Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for desember 2016

2016

Det er utrolig å tenke tilbake på hvor dette året som i dag tar slutt, har tatt meg. Hvordan disse dagene har kastet meg i veggen, snudde livet mitt på hode og har gitt meg minner som vil forbli med meg for alltid, på godt og vondt.

2016 vil for meg stå som et av de vanskeligste årene jeg noen gang har måtte leve igjennom. Men det er nettopp her lyspunktet kommer i enden av årets tunnel…Jeg overlevde.
For selv om dette året har bydd på utfordringer på løpende bånd, som har gjort sitt for å forsøke å få meg til å slippe taket. Så kjempet jeg meg igjennom, og nektet å la meg selv knekke. Because honey, I was just not built to break.

Dette året, har tvunget meg til å stirre min største frykt i hvitøyet, da jeg i år mistet begge mine kjære og sterke bestemødre med fire måneders mellomrom. Til den sykdommen som skremmer meg mer enn noe annet her i verden. Kreft.
Det å miste to som var en så stor del av mitt liv og hvem jeg er som person, vil forbli som en av de vondeste og vanskeligste tingene jeg noen gang har måtte gå igjennom. For jeg var ikke klar enda. Greit, man er aldri klar for å miste noen man er glad i. Men jeg hadde så mye igjen å gi. Så mye igjen og bevise… Så mye mer og lære av disse stålsterke kvinnene i mitt liv. Men selv om min familie nå mangler to store deler, og jeg i år mistet to av mine sterkeste forbilder. Så har smerten, sorgen og sjokket vært en oppvekker for meg. Ikke bare om hvor kort dette livet vi lever kan være. Men også hvor sterk jeg virkelig kan være, når alt kommer til alt. Det gjør meg så stolt av å tenke på at det nok kanskje finnes en større del av disse tøffe kvinnene i meg, enn jeg tør å innrømme. For i tapet av mine engler, så fant jeg meg selv. Jeg fant tilbake til den sterke Katarina, som gir alt hun har for familie. Og som aldri tviler med å strekke ut en hjelpende hånd. Jeg lærte at det finnes ikke en ting jeg ikke kan gjøre, hvis jeg bare lytter til mitt hjerte. For det jeg gjorde for mine bestemødre i år, det er noe jeg aldri ville trodd jeg skulle klare. Mormor, Morsan, jeg håper jeg har gjort dere stolte av meg <3

2016 har vært et år hvor jeg har tatt sjanser og kastet meg ut i det ved å ta utfordringer på strak arm. Det har vært året hvor jeg tok den store avgjørelsen av å sette meg tilbake på skolebenken igjen, for å kjempe for den hverdagen jeg og andre der ute fortjener. Året hvor et kapitel i mitt livs historiebok, havnet på de blekk fylte sider av aviser, og de bitre tårene til et mobbeoffer, ble til et kunstverk jeg aldri trodde jeg kunne lage. For «sannheten» lærte meg i år om hvor langt jeg har kommet, ifra den sjenerte jenta som verden så på som et «enkelt offer». Hvor langt jeg har kommet i fra mobbeofferet ingen på skolen ville høre på. Hun har nå fått sin helt egne stemme. En stemme som skal høres over hele verden, i et håp om å endre hverdagen til de som enda ikke har funnet frem til sin sterke stemme. The underdogs. Dette året er dedikert til dere. For hvis jeg kan leve igjennom det 2016 jeg ble servert, da kan dere også få til alt dere drømmer om og kjemper for. I believe in you <3

Når jeg sitter her nå og ser tilbake på det året som har vært, så må jeg innrømme at det kan være litt vanskelig og se de positive tingene som har skjedd i år. Spesielt med tanken på at de negative, vel, de er så fryktelig overvinnende. Men 2016 var også året hvor «drømmemannen» holdt meg i hånden…I flere minutter!!! (fjortiiiiis), drømmekonserter ble til oppfyllelse, og beauty verden klasket til meg i ansiktet med noen produkter som er helt ute av denne verden fantastiske.

2016 er året hvor jeg fikk nyheten om at jeg i 2017 skal bli supertante til en vakker liten prins , og skal få være med på eventyr som kan ta drømmene mine til et helt nytt nivå. Jeg har i år fått min aller første artikkel publisert i papirutgaven av et magasin, noe som er det største steget imot den store barndomsdrømmen, så langt. La oss være ærlige her, det er et lyspunkt som er verdt og holde fast ved, ikke sant?!.

Dette var året hvor jeg farget hele håret mitt rosa, for så å farge det tilbake til brunt dagen etterpå. Bare for å finne tilbake til den sprøe tenårings jenta som drømte om å være punker. Det var også året hvor jeg tok tilbake kontrollen på livet mitt, ved å klippe av meg halve håret og farge det tilbake til den mørke manken jeg føler meg aller mest vel med.

Dette var året jeg stod stolt ved Pappas side, da han giftet seg med sin kjære BA. Året jeg fikk tilsendt min aller første PR pakke. Og året hvor jeg har skrevet noen av de blogginnleggene her på YourCarrie, jeg er aller mest stolt av.

Kjære 2016, det har vært en reise. En reise jeg er glad for at endelig skal ta slutt….for la meg være ærlig her. Du er egentlig en skikkelig drittsekk.

