De siste ukene har jeg gått å tenkt litt på noe, etter at jeg så et blogginnlegg om ”ting jeg kunne ønske jeg visste da jeg var mindre”. Og etter å ha hatt noen opplevelser den siste tiden, som har minnet meg på nettopp dette. Hva jeg kunne ønske jeg visste, da jeg var en liten jente.
Som Backstreet boys ville ha sagt; ”If I knew then, what I know now”.

Så jeg har bestemt meg for å ta med meg denne ideen videre og har rablet ned fem ting jeg kunne ønske at jeg kunne fortalt til den yngre versjonen av meg selv. Fem ting som hun kanskje kunne ha hatt bruk for eller som jeg bare rett og slett kunne ønske jeg lærte meg tidligere.

14194331_10153727771232595_1540949179_n

Ikke bry deg om hva folk mener og tenker om deg; You do you, Girl!

Dette her tror jeg er en av de største tingene jeg kunne ønske jeg visste, og tenkte mer over når jeg var mindre.
Spesielt som et tidligere mobbeoffer, så ble nettopp bekymringen om hva folk mente om meg, en ALT for stor del av min hverdag og mitt liv.
At jeg ga faen, hadde nok ikke gjort at de usikre menneskene som valgte å mobbe meg for å forsøke og nå nye høyder selv, ifra å se på meg som et enkelt offer.
Men det kunne ha forandret måten det påvirket meg, og hva det gjorde med selvfølelsen min. Hvis jeg bare kunne ha sett på det ifra det synet jeg har påtatt meg nå, som er ”jaja, skal gi dem noe å le av jeg!” eller ”skal de snakke om meg, så skal de i alle fall få en grunn til å gjøre det”.
Noen ganger så må man bare kaste hendene i været og si ”I just don´t give a f***”.
Folk kommer til å snakke om deg uansett. Det kommer alltid til å være noen som finner en eller annen ”feil”, en eller annen kommentar, eller en eller annen liten ting med deg, som er verdt ubrukelige ord ifra deres munn eller tastatur.
Det gjenstår bare her, og ikke bry seg. Ikke la deres trangsynte meninger få styre ditt liv og det du har gående for deg selv.
Dans midt i gata om det gjør deg lykkelig. Syng for full hals selv om du høres ut som en kråke, hvis det er det som gjør deg glad for at du er i live.
Følg dine drømmer. Gå i det du vil. Vær den du er ment til å være. Og gi litt mer faen, i alle de andre rundt deg, som forsøker å påvirke DITT liv.
Lev livet ditt på din unike måte og aldri la noen fortelle deg at du ikke kan. You go, girl!

 

Halvparten av de du går i klasse med, eller som du møter i gangene på skolen. Kommer du aldri til å se igjen.

Yes, den endeløse listen med klasse ”kamerater”, som du nå tror er hele verden, og du MÅ få til å like deg, for hvis ikke så går hele verden under. Kommer du aldri til å møte igjen.
Og hvis du skulle komme over de på en fest et sted, på butikken eller i gata, så kommer store deler av de, ikke til å kjenne deg igjen.
Selv om du husker de godt og kommer til å huske deres ansikter for alltid, for mange forskjellige grunner. Behøver ikke det å bety at de kommer til å huske ditt, for like mange.

De som er ment til å være med deg videre på din reise ifra skole elev til ”the real world”, kommer til å bli der. Eller til å dukke opp igjen, når du minst venter det.
Alle andre…Vel…Glem de, slik de glemte deg.
De er ikke ment til å ha en større rolle i filmen av ditt liv, så ikke tving en på de, hvis de ikke var skapt for en større rolle. Vær glad for de som gjorde en betydning i livet ditt. De som gjorde deg sterkere, lærte deg å være deg selv og som på sin helt egne måte, hjalp deg med å komme deg nettopp dit du er i dag.

Drømmene dine kommer til å forandre seg, men dette betyr ikke at du har tapt.

Dette er noe jeg virkelig har lært de siste årene, og som har tatt ubeskrivelig lang tid  å forstå, egentlig. For i mitt hode har alltid målet mitt i livet, mine drømmer, vært mitt tegn på suksess. De drømmene jeg satte meg som barn, har sittet godt festet i ryggraden min, og har vært veldig vanskelig å innse at har forandret seg sammen med meg.
Etter som jeg har vokst meg eldre, klokere og verden har gjort sitt for å få meg til å innse hva jeg egentlig er satt på denne jorden for å gjøre. Så har også drømmene mine utviklet seg til noe helt annet enn de baby rosa barndoms drømmene om å være Britney Spears.
Klesdesigner drømmen ble levd ut i studier og praksis, hvor jeg fant ut at det ikke fantes en stor del av dette yrket som var å være den kvinnelige Eric Forester ifra Glamour, når det ble satt inn til ” the real world”.

