14971442_10153903318722595_558865907_n

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal finne ordene for å fortelle denne store tomme verden, jeg føler jeg lever i nå, hvor mye jeg savner deg.
Hvor forvirret, fortvilet og rett og slett sint jeg er på hvor urettferdig den kan være.
Hvordan jeg skal noen gang klare å finne ordene for å forklare det forholdet vi to hadde dannet sammen.

For hvordan danner man et brev som i noen korte ord skal kunne forklare en kvinne, en bestemor, som uten side stykke har vært en så stor del, en så stor inspirasjon og rollemodel, for en liten pike, et lite barnebarn, som meg.  Det går rett og slett ikke, uansett hvordan jeg forsøker å vri og vende på det. For min kjære Morsan, du er ubeskrivelig.

Min verden er ikke et lett sted å leve i nå. Jeg sitter her, med utallige spørsmål som faller inn på løpende bånd, men til intet svar.
Jeg vil nok aldri kunne forstå hvorfor ”han der oppe”,  trengte nettopp deg. Hvorfor han valgte deg, ut ifra alle de millioner mennesker her på denne jord.
Dette er vel en av de spørsmålene jeg har stilt meg selv mest, etter at vi tok vårt siste farvel.
Og for å være helt ærlig, så kommer jeg nok aldri til å kunne vri det på noen måte som vil virke logisk nok, til å godta det. Greit, så trengte han deg.
Men det gjør jo jeg også?!  Så det er ikke et godt nok argument.
Det eneste som kan nærme seg logikk for meg, er at han trengte en sterk kvinne som deg, til å fikse alt det kaoset som har dannet den verden vi lever i, idag.
Han trengte flere kvinner som sa det akkurat som det er og som ikke er redd for å lage litt leven der oppe i den skylagte himmelen.

Han trengte en til engel. Han trengte en til av mine engler.
Kanskje det er nettopp det. Kanskje han så at jeg kunne trenge noen engler til å gå i forveien, slik at min frykt for det siste kapitelet kan gi slipp. Kanskje han har planer for meg, som gjør at jeg kan trenge noen sterke kvinner til å våke over meg og føre meg til det riktige valget. Hva vet vel jeg?!.

Men min kjære Morsan, det er ikke lett og se noe logikk i denne tårevåte verden vi lever i, uten deg.
Det er ikke lett og skulle finne ord, for disse følelsene, som det er så vanskelig å beskrive.

Jeg har sittet her i timevis og forsøkt å finne ut hvordan jeg skal kunne minnes det båndet vi delte.  For hvordan forklarer man oss to, Morsan?!
Alle de endeløse morsomme, sprøe og koselige minnene vi dannet sammen. Alle dine kommentarer som fikk meg til å le, så jeg fikk helt vondt i magen.
Alle de smilene som traff øynene dine, alle shoppingturer til kjøpesenteret eller godtebutikken som endte opp med alt for mange handleposer.
Alle våre merkelige matvaner, hytteturer og lange varme klemmer…

Bare å minnes våre 25år sammen med disse få ordene, gjør at tårene former seg fort i øyekroken min. Her jeg sitter og titter opp på himmelen, som danner en vakker lillatone, nå.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å tro at du har noen å gjøre med nettopp det. Kanskje er det nettopp din vakre lilla sky, som skinner igjennom, for å si ”Hei”.

Min kjære Morsan. Du har lært meg mer enn hva jeg kan fortelle deg i dette brevet. Mer enn hva jeg noen gang vil kunne beskrive med noen få enkle ord.
Du har lært meg hva det betyr å være sterk. Hvordan jeg skal stå for det jeg mener og fortelle det til nettopp hvem som helst, uten noen form for filter eller sensur.
Du har lært meg å ha ekte ben i nesa, og ha den største stolthet i de detaljene som gjør meg, til den jeg er. Om det er stedet jeg kommer ifra, dialekten som flyter ut av munnen min, eller hvem klesplagg i klesskapet jeg liker aller best. Så skal jeg holde det nært mitt hjerte, og aldri la noen fortelle meg noe annet. Fordi det er nettopp det, du alltid har fortalt meg.
Du har lært meg å le hvis jeg faller på rompa mi, og har holdt min hånd da jeg trodde at å løpe ut i dine høye hæler som gjorde meg 10cm høyere, og kåpen din som var dobbelt så lang som meg selv, var en god ide.

Desverre, så er det en ting du aldri fikk lært meg, og det er hvordan jeg skal leve uten deg.
Men hvis jeg skulle tippe hva du ville sagt, hvis du leser dette. Så ville jeg gjettet at du hadde sagt at jeg skal være sterk. At jeg skal holde hodet mitt oppe og ikke felle en tåre for deg.
Du ville sagt at jeg var tøff og at jeg skulle sette på meg et smil, fordi du var ikke borte, du hadde bare flyttet.