Men du vet hva de sier. Drittsekker lærer deg verdifulle lekser. Og det min venn, det har nettopp du gjort for meg. Så tusen takk. På grunn av deg, så er jeg en sterkere versjon av meg selv, og så utrolig klar for en ny fresh start. Et nytt år hvor jeg skal finne ut hvem jeg er på egenhånd, hvor jeg skal i livet, og hvem som fortjener å få være med meg videre på reisen. Du har lært meg noen verdifulle lekser om meg selv, livet og de jeg deler livet mitt med. Lekser jeg trengte å lære og som har gjort meg mer klar for det nye året enn jeg trodde mulig. For I morgen starter et nytt år. Et år til å vise for meg selv og resten av verden, hva denne jenta kan være i stand til.

Stronger. Braver, and better than ever.

Så jeg skal nå forlate alt av drama, sorg, tårer, smerte og frustrasjon i kapitelet 2016, og ta steget inn i det nye året med alle de gode minnene trygt plassert i mitt hjerte. I håpet om at 2017 blir året hvor jeg tar tilbake livet mitt, og finner tilbake lykken og drømmene som fortsatt brenner på innsiden av hjertet mitt.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende ut en kjempe stor takk til alle dere fantastiske menneskene der ute som har vært der for meg i løpet av året som har gått. Alle dere som har fulgt med min historie her på bloggen, som har sendt meg klemmer i den vonde tiden og som har støttet meg, selv i de tider hvor jeg ikke har hatt troen på meg selv. Alle dere som har hjulpet meg med å nå nye høyder, som har heiet på meg fra første rad og alle dere som har vært med på å gjøre 2016 til et minnerikt år for meg.

Jeg vil også sende en stor millioner takk til min fantastiske familie som i år har vist sitt sanne jeg og en styrke som er ubeskrivelig. Jeg aner ikke hvordan jeg noen gang skulle klart meg igjennom dette, uten dere. Tusen takk for all hjelp, all støtte og ikke minst alle klemmer som har hjulpet meg med å feste fast de knuste bitene av mitt hjerte. En ekstra stor takk til Mamma for all hennes støtte, harde arbeid og hjelp for å holde meg og bloggen oppe i løpet av året.
I would be nothing without you<3

Tusen takk til mine kjære venner, som i år har bevist for meg alle de forskjellige sidene til et vennskap. Tusen takk til de av dere som har holdt meg oppe, som har fått meg til å le når jeg har villet gråte og som har heiet meg frem i hver en seier i år. Stor som liten. Tusen takk til alle de nye vennene jeg har fått i år, som har gitt et nytt friskt pust inn i livet mitt, og som hver dag gir meg så mange gode lattere <3

Det har vært litt av et år for meg og YourCarrie….Men vet dere hva? Dette er bare begynnelsen. For jeg er klar for et nytt år. Et år hvor YourCarrie skal skinne og jenta bak bloggen skal bevise en gang for alle at,
dreamers are the ones who make it happen!.

Så tusen takk for alt, 2016. It`s been one hell of a journey, but now I`m moving on.

Ha en fantastisk fin nyttårs aften, Peeps. Pass på dere selv og stay safe out there <3

Så snakkes vi i 2017! <3

Much love
Your Carrie.

 

Be brave. Be Strong. Be Your own Hero

Husker dere at jeg for noen uker siden fortalte dere at jeg hadde noen nyheter og oppdatere dere på?
For i tiden hvor vi har vært i full Halloween stemning og skolemodus her på YourCarrie, så har det skjedd en del bak i kulissene. Noe av det har dere allerede fått et innblikk i, men i dag er det en ting som står for tur. En ting som har vært fryktelig vanskelig for meg og holde på.
For det jeg skal skrive nå, er så ufattelig at jeg selv ikke tror på det helt enda….

Jeg har fått en av mine artikler publisert i et magasin!!!
(Yes, det kommer til å være mye utrops tegn her…sorry not sorry, haha).

Helt siden jeg var en liten jente, har jeg drømt om det å kunne se mitt navn printet i et magasin. Riktig nok drømte jeg i banene av Vogue og Cosmopolitan. Men jeg har lært meg at det handler om å ta ting et steg om gangen her dere ;)
For det er kanskje ikke Vogue enda, men for meg så er dette det nærmeste jeg noen gang har kommet, imot den store drømmen min. En drøm som så mange ikke tvilte på å fortelle meg at jeg aldri skulle få til.
Så det var med tårevåte øyne jeg blade opp de glatte sidene av magasinet, og leste mitt navn med svart blekk på hvit papir for aller første gang.

«Tekst og foto av Katarina Olsen». Now THAT I can get used to.
Jeg strøk fingere over navnet mitt, imens tårene truet på innsiden av øyelokkene mine.
Jeg gjorde det…Jeg virkelig gjorde det.
Mine ord. Min historie. Mitt navn.

I det øyeblikket, så virket alt verdt det. Alle søvnløse netter, tårer som har trillet nedover kinnene mine og alle de kveldene hvor min OCD har forsøkt å ta livet av meg.
Alle gangene jeg fikk høre at jeg var dum for å drømme om noe større enn kassajobben på nærbutikken.
Eller alle de endeløse sidene jeg har skrevet de siste 25 årene, som jeg har håpet på at skulle forvandle drømmene mine til virkelighet.  Brått, så var alt verdt det. Det ga mening. For uten alt det, så hadde jeg ikke vært den Katarina som jeg er i dag. Jeg hadde ikke vært så beintøff som jeg vet jeg kan være, eller opplevd alle de tingene på godt og vondt, som har gitt meg en historie som er verdt å fortelle.

