Det er utrolig og tenke på at det har gått ett år siden jeg skrev mitt brev for 2016 og la ut med et friskt håp for 2017. Gjorde meg klar for ett år som skulle vise seg til å være ett som jeg i dag sliter med å skrive om. For året 2017 har for meg bydd på så mange nedturer, utrolige oppturer, utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle klare meg igjennom, stolthets øyeblikk som nesten sprak hjertet mitt og lekser lært som jeg aldri så komme. Det har vært ett år for refleksjoner, ett år for å se på hva jeg har og ikke har. Ett år som på mange måter har bevist for meg hvem som er villig til å løpe igjennom stormen for å stå ved min side når vinden blåser for kraftig til at jeg klarer å gå videre på egen hånd, og hvor sterk jeg kan være når jeg må være den som må seile skuta til havnen.

Men 2017 var ikke bare en tid for utfordringer og tårefulle stunder som har gjort at jeg i dag sitter med sår hals etter å i måneder ha skreket «GIVE ME A BREAK!», til passerende skyer på himmelen. Nei, dette året har også vært året for noen av mine aller stolteste øyeblikk her i livet, som har bidratt til å gjøre 2017 til et år å huske.

 

Det stolteste øyeblikket i 2017, er uten tvil dagen da min nevø, Liam, ble født, og når jeg fikk den store ære av å bære han til dåpen som hans fadder/gudmor. Den følelsen av å få han i armene mine og gå opp de få trappetrinnene til dåpsfontenen med han smilende opp mot meg, er en jeg aldri vil klare å forklare med andre ord enn «stolt». Den kjærligheten og tilitten som Ida og Espen har vist meg, ved å velge meg til å være en så sentral del av deres barns liv, er noe som betyr så mye for meg. For ikke å snakke om Tante rollen jeg har som Amalie og Liam sin SUPERTANTE. Det finnes ingen ord til å forklare hvor mye jeg elsker rollen som tante til disse små juvelene. Den følelsen når Amalie kommer inn i rommet med det største smilet om munnen og roper «Tante, tante», når hun ser meg. Eller når Liam smiler og kommer krabbende imot telefonen når han ser meg på facetime. Det er en som jeg aldri tror jeg noen gang kommer til å bli vant til, for den gleden, er en som er så ubeskrivelig at det finnes ikke ord nok i ordboken, tror jeg. Året 2017 har vært året hvor supertante har fått en helt ny betydning og året hvor jeg har lært nettopp hvor sterk jeg er, som tydeligvis klarer å balansere en baby i armene og en klatrende prinsesse på ryggen, uten å blunke. Wow, kanskje jeg har noen superkrefter, allikevel? ;P

 

 

Dette var året hvor jeg jobbet «ræva av meg» for å bestå to eksamener som jeg trodde skulle nesten ta livet av meg i prosessen, og bestod ett år på høgskolen med karakterer jeg er så stolt av. For å være ærlig så trodde jeg aldri at jeg noen gang skulle sette en fot på en høgskole, aller minst gå der selv. Men livet jobber vist på merkelige måter og sender deg ofte steder hvor du aldri trodde du skulle være eller på eventyr du aldri trodde mulig. For min del, så er jeg så utrolig glad for at jeg endte opp nettopp her, på høgskolen. For det året lærte meg mer om meg selv, og hvem jeg har blitt som person, mer enn noe annet noen gang ville. Det ga meg venner som fargelagte min hverdag, oppgaver som utfordret meg og ga meg inspirasjon inn i livet mitt igjen, og ikke minst så ga det meg forsiden og midtsiden i to aviser. Så når det kom tid for eksamen, så leide jeg alle bøker på biblioteket, jobbet overtid til jeg fikk kramper i hendene eller sovnet på tastaturet. Jeg la alle planer, venner, blogg og alt til side, og ga mitt alt for å fullføre noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort i skolegangen min, og tok med meg noen små seiere innimellom også. Slik som da læreren min ønsket å bruke mine bilder til videre opplæring av elever senere (yes, jeg hoppa bortover skolegangen da ja). Eller da jeg overrasket læreren min som også var en av sensorene, med å levere en oppgave som strak seg langt forbi det jeg tror de forventet av meg. For som jeg alltid har sagt, akkurat når du tror du vet hvor du har meg, så gjør jeg noe som overrasker deg til du sitter med «skjegget i postkassa». That`s just me ;)

