Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, på dette brevet til året som nå har kommet til sin slutt. 2018. Et år som på så mange måter har testet meg, utfordret meg og har gitt meg kamper å kjempe, som på ingen måte har vært enkle å finne løsningen på. Det å si at det har vært et vanskelig år, føles nesten feil ut, når ordene forlater munnen min. For 2018, har vært et år hvor jeg har måttet se meg selv i speilet, og ikke alltid likt det som stirret tilbake på meg. Det har vært et år, hvor jeg på så mange måter har vært i hva som føles ut som en konstant krangel med verden, og har måtte gitt alt jeg har, for å finne frem til den sterke jenta som lever på innsiden av brystkassen min. For 2018, kunne fort ha blitt til noe så annerledes enn det året jeg fikk. Så for det, sitter jeg nå igjen med kun takknemlighet i mitt hjerte, istedet for bitterhet. For er det en ting, som 2018 virkelig banket inn i sjelen av den jeg er jeg. Så er det at ingenting er lovet i denne verden. Ingenting er garantert. Du er ikke lovet en dag i morgen, den neste timen, eller mer tid om en måned. Du er ikke garantert en enkel historie, at et minne vil forbli med deg for alltid, eller at alle de du en gang kalte din familie, vil være ved din side igjennom alle kapitler av historien. Den «en i en million» sjansen kan brått være deg. Du kan bli en del av en statistik , du aldri trodde du skulle ende opp i, og kan møte en vegg, uten noen forvarsel ifra noen andre en magefølelsen din. 2018 har tvunget meg til å se på forholdene i livet mitt, igjennom et forstørrelses glass, og har fått meg til å innse at kanskje ikke alt er fult så «ordnet opp i», som jeg en gang trodde at det var. Noe som har fått meg til å innse at jeg trengte å finne ut av hvem jeg er, hvis jeg ser bort ifra utsidens perspektiv på hvem jeg er. Hva jeg burde gjøre, eller hva jeg vil klare. For hvem er jeg egentlig, hvis jeg hvisker vekk alt det som er tegnet av andre enn meg selv?.

Når jeg ser tilbake på 2018, kommer det flere ting til minne. Noen av de beste stunder jeg kan tenke meg. Øyeblikk fylt med så mye glede, latter og sang, som har fått meg til å føle meg mer i live enn hva noen ord vil kunne klare å forklare. På den andre siden av spekteret, finnes det minner som gjenoppstår som flashbacks, av stunder hvor jeg fryktet for livet mitt. Øyeblikk hvor jeg fryktet mitt eget hode, og tårefylte nyheter, som jeg vet vil prege året som nå står foran meg. Det har vært en storm. En storm av et år, som ikke kan beskrives på noen annen måte enn utfordrende. Vent. Kanskje det bedre kan forklares, som lærerikt. For i midten av alt kaoset og den endeløse vinden som har suset rundt ørene mine, dette året. Så har jeg lært så ufattelig mye, i løpet av dette kapitlet av livet mitt. For 2018, har lært meg så mye om hvem jeg er som person. Hva jeg er bygget opp av, og ikke minst om hva jeg kan få til, hvis jeg bare setter hodet mitt til det. Jeg har lært dyrebare lekser om omverden rundt meg, om menneskene som tar sin plass i min historie, og ikke minst en stor del, om de som vil forbli i kapittel 2018. 2018 har lært meg mer enn noe annet år, at verden virkelig kan slå deg ned i søla, for så å le av deg, da du forsøker å komme deg opp igjen. Men, det har også lært meg at jeg er den type jente som tørker av meg søla og forteller verden at den slår som en pyse. Kan vel kanskje si at 2018 virkelig har lært meg, at jeg har arvet mer av Mamma sin tøffe innstilling, enn jeg gir meg selv noen form for kredit for. Tenk, kanskje det bor en tøffing i meg, after all, dere?!.




2018 har vært mildt sagt fylt opp til toppen med noen utrolige minner. Jeg skal vel innrømme at er det et minne som skiller seg ut ifra alle de andre dette året, for meg. Så er det at 2018 var året hvor jeg ENDELIG fikk se Demi Lovato live. For alle de av dere som kjenner meg, eller har fulgt bloggen min siden begynnelsen, vet nettopp hva Demi betyr for meg og min historie. Så da jeg i år fikk muligheten til å stå i et fullsatt Oslo Spektrum. Arenaen som jeg siden jeg var liten jente, har kalt mitt andre hjem. Sammen med tusenvis av fans, med historier på ermet sitt slik som meg, Mamma og ikke minst. DAMA SELV! Var jeg mildt sagt, en smule gira. Så gira at det nå virker til at ord rett og slett feiler meg. Det finnes få minner, som kan måles med det å stå med tårevåte kinn, og synge ut ordene til «Warrior» av full hals, sammen med Demi og alle de norske Lovatics, som stod ved min side. Skulder til skulder, holdt vi rundt hverandre og lovet salen at vi aldri skulle gi opp. Jeg tror ingen viste nettopp hvor mye jeg trengte den kvelden, annet enn Mamma. Den kvelden ga meg tilbake gløden, til å kjempe. Til å jobbe hardere enn jeg noen gang har gjort før, og beviset en gang for alle, at drømmere…We are the ones that make it happen, baby! ;)