Jeg kunne kanskje spart meg selv for mye, både smerte og annet, men hadde det vært verdt det?
For kanskje det stemmer at smerte gjør deg tøff. Vanskelige tider gjør deg sterkere og vonde ord gjør deg hard hudet.
Det er i alle fall det jeg velger og sette min tro på. For selv om jeg kanskje ikke har fortjent alt jeg har vært igjennom, eller burde ha opplevd de sorte sider av min historiebok. Så har det lært meg verdifulle lekser, og har bevist for meg selv, at jeg…vel, jeg er ganske så tøff, hvis jeg først bestemmer meg for det.
OCD eller ikke, det er noe som jeg nekter at noen skal noen gang få ta ifra meg.

Jeg har blitt så mye sterkere enn den Katarina som ikke kjente igjen sitt eget speilbilde for 4år siden.
Det har tatt harde tak og en stor del med «growing up», for å komme meg ifra den tårevåte jenta som satt på psykologens kontor i flere måneder.
Det har vært 4 år hvor jeg har gått dypt inn i meg selv, for å finne ut av hva jeg skal gjøre med det hele, og hvordan jeg skal finne tilbake til den Katarina jeg var før djevelen på skulderen min bestemte seg for å vokse og ta over livet mitt.
Det er denne artikkelen et perfekt eksempel på. Det er nettopp denne versjonen av meg selv jeg har jobbet så hardt for å finne. Den ned til hjerteroten ærlige jenta, med krutt i tønna og ben i nesa.
Jenta som slekter på sin superwoman av en Mamma og sine tøffere enn toget bestemødre. Jenta som ikke tar Nei eller aldri som et svar. Hun som forteller det akuratt som det er, og som vil redde hele verden.
Den ekte Katarina.

Det betyr så mye for meg og ha skrevet denne artikkelen for magasinet Psykopp (magasinet til Landsforeningen for pårørende av psykisk syke).
Ikke bare for meg personlig, men for mitt håp om at et sted der ute så sitter det nå noen med dette magasinet i hendene, eller ser det her på bloggen, som trenger å vite at de ikke er alene.
Noen som trenger en historie og kjenne seg igjen i, noen å se til for erfaringer, eller pårørende av noen som sliter, som trenger råd og informasjon.
Jeg håper mine ord kan være med på å gi en betryggende klem, informasjonen som kanskje trengs for å forstå, eller bare at de kan være med på å gi et annet syn på diagnosen OCD, enn den alt for mange har i dag.

For dessverre så finnes det fortsatt alt for mye fordommer, meninger og uerfarenhet i forhold til psykiske lidelser og mental helse. Og OCD er uten tvil en av de diagnosene som står langt opp på listen over sykdommer som blir misforstått og bagatellisert. Noe jeg selv har hatt stor erfaring med, etter å ha vært så åpen om min diagnose.
Jeg har en så lang liste med til tider ubehagelige samtaler jeg har hatt med andre, situasjoner hvor jeg har blitt dømt på forhånd på grunn av diagnosen min.  Eller har hørt så trangsynte  og feilinformerte versjoner av diagnosen OCD, noe som har fått meg til å innse hvorfor man ofte kan bli misforstått eller dømt for å ha denne diagnosen. Hvis DETTE er inntrykket og informasjonen mange sitter med.
Det er nettopp derfor jeg har valgt å være så åpen om mine erfaringer, og er så stolt av å ha delt min historie i Psykopp. For jeg har den store tro på at jo flere som snakker om det, deler erfaringer og snakker uten filter om den virkelige hverdagen av denne diagnosen, og andre psykiske lidelser. Så kan vi sakte men sikkert endre verdens syn og forståelse for en kamp så mange kjemper hver eneste dag.
Det jeg tror denne verden trenger er en stor dose med «Tough love» og brutal ærlighet, for å utvide sinnet og forståelsen for et tema som dessverre fortsatt er så tabu.

Denne artikkelen er bare en liten del av min historie, men et stort steg for lille meg, og forhåpentlig et steg i riktig retning for alle de der ute som kjemper kamper verden vet alt for lite om.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende en kjempe stor millioner takk til Psykopp redaksjonen og LPP, som tok sjansen på meg og mine ord. For alle deres gode ord og oppmuntring rundt delingen av en historie som ligger så dypt hos meg.
Tusen takk for at dere har latt meg skrive mine egne ord 100%, og dele min historie med deres kjære medlemmer.
Det betyr mer for meg enn jeg kan fortelle dere.
TUSEN TAKK <3

Og til alle dere der ute som leser dette blogginnlegget nå;

Never give up. Never settle, and don`t ever stop fighting for your dreams…because dreams, they do come true <3

Christmas came early this year

Midt inne i alt kaoset som har vært de siste månedene, så har jeg holdt på en liten hemmelighet, som jeg nå endelig kan dele med dere. En koselig hemmelighet som har gjort hele året mitt i år, So….

Trommevirvel, takk….

