Hello Peeps! <3 

 

Jeg har sittet her å skrevet på dette blogginnlegget i noen dager nå, i et evig forsøk på å finne ut hvordan jeg skal gå inn i dette nye kapittelet av livet mitt. Hvordan jeg skal starte mitt første blogginnlegg som 27åring (Happy birthday to meee ;D). For etter å ha sett tilbake på «26 ting jeg har lært på 26 år» innlegget for bursdagen min ifjor, og lest igjennom de ordene på digitalt papir som jeg fortsatt med hånden på hjertet kan si at jeg er så stolt av. Så ble tanken på hva jeg skulle gjøre i år, en evig gåte for meg. For selv om dette livet så langt har lært meg så utrolig mye mer enn den listen nevnt i det blogginnlegget, ja nok til å fylle en hel bok egentlig. Så hadde jeg andre ønsker for i år. Men hva?.

Etter små desperate inspirasjon søkende samtaler med både Mamma, bestevenninnen min og ikke minst meg selv, så har jeg kommet frem til at jeg rett og slett ikke har en eneste anelse hva jeg skal gjøre. Og vet dere hva?, det er HELT greit!. For hvis «26» lærte meg noe, så er det at du aldri vet hva som venter rundt neste hjørne på deg.  Dette livet kan virkelig være så uforutsigbart og kan sende oss på noen utrolige reiser, som ingen skole, års erfaring eller planlegging noen gang kan forberede oss på. Det har helt klart jeg lært. Spesielt de siste årene som har gått, hvor jeg har lært mer om livet enn jeg noen gang kunne vært forberedt på. Med verdifulle lekser om sorg, sjokk, lykke, inspirasjon og forhold, går jeg inn i kapitel «27» med en helt annen tankegang til livet. For jeg vil ikke lenger at mitt liv og min historie skal være som en kopi av noen andre sitt, som et kjedelig program som du zapper forbi på tvén, eller noe som ingen kommer til å huske når tiårene flyr forbi oss, slik de ofte gjør. Jeg ønsker å leve livet mitt med en glede som er minst like stor som mitt håp for fremtiden. Jeg vil oppleve, utforske, og danne minner som ikke bare forblir i mitt hjerte, men som vil forbli i historien til de rundt om i verden som jeg har møtt, eller kommer til å møte i fremtiden. I disse 26 kapitlene jeg har skrevet av min historie så langt, så har jeg lært så utrolig mye. Ikke bare om verden, livet og menneskene rundt meg, men også om meg selv. Jeg har lært så mye om hvem jeg er, det siste året. For ikke bare er jeg den drømmeren som jeg alltid har vært stolt av å være. Men jeg er også den jenta som tørr satse på nye muligheter, selv om de kanskje ligger litt utenfor der hvor mine drømmer står skrevet på innsiden av hodet mitt. For hvem er jeg, til å si hvem vei som er riktig og gal. Hvem type drømmer ville jeg vært, hvis jeg lot en mulighet gå ifra meg, som kanskje kunne vært veien imot en ny drøm? Eller som kanskje er svaret til den endeløse gåten om hvordan jeg skal bygge veien videre?.

Året 26 var uten tvil hardt, og jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært så enkelt for meg og holde på min evig håpende drømmer side, igjennom noen tøffe måneder, hvor det føltes ut som om jeg skrek mer til veggen, enn jeg bygget veier. Men når jeg ser tilbake på det nå, så innser jeg at jeg gjorde alt jeg kunne, for å finne min egen vei, imens jeg balanserte mer enn hva det kanskje var plass til på skuldrene mine, og vet dere hva?. Jeg er egentlig ganske stolt av meg selv, for at jeg igjennom alle de vanskelige situasjoner dette året, har holdt meg selv på bena, børstet av støvet og fortsatt videre på min vei. For at jeg har vokst meg nærmere den type kvinne jeg ønsker å være, etter å ha vokst opp med det sterkeste forbilde å se opp til, i min kjære Mamma. For hvis dette året har lært meg noe, så er det at jeg vist har litt mer av Mamma sin tøffhet i meg, enn jeg noen gang ville gitt meg selv kredit for. For dette året gitt meg muligheten til å se meg selv ifra et helt annet perspektiv, både på godt og vondt, og har gitt meg utfordringer som har bevist at jeg er langt sterkere enn jeg tror, både på innsiden og utsiden.

