Det er uten tvil vanskelig å finne ordene for dagens blogginnlegg, for det finnes rett og slett ikke nok ord til å beskrive den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Eller den følelsen av å stå i et fullsatt Oslo Spektrum i går kveld, med tårer rennende nedover kinnene mine, som var en blanding av så mye følelser, langt flere enn hva jeg er klar for å fortelle om. For i går var endelig dagen kommet. Dagen jeg hadde ventet på i 10 lange år, fylt opp av beundring, stil endringer og minner. Dagen hvor jeg endelig skulle få se DEMI LOVATO!.

 

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så Demi, i filmen Camp Rock, for 10år siden nå. Selv var jeg en ganske så hardbarket Jonas brothers fangirl på den tiden, så det var jo en selvfølge kanskje at jeg satt med ansiktet klistret opp imot tv-skjermen når filmen hadde premiere på Disney Channel i 2008. Men det ble fort en vending da jeg oppdaget den unge jenta med en drøm som var hovedrollen i denne filmen. Ikke bare relaterte jeg meg til rollefiguren til Demi, og hennes ønske om å oppnå sine drømmer. Men det var noe med Demi selv som virkelig festet seg hos meg, og ifra første stund jeg hørte henne synge, var det ingen vei tilbake. I årene som skulle følge, så ble hun fort til en av mine største inspirasjoner i livet, igjennom gode stunder, vonde stunder og øyeblikk av både styrke og svakheter for oss begge, så jeg til henne for inspirasjon. Enten om det var i valg av klesplagg, hvem hårfrisyre jeg skulle ha den uken, eller hvordan jeg skulle kjempe til å se en ny dag. Det er kanskje ikke rart at ord feiler meg, hver gang jeg skal forsøke å forklare nettopp hvor mye hun betyr for meg. This girl has been with me through a lot over the years <3 

 

Klar for å ta frem både rockefot, sangstemmen jeg ikke har og nok settingspray i ansiktet til å holde sminken på igjennom krigen, var jeg klar for kvelden hvor bursdagsgaven min ble til virkelighet, og gleden var like ekte som på Sephora (YES! NÅ skjønner vel alle at dette virkelig betydde mye for meg, haha).
Med ivrige ben og et enda ivrigere sinn stod jeg trofast å ventet igjennom både forsinkelser, oppvarming og publikums intriger, sammen med Mamma, før lysene plutselig slukket og jeg kunne høre stemmen til Demi over lydanlegget i arenaen. Introen var i gang, og jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene som truet på innsiden av øyelokkene mine ifra første minutt. Jeg hadde lagt igjen vettet ved døra, bekymringene hjemme og nå var det bare tid for meg til å dra frem min aller største «Fangirl» self og bare kjøre på. Jeg hadde tross alt ladet opp til denne kvelden i ett tiår, og hadde ikke tenkt til å la muligheten gå ifra meg, så jeg sang på for full fres til øreproppene neste fløy ut av ørene mine, danset med i min beste «latina fashion» og skrekk som en hybrid av en høne og en fjortis på boyband konsert (beklager til de foran meg som sikkert ikke hører en ting idag).

Med nok engasjement for hele Oslo spektrum og følelsene på utsiden av kroppen, sang jeg trofast med på hver en sang og ga mitt alt, helt til tårene sprutet og hendene ristet ved siden av meg. Ja, jeg lover at jeg blir 27 i år altså, selv om det virkelig kunne se ut som om jeg ikke var en dag over 14 i går. Høres ikke sånn ut heller, på måten jeg skriver, og stemmen min som sprekker i dag som om jeg er i stemmeskiftet. Yes, det finnes få ting som kan slå et skikkelig «Fangirl» moment, dere. Men det er ikke rart at det kanskje tok av for meg, jeg skulle jo tross alt danse for 17år gamle meg som danset rundt på rommet sitt til «This is me» og «Who will I be». Skrike for 20år gamle meg som endret livet sitt og ba om hjelp. og ikke minst synge for den 26år gamle meg som har funnet ut at hun skal gi sitt alt, uansett om folk ler, stirrer eller mener hun ikke kan. For i den ærlige introen til showet sitt i går, sa Demi noe som virkelig traff hjerteroten min, og inspirerte meg for fremtidens kapitler.
«We are all survivors. It´s time to leave behind what no longer serves us!».
So get ready 27, because we are starting a new path, my friend!.