JEG SKAL BLI TANTE, IGJEN!!!!!!! <3

Yes, julegaven min kom vist tidlig i år, uten tvil, da søsteren min, Ida ringte meg for noen måneder siden og det første hun sa til meg var; «Er du klar for å bli tante igjen, eller?».
Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører der jeg satt tårekvalt på sengekanten. «Du tuller nå?» var mitt eneste svar imens tårene rant nedover kinnene mine og smilet truet med å revne ansiktet mitt.
Jeg satt med trofaste ører og hørte på Ida fortelle om den positive testen og hvordan hun hadde fortalt den store nyheten til Espen.

Det ble ikke mindre med gledes tårer da jeg fikk se de første ultralyd bildene, på vei hjem fra skolen, eller de andre ultralyd bildene som har kommet etter hver kontroll de siste månedene.
Det er utrolig og tenke på at snart så vil jeg bli tante til en liten prins også :)
Jeg er så ubeskrivelig heldig som har fått blitt oppgradert til Tante. Heldig som har fått muligheten til å få se min lille diamant, og nå min lille stjerne, få vokse seg større og større. Vokse opp til å nå nye høyder, nye mål og lære nye ting for hver dag som går.
Jeg er heldig som får følge dem ifra det første ultralyd bildet, det første sparket i hånden min og videre i livet, som deres tante.

Tenke seg, for noen år siden hadde jeg aldri noen sinne sett dette komme, men nå, kunne jeg aldri noen sinne ha sett for meg livet mitt uten. Mine tantebarn er min største stolthet her i livet, og uten tvil en av de beste tingene som noen gang har hendt meg.
Diamond & Star, Jeg er så stolt av å kalle meg tanten deres <3

Lillegutt, jeg gleder meg så utrolig mye til å møte deg om noen måneders tid. Men inntil videre, så snakkes vi igjennom magen til Mammaèn din. Dine små og store spark, sier mer for meg enn jeg tror du vet, lille venn <3
Sammen så skal vi danne det ultimate dream team. Du, jeg og Amalie <3
Vi skal bekjempe verden, monstre under sengen og vinden på utsiden av vinduet. Vi skal le til vi ruller rundt på gulvet, lese historier om prinser, prinsesser, teddy bjørner og superhelter, og utforske alt denne store spennende verden har å vise oss.
Vi skal leve drømmer, lage kaker og danse i regnet fordi vi føler for det. Løpe rundt huset og ake nedover alle bakker vi kan finne, for å få det til å kile litt ekstra i magen.

Jeg lover og lære dere alt jeg vet, og alt jeg ikke vet også. Jeg lover å være det beste forbildet for dere som jeg overhode mulig kan klare å være. Men mest av alt så lover jeg og alltid være der, når dere trenger meg. For er det en ting dere begge alltid skal vite, så er det at Tante, hun vil alltid være der, uansett hva.<3

I love you <3

Carrie`s Christmas 2016

Hei kjære lesere <3

Jeg håper dere alle har hatt en fantastisk juletid så langt, og at deres julefeiring ble alt dere ønsket dere og mer til :)
Det er utrolig og tenke på at juletiden snart er ferdig og at vi snart beveger oss inn i et helt nytt år, et nytt kapitel.
Selv så har jeg valgt og ta en liten pause fra internett verden (Vel, så godt som) for å tilbringe litt etterlengtet kvalitetstid sammen med min familie. For å forsøke og finne tilbake til den virkelige betydningen av julen, annet enn gaveshopping stress, trafikk irritasjon, eksamens styr og endeløse lister med ting og gjøre.
Familie, venner og kjærligheten til denne høytidens store sjarm, er hva julen virkelig betyr for meg.
Selv om min juletid i år ble preget av massevis av tanker, så ble den fylt med hva som virkelig betyr aller mest for meg i denne verden. Familien min.
Jeg fikk for første gang feire jul sammen med min lille diamant, Amalie, samt at både min søster, bror og svoger feiret julen hjemme hos oss i år, noe som gjorde julen ekstra spesiell i år <3

Det var koselig og ha hele gjengen samlet til jul og å kunne ta med meg Amalie på tradisjoner som jeg har hatt siden jeg var like liten som hun er nå.

Vi startet juleaften i tradisjonen tro, ved å ta en tidlig morgen fylt med juleprogrammer på TV, godteri og en lett frokost. Tre nøtter til askepott er alltid en del av programmet etterfulgt av alle våre venner hos Disney.
Jeg og Amalie koste oss masse med å tilbringe første halvdel av dagen i pysjamas, med utforsking av de nye julefylte snapchat filterne. Før vi fant frem finstasen og pyntet oss for den store julekvelden :)

Det ble en kveld fylt med utrolig god julemat, koselige gaver og tradisjoner på løpende bånd.
Ekstra spesielt var det i år, da jeg fikk ha med meg Amalie på en av tradisjonene jeg og Mamma har hatt siden jeg var nesten på Amalies alder. Nemlig og lage riskrem.
Dette har alltid vært «min oppgave», og har vært noe som har blitt til en kjempe koselig tradisjon i familien min, som jeg har hatt stor stolthet for. Spesielt morsomt var det da i år å kunne inkludere Amalie i denne, og la henne få hjelpe til med å lage julens dessert, sammen med meg og Mamma.

