Tro meg, jeg er den første til å innrømme at jeg synes hele denne «New year, new me» greia er helt på trynet. Ikke for at et nytt år, ikke er en fantastisk ny start, på et nytt kapittel. Men tanken om at bare fordi datoen på telefonen din endrer seg, så forvandles du magisk om til et helt nytt menneske, med ingen av problemene ifra året før i sikte. Virker en smule urealistisk i lengden. For dessverre er det ikke så enkelt å flykte vekk ifra alt det som har vært med på å bygge oss opp i kapitlene før 2019. MEN, når det er sagt, så er Januar en perfekt start for å sette seg ned å finne ut av hva man ønsker for året som ligger foran oss. Hvem du ønsker å være, hva du ønsker å oppnå, og ikke minst hvem du ønsker å dele året med. Januar har så langt for meg, bydd på mange tanker rundt nettopp dette. For etter et 2018 som føltes ut som om det forsøkte å banke vettet inn i meg, så har jeg innsett at det må noen endringer til i 2019. For nå er det tid for meg å sette meg selv i førersetet, og finne ut av hvem jeg er som 27/28åring. Hvem er egentlig den Katarina jeg ser i speilet hver dag? Hva ønsker hun for fremtiden? Hva trenger jeg?, Hvor skal jeg gå videre?.


Så i ekte «Katta fashion», gjorde jeg den eneste tingen jeg vet om, for å gi meg selv den kickstarten jeg trengte for å starte 2019 med blanke ark. Noen av dere vet kanskje at en av de «små» tingene som har plaget meg i min kamp med angst, er at den ofte har satt et hinder for min eventyrlystne side. Spesielt da det kommer til å farge håret, som er noe jeg alltid har elsket. For den forvandlingen som kan skje i løpet av bare noen få minutter, ved å farge håret eller klippe seg, det er som et adrenalin kick, som gir meg følelsen av å være meg selv, uten filter. Uten hinder. For i det øyeblikket så kan jeg være hvem som helst. Forvandle meg selv til nettopp det jeg ser for meg på innsiden av hodet mitt, da jeg tenker på meg selv, og hvem jeg ønsker å være, ved hjelp av en boks med hårfarge, eller saksen ifra skuffen. Så i et forsøk på å finne tilbake til den versjonen av meg selv som ga litt mer faen, så satte jeg meg på bussen, plukket opp en hårfarge jeg synes så fin ut, og dro hjem igjen for å farge håret etterpå. Jeg skal innrømme at jeg kanskje tenkte på om hvordan dette ville bli med ettervekst, da min naturlige blonde sveis begynner å titte innom, men bestemte meg like fort for å blåse i det og ta meg av det, når den tiden kommer. For da jeg var rundt 13år farget jeg håret mitt sort for aller første gang, og jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Følelsen av å bare gå inn på H&M, plukke opp den billigste sorte hårfargen de hadde, og dra hjem å kline den i hele det rotete topplokket jeg hadde på tiden, samme dagen. For så å la Mamma klippe lugg på meg rett før jeg skulle ta klassebildet. Yes, kan tro jeg følte meg som er rocke stjerne når jeg dro på skolen innført min hvite skjorte med brettet opp ermer, og rosa «dog tag» smykke, som sikkert gjorde fotografen blind på halvparten av bildene, fordi den reflekterte i solen. Greit, jeg skal innrømme at jeg kanskje ser hvorfor jeg ikke var en av de «kule kidsa», men det er øyeblikk som dette, som virkelig får meg til å savne den siden av meg. For saken var, jeg brydde meg svært lite om hva andre mente om at jeg hadde kull svart hår og var like hvit i huden som skummet melk, for jeg skulle være rockestjerne jeg. I mitt hode var jeg en krysning av Avril Lavigne, P!NK og Ashlee Simpson, og det var INGEN som skulle få ta det vekk ifra meg. Helt til jeg bestemte meg for at jeg skulle være en blond rockestjerne og endte opp med å se ut som en gul kanarifugl. Men det, det er en historie for et annet blogginnlegg.


Tro meg, det er kanskje ikke alt ifra den perioden av min stil, jeg er like stolt av, da jeg ser tilbake på det. Men jeg er stolt av at jeg turte å bare gi litt faen, selv om skolegården på den tiden føltes ut som et levende minefelt for meg. Så i et evig forsøk på å finne tilbake til den 13 år gamle jenta som plukket opp den H&M fargen, og kanskje til å med gjøre henne litt stolt av den kvinnen hun har vokst seg til å bli (Ikke helt rockestjerne enda, but still working on it), så satte jeg meg i Mamma’s «frisør stol» og lot henne forvandle meg til en Plum-ette, og klippe av meg minst 5cm av håret mitt. Yes, We kicked it old school. For selv om det denne gangen ikke ble en awesome rett-lugg som fikk meg til å se ut som en puddel, med mitt fluffy hår. Så ble det helt klart en forandring, jeg virkelig trengte. For i min verden, så finnes det ingenting som kan forvandle historien like bra som en ny frisyre ;)

Ord kan ikke beskrive hvor forelsket jeg er i denne nye hårfargen, og hvor glad jeg er for at jeg tok sjansen på at dette kom til å funke (Skal innrømme at det var Mamma som ga meg et lite spark i rumpa her gitt, hihi. Tusen takk, Mamma). Men tro det eller ei, så tror jeg at jeg kommer til å holde på denne fargen en god stund, før solen begynner å skinne igjen. For da må jeg nok bare finne tilbake de lyse røttene mine gitt. Men inntil da, er det stor sjanse for at Violet is the way ;)


Det stemmer kanskje det de sier, at noen ganger så må du finne tilbake til dine røtter, før du kan gå videre. Kanskje det er nettopp her jeg skal starte mitt 2019, ved å se tilbake på alle de øyeblikkene som har gjort meg til den jeg er i dag, og hvordan de alle kan være med på å skrive historien som vil fylle dette året. Jeg har noen morsomme planer i siktet i år, og gleder meg mer enn noen gang til å ta dere alle sammen med på reisen. Med en ny pc, en ny sveis og et åpent sinn, er jeg klar for å skrive historier sammen med dere i år. Kanskje vi kan ta frem noen gamle røverhistorier på veien også, slik som dette tenårings hår-eventyret. For tro meg, det finnes flere der de kommer fra. Hvis dere har lyst til å høre mer om mine hårfarge historier, eller bare har lyst til å høre flere av mine eventyr, let me know! ;)

2019 kommer til å bringe litt endringer til flere ting enn bare håret mitt, så gjør dere klare for en spennende reise, Peeps!<3


All my love

Carrie ♥