Hei alle sammen, og velkommen til
dag 18 av «This is Halloween» <3

 

 

Dagens blogginnlegg føles ganske så surrealistisk å skrive, og jeg kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet over hvor denne historien har tatt meg, siden jeg gikk ut av ungdomsskolen for over 10år siden. For dagen blogginnlegg vil være litt annerledes enn de andre «This is Halloween» blogginnleggene vi har hatt tidligere her på bloggen. I år så har nemlig jeg og min niese, Amalie, fått være med på noe som jeg så gjerne kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid og fortalt 13år gamle meg om, da vi fikk være med å hjelpe til med å planlegge Halloween fest for eleven på gamle ungdomsskolen min.

Som mange av dere som har leser bloggen min vet, så har jeg ikke hatt en veldig positiv og enkel skolegang, spesielt på ungdomsskolen. Stedet hvor jeg på mange måter utviklet den jeg er i dag, men som også skadet en sjenert jente på flere måter enn hva som kan forklares med enkle ord på et papir. Men det er nettopp alle disse erfaringene, dagene i fra helvette og tårefulle nettene som har gjort at jeg i ettertid har fått en historie og fortelle, en sak og kjempe for, og ikke minst har gitt meg motet til å aldri slutte å drømme større enn lengden på målestokken. Noe jeg i dag lærer videre til mine fantastiske små tantebarn. For er det en ting jeg har lært her i livet, så er det at drømmer kommer i oppfyllelse. Kreativitet skaper vinnere, og «The underdog» skal aldri undervurderes, for de har intet å tape, men alt å vinne. Når jeg selv gikk innenfor skolens fire vegger, så ble jeg alltid sett på som «the underdog», jenta som ingen ville snakke med eller som ikke var spesiell nok for noen gjeng eller til å være inkludert. Jeg var ofte den som stod på utsiden og så inn. Inn til noe som jeg den gang da, trodde jeg trengte. Men som jeg idag ser at var en oppdiktet historie, så langt ifra sannheten og viktighetsgrad som det går ann. For jeg trengte ikke å bli akseptert av de jentene med den nyeste foundationen, eller gutta som lo av meg fordi jeg ikke så ut som jentene på forsiden av Vi menn. Nei, for det jeg trengte, det var å ha troen på fremtiden. Ha troen på meg selv, og finne den personen innenfor de fire veggene, som hadde troen på den stille jenta som kanskje ikke lagde liv, men som hadde gløden til å endre verden, et ord av gangen. På ungdomsskolen, fant jeg henne.
For iblant smaken av murvegger, torner i siden og ord som fortsatt spiller på innsiden av hodet mitt ifra en tid til en annen, så fant jeg den kvinnen, som skulle vise seg til å være hun som så meg, i en skolehverdag, hvor andre så meg som luft, eller møkka under skoene dems. Mange av dere har kanskje hørt meg snakke om læreren min, Tone. For takket være henne, så har jeg fått oppfylt drømmer jeg ikke alltid viste jeg hadde, men som jeg idag ser tilbake på som noen av de stolteste øyeblikkene i mitt liv. Øyeblikk som ikke bare har blitt til blogginnlegg, men som har blitt til sanger, foredrag og minner som bringer tårer til øyekroken hver gang jeg ser tilbake på de. Hun har støttet meg i øyeblikk hvor jeg har ville forbli i grusen under føttene mine, har sett mitt potensielle i øyeblikk hvor jeg ikke så det selv, og har gitt meg muligheter, som 13år gamle Katarina, bare kunne ha drømt om. Hun har hjulpet meg med å bevise at «The underdog», slettes ikke fortjener å bli undervurdert, at drømmere ikke er så dumme som klassen av 2007 skulle ha det til, og at jenta ifra skolegården, kan bli jenta på lærerplanen. Jeg håper virkelig at elevene hennes, vet hvor heldige de er som får ha henne i sitt hjørne.