 

Når jeg snakket med bestevenninnen min, Ida, om dette blogginnlegget og om ideer jeg kunne snakke om, foreslo hun noe som med en gang traff meg rett i hjerteroten. Merkelig, det er som om vi har kjent hverandre i 11år snart, hihi. Hun sa at jeg burde ta denne annledningen til å snakke om drømmer, og måten den «riktige» veien, ikke alltid er der hvor svaret ligger. «Genialt», tenkte jeg i det jeg lå i sengen med telefonen strekt ut i armene mine, når vi snakket sammen den kvelden. «Men hvor skal jeg noen gang begynne med det, det er jo så mye jeg vil si.»
Selv så har jeg alltid vært en av de jentene som ifra en tidlig alder har drømt meg bort i fantasi verdner fylt med Barbie dukker, prinser, og rosa glitter. Bland dette med troen på at ingenting er for utenfor rekkevidde, og du har grunnlaget til min drømmende sjel, som til den dag idag fortsatt tror hun kan redde verden. Greit, jeg har vokst meg opp til å bli smart nok til å vite at jeg bare er EN jente og at det skal nok en rekke til for å redde hele verden, men jeg er også tøff nok til å tro at jeg kan være gnisten som starter flammen. For selv om jeg fortsatt er jenta som leker med Barbie på gulvet (denne gangen med tantebarna), med minst like mye iver som jeg gjorde på barnerommet i Oslo. Selv om jeg fortsatt vil dekke alt jeg eier i glitter og gjerne spiser is til middag, så vet jeg at det finnes så mye til hvem jeg er. For jeg er også den første til å si akkuratt hva jeg mener for noe, jeg står opp for det jeg tror på og lever meg hjertet på ermet til en hver tid. Men det er alle disse sidene som alltid har bygget opp den kvinnen jeg i dag er så stolt av å være. For uten opplevelsen av å måtte vokse opp tidlig, uten å ha sett, hørt og følt alt jeg har igjennom livet mitt så lang. Hatt alle opplevelsene, vært fantasifull, leken og små sprø, så hadde jeg aldri kommet meg frem til der jeg er nå. Eller vært tøff nok til å tro jeg kunne gjøre halvparten av det jeg har gjort. Greit, så har jeg ikke skapt noe helt banebrytende nytt, kurert en sykdom, eller reddet verden, helt enda. Men jeg har gjort noen ting her i livet, som jeg kan se tilbake på å være så ubeskrivelig stolt av. Jeg har kjempet for drømmer jeg har hatt, drømmer som kom i oppfyllelse og de drømmene som rett og slett skrev sin egen historie på veien. Så det blir kanskje slik som Ida sa, at bare fordi det er den «riktige» veien på innsiden av hodet ditt, eller den veien som andre forventer av deg, behøver ikke det å si at det er der svaret ligger, eller at den ikke vil være verdt å ta en titt. For tro meg, jeg har vært frem, tilbake og frem igjen flere ganger i løpet av livet mitt, enn jeg har klart å holde telling på. Men det er en ting som alltid har holdt meg ved godt mot, og det er mitt mot for å drømme. For å satse og for å finne den tingen som gjør meg annerledes ifra alle andre. «26» ble for meg beviset på at noen ganger må du tørre å tegne utenfor linjene, for du vet aldri hvem muligheter som kan ende opp med å bringe deg videre, til der du trenger å være, til rett tid <3

 

Det er ikke til å legge skjul på at drømmer har vært og fortsatt er en stor del av mitt liv, så mye så at når jeg spurte Mamma om hennes råd til dette blogginnlegget. Så kom en annen ide som involverte drømmer og opplevelser til live. For Mamma foreslo at jeg kunne lage en liste over 27 opplevelser jeg har hatt igjennom 27år. «Genialt» tenkte jeg igjen, og tankegangen satte i gang med både opplevelser og drømmer, som kunne være på listen. «Hva med 27 drømmer som har kommet i oppfyllelse»?, sa jeg brått til Mamma ved middagsbordet.  Ja, for hva med det, det kunne jo vært noe for å feire bursdagen min på en positiv note, ikke sant?
Så i annledning av min 27års dag idag, alle de drømmene som jeg så langt har vært heldig nok til å få oppleve og alle de som forhåpentligvis ligger der ute å venter på meg i året som kommer. Så vil jeg dele med dere, 27 drømmer. Både små og store, morsomme, og sterke. Planlagt eller spontant skapt på veien, så har de alle spilt en rolle i hvem jeg er i dag, og i historien som nå skal gå inn i sitt neste kapittel med blanke ark imorgen.

