Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

Dear Rimmel (RimmelSquad)

 

 

Hei Rimmel.

Mitt navn er Katarina, men de fleste på nett kjenner meg kanskje bedre som Carrie. For I samme sko som den velkjente rollefiguren jeg har tatt mitt kallenavn ifra, nemlig Carrie Bradshaw, er jeg en tvers igjennom storby jente som lever for mote verden og alle de fantastiske kreative sidene som hører med den spennende verden av mote og beauty.

Ifra jeg var en liten jente, vokste jeg opp i min Mammas cd samling og sminkepung, en barndom hvor Vouge og Cosmopolitan fort ble til min versjon av bibelen, hvor supermodeller var guder, og mitt motto ble til at med den rette leppestiften så kan du overvinne verden. Kanskje ikke så rart at jeg utdannet meg til å bli makeup artist?

For å forklare dere hvorfor jeg føler jeg passer som et medlem av deres makeup squad, så føler jeg at dere først burde få vite litt om nettopp hvem denne jenta bak bloggen, bildene og ordene på digitalt papir, er. Noen ting ved hvem jeg er, er ganske så enkelt fortalt, imens andre, må du rett og slett bare kjenne meg for å kunne forklare, tror jeg.
Jeg er en 26år ung jente ifra storbyens sement jungel, midt i smør øyet av stil, attitude og farger. Jeg er en datter, en søster, en tante og en bestevenn. Vokst opp til å tro på eventyrene i mitt hode, ønsker på stjerner, og at drømmene i mitt hjerte, aldri er for langt utenfor rekkevidde. Jeg er jenta du alltid kan stole på til å gi deg en 100% ærlig og ufiltrert mening, og som ikke er redd for å hoppe ut i sjøen med hodet først.

Jeg er den jenta som er mest kjent som hun med 5 forskjellige farger i håret, som aldri kan bruke hvitt uten å søle på det, og som du alltid kan stole på til å være vennegjengens lojale stand up komiker (YES, jeg er vennegjengen sin Chandler). Jeg er den jenta som memoriserer foundation farger, leppestiftnavn og som kan alt om Backstreet boys, men som du fortsatt kan se på heavy metal festival med skinnjakke og boots. Jeg er jenta som elsker Halloween og du finner med fake blod rennende ifra øyne, armer og ben i halve Oktober, men som skriker i butikken når den nyeste highlighten står i butikkhyllen, eller hun finner ENDA en neglelakk som glitrer. Jeg er jenta som skater på sommeren, er på biltreff på høsten og sitter klistret til skjermen når moteshowene blir sendt. Jeg er jenta med 10 forskjellige stiler i klesskapet, og selv om jeg ofte ikke er den jenta som følger trender slavisk, så har jeg en så stor lidenskap for den magien som skapes på en runway, eller i et butikkvindu på kjøpesenteret. Måten klær, et lag maskara eller en helt ny Foundation kan forandre et menneske. Forandre dagen, uken, året, ved bare et nytt plagg i skapet eller den superhelt innstillingen et lag leppestift kan gi. Selv så har jeg vokst opp i søk av denne magien. Ifra timesvis av barndommen tilbringt foran tv-skjermen for å se på Glamour sammen med Mamma, memorisere designer navn i stedet for gloser på skolen. Til utdannelse innen design og makeup, arbeids erfaring som designer assistent og mote skribent i ånd av min «spirit animal», Carrie Bradshaw. Det er noe med den følelsen, den kreativiteten som ligger i hvert et ord, hvert et bilde, hvert et lag med leppestift, hvert et plagg på catwalken, som bringer frem gleden og lidenskapen hos denne storby jenta.

 

 

Hvorfor burde jeg bli et medlem av RimmelSquad?

I flere år har Rimmel vært en av de soleklare favorittene i make up samlingen min, både privat og i jobb kittet mitt. Så mye så, at det til å med ble Rimmel leppestiften som ble med Mammaen min da hun gikk ned kirkegulvet for å gifte seg med drømmemannen. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg dro innom senteret hver dag på vei hjem fra skolen, for å se om det hadde kommet inn noen nyheter i sminke hyllen, og tilbringte timesvis i sminke avdelingen sammen med venninnene mine, hvor vi alle la vår kjærlighet på de fargerike produktene til Rimmel London. Med storby gløden i våre hjerter og et eventyrlystent sinn, testet vi oss igjennom hele hyllen og dro mer enn en gang hjem med noen nye produkter til samlingen, flere av de står fortsatt stolt i samlingen den dag idag. Så det første som kom til tankene da jeg så Instagram posten om å bli en del av makeup squaden til Rimmel London, var «DET er jo MEG! Jeg kan jo dette merket og disse produktene som baksiden av hånden min. Det er jo meg de leter etter. HALLO, her er jeg!».  Men etter som tankene fortsatte å skrike i mot meg, fant jeg fort ut at jeg nok kom til å trenge litt mer enn lidenskapen på innsiden av hodet mitt, til å forklare nettopp hvorfor jeg er den dere leter etter.

For med den uendelige kreativiteten som renner igjennom årene mine, og min ubeskrivelige lidenskap for makeup, føler jeg at jeg passer godt inn i beskrivelsen av guttene og jentene dere ser etter til deres makeup Squad. Men å bruke dette som forklaring virker bare en smule for enkelt for meg og kanskje for opplyst. Så det er nettopp derfor jeg ønsker å vise dere hvorfor jeg vil være en «Perfect fit» for deres gjeng, i Rimmel. For igjennom mine snart 27år, så har jeg vært på en utrolig reise igjennom livet, hvor makeup har mildt sagt spilt en sentral rolle, både på godt og vondt kan man vel si. For det har kanskje ikke alltid vært like gjennomført, slik som da jeg i en alder av 5 bestemte meg for at blå øyeskygge ifra nesetipp til panne var en god ide, eller da jeg lånte Mamma sin neglelakk og fargelagte flisene på badet. Men, uansett hvem makeup fylte historie som kommer til minne, hvem produkter som har vært populære eller hvem farger som har vært trenden, så har makeup vært med på å gi meg noen av de mest dyrebare og morsomme minnene i historieboken min. Det har gitt meg venner som er mer som familie og har gitt meg en måte å uttrykke meg på når ordene ble for sjenerte, verden ble for tung eller jeg rett og slett trengte å finne meg selv.
Makeup ga en stemme til den sjenerte lille jenta på bakerste rad i klasserommet, ga lidenskap til tenåringen som trengte å finne noe hun var god i og har gitt glede til kvinnen som trives aller best som makeup leksikon for alle de rundt henne.

Jeg kunne sittet her i timesvis og fortalt om alle de dagene, øyeblikkene, ordene og stilene som har gitt meg kunnskapen, lidenskapen og kreativiteten som gjør at jeg passer perfekt som en del av deres Rimmel Makeup Squad. Men jeg føler at i en drøm som hva denne opplevelsen ville vært for meg, så taler bilder sterkere enn ord, drømmer mer enn søknad og lidenskap mer enn forklaring. Så det er med det største av håp, jeg håper at dere vil føle det samme, og ser på dette blogginnlegget og tenker det samme som det jeg gjorde da jeg først så deres Instagram post. «Det er henne vi leter etter!» <3

 

 

NB!: Dette er min «Søknad» til muligheten å få bli medlem av Rimmel Londons sin Makeup Squad :) 
Hvis dere også vil sjekke ut hvordan dere kan bli med på moroa, så kan dere sjekke det ut HER
Dette er ikke et sponset blogginnlegg eller reklame, bare et steg i mot en drøm for meg <3 
Jeg er straks tilbake med flere blogginnlegg for dere, mine kjære lesere <3 

 

Later! <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2017

 

Det er utrolig og tenke på at det har gått ett år siden jeg skrev mitt brev for 2016 og la ut med et friskt håp for 2017. Gjorde meg klar for ett år som skulle vise seg til å være ett som jeg i dag sliter med å skrive om. For året 2017 har for meg bydd på så mange nedturer, utrolige oppturer, utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle klare meg igjennom, stolthets øyeblikk som nesten sprak hjertet mitt og lekser lært som jeg aldri så komme. Det har vært ett år for refleksjoner, ett år for å se på hva jeg har og ikke har. Ett år som på mange måter har bevist for meg hvem som er villig til å løpe igjennom stormen for å stå ved min side når vinden blåser for kraftig til at jeg klarer å gå videre på egen hånd, og hvor sterk jeg kan være når jeg må være den som må seile skuta til havnen.

Men 2017 var ikke bare en tid for utfordringer og tårefulle stunder som har gjort at jeg i dag sitter med sår hals etter å i måneder ha skreket «GIVE ME A BREAK!», til passerende skyer på himmelen. Nei, dette året har også vært året for noen av mine aller stolteste øyeblikk her i livet, som har bidratt til å gjøre 2017 til et år å huske.

