Advarsel: Det er en veldig stor fare for at tenårings jenta i meg kommer til å gjøre en gjesteopptreden i dette blogginnlegget. Dere er herved advart.

ÆÆÆÆÆHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!!!!!!

Sånn, måtte bare få det ut.
Tro meg, det er ikke enkelt å holde alt inne, når du er så glad som det jeg er nå.
I går kveld hadde jeg en av de beste kveldene i mitt liv, da jeg ENDELIG fikk se et av mine favoritt band helt siden jeg var 13år gammel. Og min ultimate fjortis forelskelse (kremt….fortsatt ikke helt over denne heller nei).
Nemlig Simple plan.

Etter å ha ventet i 12 lange år, på å få muligheten til å dra på en av deres konserter, var dette en opplevelse jeg rett og slett ikke har ord for.
For alle dere som kjenner meg, så vet dere hvor mye dette bandet har betydd for meg i løpet av disse årene, og hvor høyt jeg antageligvis skrek i øret på hun foran meg. UNNSKYLD JENTA!!

Jeg startet dette blogginnlegget i et håp om å klare å holde meg til den versjonen av Katarina som snart er 25år, og skal være voksen. Men fant fort ut at den versjonen, den ble kastet ut av vinduet igår og har ikke helt funnet veien tilbake enda. Så jeg startet det med en advarsel isteden, og lar dere få se tenårings/fjortis siden av meg, som fortsatt er her inne et sted.

Det er ikke lett og skulle sette ord på en opplevelse, som å se ditt favoritt band live for første gang. Første gang dere er i samme rom, synger samme sang (I SAMME ROM!), og du får stå ansikt til ansikt, med de som har spilt sangene som har hjulpet deg igjennom livet, på en eller annen måte. Det er en av de opplevelsene, du bare må oppleve selv, for å kunne forstå hvor fantastisk det er. Hvor ubeskrivelig lykke til langt inne i hjerteroten det føles ut som.

Dette bandet har vært med meg igjennom de vanskeligste tider i mitt liv, de lykkeligste stunder, og alle de merkelige omveiene imellom.
Deres tekster har på så mange forskjellige måter spilt sine roller i øyeblikk som nå har blitt til minner. Tårer som har blitt til styrke, og latter som har blitt til smil. Det er rart å tenke på måten en sang, et band eller en tekst kan slenge deg rett tilbake til en annen tid. En annen epoke av livet, som du kanskje har glemt, gjemt eller bare er flere år vekk ifra. Uansett hva grunnen måte være, så er det en så utrolig følelse. Og en jeg flere ganger iløpet av kvelden igår opplevde, med en setliste som bydde på brøkdeler av min snart 25år lange historie. Tanker ifra en fjorten år gammel meg, følelser ifra året 16 og helt frem til gleden i en alder av 24.
They have been here through it all <3

Processed with MOLDIV

Det var en kveld jeg sent kommer til å glemme. En kveld fylt med allsang ifra punkere med fargerikt hår, mødre, de som har vokst ifra stilen men ville mimre rockefoten, de tøffe gutta og alt der i mellom. Oh, og meg da.
Det var så utrolig morsomt å se hvordan alle forskjellige stiler, aldersgrupper og gjenger tok seg i å slippe håret løs, shake på rumpa og synge til lungene dirret i brystkassen.
Den kjærligheten til bandet og lengselen som endelig kunne slå seg til ro. For ENDELIG var de her! Det er godt å vite at jeg ikke er alene.
For i det rommet igår følte jeg at jeg så meg selv i speilet flere ganger. Alle de forskjellige epokene i mitt liv, stirret meg i ansiktet i form av en og en i publikum.
Rocke jenta som ikke passet inn et sted, punker jenta som ga faen, den stille jenta bakerst i klasse rommet, og ikke minst hun som er midt i mellom de alle, som endelig har funnet sin stil, sin vei, og sin stemme.

