Til mine mobbere.

Jeg vet ikke om dere husker meg. Om det ringer en bjelle ved lyden av mitt navn, eller om mitt ansikt noen gang flyr forbi i ditt minne.
Om du ser meg på klassebildet.
Hva dere tenker om meg i dag, eller om dere i det hele tatt ofrer meg en eneste tanke.
Om dere tenker på hva dere gjorde for så mange år siden nå. Hva dere sa til meg og gjorde med min hverdag. Mitt liv.
Jeg vet ikke en gang om dere bryr dere, eller ville ofret det en eneste unnskyldning, hvis dere hadde møtt meg i dag.

For å være helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg hadde ville hørt et ord forlate deres munn. Ikke igjen.
Vår historie ble skrevet på innsiden av de tårefylte skole veggene. En historie skrevet med en ensom håndskrift som tilhørte dere.
Mitt bidrag var ikke ønsket, og var på ingen måte en faktor i deres tanker.
Merkelig det der, hvordan enkelte mennesker ikke klarer å tenke på noen andre enn seg selv.

Heldigvis for meg, så slipper jeg å ha noen form for forhold til dere, noen gang igjen.
Vi har forlatt de sort malte veggene, og har nå gått videre med våre liv, på hver vår kant. 
Kanskje har dere fått dere jobb. Bil, båt, forhold, barn…..Jeg håper virkelig at deres barn vokser opp til å bli alt dere ikke var. Jeg håper barna deres vokser opp med respekt for andre mennesker og med et bredere syn på omverden, enn det dere hadde.

Jeg skriver ikke dette brevet for å fortelle dere den triste versjonen av historien min, den som dere skapte for meg. Nei, på ingen måte.
For alle de gangene jeg satt tårekvalt på skoletoalettet, de endeløse dagene jeg gjemte meg bak skole vegger, eller satt på rådgivers kontor, på grunn av dere og deres ord. 
Vel, det betyr ingenting i deres øyne allikevel. 
Men jeg håper en ting.
Jeg håper den dårlige samvittigheten inntreffer dere, når dere leser dette.
Jeg kunne ønsket at den ville spise dere levende, at den kommer til å ødelegge deres liv, på samme måte som deres ord og handlinger, holdt på å ødelegge mitt.
Men vet dere hva? Det er ikke den jenta jeg er.
Jeg skal ikke lyve. Tanken har slått meg, men her er forskjellen på deg og meg.
Jeg har nok selvinnsikt til å se at jeg ikke burde la mitt sinne, mine problemer eller fortid, ødelegge livet til noen andre. Såre noen, eller påvirke dem negativt på noen måte. 
Det er ikke slik jeg er oppdratt. Det er ikke slik jeg vil bli husket.



Den stille jenta ifra bakerste rad på skolebenken, som dere så som et enkelt offer, hun har vokst seg sterk. Hun har vokst seg tøff. Og hun har fortsatt på de drømmene dere forsøkte å dra igjennom gjørmen.
Den jenta, hun kjemper harde kamper, hardere enn dere noen gang kommer til å vite. Og gjett hva?! Hun vinner!

For det er her dere tok feil…Den jenta var kanskje et ”enkelt offer”, fordi hun var sjenert. Fordi hun hadde respekt for andre og var oppdratt til å behandle andre slik hun ønsket å bli behandlet selv. Nettopp fordi du aldri vet hvem kamper andre kjemper seg igjennom, når du ikke ser på.
Men den jenta, hun hadde potensiale. Hun hadde styrke. Og hun var tøffere enn noen ga henne kredit for.
Det hele var bare godt gjemt i drømmeren som gjorde alt for å komme seg videre til neste steg.

Være et ”skolelys”, var ikke av ønske, det var av vilje. Vilje for å kunne få til de villeste drømmer som gjemte seg i mitt hjerte. Nettopp fordi jeg ville yte mitt aller beste, for å bevise mennesker som dere feil!