 

Det stolteste øyeblikket i 2017, er uten tvil dagen da min nevø, Liam, ble født, og når jeg fikk den store ære av å bære han til dåpen som hans fadder/gudmor. Den følelsen av å få han i armene mine og gå opp de få trappetrinnene til dåpsfontenen med han smilende opp mot meg, er en jeg aldri vil klare å forklare med andre ord enn «stolt». Den kjærligheten og tilitten som Ida og Espen har vist meg, ved å velge meg til å være en så sentral del av deres barns liv, er noe som betyr så mye for meg. For ikke å snakke om Tante rollen jeg har som Amalie og Liam sin SUPERTANTE. Det finnes ingen ord til å forklare hvor mye jeg elsker rollen som tante til disse små juvelene. Den følelsen når Amalie kommer inn i rommet med det største smilet om munnen og roper «Tante, tante», når hun ser meg. Eller når Liam smiler og kommer krabbende imot telefonen når han ser meg på facetime. Det er en som jeg aldri tror jeg noen gang kommer til å bli vant til, for den gleden, er en som er så ubeskrivelig at det finnes ikke ord nok i ordboken, tror jeg. Året 2017 har vært året hvor supertante har fått en helt ny betydning og året hvor jeg har lært nettopp hvor sterk jeg er, som tydeligvis klarer å balansere en baby i armene og en klatrende prinsesse på ryggen, uten å blunke. Wow, kanskje jeg har noen superkrefter, allikevel? ;P

 

 

Dette var året hvor jeg jobbet «ræva av meg» for å bestå to eksamener som jeg trodde skulle nesten ta livet av meg i prosessen, og bestod ett år på høgskolen med karakterer jeg er så stolt av. For å være ærlig så trodde jeg aldri at jeg noen gang skulle sette en fot på en høgskole, aller minst gå der selv. Men livet jobber vist på merkelige måter og sender deg ofte steder hvor du aldri trodde du skulle være eller på eventyr du aldri trodde mulig. For min del, så er jeg så utrolig glad for at jeg endte opp nettopp her, på høgskolen. For det året lærte meg mer om meg selv, og hvem jeg har blitt som person, mer enn noe annet noen gang ville. Det ga meg venner som fargelagte min hverdag, oppgaver som utfordret meg og ga meg inspirasjon inn i livet mitt igjen, og ikke minst så ga det meg forsiden og midtsiden i to aviser. Så når det kom tid for eksamen, så leide jeg alle bøker på biblioteket, jobbet overtid til jeg fikk kramper i hendene eller sovnet på tastaturet. Jeg la alle planer, venner, blogg og alt til side, og ga mitt alt for å fullføre noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort i skolegangen min, og tok med meg noen små seiere innimellom også. Slik som da læreren min ønsket å bruke mine bilder til videre opplæring av elever senere (yes, jeg hoppa bortover skolegangen da ja). Eller da jeg overrasket læreren min som også var en av sensorene, med å levere en oppgave som strak seg langt forbi det jeg tror de forventet av meg. For som jeg alltid har sagt, akkurat når du tror du vet hvor du har meg, så gjør jeg noe som overrasker deg til du sitter med «skjegget i postkassa». That`s just me ;)

Dette var året hvor jeg bokstaveligtalt løp av meg sålene på skoene mine, i eksamens tiden. Skrev mer om kunstnere og pedagogikk enn jeg har gjort om noe annet i mitt liv, tror jeg, og dro rett ut på båttur i ro-båt sammen med Pappa etter eksamen. Det var året hvor jeg feiret en vel bestått eksamenstid sammen med tusenvis av rockere og Mamma på Tons of Rock festivalen i Halden, og jeg fant ut at Mamma kunne gått rett inn i hvem som helst TNT video med sin lidenskap og all sang på 10 000 lovers.

 

 

 

Dette var året hvor jeg snudde en skoleoppgave om til en opplevelse jeg sent vil glemme. Da jeg laget fotoboken «Bare en jente», hvor jeg fortalte historiene til sterke kvinner rundt om i Norges land, ved bruk av foto og min kreative pen.
Denne oppgaven begynte som et ønske om å sette lys på alle de sterke kvinnene som går blant oss hver eneste dag, for å en dag kunne vise denne boken til Amalie, da hun kanskje en dag, befinner seg i samme situasjon som jeg har gjort utallige ganger, hvor verden forteller deg at du ikke kan gjøre noe, fordi du er bare en jente. Men det endte opp med å bli en bok jeg selv trengte å bla igjennom i løpet av året. For alle disse historiene, mange til kvinner jeg har æren av å kjenne, men også til flere beintøffe kvinner som hver dag kjemper imot fordommer, meninger, harde hverdager, regnskyer og til og med flammer, er mildt sagt inspirerende. Det har vært en utrolig opplevelse og få høre alle disse historiene, og ikke minst få bringe de til live med kameralinsen min, i år. Tusen takk, til alle de fantastiske kvinnene som hjalp meg og bringe min visjon til live, og ga meg ny inspirasjon til å bli en bedre versjon av meg selv.
Jeg har ikke ord for å forklare dere nettopp hvor mye dere har betydd for meg i år <3

 

 

 

I arbeidet med oppgaven «Bare en jente», så hadde jeg gleden av å møte en av landets brannkvinner, Gunn Narten. Som på sin arbeidsplass i Asker & Bærum brannvesen, inspirerte meg med sine historier om å være en kvinne i et mannsdominert yrke. For maken, for en tøff dame, med ben i nesa og med så godt humør, som ikke kan gjøre annet enn å smitte over på deg når du møter henne. For meg var det viktig og vise alle de forskjellige spektere av det å være kvinne, og alle de forskjellige type sterke kvinner det finnes rundt oss hver eneste dag, i oppgaven min, noe Gunn representerer perfekt i hennes yrke. Ikke bare ved å være en kvinne iblant alle hennes mannlige kollegaer, men også fordi de fleste aldri hadde gjettet at hun jobbet som brannkvinne, hadde du sett henne på gaten. For hun ser jo ut som en model, i alle fall i mine øyne :)

Den støtten jeg mottok ifra Gunn igjennom denne oppgaven, var helt utrolig, og ekstra morsomt var det da mine bilder ifra denne photoshooten, endte opp i et tysk magasin, som skrev en artikkel om henne, tidligere i år.

Tusen takk for all inspirasjonen, Gunn, og for at du er et så godt forbilde for alle små jenter der ute som trenger noen å se opp til <3

 

 

 

2017 har også vært utrolig spesiell, da jeg i år har hatt «venne-jubileum» med de tre jentene som har forandret mitt liv, og har gitt livet mitt farger igjennom så mange år. Ord kan ikke begynne å beskrive hvor mye disse tre jentene betyr for meg, og hvor mye rollene deres har forandret historien min for det bedre.

Kjære Charlotte, Du har vært en klippe for meg i 15år nå. Du har vært min beste venn, min «sister from another mister», min emosjonelle boksepute og den personen som uten tvil har satt dypest spor i hvem jeg er som person, annet enn familien min. Du har hjulpet meg igjennom de vanskeligste av tider i livet mitt, har sett meg på mitt mørkeste, mitt lyseste og mitt rett og slett sprøe (og fortsatt er her? WOW). Tusen takk for at du igjennom 15år har lært meg mer enn jeg noen gang vil klare å forklare deg. Du og jeg, vi er «ment to be» i hverandres liv, og for det er jeg evig takknemlig.

Kjære Ida Jeanette, Det finnes ikke ord for å beskrive deg, eller det søsterforholdet vi har sammen. Jeg husker så vidt tiden før du kom inn i livet mitt for 10år siden, for livet før deg, det er det rett og slett for lite farger i. Du har forandret livet mitt for det bedre, på flere måter enn jeg kan fortelle deg. Klart, det finnes vel få som ha gitt meg så mange grå hår som det du har igjennom årene. Men det finnes få som betyr mer for meg, enn det du gjør. Du har vært den lillesøsteren jeg aldri trodde jeg skulle få, men som jeg nå aldri kan se for meg å leve uten. Tusen takk for at du alltid har min side, for alt du gjør og for alt du gir <3

Kjære Ida B, min kjære bestie. Tenk at det har gått 10år siden vårt første «hallo» på første rad i klasserommet, omringet av gressstrå og kreative ideer ifra alle andre enn deg å meg. Vi var jo helt klart mer interessert i å snakke om Tokio hotel enn å lage noen kranser. Ifra den dagen, til nå, så har du vært den som alltid har ledd av mine tørre vitser, som har synget høyt i bilen sammen med meg, dansa på boyband konserter og har spilt en sentral rolle i så ufattelig mange av favoritt minnene i historieboken min. Vet du, jeg tror at vi to egentlig var ment til å være tvillinger, men at verden bare ikke kunne takle oss to i samme familie, så vi endte opp som bestevenner i steden for ;)
Ida, du betyr mer for meg enn jeg tror du noen gang vil vite, og har en så spesiell plass i mitt hjerte, som bare du kan ha. Tusen takk for at du har vært ved min side i et tiår nå og at du fortsatt har en klem til meg når jeg trenger det som mest <3

 

 

Dette var året hvor jeg startet kapitel «26» av min historie, sammen med en håndfull av mine favoritt mennesker, dro på bursdagstur til Gøteborg sammen med Mamma, hvor vi så løpende menn i kasser (bare mamma vil forstå den her, haha), og delte 26 ting jeg har lært i løpet av mine 26år med dere på bursdagen min. Det var året hvor YouCarrie var ukens blogg på Femelle, året Thea malte seg rosa i hele ansiktet med glitter, jeg fant frem min indre bestemor med stirkkepinnene og Pepsi vant prisen for verdens kuleste Border Collie (i alle fall i familiens øyne).

Det var året for sprøe turer sammen med Mamma, elleville sminkeeventyr sammen med Amalie og rolige stunder med Liam hvor vi sang One direction til søvnen tok overhånd på oss begge.  Det var året hvor jeg dro på shopping med blå leppestift på, for hvorfor ikke, liksom?. Året hvor vi fant ut at Mamma synger ikke i bilen, hun opptrer. Året hvor jeg kjøpte den største slushen jeg noen gang har sett i hele mitt liv, og året hvor jeg rett og slett tror jeg mistet vettet et par ganger, fordi alt skjedde på en og samme gang.