Dette var året hvor jeg bokstaveligtalt løp av meg sålene på skoene mine, i eksamens tiden. Skrev mer om kunstnere og pedagogikk enn jeg har gjort om noe annet i mitt liv, tror jeg, og dro rett ut på båttur i ro-båt sammen med Pappa etter eksamen. Det var året hvor jeg feiret en vel bestått eksamenstid sammen med tusenvis av rockere og Mamma på Tons of Rock festivalen i Halden, og jeg fant ut at Mamma kunne gått rett inn i hvem som helst TNT video med sin lidenskap og all sang på 10 000 lovers.

 

 

 

Dette var året hvor jeg snudde en skoleoppgave om til en opplevelse jeg sent vil glemme. Da jeg laget fotoboken «Bare en jente», hvor jeg fortalte historiene til sterke kvinner rundt om i Norges land, ved bruk av foto og min kreative pen.
Denne oppgaven begynte som et ønske om å sette lys på alle de sterke kvinnene som går blant oss hver eneste dag, for å en dag kunne vise denne boken til Amalie, da hun kanskje en dag, befinner seg i samme situasjon som jeg har gjort utallige ganger, hvor verden forteller deg at du ikke kan gjøre noe, fordi du er bare en jente. Men det endte opp med å bli en bok jeg selv trengte å bla igjennom i løpet av året. For alle disse historiene, mange til kvinner jeg har æren av å kjenne, men også til flere beintøffe kvinner som hver dag kjemper imot fordommer, meninger, harde hverdager, regnskyer og til og med flammer, er mildt sagt inspirerende. Det har vært en utrolig opplevelse og få høre alle disse historiene, og ikke minst få bringe de til live med kameralinsen min, i år. Tusen takk, til alle de fantastiske kvinnene som hjalp meg og bringe min visjon til live, og ga meg ny inspirasjon til å bli en bedre versjon av meg selv.
Jeg har ikke ord for å forklare dere nettopp hvor mye dere har betydd for meg i år <3

 

 

 

I arbeidet med oppgaven «Bare en jente», så hadde jeg gleden av å møte en av landets brannkvinner, Gunn Narten. Som på sin arbeidsplass i Asker & Bærum brannvesen, inspirerte meg med sine historier om å være en kvinne i et mannsdominert yrke. For maken, for en tøff dame, med ben i nesa og med så godt humør, som ikke kan gjøre annet enn å smitte over på deg når du møter henne. For meg var det viktig og vise alle de forskjellige spektere av det å være kvinne, og alle de forskjellige type sterke kvinner det finnes rundt oss hver eneste dag, i oppgaven min, noe Gunn representerer perfekt i hennes yrke. Ikke bare ved å være en kvinne iblant alle hennes mannlige kollegaer, men også fordi de fleste aldri hadde gjettet at hun jobbet som brannkvinne, hadde du sett henne på gaten. For hun ser jo ut som en model, i alle fall i mine øyne :)

Den støtten jeg mottok ifra Gunn igjennom denne oppgaven, var helt utrolig, og ekstra morsomt var det da mine bilder ifra denne photoshooten, endte opp i et tysk magasin, som skrev en artikkel om henne, tidligere i år.

Tusen takk for all inspirasjonen, Gunn, og for at du er et så godt forbilde for alle små jenter der ute som trenger noen å se opp til <3

 

 

 

2017 har også vært utrolig spesiell, da jeg i år har hatt «venne-jubileum» med de tre jentene som har forandret mitt liv, og har gitt livet mitt farger igjennom så mange år. Ord kan ikke begynne å beskrive hvor mye disse tre jentene betyr for meg, og hvor mye rollene deres har forandret historien min for det bedre.