Dette var året hvor jeg tok steget tilbake til min gamle fotspor, og fant ut at det fortsatt ligger mer historie i skolegårdene ifra min fortid, enn hva jeg føler meg klar for å skrive om, helt enda. Dette var året hvor jeg virkelig fant ut at familie, det er et ord som beskriver dine beskyttere. Dine støttespillere. Din «Jumpsuit», if you will (Yes, Bare Ida vil forstå denne referansen her, tror jeg. Men det passer jo godt egentlig). Uavhengig av blodsbånd, relasjoner eller alder, er familie den du skaper for deg selv. Den gjengen med støttespillere som vil stå ved din side, og skrike høyest når du treffer mål. Det er de som slipper alt, for å være din hånd å holde i, og som kan få deg til å glemme verden, når resten av skyggene begynner å snike seg innpå. 2018, lærte meg mye om hvem min er, og nettopp hvor ufattelig heldig jeg er, som har en gjeng med så fantastiske mennesker i livet mitt. Som alltid, vil «dekke meg», når jeg trenger det som mest. To my loves, you know who you are. Thank you! <3



Dette var året for spennende nye jobb muligheter, året for å finne tilbake til mine gamle hårrøtter, og året hvor jeg rett og slett fant ut at jeg kan være Hayley Williams, en dag i året. På Halloween. Dette var året hvor jeg fant ut at rosa hår, fortsatt er min største svakhet, at «stille Katarina», slettes ikke er så stille lenger, og at jeg er tøffere enn jenta jeg ser i speilet hver dag, når jeg føler for det. Dette er året hvor jeg fikk ta med meg Amalie tilbake i mine gamle ungdomsskole, og fikk introdusert henne til en person som har betydd så ufattelig mye for meg i årene som har gått siden jeg for første gang satt foten i den skolegården (Wow, denne dagen er et minne, som jeg vet vil forbli med meg for alltid). Dette er året hvor jeg og Amalie farget håret hennes rosa (i alle fall forsøkte), året hvor jeg lærte meg navnet på alle my little pony’s, og jeg lærte Liam hvordan man headbanger som en vaskeekte rocker. Dette var året hvor Amalie fant ut at Tantes historie trenger en prins, at Halloween er det beste i verden, og at sammen kan vi ha allsang i bilen, til Ida og Liam river av seg håret.

2018 var året for noen utrolige konsert opplevelser som virket til å komme som pærler på en snor igjennom året. Ifra Demi, til Niall Horan, Harry Styles, 5 Seconds of Summer, Julia Michaels, The Vamps, til festkveld i kulden med tusenvis av glade rockere på Tons of rock festival i Halden. Var dette et konsert år, som på ingen måter skuffet et musikkglad hjerte. For det er ingen tvil om at konsert kvelder som disse har bringt mye latter igjennom året. Ifra plekter fanging på konsert med The Vamps, fangirling på Demi konsert, og latterkrampe over ugle allsang på 5SOS, så kan man mildt sagt si at dette har blitt noen utrolig morsomme minner i minneboken for året. OOoooOOOooooo (bare Mamma og Ida vil forstå denne, haha).





Dette var året hvor jeg fikk min første store sponseravtale. Året hvor jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å bli «havfrue ambassadør» for Evig Lykke, og holdt min aller første konkurranse på Instagram (Wow, føler meg nesten som en skikkelig influencer jeg nå, dere). Dette var året hvor vi feiret 20års jubileumet til serien som endret livet mitt, Sex & the city. Året hvor 5 Seconds of summer slo meg mildt sagt ned i tenårings skosålene med «Youngblood», og jeg gjennoppdaget Twenty one pilots. Big time! (Tusen takk IDA!). Dette var året hvor jeg innså at «gamle flammer» kalles flammer for en grunn, fordi de er skapt for å slukkes en gang. Året hvor jeg stekte min aller første kromkake, kjøpte min første crop top (where my plus size girls at), og året jeg innså at hva en jente virkelig trenger, er en bestevenn (både en med og en uten pels). Dette var året hvor jeg fikk overraske bestevenninnen min med en ekte hjemmesnekret 10års jubileums gave, som virkelig forteller historien om to sprøe jenter, som fant hverandre da de trengte det som mest. Året hvor jeg pakket opp bagen og lot alle beskymringer bli igjen hjemme, da jeg og Mamma tok den årlige bursdagsturen til Gøteborg. Året hvor jeg fant ut at Rihanna kan sminke bedre enn musikk (I know, I know. Men har dere prøvd highlighten hennes? girl.). Samt oppdaget en lang liste med nye produkter, som alle har fått en fast plass på badet, i sminkeskapet og i hjertet mitt. Dette var året hvor Backstreet boys reddet hele 2018 med «Don’t go breaking my heart», jeg lærte at man aldri burde si «skal bare» før man gjør noe, og at det finnes få ting som er morsommere enn Onkel Jan på snapchat.