Det var året hvor jeg stod som verdens stolteste bestevenninne på første rad da Ida B holdt 1.Mai tale. Året hvor vi feiret 3årsdagen til YourCarrie, og jeg dro på «palmesus syden ferie» til Onkel, på det glade sørlandet sammen med Mamma og Pepsi.

 

 

2017 var året jeg fant tilbake til min indre kamelon (cue´, Culture club nå!), og satte meg inn i flere stiler enn jeg klarer å holde tellingen på akkurat nå. Dette var året hvor jeg fant tilbake gløden for makeup og for første gang på veldig lenge fant selvtilitten til å bruke meg selv som lerret.
Dette var året hvor min lidenskap for makeup virkelig begynte å smitte av på min vakre lille Diamant, Amalie, som i år tok på seg rollen som både storesøster, og tantes private makeup artist. Jenta kan jo legge en bedre Ombre-lip enn meg, så jeg burde kanskje passe meg litt her med åra?!
Nei, velger heller å bare være den stolteste tanten i verden jeg, som blir mer og mer inspirert av den jenta ifra hver dag som går <3

Dette var året hvor jeg forvandlet meg om til en av mine forbilder og favoritt drag queens, Trixie Mattel. Året jeg så mitt favoritt band All time low for 5.gang og trommisen ifra favoritt bandet off all time, Good Charlotte, likte tweeten min på Twitter. Jaja, jeg vet jeg er 26år og skal liksom være voksen. MEN, fuck it, JEG FREAAAAKEEEERR UTTTTTT!!!!. Puh, ok, hvor var jeg. Jo, det var året hvor Amalie oppdaget Halloween for første gang, året hvor Pepsi kledde seg ut som Snoop Dogg, og Tante Katta var den beste medisin for søvnløse netter for lille Liam.

 

 

Dette er året hvor jeg fikk møte så mange av de fantastiske jentene som blogger her på Femelle, under vår Femelle Summer Dinner. Året hvor jeg var komi-gull på Snapchat da jeg klippet hekken ute i hagen, og tok det hele opp igjen når Halloween forberedelsene startet og sendte skjelettet på spa.

Dette var året hvor jeg spontant farget håret pastel lilla, og Lòreal bestemte seg for å totalt ødelegge hele håret mitt i prosessen, ved å gi meg sjøgrønt ødelagt hår i flere måneder. Det var året jeg farget håret rosa, for å slippe å ha sjøgrønt hår, og til slutt farget håret tilbake til min naturlige hårfarge, bare for å se ut som et normalt menneske igjen. Er ikke et Katarina år uten litt hårfarging, vel? ;)

Det var året hvor Paramore reddet året med låten «Hard times», som ikke kunne beskrevet livet mitt bedre dette året. Det var året hvor Pink slapp låten «Barbies» som endelig ga ord til min følelse av å ville gå tilbake til den tiden hvor jeg lekte Barbie på rommet mitt og resten av den skumle verden utenfor ikke fantes. Det var året hvor Kesha bringte tårer til mine øyne og musikkglede tilbake til hjertet mitt med sangen og teksten, «Praying». Det var året hvor musikken skuffet meg og gledet meg mer enn hva som kan ramses opp her. For musikk året 2017 ga meg glede og tårer. Den fikk meg til å kjempe, til å bryte sammen, og til å synge høyere enn hva som burde vært lovlig med sangstemmen min ;P

Dette var året hvor det var «alle mann på dekk» da vi i September arrangerte surprise 50års-lag for stefaren min, Ole, og slo hæla i taket når vi endelig hadde klart å stelle i stand den store festen. Jeg kan fortsatt ikke helt tro at vi klarte å få til alt det her, folkens! GO TEAM! <3

 

 

 

Det har vært et år for minner, et år for tårer og et år for utfordringer som på sine egne måter har bidratt til å gjøre meg sterkere, at least thats what I am hoping for. 2017 har bringt med seg mer enn jeg noen gang kunne se komme. Noe så utrolig hjertevarmende, noe så hjerteskjærende og noe så uforventet, som har bidratt til å gjøre dette året til ett som vil gå ned i min historie som ett år hvor jeg kan klappe meg selv på skulderen og si; «You did it!».
Igjennom alt som kanskje har ønsket å brekke meg dette året, så har jeg i «true Olsen fashion», gitt det fingeren og kjempet videre imot alle odds. Jeg har stått for seiere som vil forbli i mitt minne som noen av de aller største. Jeg har gjort mitt beste og jeg har gitt dette året alt jeg har.

Dette har vært året hvor jeg har mistet to av mine beste venner i pels og fjær, Henning og Thor <3 <3
Året hvor verden tok farvel med en av mine helter og tenårings crushes, Chester Bennington <3
Det har vært året hvor jeg har lært hvordan det virkelig er å leve uten to av de sterkeste forbildene mine, som jeg alltid strevet for å bevise hva jeg er laget av for, bare til å finne ut at jeg er mer lik dem enn jeg gir meg selv kredit for. Det har vært året jeg har stirret frykten i hvit-øyet og har gråtet meg selv i søvn fordi jeg ikke vet hvordan, hvorfor eller hva. Det har vært et år hvor jeg har lært hvem som er der for meg, hvordan verden kan snu seg i et øyeblikk og hvem som betyr mer enn noe annet.

2017, du har lært meg mer enn jeg trodde, mer enn jeg kunne se komme, og mer enn jeg tror jeg vet enda. Du har vært et år hvor jeg har måttet vise hva jeg er god for, hvor sterk jeg virkelig er, og hvem du virkelig køddet med da du valgte å utfordre meg. Tusen takk for alle slag, for alle spark når jeg var nede og for alle lekser du har lært meg som jeg tar med meg videre inn i det nye året som står å venter på meg. Tusen takk for alle de øyeblikk av stolthet som bringer et stort smil til munnen min hver gang jeg ser tilbake på de igjennom dette blogginnlegget. Tusen takk for alle overraskelser, for alle latterkramper og for alle de minnene som danner kapitelene 25 og 26 i historieboken min. Selv om jeg nå sitter og ser tilbake på deg med blandet følelser, så ville jeg aldri vært foruten. For du har bringt meg så mye glede igjennom vide barneøyne, latterfylte stunder med de som står meg nærmest og mimrestunder om en tid i mitt liv, som jeg ser tilbake på som den beste i hele mitt liv.  Men det betyr ikke at jeg ikke er klar for å legge både deg og din dritt innstilling bak meg, og hilse på det nye året som nå står for tur, klar for et nytt år med minner og historier å fortelle.  So, so long, 2017.

 

 

 

Sist men ikke minst, så ønsker jeg å sende ut en kjempe stor takk til alle dere som har vært en del av året mitt i 2017. Uansett hvor liten eller stor rolle dere har hatt, så har dere alle betydd så utrolig mye for meg. Tusen takk for at dere har vært en del av min historie i år, og for at dere har valgt å tilbringe litt tid her sammen med meg. Tusen takk til alle dere som har hatt troen på meg, som har stilt opp når jeg trenger det, og som har gitt deres alt for å se meg blomstre.
Det har vært ett år som har lært meg så mye om hva jeg har, og hva jeg ikke har her i livet, men aller mest så har det lært meg at jeg har det beste teamet rundt meg, jeg noen gang kunne ønsket meg. Team YourCarrie, er ubeskrivelig, og har holdt meg opp i tider dette året hvor jeg bare har ønsket å kaste inn håndkleet. Den støtten og gleden jeg finner i teamet jeg har rundt meg, både i form av familie, venner, bekjente og alle dere vakre leserne mine, er noe som betyr mer for meg enn jeg kan klare å forklare dere med ord (og dere vet jeg er en jente med mange ord. Bare se på dette blogginnlegget, haha).
Tusen tusen millioner takk til alle dere som er en del av Team YourCarrie, til alle dere som har lest blogginnleggene mine i år, som har sendt kjærlighet min vei, som har fått meg til å le, gråte eller smile i løpet av året. Tusen takk til alle dere som har bidratt til at året mitt har blitt ett å huske i år, og for at dere har hatt troen på lille meg, selv om jeg ikke alltid har hatt så stor tro på meg selv. Tusen takk til alle dere som har stilt opp uten å blunke i år, til alle dere som har gitt meg bøttevis med inspirasjon for det nye året, og til alle dere som nå sitter å smiler fordi dere vet at det er dere jeg skriver om ;)

Jeg vil også sende en ekstra tusen takk til min kjære Mamma og Onkel Jan som i år har gitt sitt alt for både meg og bloggen.
Det finnes ingen større del av Team YourCarrie enn dere <3

 

Jeg håper dere alle får en fantastisk fin nyttårs feiring i kveld, og ønsker dere et utrolig godt nytt år, fylt med masse glede, gode minner, latter og kjærlighet.
Ha en kjempe fin nyttårsaften, Peeps, også snakkes vi på nyåret ;)
Ta det pent, pass på dere selv, and stay safe out there <3

 

Tusen takk for et utrolig år, Team <3

I love you all, SO much <3 

 

 

All my love

Carrie ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mormors hjemmelagde Nordlandsstenger

Julen byr på så mange forskjellige tradisjoner, historier og minner, men det er ikke tvil om at de som betyr aller mest, er alle de koselige minnene vi har sammen med de vi holder nær og kjær. Vår familie, våre venner og for mange av oss, de minnene vi har sammen med de vårt hjerte savner aller mest, som vi holder ekstra nært i denne juletiden vi er i nå.  Selv så har jeg i år reflektert mye på familie, og har uten tvil kjent på savnet etter de englene som nå våker over meg. Det er ikke til å legge skjul på at Julen er en tid for familie og en høytid bygget rundt kjærlighet, noe som kan gjøre savnet etter våre kjære enda større på denne tiden av året. Selv så merker jeg nå spesielt på savnet etter min kjære Mormor, som var det største jule-mennesket jeg vet om, ved siden av Mamma da selvfølgelig. Med nisser i hvert et hjørne av huset, hjemmestikket sokker trofast under juletreet og tradisjoner til fingertuppen, var Mormor julens store dronning, og en inspirasjon til alle oss som var en del av hennes juletradisjoner.
Tro meg, alle som hadde den glede av å kjenne henne på et eller annet tidspunkt i livet, vil alle fortelle deg akkurat det samme, at var det en ting hun kunne, så var det jul.