 

Here you have it; 27 drømmer som har gått i oppfyllelse <3 

 

  1. Se Demi Lovato live.
  2. Få min artikkel printet i et magasin.
  3. Bli Store søster.
  4. Bli tante (og fadder) til de vakreste rockestjernene i verden.
  5. Få min helt egen hund (Brumle, jeg savner deg, Baby).
  6. Få holde «Drømmemannen» Pierre Bouvier fra Simple plan i hånda (FANGIRL!!!!).
  7. Få se Good Charlotte live (og sikle etter den ULTIMATE drømmemannen Benji Madden)
  8. Få møte favoritt bandet All Time Low og se de spille på en klubb som likså godt kunne vært stua mi.
  9. Få en sang skrevet inspirert av min historie og blogginnlegg.
  10. Få se P!NK live (og holde henne i hånda).
  11. Danse på scenen med Aaron Carter.
  12. Designe og sy en helt egen «one of a kind» kjole til Mamma.
  13. Få se Motley Crüe for første (og siste gang) på deres avskjeds turné.
  14. Få blogginnlegget mitt med som eksempel i tentamen forbredende oppgave på ungdomsskolen min, og få komme tilbake til ungdomsskolen min som en del av deres læreplan, ved å holde foredrag angående blogging som litteratur og mobbing.
  15. Få ha en av veskene jeg har sydd, med på catwalken på Oslo Fashion week.
  16. Fullføre Høgskole utdannelse.
  17. Få mine første sponsor avtaler (Tusen takk Mentellow og Lorèal Norge).
  18. Farge håret helt rosa (kremt…flere ganger)
  19. Få fagbrev som ferdig utdannet Makeup Artist.
  20. Få se Paramore live.
  21. Ha med bildene mine på fotoutstilling (GO KAOTICPANIC PHOTOGRAPHY!)
  22. Da jeg kjøpte mitt aller første designer «piece» ifra Versage, aka my own little Carrie Bradshaw moment.
  23. Få høre en av mine favoritt Backstreet Boys sanger «10 000 Promises», live.
  24. Få twitter favorites og meldinger av noen av mine favoritter som Kandee Johnson, Jan Thomas, Dean fra Good Charlotte, Tommy Lee fra Motley Crüe o.s.v (FANGIRL MOMENT!)
  25. Få dra på Sephora (My home away from home).
  26. Få dele og bruke min historie og vonde fortid, til å bygge en tryggere og mer åpen fremtid for andre.
  27. Starte denne bloggen. En opplevelse som har gitt meg så mye mer enn hva noen ord, blogginnlegg eller følelser kan beskrive (TUSEN TAKK til alle dere kjære leserne mine, som fortsatt er med meg på reisen. I love you to bits!) <3

 

 

 

26, det har vært et utrolig år, på både godt og vondt. Jeg har lært så mye, opplevd så mye og har bevist mer for meg selv enn jeg trodde var mulig. Jeg har fått tilbake den sprudlende og lekende glimtet i øynene mine igjen, med litt hjelp ifra små barne føtter. Har funnet tilbake til den eventyrlystende jenta i meg som rett og slett gir litt «Faen», og er uten tvil klar for å legge år 26 bak meg og starte et nytt kapitel, med en ny blyant og samme gamle drømmer hjertet, som mest av alt håper på et år for historiebøkene.

 

Look out world, here we go! <3 

 

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

 

PS: Tusen takk til Mamma og Ida, for alle deres gode forslag i min desperate jakt på «Det perfektet innlegget», og for at dere fikk meg til å innse at det trenger ikke være perfekt, det trenger å være meg. I love you! <3