved Good Charlotte, This is for you!

 

Alle som kjenner meg vet at jeg elsker bandet Good Charlotte. Alle musikk elskere har det ene bandet, den ene artisten, som de føler er ”sitt band”, ”sin artist”.
Well, Good Charlotte, er det bandet for meg.
Helt ifra jeg var sånn 12år har disse gutta hatt en fast plass i mitt hjerte, og spilt sin vei inn i soundtracket til mitt liv. Ifra dårlige ungdomstider med mobbing og drama ifra hellvette.
Til den single jenta som sa ”Fuck it, I don´t wanna be in love”.

De har vært med meg igjennom bitre tårer i stunder hvor jeg rett og slett ikke klarte å være sterk lenger. Glade stunder hvor jeg hadde lyst til å shake på rumpa og headbange så hardt at hodet føltes ut som om det skulle falle av.
These boys have been here through it all…
Og er den dag i dag, fortsatt det bandet jeg alltid setter på, når jeg trenger å rømme ifra virkeligheten. Når jeg trenger noen til å redde dagen min, eller når jeg bare trenger en musikalsk klem.

Det var kanskje ikke så rart at jeg gikk i taket, da de endelig annonserte at de skulle komme tilbake igjen med ny musikk, etter en lang pause. My boys are back!

Deres første nye sang tilbake, ”Makeshift love”, fløy rett inn i min spilleliste og ble så å si hørt ihjel den første dagen den var ute.
Men det var ikke før deres neste låt kom ut, at jeg virkelig følte at GC var tilbake igjen.
For deres andre singel 40 oz. Dream, det er classic GC, fylt med attitude, humor, catchy toner og sannhet som få andre.

Men det morsomme med denne sangen, er at den fikk meg til å tenke litt. Mimre tilbake om tiden de fortelle om, om min barndom og den virkelige MTV.
Noe som bringer meg til dette innlegget. For jeg skriver ikke dette bare for å utrykke min uendelige kjærlighet for Good Charlotte, eller min ”litt mer enn bare et crush” på Benji Madden. Selv om jeg veldig gjerne kunne gjort det også, haha.
Men det ville nok ikke fenget dere så veldig, med mer eller mindre dere befinner dere i den samme båten som meg da.
For i såfall, ”HEY Girl HEY”.

13187881_10153476206097595_1728295363_n

«Woke up this morning with the strangest feeling. I had a nightmare, but I wasn’t dreaming.
I ran outside to see, it’s not 2003!»

Nei, det som fikk meg til å skrive ned disse tankene på papir, er sannheten i denne sangen.
For alle oss som er født før tiden av The hills, Jersey shore, DJér på alle hitlister og fløtepop rappere.
Så kjenner vi til en litt annen versjon av verden, enn den vi lever i, i dag. Hvor det eneste du ser nesten på MTV er dårlige serier om tenårings mødre med mer problemer enn hva man skulle tro mulig.
Fulle folk som danser på bordene og hopper til sengs med hver og en. Eller seier om mennesker som ønsker å bli noe de ikke er. Det hele pakket fint inn med en sløyfe av merkelige satt sammen reklame kunst snutter, som ingen overhodet forstår seg på.

Så for alle dere som ikke er vokst opp på den fantastiske tiden hvor MTV stod for Music Television. Her har dere en kjapp guide til min barndoms MTV. The good old 90´s-00´s, BABY.
Vi snakkes Musikkvideoer så å si døgnet rundt, både nye og gamle klassikere på løpende bånd.
Konserter og musikkbaserte innslag, og til ikke å snakke om TRL, det beste musikkprogrammet noen sinne.
Jeg vokste opp med Carson Daily som en slags TV onkel, som jeg hver dag hang sammen med i en times tid etter skoletid.
Danseprogrammer, The cribs og ”making the video”, hvor man fikk et innblikk i hvordan musikkvideoene ble laget.
En tid hvor det var mer fokus på det kreative, enn det å shake med den største rumpa oppå skjermen i tre minutter.

Jeg vokste opp med vaskeekte popstjerner, rockeband som knuste gitarer og hadde hår som så ut som om det aldri hadde møtt en dusj i hele sin tid.
Vi snakker musikkspekter som var så bredt, at du ikke kunne holde deg til en sjanger om du forsøkte en gang. Noe som til den dag i dag, gjør at jeg har en så variert musikksmak, at få vil tro sine egne ører når de hører igjennom mine spillelister.

13214657_10153476167982595_500614884_o

«Now all the punk rockers are over 40, they’re coaching little league and reading stories. When did the neighborhood ever sound so good?!»

Når andre vers kicker inn, så faller en ny tanke ned i mitt hode. Da de snakker om at alle punk rockerne er nå over 40, trener barne baseball lag og leser historier.

Vel, det er vel ikke så langt ifra min sannhet, tenker jeg stille for meg selv i det jeg titter ned på skjermbildet på telefonen min, av meg og lille niesen min på snart 2år.

Tenk, punkerne i meg og søsteren min, har nå blitt forvandlet til tante og mor.
Grønt hår har blitt byttet ut med bleieskift og uniform.
Naglebelte og eyeliner ned til kinnene har blitt byttet ut imot vinget eyeliner og Frozen soundtrack sanger.
Hvem hadde noen gang trodd det, hadde du fortalt oss det i 2008?

Ok, så har den «gode gamle tiden», blitt byttet ut med den fortsatt litt ukjente «nye verden».
Nye roller har blitt fordelt og de som følte seg som ”outkasts”, har plutselig fått en helt ny mening.

Det er merkelig og tenke på hvor verden har tatt oss, og hvordan ting i løpet av noen år, har forandret seg så mye.
Men det er godt å tenke at jeg kan bare bla igjennom noen album. Gjøre et Google søk, eller høre på noen utvalgte sanger, så er jeg rett tilbake på jenterommet med TRL på tv, hårfargen på bordet og tupperinskammen i hånden.

Ting har kanskje forandret seg, noe til det bedre, noe til rett og slett tragiske tv øyeblikk.
Det er kanskje ikke 2003 lenger… Men en ting er helt sikkert.
Selv om min tid hadde Dre, Snoop og Carson Daily. Så har denne tiden fortsatt, Good Charlotte. Og det, det er godt nok for meg.
Lykke til, younger Peeps!

 

 

 

Gratulerer med dagen, Pappa <3

Jeg vil starte dagens blogginnlegg med å gratulere min kjære Pappa så mye med dagen <3

Jeg kan ikke tro at det har gått et år siden vi feiret 50års dagen din i den nye leiligheten deres, med hagemøbler og glitter ifra taklampa.
Men nå sitter jeg her igjen da, og skriver ned minnene ifra årets bursdag. En dag som har bydd på bøttevis med latter, fargerike påfunn, kjærlighet, god kinesisk mat og for ikke å snakke om den fantastiske gode kaken (Tusen takk, Mamma),
som gjorde at vi spiste så mye at vi nesten rullet ut av stolene alle tre ;)
Det har vært en kjempe koselig kveld, som jeg føler kan forklares bedre med bilder enn med ord.
Så jeg skal la bildene snakke for seg selv :) 

13115815_10153464470277595_657287721_n13162316_10153464469392595_1997823616_n13149959_10153464470107595_298118069_n13141119_10153464469642595_1720125934_n

Jeg håper dagen din har vært alt du ønsket deg og mer, Daddy-o! :)
Tusen takk for en kjempe topp kveld og for at nettopp du er Pappaen min <3
Jeg er kjempe glad i deg! <3