Dette var året hvor jeg fant ut at den eneste du noen gang trenger å høre på, er magefølelsen din, og at det eneste du kan gjøre når ting blir tøft, er å vise at du er tøffere. Dette var året hvor jeg tror omverden har gitt meg mer grå hår enn jeg har hårstrå på hodet, og hvor jeg innså nettopp hva det betyr å hente tålmodighet ifra innerst inne i sjela. For er det en ting som jeg virkelig har funnet iløpet av året 2018, så er det tålmodighet. Tro meg, alle de som har hørt historiene mine i løpet av året, vil uten tvil forstå hva jeg mener.




2018, du har virkelig vært noe helt for deg selv. Du har gjort ditt ypperste for å forsøke å vippe meg av pinnen. For å holde meg på benken, og sette meg ut, med alle de utfordringene du har sendt min vei. Tusen takk. For uten ditt innspill til historien min, så hadde jeg aldri funnet tilbake styrken, takknemligheten og ydmykheten som jeg i dag sitter igjen med, nå som ditt kapittel avsluttes. Du har åpnet opp øynene mine til hva som virkelig betyr noe, hvem som holder ekstra penner til historien min, og hvem som aldri ønsket noe annet enn en overskrift. Tusen takk for at du lærte meg å være takknemlig for det jeg har i livet mitt, for alle de øyeblikkene av glede du har bringt meg, og ikke minst for alle de dagene hvor du har fått meg til å ville rive ut hvert eneste hårstrå jeg har på hodet. Uten de, så hadde jeg aldri funnet ut av hvor jeg skal gå videre. Det har vært et unikt år, for å si det mildt. Men nå føler jeg meg klarere enn noen gang, til å starte igjen med ny pen, ny pc, og nye tegne ark i morgen. Klar for å se hva 2019 har i vente for meg, og kapittel 28. Tusen takk 2018, du virkelig ga meg bank i år, men vet du hva? Du virkelig slår som en pyse! HA! ;P




Før jeg trekker kosegenseren over hodet, setter på noe sprøtt på tv, og kryper inn i mitt lille hi (yes, kosekveld hos meg i dag dere). Så ønsker jeg å benytte sjansen til å sende ut verdens største tusen takk til alle dere som har lest bloggen min og har vært med på reisen i 2018. Om dere var her ifra begynnelsen, eller hoppet på et sted «along the way», så er jeg evig takknemlig for at dere har gitt meg en sjanse. For at dere er med meg på å skrive en historie, som jeg håper vil endre verden en dag. Jeg er kanskje «bare» en jente, men jeg er en jente som ønsker for verden. Som ønsker å hjelpe, og som ønsker å være forandringen hun ønsker å se i verden. 2019, vil bringe mange flere minner til denne historien, og jeg håper med alt jeg er, at vi sammen kan finne en måte å skape noe helt unikt, ut av drømmer, styrke og en liten krype pixie dust. Det er så mange drømmer som blomstrer på innsiden av hjertet mitt, som jeg gleder meg til å sette til live i 2019, og dele med dere alle sammen. Get ready, Peeps! <3

Team YourCarrie. Det finnes ikke ord for å forklare den takknemligheten jeg føler ovenfor dere. Tusen takk for at dere har plukket meg opp ifra bakken, børstet av skuldrene mine og har hjulpet meg med å skape magi her på bloggen i år. Denne reisen ville ikke vært det samme uten dere, og jeg gleder meg mer enn ord kan forklare, til å se hvor 2019 vil ta oss. Dere er magien som fyller drømmene mine, og styrken som holder meg på veien, tusen takk! <3

Tusen takk til alle dere som har hatt troen på meg, som har støttet meg, og som har gitt meg noe å bevise, i år. Jeg er så takknemlig for dere alle sammen, og gleder meg til å skape nye drømmer i året som kommer <3

Tusen takk for et utrolig 2018, alle sammen <3
Jeg håper dere får en fantastisk feiring, og ønsker dere alle sammen et riktig godt nytt år, fylt med minner, historier og latter. 2019, what’s good?.

Pass godt på dere selv ikveld, and stay safe out there, friends!

TUSEN TAKK FOR ET UTROLIG ÅR, TEAM <3

I love you all, SO much <3 



All my love

CARRIE ♥