Nå sitter jeg her, 25år snart og godt på vei imot den fremtiden dere ikke unnet meg.
Merkelig å tenke på alle måtene dere forsøkte å presse meg ned, skade meg eller få meg til å tvile på min egen verdi.
Jeg skal ikke lyve, dere traff meg. Og i mange år, så trodde den lille stemmen på innsiden av hodet mitt på dere.
Helt til jeg fikk ting på avstand og innså akkurat hvor mye jeg hadde tapt på grunn av et par idioter som egentlig burde skrike til sitt eget speilbilde.

Jeg bestemte meg der og da for å gi mitt alt inn i mitt arbeid, i mine drømmer og i min egen verdi.
Jeg innså at dere ikke hadde rett i deres oppfatning av hvem jeg var, eller hva mitt potensiale er. Dere skulle ikke få bestemme hva jeg var god for, eller hvor min fremtid skulle ligge. For det. Det var min oppgave.
Bare fordi dere ikke så på meg som noe annet enn en fattigmanns datter, eller en fet ku som ikke fortjente kjærlighet. Så viste jeg innerst inne, at dere tok feil.
For denne jenta, hun er verdt en million i noens øyne. Hun er omringet av kjærlighet ifra de som betyr noe, og er på vei imot drømmer som er så utenfor deres tankegang.
Hun klarte seg. Hun hørte på sin mors kloke råd. Hun lot ikke dere få vinne.

Sist men ikke minst, så burde jeg vel skrive grunnen til at jeg skriver dette brevet til dere. 
Jeg skriver til dere, fordi jeg aldri helt har fått sjansen til å si Takk til dere.


Tusen takk, for at dere har vært min ammunisjon, mitt slag i trynet når mitt hode har begynt å falle. 
Uten deres store engasjement, tankeløse ord, kallenavn, og de endeløse strømmer av tårer på mine kinn igjennom årene, med deres navn på de.
Så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. 
Jeg hadde ikke kommet så langt som jeg har, eller fått realisert halvparten av mine drømmer.
Dere har hjulpet meg på måter jeg aldri trodde mulig…. På måter dere nok aldri ville heller. 
Så tusen takk.
Takk for at jeg ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres. 
For på grunn av dere, så kan jeg i dag stå stolt med et høyt raket hode og smile til verden, med tanken på at jeg har oppnådd så mye av det dere sa jeg aldri ville klare.
Deres ord og handlinger har endt opp med å dytte meg i riktig retting når jeg har villet gi opp. Nettopp fordi uansett hvor vanskelig veien har vært. Hvor trist, frustrert eller sint jeg har blitt. Så har min viljestyrke og mitt løfte om å bevise dere feil, alltid holdt meg på riktig vei.
For det finnes ingen vei i helvetet at jeg skal gi opp nå.
Det finnes så mye mer på innsiden av denne jenta, som dere aldri så…
Men jeg lover dere, en dag så skal dere få se hva denne jenta virkelig er god for.



Og gjett hva?

Jeg er bra nok!
Jeg er pen på min helt egne måte. 
Jeg har hofter og en mage med noen kilo for mye, som jeg shaker på med glede og en kropp som jeg elsker.
Jeg har drømmer, som jeg lever. Jeg har et hjerte stort nok for hele verden.
Jeg bærer arrene på mitt hjerte, med den største stolthet, nå. Og jeg er sterkere enn noen gang.



Så Tusen takk for at dere ga meg lighteren til å sette fyr på min flamme.
For at dere sparket meg ned til asfalten, så jeg kunne klatre meg opp sterkere enn dere noen gang kommer til å bli.

Jeg håper dere er stolte av dere selv. For det, det er jeg! (stolt av meg selv altså. For det finnes ikke sjans for at jeg er stolt av dere!)

Tusen takk!

Med vennlig hilsen

Katarina Olsen.

For dere bedre kjent som; «Fete, dumme, stygge, EMO, stygge feite ku,dritt,møkkete, jævlige,ubrukelig,drittkjærring,døfødt,feita,kula,store,fittekjærring,kua, tjukka,lesba, dust, hjernedøde, fattigmanns datter»,