Jeg har rett og slett ikke ord for dette blogginnlegget. Jeg har ikke evnen til å formulere setninger. For den responsen jeg har fått igjennom dette prosjektet er noe som verken den 25år gamle Katarina eller den lille jenta med tårevåte kinn i skolegården, kunne ha sett for seg.
Da jeg startet på denne skole oppgaven, så var hodet mitt et kaos av ideer. Ideer som kom og gikk etter som de havnet ned på skisseblokken. Men det var en ting som gikk igjen. Følelser.
Jeg ønsker å uttrykke følelser. Få publikum til å føle noe. Provosere? Starte samtaler? Diskusjoner? Jeg ønsket å gjøre det hele.
Så hva gjør du når du står ved et vei skille og skal bestemme retningen du skal gå?! 
Vel jeg, jeg gikk for noe jeg kan. Noe som brenner så dypt på innsiden av mitt hjerte at det nærmest er som en del av meg. 
Mobbing.

Jeg ønsket å lage en visuell representasjon av hvordan det føles å bli mobbet (være et mobbe offer). Hvordan jeg ville forklart det til noen, hvis jeg bare hadde noen få materialer foran meg til å gjøre det. Hvordan ville den følelsen sett ut? Hvordan ville jeg fått noen til å forstå hvor alvorlig det egentlig er?

 15301138_10153961265257595_1139094846_n

De fleste av dere som kjenner meg, eller som har lest bloggen min en stund. Vet at jeg har en ganske stor fortid med mobbing. Over ti år verdig, for å være ærlig.
Dere vet en del om mine erfaringer, utfordringer og alt der i mellom. Men det finnes så mye til denne historien. Mye som ingen vet. Men det er på vei til å forandre seg nå.
For Jeg ønsker å stå frem som et sterkt forbilde for alle de der ute som har stått i mine sko, eller som dessverre står i de nå.
Alle de som har blitt fortalt at de ikke er verdt noe, som har blitt slått i bakken, kastet i veggen eller som har hørt alle de stygge ordene i ordboken.
For alle «underdogs» der ute som de forteller at er dumme for å drømme. For alle små gutter og jenter som står ved veiskille og stiller seg det store spørsmålet, «hopp eller kjemp?!».
Jeg sier ikke at jeg alene kan redde verden, eller endre den på en dag. Men jeg vil gjøre alt i min makt, for å komme meg så nær det målet som jeg overhode kan.
For om jeg kan bidra til at en person velger å kjempe isteden for å gi opp. At listen med mobbeofre som tar sitt eget liv kan få et mindre navn på seg.  Eller at bare en lærer ser elevene sine bedre. Ja, da har jeg gått igjennom alle de vonde sidene i min historie bok for en grunn. Da har jeg oppnådd mitt mål, om å snu min vonde fortid til noens lysende fremtid.
Jeg kan ikke endre fortiden min, men jeg kan velge hva jeg ønsker å bruke den til. Og det er å endre hverdagen for de som kommer etter meg.
Det er å snakke åpenlyst og ærlig om temaer som kanskje ingen andre ønsker å ta opp. Fortsette og sette et eksempel for de der ute som måtte trenge en å se til eller en og gråte på skulderen til.
Et eksempel på at det finnes et liv utenfor skolens vegger. Og hvor klishe’ det enn måtte høres ut, så blir det bedre hvis du lar det. Vil det forbli med deg? Ja desverre.
Men det trenger ikke å knekke deg hvis du ikke lar det. Bare fordi du føler deg knust og fortapt nå. Så trenger du ikke å forbli det foralltid.
Det finnes en hverdag fylt med drømmer, hvis du tørr å kjempe.
For en dag så kommer de i oppfyllelse. Det er jeg et levende bevis på nå.

 15094291_10153924821127595_2046015965043674967_n15085717_10153927917982595_5867928354210909703_n

Jeg unner ingen den hverdagen jeg hadde i over ti år, men uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke hatt den gløden på innsiden av mitt bryst, for å motbevise alle de uttalige menneskene som forsøkte å fortelle meg at jeg aldri ville bli noe her i livet, eller ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.

Fortjente jeg det jeg fikk? Nei, på ingen måte. Men jeg er ikke bitter lenger, jeg er bedre.
Jeg er sterkere. Og jeg er en helt annen Katarina enn den sjenerte jenta de trodde de kjente en gang i tiden.
Noe som vises klart og tydelig i min ærlighet rundt skole oppgave skulpturen min, «Sannheten» og det veldig åpne intervjuet med meg i Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad.
Bare det å skrive de ordene, er noe så surrealistisk for meg. For hvem hadde trodd at den sjenerte jenta som stod med tårevåte kinn i skolegården, skulle fortelle sin historie med det mest åpne av hjerte, legge sannheten frem uten filter og ende opp på forsider og midtsider av aviser, for sin kunsteriske sjel og ærlige historie. En historie som har noen sortmalte sider og sider som jeg nok aldri vil vise til noen uansett hvor ærlig jeg er. Men en historie som jeg på ingen måte skammer meg over lenger. Det som har skjedd har skjedd. Nå gjenstår det bare å fortsette på veien, kjempe den gode kampen og bevise for alle de som tvilte at de virkelig plukket på feil jente, da de valgte å mobbe meg.

Kreativiteten de forsøkte å dra av meg har gitt meg mer glede og positivitet enn jeg noen gang kunne ha sett komme.
Ærligheten de forsøkte å sette en stopper for har gitt meg mer enn jeg føler jeg fortjener. Og har gjort meg til en som noen der ute ser opp til, som er den største ære jeg kan tenke meg.
De trodde kanskje de hadde rett en gang i tiden, da de fortalte meg at jeg ikke var noe spesielt. At jeg ikke kom til å gjøre noe i verden eller var tøff nok til å kjempe.
De viste virkelig ikke hvem de snakket om da de forsøkte å knekke meg med sine ord og never. For den lille jenta de så på som svak, hun er sterkere enn de trodde og så mye tøffere enn de noen gang ga henne kredit for. Hun er på vei imot sine drømmer og gjett hva?! De går i oppfyllelse.
Det er utrolig hva som kan skje når du velger å kjempe.

15127328_10153935172307595_1504879542_o

Tusen tusen takk til alle de tøffe og sterke menneskene som har delt sine mobbe historier med meg, som er inkludert i «Sannheten».
Dere har vært med på noe spesielt, som forhåpentligvis vil gjøre en forskjell. Det har det helt klart gjort i livet mitt ❤️ Dere vet hvem dere er. Tusen takk.

Jeg vil også sende en stor takk til alle de som har sendt meg og vist meg så mye kjærlighet. Skrevet så mange gode ord til meg og som har støttet meg igjennom prosessen av å dele min sannhet.
Jeg er evig takknemlig❤️ tusen takk.

Tusen takk til Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad som tok sjansen på lille meg og ga meg en mulighet til å dele mitt verk og min historie med et nytt publikum.

Sist men ikke minst…tusen takk til alle de som sa jeg ikke ville få det til. Because of you, I just did!