Amalie fikk i år sitt første sminkesett av meg, da hun ser ut til å ha plukket opp tantes lidenskap for sminkens verden og alt som glittrer. Det er ingen tvil om at denne gaven ble et av kveldens store høydepunkt, både for henne og for verdens stolteste tante, som endte opp med glitter ifra panne til haketipp
Jeg ser så utrolig mye av meg selv i Amalie, og hennes glede til tingene som jeg selv har vokst opp med en stor lidenskap for. Jeg kan bare håpe at hun også vil kjempe for sine lidenskaper og drømmer, hva enn de måtte ende opp med å være. Jeg kunne i alle fall ikke vært stoltere da hun satt på fanget mitt med sminkesettet sitt i hånden og la glitter på meg, med den mest forsiktige hånd i verden. Det er ingen tvil at hun har sett på meg og Ida gjøre dette noen ganger, tror jeg <3

Det ble en langt kveld på oss alle, fylt med fantastiske gaver som fikk oss alle til å føle oss en smule bortskjemt tror jeg, det gjorde i alle fall helt klar jeg.
Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene og bli overdrysset med så mye fint og koselige meldinger <3
Tusen tusen takk til alle som tenkte på meg i juletiden og som skjemte meg bort med fantastiske gaver :)

1.Juledag var det tid for den klassiske tradisjonen av 1.Dags julefrokost/lunsj hjemme hos Mamma, hvor hele familien samles til hva som i familien min nesten er mer hellig enn julaften i seg selv.
Dette er et av de koseligste minnene jeg har fra julen hvert år, helt siden jeg var liten og frem til den dag i dag.
Masse av Mammas gode mat, familie kos, og en atmosfære som bare kan oppstå når hele gjengen er samlet.
Humoren i rommet er den samme som den som lever på innsiden av brystet mitt, og kjærligheten ligger i hvert blikk rundt bordet, selv om det ikke blir sagt med ord. Det er denne dagen som gjør meg aller mest stolt av å være en del av den familien jeg er, stolt av å komme fra gode røtter som har lært meg verdifulle lekser, hvordan håndtere livet når verden er ute etter å ta deg, hvordan elske med hele ditt hjerte og hva som alltid burde stå som første prioritet, Mi familia <3

2.Juledag, bedre kjent for meg som bursdagen til den personen som betyr aller mest for meg i hele verden. Mammaèn min <3

Med nybakte rundstykker Ala`Katta, eggerøre og et tårn av burdagsgaver, ble det en fin og rolig bursdagsfeiring som ble tilbringt på sofaen med koselig julefilm og massevis av kos fra Pepsi som alltid stiller som kosebamse <3

Det ble en smule roligere bursdagsfeiring enn planlagt, da jeg selv våknet opp med infulensa på bursdagen til Mamma, og har ligget rett ut med feber, snufs og blæ form siden.

Men jeg håper at du fortsatt fikk en koselig bursdag, Mamma. Det fortjener du <3
I love you more than everything! <3

Det ble vist en litt roligere romjul feiring på meg, enn hva jeg hadde planlagt.
Menmen, heller at den dumme infulensa kommer nå, enn når jeg begynner på skolen igjen. Så jeg får bare smøre meg med tålmodighet, og roe helt ned i noen dager, så er jeg forhåpentligvis i full fart igjen til nyttårsaften :)

Jeg håper dere har hatt en super topp jul, alle sammen, og at dere fikk alt dere ønsket dere og mer <3
Tusen tusen takk til alle dere som har ønsket meg en god jul, alle som har sendt meg en tanke denne juletiden og ikke minst til min fantastiske familie som har gjort denne julen minneverdig for meg.
Jeg elsker dere <3

Vi snakkes, Peeps!

Christmas with Carrie 2016

Hei folkens og god jul <3 

Jeg vet hva dere tenker, Katarina, hvor har du vært? Vel, la oss si det sånn at Desember måned og en stor del av November, kicked my ass…BIG TIME!.
Det har vært et evig kaos av eksamens forberedelser, lesing og to store eksamen som skulle bevise alt mitt harde arbeid dette halv året.
Heldigvis for meg, så lønnet alt arbeidet seg og jeg kunne gå ut i juleferie med god samvittighet.

Jeg vet at dere har fått et koselig blogginnlegg ifra Mamma imens jeg har vært borte i eksamens tåken min, og flere innlegg var planlagt.
Men la oss si det sånn, ting gikk litt stokk over stein her i Desember, dessverre ;)

Men dette blogginnlegget her er på ingen måte ment til å være et innlegg fylt med unnskyldninger. Nei, så lang der i fra ;)
I dag så skal jeg ta dere med på reisen av mitt liv den siste måneden, i juleforberedelsene og alt av de små ting som har gjort min førjulstid spesiell i år :)
Så spenn dere fast, for nå tar vi turen inn i Christmas with Carrie <3

Jeg, Mamma og Pappa tok i år turen på en koselig julekonsert med flere aritster, blant annet en familievenn :)
Jeg og Mamma tok oss også turen til Oslo sentrum og lekte nisser ved å levere noen julegaver, samt dro med oss Morfar og «Onkel» Finn på julemarked i spikersuppa.
Det var så utrolig koselig og gå rundt på det gammeldagse julemarkedet, fylt med lukter av julekaker og brente mandler så langt nesen kunne lukte.
Dette var første gangen julestemningen virkelig traff meg i år ;)