Noe som resulterte i at den ble satt på hyllen og utviklet videre i den store verden av mote.
Dette fikk meg til Makeup verden som ga meg utløp for min uendelige kjærlighet til den spennende verden av makeup.
Jeg har duppet føttene inn i skribent verden, vært blogger i flere år nå, og har prøvd meg i butikk jobb. Mine drømmer har spred seg til å nå et større spekter enn lille Katarina turte å drømme. Noen drømmer er realistiske, noen er så ute av denne verden at selv den voksene Katarina nesten ikke tørr å tro på de. Men uansett hvor sprø, store, små, fargerike eller klassiske de måtte være, så er de alle en del av reisen. En del av min vei imot det drømme livet jeg er skapt for å leve. For den meningen jeg er ment til å ha her i livet. Og for den suksess historien som lille Katarina, så desperat ønsket og som hun fortjener og kunne fortelle til alle de der ute som kommer etter henne. Som kommer til å stå i de skoene hun stod i, og ikke ser veien fremfor seg. Men aller mest….til den suksessen som hun kan gni inn i trynet på de som sa hun ALDRI ville klare det. HA, hvem er det som er dum nå kanskje?!

Bare på grunn av at drømmene har tatt en ny vei og utviklet seg, så gjør ikke det suksess historien mindre verdt, eller smaken av å endelig få til det du har jobbet så ubeskrivelig hardt for, noe mindre god, av den grunn.
Dreamers never quit!

Vær stolt av deg selv og de tingene som gjør det annerledes

Dette er noe som har tatt meg en årrekke og lære meg.
Hvordan å være stolt av meg selv, og sette pris på de tingene, store som små, som gjør meg annerledes. Alle de sprøe, morsomme, fargerike og sarkastiske tingene og ordene ifra min munn, som gjør meg til den jeg er.
So what om jeg har 20 kilo for mye på magen, at jeg har lange ben og en krøllete fluffy mopp av en parykk på toppen av hodet (som forresten har alt for mange tanker og sprøe kommentarer på lur) Yes, jeg innrømmer det. The good, the bad and the ugly.
Og vet dere hva? Jeg er stolt av hver eneste lille bit. Vet dere hvorfor? Fordi uten alle disse små og store bitene, så hadde jeg ikke vært den jeg er. Jeg hadde ikke vært den hardt kjempende jenta som har jobbet seg opp ifra den møkkete gjørmete bakken, og gang på gang reiser seg opp med stolthet og børster støvet av skuldrene.
Jeg ville ikke ha fått til halvparten av de tingene jeg har oppnådd i livet mitt, uten alle disse små detaljene av hvem jeg er.
Det har tatt år og lære seg til å elske de sidene ved meg, som jeg helst skulle ha slengt inn i en skuff og låst igjen. Samt de sidene ved meg som jeg aldri har vært helt fornøyd med. Men etter som jeg har blitt eldre og har lært flere av livets lekser, så har jeg innsett at uten alle disse delene og bitene av meg. Så hadde ikke jeg vært den jeg er, og det hadde vært fryktelig synd. Fordi denne jenta, hun er egentlig ganske så bra, når hun virkelig er i sitt ess.
Vær stolt av deg selv, jente. Vært stolt av dine gode sider, dine dårlige og dine usikre sider.
For sammen danner de, den du er.

Kill ém with kindness.

Dette er noe jeg har lært meg mer og mer med årene.
Greit, så har jeg blitt tøffere, mer åpen og høylytt om mine meninger. Og kanskje ikke er like redd for å fortelle noen akkurat hvor skapet skal stå (jeg er nok ganske lik bestemødrene mine der gitt). MEN det betyr ikke at dette alltid er løsningen.
Jeg har lært meg betydningen av det å ”kill ém with kindness”. Ta knekken på de som skulle dolke deg i ryggen, ha noe stygt å si, eller som bare rett og slett forsøker å påvirke livet ditt på en måte du ikke ønsker. Med en godhjertet holdning.
Selv om de måtte synke ned på et lavt nivå, behøver ikke det å si at du trenger å falle ned sammen med de og bli påvirket av deres ord eller handlinger.
Hold hodet rakt, og hold på verdigheten nok til å snu det andre kinnet til og smil.
I de fleste tilfeller vil det være en mye bedre ”hevn” eller lærepenge, enn å ty til sårende ord, vold eller rett og slett det å falle ned på et nivå som ikke er den du er.
Det er mye bedre å kunne stå for det man mener, og vite at man har godhet i sitt hjerte, selv om omverden skulle forsøke å pushe deg til grensen.

Dette betyr ikke at man skal ta alt det negative, eller finne seg i å bli behandlet på en dårlig eller urettferdig måte. Nei, på ingen måte.
Men velg dine kamper. Velg hvem kamper som er verdt å kjempe med nebb og klør for, og hvem som rett og slett er best å snu ryggen til med et smil.
Vis hvem du er, og hvor sterk du er. Det trengs mer styrke for å snu ryggen til, å gå vekk ifra en kamp du vet du har rett i, enn å kjempe den til slutten.

 

 

 

Hva er noen ting dere kunne ønske dere visste da dere var mindre? <3