 

 

 

«Now I’m a warrior!»

 

På lik linje med så mange andre, som fylte opp den store konsert salen i går kveld, så har Demi vært en stor del av våre liv, på så mange forskjellige måter igjennom årene. Selv så viste jeg ikke da jeg satt foran tv-skjermen min og så på Camp Rock hver eneste dag. Hvilken rolle «Mitchy» kom til å spille videre inn i mitt liv. For den unge jenta fylt av drømmer, skulle vokse opp til å bli kvinnen som reddet mitt liv, i tiden hvor jeg følte at det ikke var noen vei ut ifra mine egen tanker. I det kapitlet av min historie, som for alltid vil forbli som sidene hvor alt endret seg og jeg fant veien tilbake til hvem jeg virkelig er.
Jenta som ikke gir opp.

For det er utrolig hvor viktig rolle musikken kan spille i et menneskets liv, hvis du lar den. Og hvordan en sang kan dra deg tilbake ifra kanten av stupet i det riktige øyeblikket, slik Demi sin «Skyscaper», gjorde for meg, den gangen. For med valget av å dele sin historie på en så åpen måte som hun har gjort igjennom de siste årene, har hun inspirert så mange fler enn bare meg, verden over. Hun har tatt opp kamper som så mange andre aldri har turt, og snakker med dyp ærlighet om temaer som får mange til å ville gjemme seg under dyna og ikke gå ut av døren. Ifra mental helse, til LGBTQ+ rettigheter og så mye mer, har hun startet viktige samtaler som virkelig trenger å se dagens lys, og som kan være den reddende hånden for så mange der ute som trenger noen å se til. Selv så vet jeg hvor mye hun har betydd for meg og min kamp med mental helse lidelser, og hvordan hennes åpenhet om sine egne kamper, har hjulpet meg med å kjempe mine. Det var ikke til å legge skjul på at konserten i går rørte meg, og bringte frem en god del tårer. Spesielt da hun spilte sangen «Warrior» som for mange «Lovatics» rundt om i verden har vært en stor trøst og en påminnelse om styrken som lever i oss alle sammen. Selv så var nettopp denne sangen en trofast følgesvenn for meg igjennom min behandling, og mitt valg om å gå i Demi sine fotspor, og være ærlig om min historie, slik hun har valgt å være. De sterke ordene i denne teksten har gitt meg inspirasjonen til noen av de mest ærlige blogginnlegg og ord jeg noen gang har skrevet i mitt liv, og har satt seg dypt inn i hjerteroten til den lille jenta som vokste opp til å bli en sterk kvinne med meninger og drømmer.

Jeg ble så rørt, så glad og ikke minst så utrolig stolt der jeg stod under denne sangen, ikke bare av Demi og å være en av hennes fans, men av meg selv også. For alle de øyeblikkene som har gjort meg til den jeg er, både på godt og vondt. Alle de utfordringer jeg har taklet, alle motbakker og kommentarer jeg har møtt på uten å la meg selv knekke. For alle de dagene, nettene, menneskene og sangene som har gjort meg til en vaske ekte «Warrior».

 

«I´m a survivor, in more ways than you know…»

 

Når jeg nå sitter her og skriver dette, å ser på alle bildene og videoer på telefonen min, kan jeg ikke gjøre annet enn å bare riste på hodet. For det er så uvirkelig at kvelden i går virkelig var «real life». For endelig så var hun ikke bare et navn, en stemme på Spotify eller et ansikt på tv-skjermen, hun var der, i samme rom som meg (Queue fangirl!). Jeg kunne føle skuldrene mine senke seg for første gang på veldig lenge. For i det øyeblikket, fantes det ikke en bekymring i min verden, ikke en tanke i universet eller stress i mitt hode, og jeg kan ikke en gang huske sist jeg hadde et par timer så fri ifra tanker.
Jeg er så evig takknemlig for dagen i går og for at jeg kunne sette snuten hjemover igjen med bøttevis av ny inspirasjon, motivasjon og ikke minst minner som kommer til å glede meg i lang tid fremover. For en bedre kveld, ja, det er det lenge siden jeg har hatt <3

 

Tusen tusen TUSEN takk Mamma, for verdens beste bursdagsgave og for en kveld som har betydd mer for meg enn jeg tror du aner <3
I love you! <3

 

 

Demi ♥

Thank you, not only for an amazing night last night, but for saving my life with your words. 
I love you xx