Jeg og Mamma tok oss en etterlengtet «juleferie» hos Onkel Jan, hvor vi dro på juleshopping, lagde julekaker, hadde familie julemiddag sammen med Morfar og «Onkel» Finn.
Og rett og slett koste oss kjempe masse :D
Jeg fikk i tillegg sminke Onkel som «The Mask», en karakter som alltid har minnet meg så mye om Onkel, da han er den eneste jeg vet om som kan gjøre denne karakteren nesten akkurat som Jim Carey.  Det ble bøttevis med latter den kvelden kan dere tro, da Onkel løp rundt inni huset med grønt ansikt og ropte «Alllllrighty then» for full hals ;)
Jeg er så utrolig heldig som har en Onkel som Onkel Jan. En som kan få meg til å le, uansett hvordan humør jeg er i og som jeg vet er på min side, uansett om hvor feil jeg måtte se verden <3

Imens vi var på besøk hos Onkel, feiret vi også bursdagen til Pepsi, da hun ble hele 5år den 18.Desember <3
Det ble en dag fylt med kos og namnam biter på Pepsi, som fornøyd lå med magen i været og koste seg foran ovnen :)
Gratulerer med dagen, Jenta mi! <3 

Nytt for meg i år er at jeg har i år skrevet og sendt ut mine aller første julekort, for å bringe litt juleglede til alle mine kjente og kjære <3

På Tirsdag var jeg på julebord med jentene i klassen, hvor vi spiste god mat, helt utrolig dessert og lærte en smule mer om hverandre enn jeg tror noen av oss var forberedt på, da Emilie dro opp Jentekveld spørre spill ifra vesken ;)
Det ble en utrolig koselig kveld fylt med god latter og en perfekt avslutning av det halvåret vi har hatt sammen. Tusen tusen takk for en kjempe topp kveld, jenter (jeg vet noen av dere leser bloggen her, hihi) <3

Den siste uken har det vært noen intense dager fylt med julegave shopping, oppfylling av mat i kjøleskapet og den evige jakten på den siste perfekte julegaven som rett og slett ikke var mulig og finne. Pynting av hus og rom, med julelys og glitrende pynt ifra alle kanter, imens vaskekosten har flydd over gulvet i en rekord fart.
Pakkepapiret har ligget over hele gulvet imens pakker har blitt stablet i store hauger rundt om i alle kroker av huset.
Det kan bare bety en ting…Det er snart jul <3 

Jeg håper dere alle sammen har hatt en fantastisk fin førjuls tid, og at dere vil få en utrolig juleaften imorgen <3
For meg, så vil denne julen mangle to store biter av puslespillet, men den vil også bli preget av små fot steg og nysgjerrige øyne, da jeg i år er heldig nok til å få ferie julen sammen med min lille Amalie <3
Hun og Tante er klare for nye eventyr imorgen, fylt med pysj kledd morgen, Disney på tv og julegodt på bordet <3
La juletiden begynne :)

Jeg sender dere alle all min kjærlighet og en stor klem til dere alle, spesielt de av dere der ute som i år savner noen ved middagsbordet deres, en pakke lapp under juletreet, eller et navn på handlelisten deres. Jeg føler med dere og håper dere kan finne julegleden i deres hjerter imorgen, med tanken om at den dere savner vil alltid være med dere, selv om de ikke kan være ved siden av deg <3

Ha en fin Lille juleaften kveld, og måtte dere våkne opp til en magisk jul i morgen <3

All my love
Carrie. 

PS: Tusen tusen takk til Mamma for hjelpen med bloggen <3 

Mamma`s hjemmelagde surkål

Helt siden jeg var liten jente, har lukten av min mors hjemmelagde surkål, gitt en god julefølelse.
Så i år bestemte jeg meg for at nå skulle jeg lage surkål til jul.
Lukten kom fort på plass, og jepp, det luktet barndoms jul.

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele denne oppskriften her med dere :)

15284924_10153968715117595_8536903340847620283_n

Mamma`s surkål

2 store hvitkål hoder (finsnittet)
1,5 ss margarin
Ca 1 ts salt
2 ss karve
Ca 4 ss eddik (7%)
Ca 4 ss sukker
2-3 dl vann

Skjær kålhodene i to. Snitt det i tynne strimler med en ostehøvel.
Ha margarin i bunnen av en kjele.
Legg kål lagvis med salt og karve imellom lagene. Ha så i eddik og sukker, hell på med vann.

15327301_10153968715087595_8289616062031401651_n

Gi surkålen et godt oppkok, før du lar den småkoke i ca 2 timer.
Pass godt på så ikke den svir seg, og spe på med vann, så den ikke tørker ut.
Men pass også godt på at ikke den blir for fuktig.
Smak til med mer salt, eddik og sukker, så du får den så perfekt som du ønsker :)

15220129_10153968715497595_6381075456340288321_n

Håper dere alle fikk litt julestemning nå, og kanskje prøver dere på en hjemmelaget surkål til jul.
Lykke til :)

Vi sees snart igjen på Yourcarrie til mer deilige julegleder.