Det er av den grunn jeg ønsker å dele en liten del av min mormors juletradisjoner med dere, i håp om at det vil bringe litt juleglede inn i deres hjerter og hjem, slik denne oppskriften har gjort for meg i år.  Mormor sin oppskrift på «Nordlandsstenger» er en hun alltid har vært kjent for og som jeg vet bringer tilbake mange juleminner hos flere i min familie. Jeg må innrømme at jeg sitter her med et par tårer i øyekroken da jeg skriver dette, og funderer på hva Mormor ville sagt, hvis hun hadde vist at en av hennes oppskrifter var en del av min juleserie her på bloggen i år. Jeg kan nærmest høre latteren hennes som et echo i ørene mine, og se henne riste på hodet med et smil, slik hun alltid gjorde hvis hun synes jeg var litt tullete. Men det er med det største ønske, jeg håper at hun ville vært stolt av min lidenskap for å dele hennes suksesser med alle dere, kjære leserne mine <3

Julen for meg handler om familie. Det handler om tradisjoner som strekker seg langt før min tid, og barndoms gleder som følger oss langt inn i de voksne rekker. Det er om Donald og Askepot på tven, mamma sin julebakst på kjøkkenet, hundesnute i gaveesker, riskrem laging og familie middag. Hjemmebakte julekaker, hjemmelagde gaver og julekort hengende på en snor. Det er om Mammas latter, juletreets magi og Onkel sine skrøner som alltid får meg til å le. Jeg startet denne juleserien her på bloggen, med et håp, som var å få ta dere med inn i min jul og fortelle dere om alle de koselige juletradisjonene som sammen har bygget opp en så stor glede for denne tiden på året, hos meg, hos min Mamma og hos min Mormor.
For å kunne dele med dere alle sammen, små som store, den julegleden som har levd i min familie i generasjoner, og som hvert år vokser seg større for hver nye tradisjon som blir lagt til på jule listen. Etter et tøft år, ønsket jeg i år, å finne tilbake til mine røtter og hva julen virkelig handler om. Familie.
Hvem bedre måte å gjøre nettopp det på enn å ta det tilbake til kvinnen som har gitt juleglede til to generasjoner etter henne, og som fortsatt er en del av julen vår, som den vakreste engelen av de alle.

 

Kjære Mormor, min vakre Mo-Mo, denne er til deg <3

 

 

Ingrid´s Nordlandsstenger

50 g hvetemel
1 dl H-melk
1/2 kg melis
Ca 6 dråper peppermynte olje
1 kokesjokolade
50 g delfiafett

 

Kok grøt av hvetemel og h-melk, avkjøl.
Kna inn melis og peppermynte dråper. Sett kaldt.
Dyp i smeltet sjokolade og rull i kokos.

 

 

Jeg har sittet å skrevet på dette blogginnlegget i flere dager, og forsøkt å finne alle de riktige ordene, men fant fort ut at skulle jeg skrive et blogginnlegg i ånden til min Mormor, så måtte jeg leve etter hennes tankegang om at «det enkle er oftest det beste», og gi meg selv rom til å fortelle slik jeg føler, uten filter. Slik Mormor alltid gjorde i mine øyne.
Selv så satt jeg her og tittet ned på oppskriften, skrevet med rask håndskrift og tenkte for meg selv alle måtene jeg kunne skrive den av. Detaljert, avansert, men i det jeg begynte å skrive over ordene på digitalt papir, fant jeg ut at det finnes ingen annen måte som ville være bedre, enn å direkte skrive av oppskriften som i årevis var Mormor sin berømte juleklassiker.
Så det er nettopp det jeg bestemte meg for å gjøre, kort, enkelt og greit, akkurat slik Mormor ville ønsket :)

 

Jeg håper dere har likt dette personlige juleblogg innlegget, og at dere prøver dere på å lage disse fantastiske julegodtene en dag <3

 

Tusen takk til Mamma for all hjelpen til dette blogginnlegget og for at du delte Mormors berømte oppskrift med meg <3
Sist men ikke minst, Tusen takk til verdens beste Mormor, som har gitt meg juleglede i årene, og minner som vil forbli med meg for alltid.
Jeg håper du smiler av stolthet ifra din jule dekorerte sky nå, Mo-Mo <3

Tusen takk <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

This is Halloween

 

The nightmare before christmas

Should I watch this at halloween or christmas? BOTH!

 

 

Hei alle sammen og velkommen til siste dag av ”This is Halloween” serien for i år :)

 

For den store Halloween dagen tenkte jeg å ta dere med inn i min verden og svare på spørsmålet om hvorfor denne halloween serien heter nettopp
«This is halloween».
Noen tenker kanskje at det er så selvforklart som at «det er dette som er halloween». Noen av dere vet grunnen og andre kanskje har klart å gjette seg til det etter å ha fulgt den her i noen år.

Helt siden jeg var en liten jente har jeg alltid elsket halloween, og alt det som er litt annerledes ifra hva man vil se på som ”normalt”. Der andre har funnet skrekk og gru ved skjeletter, hodeskaller, lysende gresskar og spesial effekt makeup som er som tatt ut ifra en skrekkfilm, har jeg funnet inspirasjon, latter og glede.
For noen år siden, satte jeg meg ned og fortalte dere om hvordan min elsk for halloween startet og om hvordan jeg så lenge jeg kan huske, ønsket å feire bursdagen min i Oktober i stedet for i Juni. Til den dag i dag har jeg fortsatt samme ønske, noe som kanskje er en del av begrunnelsen om hvorfor jeg ønsket å starte denne Halloween serien her på bloggen, for da føles det på en måte ut som om jeg feirer bursdag hele Oktober, sammen med alle dere fine mennesker som titter innom bloggen min <3

Min halloween feiring er kanskje hva noen vil kalle litt annerledes, for da andre kler seg opp i kostymer og fester, eller går ifra dør til dør i søk om godteri, sitter jeg hjemme under dyna og ser på film i pysjamasen. Jeg vet, til å være hva venner og familien min kaller «dronningen av Halloween», så skulle man tro at jeg var den første i kostymet kl 6 om morgenen, men så lenge jeg kan huske så har det vært en ting som virkelig er Halloween for meg.
The nightmare before Christmas.

 

 

 

 

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så filmen ”The nightmare before christmas”.  Gamle jenta kan jeg ikke ha vært, der jeg satt med bena godt krøllet opp i lenestolen i stua, med tv kontrollen trygt i håndflaten. Hva som fikk meg til å stoppe opp ved kanalen hvor den ble sendt tidlig en morgen, aner jeg ikke. Var det skjebnen? var det kjedsomheten? eller var det bare at tittelen hørtes ut som noe rett opp i min liga? Hvem vet. Men jeg fant fort ut at denne historien og figurene som spratt rundt på tv-skjermen i barndomshjemmet mitt. Vel, de skulle alle spille en stor rolle i livet mitt, etter som årene gikk. For jeg viste ikke helt hva det var med denne historien som snakket til meg, men jeg viste at det var noe med fortellingen om Jack Skellington, som jeg kjente meg igjen ved. Noe som fikk meg til å synge med på alle sangene, lære meg alle ordene, beundre Jack og Sally sin unike kjærlighets historie, og sist men ikke minst, se filmen hvert eneste år, både på Halloween og i juletiden.

 

 

 

«The nightmare before christmas» er en mørkere versjon av en animasjonsfilm, tatt ut av det kreative øyet til Tim Burton. I filmen følger vi historien om gresskar kongen, Jack Skellington og hans venner i Halloween town.
I et forsøk på å finne et nytt innslag i livet sitt, enn de samme gamle rutinene av Halloween, setter Jack ut på søk for å finne noe til å inspirere han på nytt. Det er slik han oppdager det magiske stedet som er Christmas town.
I det snøfylte rike fylt opp med hjemmebakte kaker, lys hengende på snor og trær som lyser opp så langt øye kan skue, finner han noe som er så ulikt hans vanlige mørke hverdag. I stedet for skrekk, gru og redsel på hvert et hjørne, finner han tradisjoner, lys og sist men ikke minst, julenissen.

I et forsøk på å gi nytt liv til hjembyen sin, tar han med seg alt av inntrykkene ifra Christmas town, hjem til Halloween town, og starter sin plan om å bringe julen til Halloween, og ta over julen for å gi julenissen en liten velfortjent ferie. Sammen med alle sine skumle venner, setter han i gang med å planlegge og stelle i stand en jule ånd, som de fleste vil si er litt annerledes enn den tradisjonelle julen vi alle er vant til. 
I mens alle hans venner, inkludert borgemesteren av Halloween town tenker at julen virker som en kjempe god ide, er en av hans venner og hemmelige beundrer, Sally, usikker til hele ideen, og føler Jack ikke trenger å endre seg. Historien følger Jack sitt forsøk på å gjennskape seg selv i julens ånd, og måten han finner ut av at det eneste han egentlig trenger er å være, er seg selv.
The pumpkin king.