Det var tingen med deg, Morsan. Du var så ubeskrivelig sterk. Så standhaftig og balanserte hele verden på din finger, uten mye omtanke.
Vet du, det er mitt største håp om at det finnes en liten del av deg, i meg. At jeg kan ha arvet om så bare litt av din styrke. Av din tøffe innstilling til omverden og hva andre tenker å mener om meg.
Jeg håper jeg kan gå igjennom livet og kjempe meg igjennom kampene som  slenges imot meg, med samme styrke som du hadde i hver eneste cm av deg.
For den styrken du har vist, har gitt meg noe å se opp til, et eksempel å følge, noe å ta etter. Som da jeg den kalde Onsdagen i August stod med rak rygg foran i din hjembygd kirke, fylt med din familie, venner og beskjente. Omgitt av nydelige farger, blomster og deg. Og holdt minnesord i din ære. Mitt eget lille farvel.

Kanskje jeg er så heldig at det finnes en brøkdel av din fantastiske stå på styrke, som bruser på innsiden av lille Katarina som så opp til sin Farmor, med øyne så store som klinkekuler. Og levde i ditt klesskap (bedre kjent som mitt egne personlige kostymelager).

Jeg håper du tittet ned på oss med stolthet i hjertet ditt den dagen, og at du pekte meg ut til alle der oppe iblandt deg, og fortalte stolt at jeg er barnebarnet ditt. På samme måte som jeg med samme stolthet i stemmen, fortalte Ytre Rendalen kirke, det samme.

Det er med et tungt hjerte og tårer formet i øyekroken min at jeg skriver dette brevet.
Med tanken på at jeg aldri mer skal få høre dine morsomme historier, eller få høre deg le av mine dumme tørre kommentarer, igjen.
Tanken på at klesskapet for siste gang har lukket seg og lyset er slukket, er på mange måter som et levende mareritt for mitt barnebarn hjerte.
Men jeg føler meg ubeskrivelig heldig som har fått skapt så mange gode minner sammen med deg. Som jeg kan holde fast ved de gangene hvor jeg gjerne skulle ha senket hodet i en av dine lange kåper. Eller de dagene hvor jeg aller helst skulle ønske jeg kunne spent på meg dine høye hæler, for å føle meg bare en liten smule nærmere deg og dine varme klemmer.

Det finnes så mange ting jeg kommer til å savne med deg, Morsan. Ting som nå har blitt til evige minner i vår historie bok på innsiden av mitt hjerte.
Minner som kommer til å leve videre i generasjonene som skal komme etter deg, minner som skal leve evig i minnet til yngstemann i barnebarn rekken.
Endeløse timer med latter, morsomme kommentarer, tegninger, malerier, kakespising, parfymeflasker som fortsatt kan luktes hvis jeg lukker igjen øynene mine.
Favoritt smykker, kremer på rekke og rad og endeløse kaffe selskaper.
Det finnes så mange klassiske brøkdeler av historier, som vil forbli hos meg for alltid. Som jeg vil ta frem, da jeg trenger å minnes om deg.
Da jeg ønsker å tenke på hvor utrolig heldig jeg er, som fikk tildelt nettopp deg, som min farmor.

Min kjære Morsan, jeg håper at jeg kan eldes med samme verdighet som det du alltid har gjort. At jeg kan se på hver rynke som en bragd og hvert grått hår som et bevis på at jeg har levd livet til det fuleste. Slik du alltid har lært meg.
Det er mitt største håp at jeg kan vokse opp til å bli halvparten så kul som du alltid har vært. Til å bli like sterk og morsom som du alltid vil forbli i mitt minne.

Du har vært en bestemor uten sidestykke og har gitt meg minner jeg kommer til å holde nært mitt hjerte, for alltid.
Tusen takk for alle kloke ord du har gitt meg, alle de historier du har fortalt til mine ivrige barnebarn ører. Og alle gangene du har fått meg til å le.
Tusen takk for alle morsomme kostymefester i klesskapet ditt, alle parfymeflasker sprayet over hele huset og ikke minst alle de melisskåler som ble spist opp før de rakk å treffe kaken.

Tusen takk for alt du var for meg og alt du vil forbli i mitt minne. Jeg vil aldri glemme den vakre sjelen av en bestemor du var for meg.
I mitt hjerte vil du leve evig, min kjære Morsan.

Jeg vil for alltid være veldig glad i deg. For alle tingene jeg fortalte deg, og den uendelige listen med grunner som jeg ikke fikk tid til å fortelle…

Jeg vil savne deg, for alltid, min vakre sommerfugl <3

Tusen takk for alt, Morsan <3 

14971224_10153903318727595_1939998992_n