Det var en kveld fylt med glede, latter, sexy smil, danse moves ut av denne verden og en krig imellom den snart 25år gamle Katarina som skulle holde seg rolig og kul. Og den 14år gamle Katarina som skulle gifte seg med Pierre Bouvier, kjøre rosa Hummer og som ikke ville annet enn å skrike veldig VELDIG høyt. Kremt…. spesielt når hun holdt Pierre aka drømmeprinsen i hånden, under konserten. Yes da… So THAT happened!
Hadde noen fortalt 14år gamle Katarina at det skulle skje, eller at denne kvelden i det hele tatt skulle bli en realitet. Så hadde hun nok ALDRI i verden trodd på dem, et eneste sekund.
Spesielt med tanke på at jeg sitter her selv nå, og ikke er helt sikker på om dette virkelig skjedde, eller om jeg forteller dere om en syk drøm jeg hadde i natt.
Cause this….This was just like a freakin´dream! 

Kvelden igår var noe jeg trengte så utrolig mye. Etter den berg og dalbanen jeg har levd i den siste tiden. Så var det ufattelig godt å bare kunne senke skuldrene, ta danse moves´a frem ifra skuffen og bare gi litt faen. Synge til stemmen sprak og sikle så mye at jeg mest sannsynlig skulle hatt på meg smekke.
Hey, kan ikke si jeg er noe annet enn ærlig i alle fall ;)

Jeg trengte det igår. Og gudene vet at den 13år gamle Katarina som satt på rommet sitt med stereo anlegget på så høyt at omverden bare ble til et utestengt sus. Hun trengte det aller mest. Selv om jeg kanskje har vokst opp (kanskje vanskelig å se i dette innlegget, menmen), og har lagt mye av min så kalte ”punkertid”, bak meg.
Så føler jeg fortsatt at jeg er en del av publikumet. Føler fortsatt på kjærligheten til den musikken som kom inn i mitt liv i den perioden. Og føler mest av alt på følelsene hver gang jeg hører min favoritt Simple plan sang, ”Perfect”.
Tårene former seg fort i øyekroken, hjertet hamrer på innsiden av brystkassen min, og selv om teksten ikke relaterer til meg på samme måte lenger, som den en gang gjorde.
Så dunker hjertet mitt på samme måte, for den 13år gamle meg, som ikke viste hva hun skulle gjøre, eller hva hun skulle si.
For den lille jenta i meg, som trengte et svar. Som trengte en hånd å holde i, og som trengte hjelp til å fikse de tingene som gjorde verden hennes tung å være i.
Denne sangen har en så spesiell betydning for meg, og er den dag i dag en av de fineste sangene jeg vet om. This song saved my life. 

Processed with MOLDIV

Kvelden min med Simple plan, ble alt jeg hadde håpet på og så mye mer. Så ventetiden var nok verdt det, selv om det var vel litt i overkant lenge synes jeg, hehe.
Det er surialistisk å tenke på, i det hele tatt å skrive det ned her…
At jeg endelig har fått se de fem gutta som for 12år siden kom inn i mitt liv med et stort smell og har siden hatt en dyp plass i mitt hjerte.
La oss si det sånn, fjortisen i meg har null chill for øyeblikket. Hun har løpt runder rundt i hodet mitt siden igår og virker ikke til å stoppe med det første.
Det er den beste følelsen i verden. Gud som jeg har savnet dette her. Det rushet, den følelsen av langt ned til dypeste hjerterot lykke og glede.
Jeg håper denne følelsen aldri forsvinner ifra meg igjen. For det her, det er dette som er å virkelig leve.

For la oss være ærlige her…det er ikke hver dag du får stå i et par timer nesten og sikle på en håndfull med kjekke karer… haha ;)

VRÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆLLLLLLL!

Ok, jeg lover det var siste gangen altså….I alle fall i dette blogginnlegget ;)
Jeg håper dere alle har en kjempe topp dag, og at dere ikke ble helt skremt av min ukontrollerte skriking i løpet av dette innlegget ;P
Hvis det er noen trøst, så har Mamma måtte leve med min skriking i real life i hele går og hele dag. Jealous? hahaha.

Tusen takk Mamma for en kjempe bra kveld og for at du holder ut med mine fjortisanfall, haha ;)

Processed with MOLDIV

My dear boys.. Pierre, Sebastien, David, Jeff and Chuck. My Simple plan.
Thank you for a great night, and for being there whenever I need you. My love for you is endless….. Thank you! <3