 

 

Selv nå, sikkert 20år etter at jeg så denne filmen for første gang, så sitter jeg fortsatt her, med bena godt plassert oppe i senga, under dyna og med tv kontrollen trygt i håndflaten, klar for å se filmen som uten tvil alltid vil være min favoritt.
Det er vanskelig og finne ord til å forklare hvor mye denne filmen har betydd for meg igjennom årene, og hvorfor jeg elsker denne historien så mye som jeg gjør. For det er bare noe så unikt med den drømmende sjelen til Jack Skellington og måten denne filmen representerer de to høytidene jeg elsker aller aller mest, Halloween og jul.

 

Det er litt morsomt å se hvordan denne filmen har begynt å spille en rolle i livene til de rundt meg også, etter som årene går, og de hører om den ifra meg. For selv om dette ikke nødvendigvis er deres favoritt, så finnes det de som setter den på og har gitt den en plass i deres tradisjoner hvert år også.
For meg finnes det ingen måte jeg heller ville tilbringt den store halloween dagen på, enn med et besøk til Halloween town og en historie som har inspirert meg så lenge jeg kan huske. Så svaret på spørsmålet lyder som så; denne serien vi har hatt gående her nå i 4 gode år, er basert på min kjælighet for Halloween, og intet er vel mer passende da enn å oppkalle den etter en av de mest kjente sangene i fra filmen som på mange måter startet det hele.
The nightmare before Christmas <3

 

 

«This is halloween, this is halloween. Pumpkins scream in the dead of night. This is halloween, everybody make a scene. Trick or treat till the neighbors gonna die of fright. It`s Our town, everybody scream. In Our town of Halloween.»

 

 

 

Nei, dere, nå kan jeg høre Jack nærmest rope ifra tv-skjermen, så da gjenstår det bare for meg å finne frem godteri skålen, krype under dyna igjen og synge med til sangene jeg har kunnet utenat siden jeg var tenåring. Jeg må si at jeg synes litt synd på de stakkars naboene mine som må høre på meg synge i et par timers tid fremover, haha ;)

 

Jeg håper dere får en kjempe fantastisk Halloween, alle sammen, og at dere får alt det godteriet dere skulle ønske dere i kveld :)
Vi snakkes i morgen for en «Behind the scenes» look, av «This is Halloween» serien i år. Hvor dere får se bilder bak kulissene i løpet av hele Oktober måned, og noe av det dere ikke ser som skjer her under denne serien, hihi.
Så følg med i morgen :)

 

 

Ha det kjempe morsomt i dag, vær forsiktige, og ikke glem å være litt spOOoooOOOoooky ;)

Happy Halloween, Peeps! <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen Amalie oppdaget Halloween

 

Helt siden min lille niese, Amalie kom til verden, så har jeg ventet på den dagen hvor hun skal oppdage halloween og jeg kan fortelle henne om alle de morsomme minnene jeg har fått over de siste årene med halloween feiring.
Ønsket om at hun skulle forelske seg i gleden av å kle seg ut og skjære ut gresskar sammen med meg, ble ikke mindre da hun ble født 1.Oktober, noe som er starten på Halloween for meg.

Helt ifra hun var et år, har hun vært fast innslag her på bloggen i «This is Halloween» serien, enten om det er som marihøne, prinsesse eller som tantes personlige makeup artist. Så har hun drysset sukkersøtt glitter over en «høytid» som alle ofte forbinder med skrekk og gru, noe som har gitt tanten hennes gledes tårer i øyekroken flere ganger enn jeg tørr å innrømme. For hvert år er det den samme gleden som møter meg, når jeg spør henne om hun har lyst til å hjelpe meg med det som ender opp som hennes bidrag her på bloggen.

 

Vanligvis så er det jeg som kommer med ideen og spør henne, men i dag så har Amalie tatt over bloggen på sin helt egne måte.
Da vi i dag har hatt en vaskeekte halloween day; Amalie style.
Hun har kanskje ikke blitt stor nok til å vite hva halloween er enda eller hvorfor tante har lysende flaggermus og skjeletter på rommet, men i dag så fikk Tante første dose av hva jeg håper vil bli en livslang glede for den tiden på året hvor gresskarene lyser og heksene danser.
For i dag var dagen hvor Amalie oppdaget Halloween <3

 

 

Det første Amalie oppdaget da hun kom inn til meg i går, var de glitrende gresskarene jeg har stående på skrivebordet mitt. «Jeg elsker disse» ropte hun og samlet sammen alle sammen på sengen min imens hun stod med det største smilet om munnen og tittet på meg. «Det gjør Tante også» sa jeg og lo for meg selv. Du skulle bare sett hvor glad tante var her om dagen da hun kom ut av butikken med det største gresskaret de hadde, tenkte jeg stille for meg selv imens jeg så henne studere et av de glitrende gresskarene.

Hun var ikke sen med å oppdage nettopp det store gresskaret heller, som for øyeblikket står og pynter opp kjøkkenbenken. «Oj, se det store» sa hun og tittet opp på benken med store beundrende øyne. Jeg lente meg ned til henne og fortalte min plan om å lage en gresskar lykt til å putte lys i, ut av det store gresskaret, og øynene hennes vokste sikkert 5 størrelser i løpet av noen minutter. «Lage ansikt….LYS I MUNNEN?» spurte hun meg, imens hun nærmest klappet i hendene.  «Ja, ansikt som lyser» svarte jeg med latter i stemmen, mens jeg lagde en avtale med meg selv om at neste år så skal Amalie få være med tante å lage lykter til den store halloween kvelden.

Dette skulle ikke være siste samtalen om gresskar denne helgen, for da vi tidligere i dag satte oss ned for å tegne, ble motivet intet annet enn et gresskar. «Oj, ser ut som et gresskar jo» sier jeg stille, imens Amalie tegner med alle tusjene i fargesettet på gulvet foran meg.  «DET ER ET GRESSKAR, TANTE» ropte hun så fornøyd og holdt det frem med stolthet.
Hun satte fart på seg over gulvet og løp opp trappen med bildet sitt hakk i hæl. «Tante, tante!!, henge opp, på rommet ditt» ropte hun imens hun nærmest løp på døren fordi hun var så ivrig. Hun løp inn på rommet og lette etter den perfekte plassen hvor hennes gresskar skulle være, og hun fant uten tvil den perfekte plassen, hvor tante vil se det hver eneste morgen når hun våkner. For henne er det kanskje nå bare en tegning, men for tanten hennes, så betyr det så mye mer enn tusj på papir. Jeg har nå fått meg ny favoritt pynt til Halloween, mitt helt egne gresskar, som hver dag vil minne meg på hva som virkelig er viktig <3

 

 

Helt siden jeg var en liten jente har jeg vokst opp i Mamma og bestemødrene mines klesskap og sminkepunger.
Den gleden ved å bare kunne ta på seg et antrekk, et lag maskara eller sette føttene i et spesielt par sko, og føle seg klar til å ta over verden, er en jeg til den dag i dag føler på. Selv om jeg nå ikke har bestemors skap å gå i, og Mamma nå tar makeup tips ifra meg, så føler jeg meg fortsatt som den lille jenta med farmors kåpe dratt etter meg, med mammas neglelakk på fingertuppene mine, hver gang jeg tar på meg et nytt ansikt med sminke eller kler meg opp som en karakter her på bloggen. Det var derfor utrolig spesielt for meg da lille Amalie i dag tok for seg mitt skap av rariteter til sitt eget personlige kostymelager, slik jeg alltid gjorde da jeg vokste opp. Den eneste forskjellen her er at jeg har ekte kostymer i mitt skap også, noe som lillemor synes var utrolig morsomt da hun gikk løs i dag og startet pyntingen.

Når hun satt i sengen min, med alle parykkene mine rundt seg og et smil så bredt at du skulle tro det skulle revne, kunne jeg ikke gjøre annet enn å le og smile med henne. Etter som minuttene gikk byttet hun på parykker og ga karakterer til de forskjellige imens hun lo fra langt ned i magen. Spesielt morsomt var det da hun fant parykker som lignet på håret til Elsa og Anna i favoritt filmen, Frozen.
«Tante, tante, du er Anna, jeg er Elsa», sa hun med et stort smil om munnen i det hun ga meg den mørke parykken hun holdt trygt i hendene sine. I det jeg tok i mot parykken, tenkte jeg tilbake til da jeg var noen år eldre enn hun er nå og hvordan onkelen min kledde seg ut med parykk, mikkemus hender og sminke som klovn i min karneval bursdag. Tenk, nå er det min tur til å ta på meg rollen og gjøre mitt aller beste for å gjøre hennes dag til en hun vil huske når hun ser tilbake om 20års tid, slik jeg gjør nå. Så jeg tok på meg parykken, knipset bilder av oss og fortalte henne om den lange tradisjonen som er Halloween.