Ha en fin dag :)
Klem fra Wenche (Mammaen til Katarina)

 

I wish it was Christmas every day

God Søndag folkens <3

I dag har jeg tatt meg en liten velfortjent pause ifra alle eksamens forberedelsene, for å kose meg med en av de koseligste jule tradisjonene jeg vet om. Bake pepperkaker sammen med Mamma.
Med jule musikken på for fullt, all sangen i gang og en haug med pepperkake former, var julestemningen til å ta og føle på hjemme hos oss :)

Ettersom den herlige lukten av nystekte pepperkaker begynte å fylle huset, og ved ovnen begynte å varme opp den kalde Desember luften. Traff virkelig julegleden meg for fullt, og for et lite øyeblikk ble jeg tatt tilbake til følelsen av å være den lille jenta med forkleet på,  som hadde hvetemel over halve ansiktet, og var Mamma`s høyre hånd på kjøkkenet.

15327299_10153968712797595_3933925152715286027_n15230656_10153968712782595_4731401635518838936_n15230601_10153968713367595_586426343992348550_n15241860_10153968712777595_8721617900332570160_n15380279_10153968713377595_8674842247346406498_n

Det har vært en så utrolig koselig dag idag med jule forberedelser. Med andre ord den perfekte oppvarmingen til mine to uker med eksamen som jeg starter på i morgen.

Så jeg håper dere har likt dette lille innblikket i en av min og Mammas trofaste tradisjoner, og at dere er klare for hva som er i vente over de neste ukene :)
For her i huset er julen i full sving, so get ready People, Christmas is coming to town <3

Christmas with Carrie & Co

God Torsdag og god 1.Desember dere :D 
Tenk at vi har kommet til Desember alt og har tatt det første steget inn i julens måned.
Her i huset så er vi allerede i god gang med julens store gleder, og idag var det spesielt stas på morgenen da det var tid for å åpne de første lukene i kalenderne våre.
Både store, små og pelskledde var ivrige med å se og smake på hva som skjulte seg bak luke 1. :)

Selv så har jeg vært så heldig å blitt skjemt bort i år, med den koselige tradisjonelle pakkekalenderen ifra Mamma,
samt KICKS og Extra kalender ifra Pappa (TUSEN TUSEN TAKK, Mamma og Pappa) <3
Pepsi har som vanlig fått sin egen leverbit kalender som hun med ivring hale venter på hver morgen i Desember.

15235371_10153961211102595_5325309862212277905_o 15271764_10153961211252595_5681773193226920230_o 15228003_10153961224972595_1737145298_n

Men det har i år kommet en ny kalender i hus, da jeg i år har laget en helt egen pakkekalender til Mamma, fylt med massevis av omtanke, kjærlighet og morsomheter.
Det har vært så utrolig morsomt å dra rundt å kjøpe og planlegge en kalender som jeg håper vil bringe stor glede til Mamma i løpet av denne førjulstiden <3

15325128_10153961210967595_9203945953100690318_o

De av dere som følger Facebook siden min har allerede fått et lite hint om hva som er i vente her på YourCarrie i løpet av Desember.
Men for de av dere som ikke har sett det, så skal jeg i år også ha «Christmas with Carrie».
Hvor jeg i løpet av Desember tar dere med på en innblikk i julen her i huset, samt alle tradisjoner både gamle og nye, godter, sang og morsomme stunder.
Vi skal bake små kaker, synge julesanger, shoppe julegaver og pynte treet, slik vi gjør hvert år. Men i år vil det bli en liten twist også, for i år vil det bli noen «Christmas with Carrie & Co» blogginnlegg.  Det vil si at i løpet av Desember, skal dere få noen forskjellige type gjesteinnlegg også. Av mine kjente og kjære familie medlemer, som i løpet av min eksamens tid, vil hjelpe til med å bringe juleglede til alle dere kjære leserne mine. Imens jeg har nesen i boken og skjelvende hender.

Så spenn dere fast, my dears. For nå starter den koseligste tiden på året…It´s Christmas time again <3 

Sannheten

 

Jeg har rett og slett ikke ord for dette blogginnlegget. Jeg har ikke evnen til å formulere setninger. For den responsen jeg har fått igjennom dette prosjektet er noe som verken den 25år gamle Katarina eller den lille jenta med tårevåte kinn i skolegården, kunne ha sett for seg.
Da jeg startet på denne skole oppgaven, så var hodet mitt et kaos av ideer. Ideer som kom og gikk etter som de havnet ned på skisseblokken. Men det var en ting som gikk igjen. Følelser.
Jeg ønsker å uttrykke følelser. Få publikum til å føle noe. Provosere? Starte samtaler? Diskusjoner? Jeg ønsket å gjøre det hele.
Så hva gjør du når du står ved et vei skille og skal bestemme retningen du skal gå?! 
Vel jeg, jeg gikk for noe jeg kan. Noe som brenner så dypt på innsiden av mitt hjerte at det nærmest er som en del av meg. 
Mobbing.

Jeg ønsket å lage en visuell representasjon av hvordan det føles å bli mobbet (være et mobbe offer). Hvordan jeg ville forklart det til noen, hvis jeg bare hadde noen få materialer foran meg til å gjøre det. Hvordan ville den følelsen sett ut? Hvordan ville jeg fått noen til å forstå hvor alvorlig det egentlig er?