Kjære Charlotte, Du har vært en klippe for meg i 15år nå. Du har vært min beste venn, min «sister from another mister», min emosjonelle boksepute og den personen som uten tvil har satt dypest spor i hvem jeg er som person, annet enn familien min. Du har hjulpet meg igjennom de vanskeligste av tider i livet mitt, har sett meg på mitt mørkeste, mitt lyseste og mitt rett og slett sprøe (og fortsatt er her? WOW). Tusen takk for at du igjennom 15år har lært meg mer enn jeg noen gang vil klare å forklare deg. Du og jeg, vi er «ment to be» i hverandres liv, og for det er jeg evig takknemlig.

Kjære Ida Jeanette, Det finnes ikke ord for å beskrive deg, eller det søsterforholdet vi har sammen. Jeg husker så vidt tiden før du kom inn i livet mitt for 10år siden, for livet før deg, det er det rett og slett for lite farger i. Du har forandret livet mitt for det bedre, på flere måter enn jeg kan fortelle deg. Klart, det finnes vel få som ha gitt meg så mange grå hår som det du har igjennom årene. Men det finnes få som betyr mer for meg, enn det du gjør. Du har vært den lillesøsteren jeg aldri trodde jeg skulle få, men som jeg nå aldri kan se for meg å leve uten. Tusen takk for at du alltid har min side, for alt du gjør og for alt du gir <3

Kjære Ida B, min kjære bestie. Tenk at det har gått 10år siden vårt første «hallo» på første rad i klasserommet, omringet av gressstrå og kreative ideer ifra alle andre enn deg å meg. Vi var jo helt klart mer interessert i å snakke om Tokio hotel enn å lage noen kranser. Ifra den dagen, til nå, så har du vært den som alltid har ledd av mine tørre vitser, som har synget høyt i bilen sammen med meg, dansa på boyband konserter og har spilt en sentral rolle i så ufattelig mange av favoritt minnene i historieboken min. Vet du, jeg tror at vi to egentlig var ment til å være tvillinger, men at verden bare ikke kunne takle oss to i samme familie, så vi endte opp som bestevenner i steden for ;)
Ida, du betyr mer for meg enn jeg tror du noen gang vil vite, og har en så spesiell plass i mitt hjerte, som bare du kan ha. Tusen takk for at du har vært ved min side i et tiår nå og at du fortsatt har en klem til meg når jeg trenger det som mest <3

 

 

Dette var året hvor jeg startet kapitel «26» av min historie, sammen med en håndfull av mine favoritt mennesker, dro på bursdagstur til Gøteborg sammen med Mamma, hvor vi så løpende menn i kasser (bare mamma vil forstå den her, haha), og delte 26 ting jeg har lært i løpet av mine 26år med dere på bursdagen min. Det var året hvor YouCarrie var ukens blogg på Femelle, året Thea malte seg rosa i hele ansiktet med glitter, jeg fant frem min indre bestemor med stirkkepinnene og Pepsi vant prisen for verdens kuleste Border Collie (i alle fall i familiens øyne).

Det var året for sprøe turer sammen med Mamma, elleville sminkeeventyr sammen med Amalie og rolige stunder med Liam hvor vi sang One direction til søvnen tok overhånd på oss begge.  Det var året hvor jeg dro på shopping med blå leppestift på, for hvorfor ikke, liksom?. Året hvor vi fant ut at Mamma synger ikke i bilen, hun opptrer. Året hvor jeg kjøpte den største slushen jeg noen gang har sett i hele mitt liv, og året hvor jeg rett og slett tror jeg mistet vettet et par ganger, fordi alt skjedde på en og samme gang.

Det var året hvor jeg stod som verdens stolteste bestevenninne på første rad da Ida B holdt 1.Mai tale. Året hvor vi feiret 3årsdagen til YourCarrie, og jeg dro på «palmesus syden ferie» til Onkel, på det glade sørlandet sammen med Mamma og Pepsi.