 

 

 

Med trofaste ører og store åpne øyne fulgte hun med på hvert et ord som forlot munnen min. Hun er kanskje ikke stor nok til å forstå konsepter som «knask eller knep» enda, men det var ikke stor tvil da jeg fortalte henne om det i dag. Hun hoppet ned ifra sengen min med Elsa parykken fortsatt sånn halvveis på hodet, og løp ned trappen for å vise Mamma, Pappa, Morfar og bestemor sitt fine kostyme, og det var ingen tvil om at hun hadde fått med seg at det var godteri involvert. For hun var ikke sen med å spørre etter litt godteri for sitt kostyme, men det var ikke før hun hadde tatt med seg sin med kompanjong Pepsi.  Pepsi satte seg trofast ned ved siden av Amalie, og var vel ikke helt klar over hvorfor Amalie hadde satt på henne katte ører, men bestemte seg for å være med på hennes lille «knask eller knep» runde rundt i huset. Det kunne jo hende det ventet henne noen godbiter også ;)

 

 

Da jeg gikk opp på rommet for å skrive dette blogginnlegget, etter at Amalie og resten av gjengen hadde kjørt ut av gårdsplassen, tenkte jeg på hva jeg skulle skrive om for dere på dagens halloween inspirerte blogginnlegg. Amalie hadde gitt meg en større glød for halloween enn jeg allerede hadde, og jeg ønsket å dele det med alle dere, i håp om at kanskje jeg ikke er alene med å bli sjarmert i senk av denne nydelige lille diamanten som er niesen min.

Med tanker om hvordan type blogginnlegg jeg skulle skrive åpnet jeg opp døren til soverommet mitt, og tantehjertet mitt smeltet helt da jeg fikk øye på at Amalie hadde vært inne på rommet mitt og skrudd på min flaggermus lyslenke (som er den eneste hun får tak i), som henger på sminkeskapet mitt. Den søte lille jenta som alltid virker til å vite hva tante trenger <3

 

Så jeg satte meg ned å begynte å skrive. Intet stort kostyme, 0 sminke, ikke noe konsept, ingen oppskrift, ingen planlegging. Bare ren skjær glede for halloween og kjærlighet for de nye halloween minnene jeg nå kan legge til i historie boken. I dag fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg virkelig elsker Halloween, hvorfor jeg startet denne bloggserien, og hvorfor jeg alltid har elsket å drømme meg bort i historier med kostymer og karakterer.

 

 

Amalie, tusen takk for at du alltid finner en måte å fortelle meg det jeg trenger å høre. Noen ganger føles det ut som om det er du som er den voksene av oss. Tusen takk for at du drar tante med deg på dine sprøe eventyr og for at du valgte meg til å være din Anna.
Tante elsker deg mer enn du aner, lillemor, og jeg er så stolt av den tøffe og kreative jenta du er <3 

Jeg håper du vil se tilbake på dager som dette og smile like stort som det tante gjør, når hun sitter her å skriver. 
Tante gleder seg til å fortelle deg alle historiene ifra hun var liten og vise deg bilder av da tante kledde seg ut når hun var på din alder. Tenk, kanskje vi kan skape våre egne halloween tradisjoner og kle oss ut hver Oktober, du og jeg.
Når lillebror blir stor nok, så kan han være med han også, så kan du vise han alt som tante har lært deg, vet du.
Hvem vet, kanskje vi om noen år går kledd ut som ole, dole og Doffen? Kvakk kvakk ;P 
Jeg håper du vil få gode minner om gresskar, katte ører og tantes kostymelager, Snuppa mi <3
Neste år så blir det gresskar lykter som står for tur, hvem vet, kanskje vi kan lage Elsa og Anna gresskar, som kan stå ute i hagen?!.

 

 

Jeg håper dere alle har likt å lese om min og Amalies morsomme Halloween dag, og at dere har en super topp Søndagskveld <3
I morgen er det duket for nest siste dag av «This is Halloween» serien, så følg med for enda mer halloween sprell og moro ;)

Later! <3

 

 

 

Vi snakkes i morgen for dag 30 av «This is Halloween» <3

 

 

 

 

 

 

Three

 

Kjære Amalie.

Tenk at idag blir du hele tre år gammel. Vet du, det er utrolig og tenke på at det allerede er tre år siden du kom til verden.
Jeg kan fortsatt huske dagen jeg fikk vite at du skulle bli en del av mitt liv. Dagen hvor Mammaen din ringte meg og sa ordene jeg aldri kommer til å glemme. «Er du klar til å bli Tante eller?».
For å være ærlig viste jeg ikke hva jeg skulle svare, for var jeg klar? Var jeg klar til å ta på meg rollen som et forbilde for deg?. Jeg skal innrømme at jeg nok tvile på meg selv i det øyeblikket, men da jeg for første gang følte foten din imot håndflaten min, var all tvil forsvunnet. Det skulle vise seg at jeg var mer klar, enn for noe annet i mitt liv. Jeg bestemte meg den dagen, for at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å være den beste tanten du noen gang kunne ønske deg, og vet du. Den dag i dag, tre år senere, så jobber jeg fortsatt like hardt for å være nettopp det. For å være den du løper til med armene vid åpne, den du tar med deg ut på eventyr, og som du alltid kan stole på til å være der for deg når du trenger en skulder å gråte på.

Amaliemor, du har forandret livet mitt på den beste måten tenkelig. For det finnes ingen her i verden som er like fantastisk som det du er. Tenk, i disse tre årene du har vært i livet mitt, så har vi utforsket verden sammen. Vi har lært av hverandre, ledd av hverandre, og du har bringt så mye glede inn i livet mitt. Mer enn jeg noen gang vil kunne klare å forklare deg med ord. Jeg føler meg så utrolig heldig som får være en del av din historie og som får se deg vokse opp til å bli en så tøff og kreativ jente, med det største hjerte av gull.
I dine tre år så langt, har du lært meg den virkelige betydning av ordet kjærlighet, og hva det vil si og elske noen uten begrensing, uten forventing og uten betingelser. Bare ren kjærlighet, som har bidratt til å danne et tante-niese bånd som er uknuselig.
Jeg er så glad for at jeg har deg i livet mitt og at jeg får kalle meg selv tanten din, jenta mi <3

 

 

I året som har gått har du lært så mye. Du har vokst noen cm til, byttet ut hele garderoben din, og har fått en del flere ord inn i ordboken. Du har fått nye venner, lært at sminkekoster er til for å brukes, og at Tante Katta alltid vil ta deg i mot hver gang du hopper. Men størst av alt det siste året, så har du fått nye sko og fylle, da du i Mars i år tok på deg rollen som storesøster for lillebror.
Slik som jeg alltid viste du ville, så har du tatt på deg rollen med den største kjærlighet, og vi kan vel alle være enige om at bedre storesøster enn deg, kunne aldri bror ha fått, ikke sant?.
Du lyser i rollen som storesøster og gjør en så god jobb i å passe på at han har alt han måtte trenge for å vokse seg like stor og tøff som det du er. Selv så har jeg de siste årene lært meg om hvor ubeskrivelig godt det er å ha en søster ved sin side, slik som jeg har i Mammaen din. Så fortsett den gode jobben du gjør, Lillemor,  så kan jeg love deg at han vil takke deg en dag.

 

Det er så godt og se søsken båndet imellom deg og bror, og måten du alltid får han til å le. Jeg håper du føler på gleden det gir deg hver gang Bror ler av dine grimaser, dine spøker eller hver gang du roper «BØ» ifra andre siden av stuen. For min kjære Lille Amalie. Den følelsen er nok på mange måter lik den følelsen du gir meg, hver gang du ler av en av mine grimaser, dårlige spøker eller rare stemmer. Selv så vokste jeg opp med en Onkel som alltid fikk meg til å le på denne måten. Som lærte meg hva det vil si å være et godt menneske, som alltid kan bringe glede og latter inn i en hverdag, uansett om den er stormfull, grå og trist, eller solkinn, is og skyfri himmel. Det er en egenskap som jeg er så glad for at du har, og en jeg som din Tante vil minne deg på, selv når skyer skulle nærme seg. For vet du, det finnes få ting her i verden som en god latter ikke kan fikse.

 

 

Jeg blir så stolt hver gang jeg ser på deg, lillemor. Hver gang du viser meg noe nytt du har oppdaget, noe spennende du lærte i barnehagen, eller hver gang du trøster bror når har har mistet smokken sin. Måten du ser verden på og viser omtanke til de du har rundt deg, er noe jeg alltid vil beundre og jeg tenker stille for meg selv, «Hvis bare flere i verden hadde vært som Amalie, da hadde verden vært et mye bedre sted». For selv om du det siste året har funnet din stemme, og du forsøker å lære forskjellen på rett og galt. Så finnes det ingen som kan elske på måten du gjør. Med hele ditt hjerte og en hjelpende hånd.

Når du nå går inn i ditt tredje år, og jeg har treffet 26, så vil jeg gi deg noen få kloke råd på veien, selv om jeg vet at du mest sannsynlig kanskje ikke har lyst til å høre på de nå, så stol på din gamle Tante her, snuppa.

 

Hør på Mamma og Pappa. Ja, jeg vet at det kan virke urettferdig det de sier og at du ikke alltid får viljen din, slik du gjerne skulle ønsket. Men tro meg, det er ikke alltid så ille å høre på de som er litt eldre enn deg. Og det er ofte en grunn for at de sier det de gjør, ofte for ditt eget beste. Så forsøk å hør på de og gjør som de sier, selv om det også er lov å være litt rampete innimellom, spesielt når man er tre år.