 

 

 

Så da Tone for noen dager siden skrev til meg og lurte på om jeg ville komme tilbake til skolen, for å hjelpe noen av elevene hennes med å planlegge skolens Halloween fest, var jeg ikke sen med å slenge meg med på lasset, og dra i vei, med kameraet i vesken og ideer på telefonen. Spesielt gøy var det at jeg fikk hatt med meg Amalie også, for en mer Halloween spent liten jente, har jeg ikke sett siden jeg så meg selv i speilet som liten jente med hekse kostyme på. Spente på hva som ventet oss, ble jeg og Amalie med Tone inn på skolen og gikk rundt i de mange gangene frem til klasserommet der alle elevene satt og ventet på oss. Med en kjapp gjennomgåing og introduksjon, var vi fort i gang og ble satt sammen med «Halloween-gruppa» for å drøfte ideer til den store festen. Det å kunne komme med kreative ideer og påfunn til Halloween er jo noe jeg er vant til her på bloggen, men det å skulle gjøre dette i et klasserom, virket så merkelig. For når har jeg, den stille Katarina, vært den som alle snur seg til for en løsningen?. Så i en smule evig forundring over hvordan denne mynten har klart å snudd seg på 11år, satt jeg å hørte på de gode ideene som ble diskutert rundt i rommet, imens Amalie tegnet på spøkelser, gresskar og edderkopper ved siden av meg. Med noen ideer om dekor ifra lageret til Carrie, og noen internett søk senere, var listen fylt opp med ideer og handlelisten nærmet seg klar. For hva trenger man egentlig for å skremme en skole med ungdomsskole elever?. Skru av Wi-Fièn? En zombie i hvert et hjørne av skolen? SPØKELSER!. Ideene var mildt sagt mange som fløy igjennom hodet mitt på en gang, i det jeg forsøkte å være til hjelp for elevene som for meg virket til å ha stål kontroll på denne festen, og spøkelses huset som skulle gå igjennom skole gangene på festen. For makan, merket nesten at jeg ble litt redd selv jeg, med tanken på at noen skulle hoppe ut ifra hyller, eller at det hang noe i et mørkt hjørne et sted. Men det har vært så gøy og få være en del av planleggingen, og få dra tilbake til skolen for å bidra til noe så kreativt og skummelt, på en bra måte. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle det?.

 

 

Det å dra tilbake på skolen der jeg og søsknene mine gikk, sammen med Amalie, var en følelse jeg ikke kan beskrive for dere. For selv om skolen har fått seg et nytt bygg, skolegården nesten ikke er til å kjenne igjen, og ordene ikke lenger svir like mye. Så ligger det en hel historie på denne plassen, for meg. Et helt annet kapittel av min historie, som nesten virker som et helt annet liv nå, som jeg håper jeg aldri kommer til å måtte fortelle de små om. Det var mildt sagt surrialistisk og dra tilbake, for å bidra med kunnskaper ifra min lidenskap, sammen med en av de som betyr aller mest for meg i denne verden. Det å med stolthet kunne vise henne hvor mine drømmer ble skapt, og se henne løpe i mine fotsteg med et smil om munnen. I mens latter fylte skolegården som for meg alltid har vært som en skummel stillhet. Det er rett og slett, noe jeg er evig takknemlig for å nå kunne ha som et kjært minne i boken. Selv om det for meg ligger mye skam, tristhet og følelser i min historie til denne skolen, og jeg ikke alltid forteller om den tiden med stolthet i stemmen, så er dette et øyeblikk som virkelig gjorde meg stolt. Ikke bare fordi jeg satte foten inn i et klasserom sammen med verdens søteste lille jente, og gjenklangen av «awww» som gikk igjennom rommet, kunne høres på andre siden av elven. Men fordi for meg, så var dette et sjekket punkt av en liste med drømmer jeg ikke ante jeg hadde. For jeg trodde aldri jeg skulle bli Tante noen gang, eller få muligheten til å ha en jobb hvor jeg ville være en ressurs for skoleelever. Men det skulle vist vise seg at min Mamma hadde rett da hun sa at «En dag, så kommer de til å trenge deg!». Så til alle mine kjære drømmere der ute, enten om dere drømmer om å lære bort, dra til Hawaii, bli mor, tante, onkel. Kjøre bil, overleve dagen, dra til månen, bli model, eie en hest eller danse ballett. Uansett hva deres drømmer er, store som små. Lov meg at dere aldri gir opp å kjempe, håpe og lengte etter de. For uansett hvor clichè det enn høres ut, så kommer drømmer i oppfyllelse, og tiden leger alle sår. Så hold fast ved hva enn deres livbøye er her i livet er, for jeg ga aldri slipp i min, som var drømmene mine. Og det har fått meg til å se 27, til å ha en utdannelse jeg er stolt av, drømmer krysset av på ønskelisten og ikke minst, to vakre små tantebarn, som hver dag gir meg noe å bevise. Så til alle dere der ute som tviler på drømmene i ditt hjerte, aldri mist troen. For kan jeg, så kan du også. Og til alle dere der ute som våger å tvile på drømmerne i verden; EAT IT! ;)