 

 

2017 var året jeg fant tilbake til min indre kamelon (cue´, Culture club nå!), og satte meg inn i flere stiler enn jeg klarer å holde tellingen på akkurat nå. Dette var året hvor jeg fant tilbake gløden for makeup og for første gang på veldig lenge fant selvtilitten til å bruke meg selv som lerret.
Dette var året hvor min lidenskap for makeup virkelig begynte å smitte av på min vakre lille Diamant, Amalie, som i år tok på seg rollen som både storesøster, og tantes private makeup artist. Jenta kan jo legge en bedre Ombre-lip enn meg, så jeg burde kanskje passe meg litt her med åra?!
Nei, velger heller å bare være den stolteste tanten i verden jeg, som blir mer og mer inspirert av den jenta ifra hver dag som går <3

Dette var året hvor jeg forvandlet meg om til en av mine forbilder og favoritt drag queens, Trixie Mattel. Året jeg så mitt favoritt band All time low for 5.gang og trommisen ifra favoritt bandet off all time, Good Charlotte, likte tweeten min på Twitter. Jaja, jeg vet jeg er 26år og skal liksom være voksen. MEN, fuck it, JEG FREAAAAKEEEERR UTTTTTT!!!!. Puh, ok, hvor var jeg. Jo, det var året hvor Amalie oppdaget Halloween for første gang, året hvor Pepsi kledde seg ut som Snoop Dogg, og Tante Katta var den beste medisin for søvnløse netter for lille Liam.

 

 

Dette er året hvor jeg fikk møte så mange av de fantastiske jentene som blogger her på Femelle, under vår Femelle Summer Dinner. Året hvor jeg var komi-gull på Snapchat da jeg klippet hekken ute i hagen, og tok det hele opp igjen når Halloween forberedelsene startet og sendte skjelettet på spa.

Dette var året hvor jeg spontant farget håret pastel lilla, og Lòreal bestemte seg for å totalt ødelegge hele håret mitt i prosessen, ved å gi meg sjøgrønt ødelagt hår i flere måneder. Det var året jeg farget håret rosa, for å slippe å ha sjøgrønt hår, og til slutt farget håret tilbake til min naturlige hårfarge, bare for å se ut som et normalt menneske igjen. Er ikke et Katarina år uten litt hårfarging, vel? ;)

Det var året hvor Paramore reddet året med låten «Hard times», som ikke kunne beskrevet livet mitt bedre dette året. Det var året hvor Pink slapp låten «Barbies» som endelig ga ord til min følelse av å ville gå tilbake til den tiden hvor jeg lekte Barbie på rommet mitt og resten av den skumle verden utenfor ikke fantes. Det var året hvor Kesha bringte tårer til mine øyne og musikkglede tilbake til hjertet mitt med sangen og teksten, «Praying». Det var året hvor musikken skuffet meg og gledet meg mer enn hva som kan ramses opp her. For musikk året 2017 ga meg glede og tårer. Den fikk meg til å kjempe, til å bryte sammen, og til å synge høyere enn hva som burde vært lovlig med sangstemmen min ;P

Dette var året hvor det var «alle mann på dekk» da vi i September arrangerte surprise 50års-lag for stefaren min, Ole, og slo hæla i taket når vi endelig hadde klart å stelle i stand den store festen. Jeg kan fortsatt ikke helt tro at vi klarte å få til alt det her, folkens! GO TEAM! <3

 

 

 

Det har vært et år for minner, et år for tårer og et år for utfordringer som på sine egne måter har bidratt til å gjøre meg sterkere, at least thats what I am hoping for. 2017 har bringt med seg mer enn jeg noen gang kunne se komme. Noe så utrolig hjertevarmende, noe så hjerteskjærende og noe så uforventet, som har bidratt til å gjøre dette året til ett som vil gå ned i min historie som ett år hvor jeg kan klappe meg selv på skulderen og si; «You did it!».
Igjennom alt som kanskje har ønsket å brekke meg dette året, så har jeg i «true Olsen fashion», gitt det fingeren og kjempet videre imot alle odds. Jeg har stått for seiere som vil forbli i mitt minne som noen av de aller største. Jeg har gjort mitt beste og jeg har gitt dette året alt jeg har.

Dette har vært året hvor jeg har mistet to av mine beste venner i pels og fjær, Henning og Thor <3 <3
Året hvor verden tok farvel med en av mine helter og tenårings crushes, Chester Bennington <3
Det har vært året hvor jeg har lært hvordan det virkelig er å leve uten to av de sterkeste forbildene mine, som jeg alltid strevet for å bevise hva jeg er laget av for, bare til å finne ut at jeg er mer lik dem enn jeg gir meg selv kredit for. Det har vært året jeg har stirret frykten i hvit-øyet og har gråtet meg selv i søvn fordi jeg ikke vet hvordan, hvorfor eller hva. Det har vært et år hvor jeg har lært hvem som er der for meg, hvordan verden kan snu seg i et øyeblikk og hvem som betyr mer enn noe annet.