Lek masse. Tro meg, du kommer til å vokse opp fortere enn du tror, så ta deg tid til å leke og ha det moro så mye du kan. Og du, mens du er i gang, dra meg deg Tante, for hun er alltid med på moroa ;)

Sist men ikke minst, fortsett å elske de rundt deg med hele ditt hjerte, uansett hva du måtte få tilbake. For det vil alltid være verdt det, å være et omtenksom og kjærlighetsfylt menneske som gjør rommet bedre når du er i det. Noe du alltid gjør, min lille diamant <3

 

 

Gratulerer så mye med tre års dagen, min lille Diamant <3

Jeg håper du får en kjempe topp bursdag, fylt med alt av hjerter, rosa ting, glitter, gaver, kaker og is du måtte ønske deg. Og at ditt år som tre, vil bli det beste så langt. Du fortjener hele verden, jenta mi, og tro meg, hvis Tante hadde fått bestemme så hadde du skulle fått male hele verden rosa :)

Tusen takk for at du hver dag gjør livet mitt fargerikt og at du får meg til å le bedre enn noen andre gjør.  Du er Tantes helt unike lille skatt og jeg elsker deg til månen og tilbake, og hundre ganger til, Diamond <3

 

 

 

 

 

Birthday Girls trip til Gøteborg

God Fredag, Folkens <3 

Denne uken har jeg vært på en liten to dagers tur til Gøteborg sammen med Mamma, hvor vi tilbringte noen etterlengtete rolige dager i storbyen, på vakre hotel Opera som ligger i sentrum av Gøteborg. Denne turen var bursdagsgaven ifra foreldrene og steforeldrene mine, i år, og jeg kunne ikke ønsket meg noe bedre, for dette var uten tvil det jeg trengte i år.
En tur vekk ifra alt, hvor jeg kunne tilbringe litt kvalitetstid sammen med Mamma på jentetur, spise massevis av god mat, shoppe i timesvis og ikke minst ta meg en (kremt, eller fire) turer til mitt himmelrike på jord; Sephora.
Det finnes ikke et sted som kan koble av «topplokket» og gi meg så stor glede som å gå inn dørene på Sephora. Da går det rett inn i «bobla mi» og der blir jeg i noen timer, vist.
For når du plasserer meg i en butikk som inneholder så mye makeup, hudpleie og beauty stuff som det finnes på Sephora; ja, da kommer jeg ikke til å forlate den før jeg har swatchet, tatt på og studert alt som er å finne. Jeg må jo vite hva som er å finne på markedet og hva som bare MÅ finne sin vei inn i sminke samlingen min. Slik som glitter gelen fra Makeup forever og highlighter fra BECCA…..Bare vent, det kommer Sephora Haul senere, så hold øynene festet.
Mine tror jeg ligger igjen et sted imellom hyllene på Sephora, etter at de spratt ut av skallen min da jeg gikk inn og fikk øye på alt det nye som glitret imot meg ;P

 

Vår første dag i Gøteborg ble tilbringt ute i byens gater og de utallige butikkene som skrekk vårt navn i det vi gikk forbi. For meg så var det bare Sephora som stod i tankene, men jeg endte opp med å finne noen små ting her og der også etterhvert. Etter noen timer ute i det finne været så bestemte vi oss for å besøke vårt stamsted å spise; Hard rock cafe.
Det var så godt og sette seg ned og bare nyte litt god mat, god musikk og legge planen for resten av kvelden, som skulle vise seg til å bestå av vår tradisjon når vi er på hotel tur.
Ansiktmasker og snacks i senga på hotelrommet, foran tven og bare slappe av med vår egne lille spa (kanskje ikke så dumt at jeg drar oss med på Sephora alikevel, hahaha).
Jeg tror dette er min favoritt del av det å dra på tur sammen med Mamma, for det finnes ikke stort som er så avslappende og koselig som å ligge rett ut i hotellsenga med en beroligende kald ansiktsmaske på, godteri ved siden av meg, og Mamma som ler av et eller annet morsomt på tv, eller det faktum at vi ser en liten smule sprø ut med disse hvite maskene i ansiktet.
Det morsomste av det hele var trikk arbeiderne på utsiden av vinduet, som gikk rundt med noe boks lignende greier rundt seg, som de løftet opp og beveget seg med mens de arbeidet.
Det er nok en av de «You had to be there» øyeblikkene, men tro meg, vi lo av det i timesvis og ler fortsatt godt når vi ser bildet av det nå.

 

Etter en god natts søvn, bar det i vei ned for å spise frokost på hotellet, hvor jeg stekte vaffel til oss og spiste så mye eggerøre at det nesten kom ut av ørene mine føltes det ut som. Gode og mette gikk vi ut i finværet, shoppet litt og spiste middag før vi satte snuten hjem igjen til verdens lykkeligste lille snute voff, som ivrig stod å ventet på oss på togstasjonen sammen med Ole.

Det har vært en så utrolig koselig tur. Det finnes virkelig ingenting som en skikkelig jentetur med Mamma.
Tusen tusen takk for en kjempe topp tur fylt med latter og morro, Mamma <3
I love you! <3 

En stor tusen tusen takk til Mamma, Pappa, Ole og BA for den kjempe koselige gaven, som var denne turen.
I am one lucky ducky <3 

 

PS: Til han rocke gutten som det er bilde av over her, som var tøff nok til å stille seg opp midt i gata med forsterker, gitar og mikrofon og spille for gata som om du spilte for Madison square garden.
Du er badass og du gjorde en utrolig bra jobb, uansett hvor mange som gikk forbi deg uten å stoppe opp, så har du en fan her ;)
Hey, du spilte jo Green day jo, so you did good! ;)

Oh, og en ting til folkens; Jeg vet ikke om alle har fått det med seg, men jeg har nå startet en instagram konto. Så hvis dere ønsker et større innblikk inn i min verden, små hauls, og produkter jeg tester ut. Så følg meg gjerne på @heyitsyourcarrie, eller trykk på Instagram knappen i menyen øverst her på bloggen, så kommer dere rett inn på min Instagram <3

Later peeps! <3

I skyggen av et palmetre på det glade sørlandet

For en ukes tid siden pakket jeg bagen, kastet meg i bilen sammen med Mamma og Pesi, og dro i vei på sommerferie til det glade sørlandet, for å tilbringe uka med Onkel Jan.
Med en bunke gamle brente mix cdér ifra cd samlingen ifra 10-15år tilbake, var vi klare for den lange roadtripén som stod fremfor oss, tidlig Mandag morgen.
Snacks = Check. Solbriller på nesa = Check. Sommer hits på full guffe i bilen = Check.  Med andre ord, alt klart for en etterlengtet sommer på Sørlandet.

Når jeg gikk ut av skoledørene for siste gang i år, så sa jeg til alle jeg kjente at når jeg tok sommerferie, så skulle jeg gjøre slik som Freddy Kalas synger om i sangen «Gjøre Ingenting».
Jeg skulle ligge i skyggen av et palmetre, la tiden bare fly av sted og ikke gjøre noen verdens ting annet enn å bare slappe av og være meg selv uten noe annet på skuldrene mine.
Etter noen hektiske måneder med skolearbeid, så skulle jeg ta meg en velfortjent ferie og bare gi litt blaffen i alt annet og nyte solen med et par hundre is i løpet av ferien. Yes, det er ikke sommer uten en fryser full av is, folkens.

 

«Ligger her og tenker høyt, i skyggen av et palmetre. Her lar jeg bare tiden fly avsted. Dagene er lange. Jeg er her, Jeg er fri. Jeg skal bli, og gjøre ingenting.»

 

Selv om min lommebok ikke ga meg muligheten til å dra til en sydhavsøy og ligge under palmetrærne med sand imellom tærene, så satte ikke det stopper for mitt løfte om å få den sommeren jeg hadde satte meg ut på. Nei, så langt nær. For heldigvis for meg, så har jeg en Onkel, som aldri er sen med å dra en spøk for å få meg til å le. Så da jeg ankom huset til Onkel, oppdaget jeg fort at han hadde gjort om min lille sovekrok, til min egen lille karibien. Med Bountey sjokolade og ananas sugerør på puten, samt lysende palmetrær for meg å ligge under, var det vanskelig og holde tilbake latteren når jeg gikk for å legge meg første kvelden. Dette var beviset på at man kan vist få en liten bit av den tropiske sommeren her i Norge også, så lenge man er kreativ nok ;)
Tusen takk, Onkel. Du gjorde virkelig ferien min, haha <3 

Resten av uken feiret vi bursdagen til Onkel (GRATULERER MED DAGEN,ONKEL <3), dro ut på shopping og opp til flere road trips rundt om på det glade sørlandet, med allsang i bilen, is i lomma og bøttevis med latter på lur. Latter ble det uten tvil også da vi en kveld spilte «mouthguard challenge» spillet, og fikk så latterkrampe at både vann og snack sprutet. Dette er noe alle burde prøve, for bedre latterkrampe enn det skal du lete lenge etter gitt ;P
Jeg skaffet meg på denne turen den største slushen jeg noen gang har drukket i hele mitt liv, sovnet nese til snute sammen med en av mine gode venner i pels, kaninen til Onkel.  Og oppdraget at sørlandet er ufattelig glad i garn og strikketøy (med andre ord, jeg kosa meg kan dere tro, jeg som brått har blitt til en bestemor som sitter med strikketøyet på Fredagskvelden, haha).

Det er så godt og være på sørlandet på sommeren. Det er det som virkelig er sommer stemning for meg. Selv om det alltid vil være en liten bit av sørlandet som mangler, nå som Mormor ikke lenger er med oss. Så er det fortsatt alltid en så god følelse av å komme tilbake til mine Sørlands røtter, og den magiske sommer stemningen som bare sørlandet kan gi.
Med de hvite trehusene langs kysten, lukten av fersk fisk og reker ifra fiskebutikken på torget og havets skvulp imot bryggen. Det finnes få ting som kan måle seg med dette, i alle fall i mine øyne.

