Husker dere at jeg for noen uker siden fortalte dere at jeg hadde noen nyheter og oppdatere dere på?
For i tiden hvor vi har vært i full Halloween stemning og skolemodus her på YourCarrie, så har det skjedd en del bak i kulissene. Noe av det har dere allerede fått et innblikk i, men i dag er det en ting som står for tur. En ting som har vært fryktelig vanskelig for meg og holde på.
For det jeg skal skrive nå, er så ufattelig at jeg selv ikke tror på det helt enda….

Jeg har fått en av mine artikler publisert i et magasin!!!
(Yes, det kommer til å være mye utrops tegn her…sorry not sorry, haha).

Helt siden jeg var en liten jente, har jeg drømt om det å kunne se mitt navn printet i et magasin. Riktig nok drømte jeg i banene av Vogue og Cosmopolitan. Men jeg har lært meg at det handler om å ta ting et steg om gangen her dere ;)
For det er kanskje ikke Vogue enda, men for meg så er dette det nærmeste jeg noen gang har kommet, imot den store drømmen min. En drøm som så mange ikke tvilte på å fortelle meg at jeg aldri skulle få til.
Så det var med tårevåte øyne jeg blade opp de glatte sidene av magasinet, og leste mitt navn med svart blekk på hvit papir for aller første gang.

«Tekst og foto av Katarina Olsen». Now THAT I can get used to.
Jeg strøk fingere over navnet mitt, imens tårene truet på innsiden av øyelokkene mine.
Jeg gjorde det…Jeg virkelig gjorde det.
Mine ord. Min historie. Mitt navn.

I det øyeblikket, så virket alt verdt det. Alle søvnløse netter, tårer som har trillet nedover kinnene mine og alle de kveldene hvor min OCD har forsøkt å ta livet av meg.
Alle gangene jeg fikk høre at jeg var dum for å drømme om noe større enn kassajobben på nærbutikken.
Eller alle de endeløse sidene jeg har skrevet de siste 25 årene, som jeg har håpet på at skulle forvandle drømmene mine til virkelighet.  Brått, så var alt verdt det. Det ga mening. For uten alt det, så hadde jeg ikke vært den Katarina som jeg er i dag. Jeg hadde ikke vært så beintøff som jeg vet jeg kan være, eller opplevd alle de tingene på godt og vondt, som har gitt meg en historie som er verdt å fortelle.

Jeg kunne kanskje spart meg selv for mye, både smerte og annet, men hadde det vært verdt det?
For kanskje det stemmer at smerte gjør deg tøff. Vanskelige tider gjør deg sterkere og vonde ord gjør deg hard hudet.
Det er i alle fall det jeg velger og sette min tro på. For selv om jeg kanskje ikke har fortjent alt jeg har vært igjennom, eller burde ha opplevd de sorte sider av min historiebok. Så har det lært meg verdifulle lekser, og har bevist for meg selv, at jeg…vel, jeg er ganske så tøff, hvis jeg først bestemmer meg for det.
OCD eller ikke, det er noe som jeg nekter at noen skal noen gang få ta ifra meg.

Jeg har blitt så mye sterkere enn den Katarina som ikke kjente igjen sitt eget speilbilde for 4år siden.
Det har tatt harde tak og en stor del med «growing up», for å komme meg ifra den tårevåte jenta som satt på psykologens kontor i flere måneder.
Det har vært 4 år hvor jeg har gått dypt inn i meg selv, for å finne ut av hva jeg skal gjøre med det hele, og hvordan jeg skal finne tilbake til den Katarina jeg var før djevelen på skulderen min bestemte seg for å vokse og ta over livet mitt.
Det er denne artikkelen et perfekt eksempel på. Det er nettopp denne versjonen av meg selv jeg har jobbet så hardt for å finne. Den ned til hjerteroten ærlige jenta, med krutt i tønna og ben i nesa.
Jenta som slekter på sin superwoman av en Mamma og sine tøffere enn toget bestemødre. Jenta som ikke tar Nei eller aldri som et svar. Hun som forteller det akuratt som det er, og som vil redde hele verden.
Den ekte Katarina.

Det betyr så mye for meg og ha skrevet denne artikkelen for magasinet Psykopp (magasinet til Landsforeningen for pårørende av psykisk syke).
Ikke bare for meg personlig, men for mitt håp om at et sted der ute så sitter det nå noen med dette magasinet i hendene, eller ser det her på bloggen, som trenger å vite at de ikke er alene.
Noen som trenger en historie og kjenne seg igjen i, noen å se til for erfaringer, eller pårørende av noen som sliter, som trenger råd og informasjon.
Jeg håper mine ord kan være med på å gi en betryggende klem, informasjonen som kanskje trengs for å forstå, eller bare at de kan være med på å gi et annet syn på diagnosen OCD, enn den alt for mange har i dag.

For dessverre så finnes det fortsatt alt for mye fordommer, meninger og uerfarenhet i forhold til psykiske lidelser og mental helse. Og OCD er uten tvil en av de diagnosene som står langt opp på listen over sykdommer som blir misforstått og bagatellisert. Noe jeg selv har hatt stor erfaring med, etter å ha vært så åpen om min diagnose.
Jeg har en så lang liste med til tider ubehagelige samtaler jeg har hatt med andre, situasjoner hvor jeg har blitt dømt på forhånd på grunn av diagnosen min.  Eller har hørt så trangsynte  og feilinformerte versjoner av diagnosen OCD, noe som har fått meg til å innse hvorfor man ofte kan bli misforstått eller dømt for å ha denne diagnosen. Hvis DETTE er inntrykket og informasjonen mange sitter med.
Det er nettopp derfor jeg har valgt å være så åpen om mine erfaringer, og er så stolt av å ha delt min historie i Psykopp. For jeg har den store tro på at jo flere som snakker om det, deler erfaringer og snakker uten filter om den virkelige hverdagen av denne diagnosen, og andre psykiske lidelser. Så kan vi sakte men sikkert endre verdens syn og forståelse for en kamp så mange kjemper hver eneste dag.
Det jeg tror denne verden trenger er en stor dose med «Tough love» og brutal ærlighet, for å utvide sinnet og forståelsen for et tema som dessverre fortsatt er så tabu.

Denne artikkelen er bare en liten del av min historie, men et stort steg for lille meg, og forhåpentlig et steg i riktig retning for alle de der ute som kjemper kamper verden vet alt for lite om.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende en kjempe stor millioner takk til Psykopp redaksjonen og LPP, som tok sjansen på meg og mine ord. For alle deres gode ord og oppmuntring rundt delingen av en historie som ligger så dypt hos meg.
Tusen takk for at dere har latt meg skrive mine egne ord 100%, og dele min historie med deres kjære medlemmer.
Det betyr mer for meg enn jeg kan fortelle dere.
TUSEN TAKK <3

Og til alle dere der ute som leser dette blogginnlegget nå;

Never give up. Never settle, and don`t ever stop fighting for your dreams…because dreams, they do come true <3