2017, du har lært meg mer enn jeg trodde, mer enn jeg kunne se komme, og mer enn jeg tror jeg vet enda. Du har vært et år hvor jeg har måttet vise hva jeg er god for, hvor sterk jeg virkelig er, og hvem du virkelig køddet med da du valgte å utfordre meg. Tusen takk for alle slag, for alle spark når jeg var nede og for alle lekser du har lært meg som jeg tar med meg videre inn i det nye året som står å venter på meg. Tusen takk for alle de øyeblikk av stolthet som bringer et stort smil til munnen min hver gang jeg ser tilbake på de igjennom dette blogginnlegget. Tusen takk for alle overraskelser, for alle latterkramper og for alle de minnene som danner kapitelene 25 og 26 i historieboken min. Selv om jeg nå sitter og ser tilbake på deg med blandet følelser, så ville jeg aldri vært foruten. For du har bringt meg så mye glede igjennom vide barneøyne, latterfylte stunder med de som står meg nærmest og mimrestunder om en tid i mitt liv, som jeg ser tilbake på som den beste i hele mitt liv.  Men det betyr ikke at jeg ikke er klar for å legge både deg og din dritt innstilling bak meg, og hilse på det nye året som nå står for tur, klar for et nytt år med minner og historier å fortelle.  So, so long, 2017.

 

 

 

Sist men ikke minst, så ønsker jeg å sende ut en kjempe stor takk til alle dere som har vært en del av året mitt i 2017. Uansett hvor liten eller stor rolle dere har hatt, så har dere alle betydd så utrolig mye for meg. Tusen takk for at dere har vært en del av min historie i år, og for at dere har valgt å tilbringe litt tid her sammen med meg. Tusen takk til alle dere som har hatt troen på meg, som har stilt opp når jeg trenger det, og som har gitt deres alt for å se meg blomstre.
Det har vært ett år som har lært meg så mye om hva jeg har, og hva jeg ikke har her i livet, men aller mest så har det lært meg at jeg har det beste teamet rundt meg, jeg noen gang kunne ønsket meg. Team YourCarrie, er ubeskrivelig, og har holdt meg opp i tider dette året hvor jeg bare har ønsket å kaste inn håndkleet. Den støtten og gleden jeg finner i teamet jeg har rundt meg, både i form av familie, venner, bekjente og alle dere vakre leserne mine, er noe som betyr mer for meg enn jeg kan klare å forklare dere med ord (og dere vet jeg er en jente med mange ord. Bare se på dette blogginnlegget, haha).
Tusen tusen millioner takk til alle dere som er en del av Team YourCarrie, til alle dere som har lest blogginnleggene mine i år, som har sendt kjærlighet min vei, som har fått meg til å le, gråte eller smile i løpet av året. Tusen takk til alle dere som har bidratt til at året mitt har blitt ett å huske i år, og for at dere har hatt troen på lille meg, selv om jeg ikke alltid har hatt så stor tro på meg selv. Tusen takk til alle dere som har stilt opp uten å blunke i år, til alle dere som har gitt meg bøttevis med inspirasjon for det nye året, og til alle dere som nå sitter å smiler fordi dere vet at det er dere jeg skriver om ;)

Jeg vil også sende en ekstra tusen takk til min kjære Mamma og Onkel Jan som i år har gitt sitt alt for både meg og bloggen.
Det finnes ingen større del av Team YourCarrie enn dere <3

 

Jeg håper dere alle får en fantastisk fin nyttårs feiring i kveld, og ønsker dere et utrolig godt nytt år, fylt med masse glede, gode minner, latter og kjærlighet.
Ha en kjempe fin nyttårsaften, Peeps, også snakkes vi på nyåret ;)
Ta det pent, pass på dere selv, and stay safe out there <3

 

Tusen takk for et utrolig år, Team <3

I love you all, SO much <3 

 

 

All my love

Carrie ♥