 15301138_10153961265257595_1139094846_n

De fleste av dere som kjenner meg, eller som har lest bloggen min en stund. Vet at jeg har en ganske stor fortid med mobbing. Over ti år verdig, for å være ærlig.
Dere vet en del om mine erfaringer, utfordringer og alt der i mellom. Men det finnes så mye til denne historien. Mye som ingen vet. Men det er på vei til å forandre seg nå.
For Jeg ønsker å stå frem som et sterkt forbilde for alle de der ute som har stått i mine sko, eller som dessverre står i de nå.
Alle de som har blitt fortalt at de ikke er verdt noe, som har blitt slått i bakken, kastet i veggen eller som har hørt alle de stygge ordene i ordboken.
For alle «underdogs» der ute som de forteller at er dumme for å drømme. For alle små gutter og jenter som står ved veiskille og stiller seg det store spørsmålet, «hopp eller kjemp?!».
Jeg sier ikke at jeg alene kan redde verden, eller endre den på en dag. Men jeg vil gjøre alt i min makt, for å komme meg så nær det målet som jeg overhode kan.
For om jeg kan bidra til at en person velger å kjempe isteden for å gi opp. At listen med mobbeofre som tar sitt eget liv kan få et mindre navn på seg.  Eller at bare en lærer ser elevene sine bedre. Ja, da har jeg gått igjennom alle de vonde sidene i min historie bok for en grunn. Da har jeg oppnådd mitt mål, om å snu min vonde fortid til noens lysende fremtid.
Jeg kan ikke endre fortiden min, men jeg kan velge hva jeg ønsker å bruke den til. Og det er å endre hverdagen for de som kommer etter meg.
Det er å snakke åpenlyst og ærlig om temaer som kanskje ingen andre ønsker å ta opp. Fortsette og sette et eksempel for de der ute som måtte trenge en å se til eller en og gråte på skulderen til.
Et eksempel på at det finnes et liv utenfor skolens vegger. Og hvor klishe’ det enn måtte høres ut, så blir det bedre hvis du lar det. Vil det forbli med deg? Ja desverre.
Men det trenger ikke å knekke deg hvis du ikke lar det. Bare fordi du føler deg knust og fortapt nå. Så trenger du ikke å forbli det foralltid.
Det finnes en hverdag fylt med drømmer, hvis du tørr å kjempe.
For en dag så kommer de i oppfyllelse. Det er jeg et levende bevis på nå.

 15094291_10153924821127595_2046015965043674967_n15085717_10153927917982595_5867928354210909703_n

Jeg unner ingen den hverdagen jeg hadde i over ti år, men uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke hatt den gløden på innsiden av mitt bryst, for å motbevise alle de uttalige menneskene som forsøkte å fortelle meg at jeg aldri ville bli noe her i livet, eller ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.

Fortjente jeg det jeg fikk? Nei, på ingen måte. Men jeg er ikke bitter lenger, jeg er bedre.
Jeg er sterkere. Og jeg er en helt annen Katarina enn den sjenerte jenta de trodde de kjente en gang i tiden.
Noe som vises klart og tydelig i min ærlighet rundt skole oppgave skulpturen min, «Sannheten» og det veldig åpne intervjuet med meg i Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad.
Bare det å skrive de ordene, er noe så surrealistisk for meg. For hvem hadde trodd at den sjenerte jenta som stod med tårevåte kinn i skolegården, skulle fortelle sin historie med det mest åpne av hjerte, legge sannheten frem uten filter og ende opp på forsider og midtsider av aviser, for sin kunsteriske sjel og ærlige historie. En historie som har noen sortmalte sider og sider som jeg nok aldri vil vise til noen uansett hvor ærlig jeg er. Men en historie som jeg på ingen måte skammer meg over lenger. Det som har skjedd har skjedd. Nå gjenstår det bare å fortsette på veien, kjempe den gode kampen og bevise for alle de som tvilte at de virkelig plukket på feil jente, da de valgte å mobbe meg.

Kreativiteten de forsøkte å dra av meg har gitt meg mer glede og positivitet enn jeg noen gang kunne ha sett komme.
Ærligheten de forsøkte å sette en stopper for har gitt meg mer enn jeg føler jeg fortjener. Og har gjort meg til en som noen der ute ser opp til, som er den største ære jeg kan tenke meg.
De trodde kanskje de hadde rett en gang i tiden, da de fortalte meg at jeg ikke var noe spesielt. At jeg ikke kom til å gjøre noe i verden eller var tøff nok til å kjempe.
De viste virkelig ikke hvem de snakket om da de forsøkte å knekke meg med sine ord og never. For den lille jenta de så på som svak, hun er sterkere enn de trodde og så mye tøffere enn de noen gang ga henne kredit for. Hun er på vei imot sine drømmer og gjett hva?! De går i oppfyllelse.
Det er utrolig hva som kan skje når du velger å kjempe.

15127328_10153935172307595_1504879542_o

Tusen tusen takk til alle de tøffe og sterke menneskene som har delt sine mobbe historier med meg, som er inkludert i «Sannheten».
Dere har vært med på noe spesielt, som forhåpentligvis vil gjøre en forskjell. Det har det helt klart gjort i livet mitt ❤️ Dere vet hvem dere er. Tusen takk.

Jeg vil også sende en stor takk til alle de som har sendt meg og vist meg så mye kjærlighet. Skrevet så mange gode ord til meg og som har støttet meg igjennom prosessen av å dele min sannhet.
Jeg er evig takknemlig❤️ tusen takk.

Tusen takk til Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad som tok sjansen på lille meg og ga meg en mulighet til å dele mitt verk og min historie med et nytt publikum.

Sist men ikke minst…tusen takk til alle de som sa jeg ikke ville få det til. Because of you, I just did!