 

 

Først så vil jeg bare si Tusen tusen takk til min kjære Tone, for at du nok en gang har valgt meg, til å få være en del av dine elevers liv i noen timer. Det betyr så mye for meg, å kunne få komme tilbake til dere og bruke min historie, lidenskap eller erfaringer, til å forhåpentligvis lære eller gi noen form for innflytelse til elevene som idag går i mine gamle fotspor. Ord kan ikke beskrive hvor mye du har betydd og fortsetter å betyr for meg, mine drømmer og min historie. Tusen takk for at du er du, og for at du alltid ser det beste som finnes i meg.
Du er uerstattelig, og jeg håper med hele mitt hjerte at elevene dine setter pris på deg, minst like mye som det jeg gjør <3

 

Tusen takk til min vakre lille AmalieMor, som hver dag gir meg noe nytt å være takknemlig for. Tante håper at du kan se tilbake på minner som dette, og være like stolt av meg, som det jeg er av deg, lille venn. Du gjør meg til en bedre versjon av meg selv, og gir meg nye drømmer å kjempe for hver dag. Jeg håper du en dag finner dine egne drømmer, holder de fast med begge hender og tar denne verden med storm, slik du har gjort mitt hjerte <3

 

En stor takk til alle de utrolig koselige elevene vi fikk møte, for deres snille ord, inspirasjon og ikke minst for at vi fikk komme og være sammen med dere en liten stund <3
Dere virker som en virkelig fantastisk gjeng, og jeg er så glad for at dere er en del av min historie her på bloggen (selv om bildet av oss, kanskje ikke taler så bra ute av fokus).
Masse lykke til på Halloween festen, dette fikser dere lett :)
Stå på videre og gjør verden til deres lekeplass ;)

 

Sist men ikke minst, tusen takk til deg som leser dette, og som har kommet deg igjennom hele dette blogginnlegget (yes, jeg vet jeg babler. Men dette var et av de øyeblikkene, hvor jeg bare må «write it out».)
Det betyr så mye for meg at dere er her, og at dere ønsker å følge meg og min historie. Uansett om dere har vært her hele tiden, har kommet nå i Halloween tiden, eller hoppet på et sted på veien, så er jeg så ufattelig glad i dere alle sammen, og håper med hele mitt hjerte at jeg en dag kan få sjansen til å gi dere alle en stor klem. For dere støtter opp om mine drømmer, hver eneste dag, og beviser for meg at jeg ikke er alene med mine ord. Tusen takk <3

 

Jeg håper dere har likt dagens blogginnlegg, og at dere har koset dere på tur sammen med meg og Amalie, tilbake til min gamle ungdomsskole. Wow, fortsatt utrolig rart å si, men så ufattelig kult også. Hvem skulle trodd at lille meg, skulle få være med videre i historien til noe som skapte de sorteste sidene i min?. Tro meg, hadde du forsøkt å fortelle 13år gamle meg, om denne dagen. Da hadde hun aldri i en million år, trodd på deg. For ting som dette, sanger på radioen eller ordene i et lære hefte, det er drømmer som ingen i skolegården hadde trodd skulle komme i oppfyllelse, for en jente som meg. But you know what they say…You Can´t keep a Good Girl, down ;)

 

 

LATER, PEEPS!

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

Vi sees imorgen for dag 19 av «This is Halloween», Peeps! <3