Alle som kjenner meg vet at jeg elsker bandet Good Charlotte. Alle musikk elskere har det ene bandet, den ene artisten, som de føler er ”sitt band”, ”sin artist”.
Well, Good Charlotte, er det bandet for meg.
Helt ifra jeg var sånn 12år har disse gutta hatt en fast plass i mitt hjerte, og spilt sin vei inn i soundtracket til mitt liv. Ifra dårlige ungdomstider med mobbing og drama ifra hellvette.
Til den single jenta som sa ”Fuck it, I don´t wanna be in love”.

De har vært med meg igjennom bitre tårer i stunder hvor jeg rett og slett ikke klarte å være sterk lenger. Glade stunder hvor jeg hadde lyst til å shake på rumpa og headbange så hardt at hodet føltes ut som om det skulle falle av.
These boys have been here through it all…
Og er den dag i dag, fortsatt det bandet jeg alltid setter på, når jeg trenger å rømme ifra virkeligheten. Når jeg trenger noen til å redde dagen min, eller når jeg bare trenger en musikalsk klem.

Det var kanskje ikke så rart at jeg gikk i taket, da de endelig annonserte at de skulle komme tilbake igjen med ny musikk, etter en lang pause. My boys are back!

Deres første nye sang tilbake, ”Makeshift love”, fløy rett inn i min spilleliste og ble så å si hørt ihjel den første dagen den var ute.
Men det var ikke før deres neste låt kom ut, at jeg virkelig følte at GC var tilbake igjen.
For deres andre singel 40 oz. Dream, det er classic GC, fylt med attitude, humor, catchy toner og sannhet som få andre.

Men det morsomme med denne sangen, er at den fikk meg til å tenke litt. Mimre tilbake om tiden de fortelle om, om min barndom og den virkelige MTV.
Noe som bringer meg til dette innlegget. For jeg skriver ikke dette bare for å utrykke min uendelige kjærlighet for Good Charlotte, eller min ”litt mer enn bare et crush” på Benji Madden. Selv om jeg veldig gjerne kunne gjort det også, haha.
Men det ville nok ikke fenget dere så veldig, med mer eller mindre dere befinner dere i den samme båten som meg da.
For i såfall, ”HEY Girl HEY”.

13187881_10153476206097595_1728295363_n

«Woke up this morning with the strangest feeling. I had a nightmare, but I wasn’t dreaming.
I ran outside to see, it’s not 2003!»

Nei, det som fikk meg til å skrive ned disse tankene på papir, er sannheten i denne sangen.
For alle oss som er født før tiden av The hills, Jersey shore, DJér på alle hitlister og fløtepop rappere.
Så kjenner vi til en litt annen versjon av verden, enn den vi lever i, i dag. Hvor det eneste du ser nesten på MTV er dårlige serier om tenårings mødre med mer problemer enn hva man skulle tro mulig.
Fulle folk som danser på bordene og hopper til sengs med hver og en. Eller seier om mennesker som ønsker å bli noe de ikke er. Det hele pakket fint inn med en sløyfe av merkelige satt sammen reklame kunst snutter, som ingen overhodet forstår seg på.

Så for alle dere som ikke er vokst opp på den fantastiske tiden hvor MTV stod for Music Television. Her har dere en kjapp guide til min barndoms MTV. The good old 90´s-00´s, BABY.
Vi snakkes Musikkvideoer så å si døgnet rundt, både nye og gamle klassikere på løpende bånd.
Konserter og musikkbaserte innslag, og til ikke å snakke om TRL, det beste musikkprogrammet noen sinne.
Jeg vokste opp med Carson Daily som en slags TV onkel, som jeg hver dag hang sammen med i en times tid etter skoletid.
Danseprogrammer, The cribs og ”making the video”, hvor man fikk et innblikk i hvordan musikkvideoene ble laget.
En tid hvor det var mer fokus på det kreative, enn det å shake med den største rumpa oppå skjermen i tre minutter.

Jeg vokste opp med vaskeekte popstjerner, rockeband som knuste gitarer og hadde hår som så ut som om det aldri hadde møtt en dusj i hele sin tid.
Vi snakker musikkspekter som var så bredt, at du ikke kunne holde deg til en sjanger om du forsøkte en gang. Noe som til den dag i dag, gjør at jeg har en så variert musikksmak, at få vil tro sine egne ører når de hører igjennom mine spillelister.

13214657_10153476167982595_500614884_o

«Now all the punk rockers are over 40, they’re coaching little league and reading stories. When did the neighborhood ever sound so good?!»

Når andre vers kicker inn, så faller en ny tanke ned i mitt hode. Da de snakker om at alle punk rockerne er nå over 40, trener barne baseball lag og leser historier.

Vel, det er vel ikke så langt ifra min sannhet, tenker jeg stille for meg selv i det jeg titter ned på skjermbildet på telefonen min, av meg og lille niesen min på snart 2år.

Tenk, punkerne i meg og søsteren min, har nå blitt forvandlet til tante og mor.
Grønt hår har blitt byttet ut med bleieskift og uniform.
Naglebelte og eyeliner ned til kinnene har blitt byttet ut imot vinget eyeliner og Frozen soundtrack sanger.
Hvem hadde noen gang trodd det, hadde du fortalt oss det i 2008?

Ok, så har den «gode gamle tiden», blitt byttet ut med den fortsatt litt ukjente «nye verden».
Nye roller har blitt fordelt og de som følte seg som ”outkasts”, har plutselig fått en helt ny mening.

Det er merkelig og tenke på hvor verden har tatt oss, og hvordan ting i løpet av noen år, har forandret seg så mye.
Men det er godt å tenke at jeg kan bare bla igjennom noen album. Gjøre et Google søk, eller høre på noen utvalgte sanger, så er jeg rett tilbake på jenterommet med TRL på tv, hårfargen på bordet og tupperinskammen i hånden.

Ting har kanskje forandret seg, noe til det bedre, noe til rett og slett tragiske tv øyeblikk.
Det er kanskje ikke 2003 lenger… Men en ting er helt sikkert.
Selv om min tid hadde Dre, Snoop og Carson Daily. Så har denne tiden fortsatt, Good Charlotte. Og det, det er godt nok for meg.
Lykke til, younger Peeps!