13271826_10153495406982595_412401881_o

Hele mitt liv, har jeg hatt mennesker som har seilt sin egen sjø igjennom mitt liv.
Som på hver sin måte har hatt sitt å si om mitt liv, mine drømmer, eller måten jeg velger å fremstå for omverden.
Og hvis jeg skal ta et vilt gjett her, så vil jeg tippe at flere av dere der ute som leser dette nå, har opplevd det samme.

Ifra barndommen og frem til jeg ble hva man vil kalle voksen, så har jeg vært målet til mine skolers mange mobbere, og levd en hverdag som ingen barn, ungdom, eller mennesker generelt fortjener. Jeg ble oppfordret til å ikke leve lenger, forsøkt overbevist med alle ord i ordboken, om at jeg ikke var verdt mer enn gjørmen under skoene deres. Noe som dessverre alt for mange der ute, kan kjenne seg igjen i.

En historie jeg vil dele med dere, handler om da jeg begynte å se slutten av året kjent som 10.klasse. Året hvor vi skulle velge ut hva vi ønsket å gjøre med resten av våre liv. Hvor vi ville gå på skole og hvem vei vi skulle gå videre.
Selv så viste jeg godt hvem vei mine drømmer lå, og var fast bestemt på både skoler og linjer. Helt til jeg traff rommet til rådgiveren som skulle hjelpe meg med søknaden min.
Her ble jeg fort fortalt hva «min egen verdi var», og at jeg kunne bare gi opp å søke på noen videregående skole, For jeg kom ikke til å komme inn noe sted. Aller minst der jeg ønsket, og mine drømmer, de var ikke verdt noen verdens ting til andre enn meg.
For det var nettopp det de var, drømmer. Ikke virkelighet… Enda.

Heldigvis for meg har jeg hatt gode forbilder i mitt liv, som har lært meg til å tro på meg selv, mer enn omverden.
Jeg er sta av natur, og en av de type mennesker som ikke hører ordet ”aldri”. Så jeg kjempet. Jeg sendte inn søknaden uansett, og fikk en tykk konvolutt i posten den sommeren.
Nå sitter jeg her, jeg har 3årig videregående utdannelse med spesialisering i fagene jeg drømte om, samt videreutdannelse innen min barndomsdrøm, makeup.
Det er noe annet enn hva rådgiveren sa jeg skulle klare, uten å i det hele tatt ha sett på mine karakterer.

Mitt poeng med denne historien er på ingen måte å skryte meg selv opp i skyene. Men at dere der ute, som nå leser mine ord på digitalt papir, skal gå ut og følge deres drømmer.
Uansett hva omverdens ord sier, hva dine klassekamerater synes, eller en rådgiver på et støvete kontor sier til deg. Ikke hør på deres oppfatninger av deg og hva som ligger i ditt hjerte. Hvem sier at du ikke kan få til de mest utrolige ting?
Det er en grunn til at du kan sitte med den nyeste mobilen i hånden din. Ha fancy skyskrapere å ta bilder av på ferie, eller farge håret ditt knall rosa.
Det er fordi der ute en gang, kanskje før din tid. Så var det noen akkurat sånn som deg, som tok en sjanse. En sjanse på en drøm, en ide, som møtte på motgang. Men heldigvis for oss, så hørte de ikke på omverdens ord, og det burde heller ikke du.

Tenk, hvor hadde verden vært uten de av oss som tørr å ta sjansen på en ide. En drøm?
Hvor hadde vi vært hvis ikke vi hadde hevet hendene i luften og sagt; Hvorfor ikke meg?