Det har vært en så ufattelig koselig tur og en uke fylt med så mye latter som jeg uten tvil trengte nå :)
Jeg gleder meg allerede til å dra nedover igjen til palmesus, boller og brus hos Onkel, og ta sørlandet med storm igjen ;)

Tusen tusen takk for en kjempe topp uke, Mamma, Onkel, Pepsi, Bibbi og Henning.
Jeg er uendelig glad i dere alle sammen <3

 

Happy 26; Aloha!

Hei alle sammen :) 

Jeg håper dere alle sammen er ute i solen og koser dere idag, og at det er like vakkert sommer vær hos dere, slik som det idag er utenfor vinduet mitt.
Som noen av dere vet, eller kanskje så her på bloggen, så var det bursdagen min på Fredag, noe som ble feiret igjennom helgen. Bursdagen min ble tilbringt sammen med store deler av min nærmeste familie, hvor vi koset oss i solen, spiste masse kake og spagetti (til min og Amalies store glede).
Jeg kunne ikke bedt om en bedre dag, sammen med dere alle, ikke minst sammen med mine små bestevenner Amalie og Liam. Dere er lyspunktet i en hver dag, og beviser alltid for meg at jeg er så mye mer enn hva jeg gir meg selv kredit for. Tusen takk <3

Den store feiringen startet derimot ikke før på Lørdag, da det ble arrangert hagefest for meg, sammen med den beste gjengen jeg noen gang kan tenke meg. My girls (og Liam da, hihi) <3
Mamma stelte i stand med nydelig grill mat, kaker og snacks, som fikk hele bordet til å synge av glede. Du tror kanskje jeg tuller, men det ble noen allsanger utover kvelden, kan du tro.
Det er tingen med gjengen min, vi har kanskje vokst opp og forandret oss en del ifra de jentene som for 10år siden ble venninner, og et «girl crew» som fylte opp midt siden i lokalavisen med fargerike hårfrisyrer og sukkerspinn smil. Men vi er fortsatt de fire jentene hver gang vi er sammen. Uansett hvor mange år som måtte gå forbi oss, så vil vi alltid kunne synge våre gamle favoritter for full hals, hånd i hånd. Mimre over de øyeblikkene vi farget badekaret rosa, spilte musikk så høyt at vi vekket nabolaget eller danset med flagget til morgentimene snek seg inn igjennom stuevinduet. De gode minnene, de morsomme minnene, og de minnene som gjør oss til den utrolige gjengen vi er.
Jeg er så takknemlig for å ha dere i livet mitt, jenter. Så takknemlig for at nettopp dere tre har holdt ut med meg i ti år; igjennom alle de oppturer, grusomme nedturer og alt annet jeg har dratt dere med på igjennom dette tiåret. Det finnes ikke ord for hvor takknemlig jeg er for å ha dere i livet mitt, og for at nettopp dere er de jeg gikk inn i kapitel 26 sammen med. GO CREW! <3 

Det var så utrolig koselig og sitte ute i hagen, sammen med Mamma, jentene, Amalie og Liam, og ikke tenke på noe annet enn at dette er den beste dagen jeg hadde hatt på lenge.
Etter det stressende kaoset som livet mitt har vært den siste tiden, så var det så godt og bare være Katarina. Uten noen ekstra tanker, bekymringer, krav, eller forventinger. Bare en lang varm sommerdag fylt med koser, latter og all sang.
It doesn´t get better than this <3 

Det har vært en så utrolig helg, som har etterlatt meg tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg har gjort for å fortjene å ha så fantastiske mennesker i livet mitt, som går ut av sin vei for å feire meg og starten på et nytt kapitel i livet mitt.  Tusen tusen takk til dere alle sammen som kom innom i helgen, som sendte meg hilsninger, ringte meg, overrasket meg med gaver og tenkte på meg <3
Det betyr mer for meg, enn jeg tror dere vet <3 

Tusen takk til min ubeskrivelig utrolige Mamma, som i helgen har gjort alt og litt til for at jeg skulle ha den beste bursdagsfeiringen i verden, og for at du for hver dag som går lærer meg hva som virkelig er viktig her i livet; hvor tøff jeg virkelig er, og hva det vil si å være sterk. Jeg er så stolt av å være datteren din <3 

Tusen takk til Mamma, Pappa, Ole og BA for den fantastiske gaven. Jeg teller ned dagene allerede <3 

Tusen takk til min fantastiske søster Ida, som alltid er i mitt hjørne, og som slapp alt for å være sammen med meg på den store dagen <3
Tusen takk til jentene mine, for at dere holder ut med meg, overrasker meg, og fortsatt ser potensialet i meg. Som bestevenn, venninne, drømmer og menneske. I will never be able to thank you enough <3

Tusen takk til mine to tantebarn, som gir mitt liv mening, min hjerne noe nytt å jobbe meg og mitt hjerte enda større, for å kunne romme all den kjærligheten jeg har for dere.
A og L, Thank you for loving me <3 

Sist men ikke minst, Mine kjære lesere; Tusen takk til dere.  For at dere fortsatt har troen på meg, på mine drømmer og ordene som fyller opp disse digitale sidene.
Det har vært noen harde slag og noen sider som aldri har truffet bloggen, men dere har stått ved min side og fortsetter å titte innom for å lese siste nytt.
Det betyr så ubeskrivelig mye for meg, tusen takk <3 

 

Let´s go, 26!

 

 

 

26 Ting jeg har lært på 26år

Happy birthday to me!!! <3

Yes, i dag er dagen kommet. Dagen hvor jeg fyller 26år; og i den anledning har jeg bestemt meg for å dele 26 ting jeg har lært så langt i livet, når jeg nå går inn i kapittel 26 av historieboken min.
Her deler jeg alt ifra hva man ikke burde gjøre hos frisøren, til hvordan takle et angstanfall. Så man kan vel si at jeg har pådratt meg kunnskaper i et vidt spekter igjennom livet så langt, i alle fall.
Så spenn dere fast, og bli med på reisen inn i hva jeg har lært innen 26års dagen min ;)

 

  1. Jeg kan bare være meg selv.
    Dette er noe som har tatt meg en god stund å forstå og akseptere. Uansett hva livet måtte bringe, hvem kommentarer som lurer rundt et hjørne eller hvem som måtte komme inn og ut av mitt liv. Så kan jeg ikke gjøre annet enn å bare være meg selv. På godt. På vondt, og alt som måtte finnes imellom. I løpet av mine nå 26år så har jeg forsøkt å være noen andre enn den jeg virkelig er, så mange ganger. Forskjellige stiler, sminke, forskjellige hårfrisyrer, hårfarger, venner. Men det er ikke før jeg begynte å gi slipp på tanken om å skulle være som alle andre, at jeg virkelig fant den jeg er skapt for å være, nemlig meg selv. Min store fargerike personlighet, boyband elskende, drag queen attitude, glitter elskende, guttejente, Carrie Bradshaw wannabe, selv. Jeg har kanskje mine feil, mine 20 kilo for mye og mine indre demoner som jeg gjerne skulle ha kasta i sjøen flere ganger enn jeg tror jeg kan forklare med ord. Men alle de små tingene, store tingene og morsomme tingene er de som gjør meg til meg. Det tok meg kanskje noen år og forstå at nettopp det å være meg selv, 100% hele tiden, det er mer enn bra nok. Men uten disse årene med dårlig selvtillit, skam, usikkerheter og omverdens kommentarer, hadde jeg aldri satt så pris på å kunne være den jenta jeg alltid var ment for å være. Jeg hadde nok heller aldri vokst meg til å bli den vennen som alle kommer til for en ærlig og ufiltrert mening. For ”lets face it”, den jenta som var kasteball for omverden, hun var stille, sjenert og redd for å ha en mening, men med god hjelp ifra både fiender, venner og familie har jeg dannet tykk hud, og funnet frem til jenta som uten tvil slekter på de sterke og meningsfulle kvinnene i sin familie. Jeg kunne ikke vært mer stolt av å være min mors datter eller mine bestemødres barnebarn om jeg hadde forsøkt en gang. Because of them, I am strong.

 

  1. Aldri hør på de som forteller deg at du ikke kan.
    Dette er noe som gjør at verden min stopper opp, da jeg forsøker å forestille meg livet jeg hadde hatt nå, hvis jeg hadde hørt på alle de forskjellige menneskene som igjennom mitt liv har fortalt meg at jeg ikke kan gjøre ting.
    Forstå meg rett, noen ting kan jo være greit å høre på da det gjelder å ikke gjøre noe, slik som å ikke hoppe ifra en bru for eksempel, ikke skade noen, eller leke midt i gata når det kommer en bil, altså sikkerhets messige ting. De tingene jeg tenker på, kan være alt ifra at de forteller deg at du ikke kan drømme, ikke kan skape noe, redde verden, tenke selvstendig, ha på deg det du ønsker, være den du er. For det finnes de mennesker der ute, enten om det er i din familie, vennegjeng, skolesystem, arbeidsgivere, folk på gaten eller hvem det måtte være, som ønsker å dømme eller fortelle deg at du ikke kan gjøre noe. Hvis de siste 20 something årene har lært meg noe, så er det at ofte så er dette mennesker som selv ikke har fått det til. Som har latt seg selv høre på de som fortalte de at de ikke kunne. Eller som rett og slett er misunnelig på at du ønsker å kjempe, drømme og være den du er skapt for å være. Er det rettferdig? No way. Men det er dessverre slik verden ofte er, og det er ikke stort å gjøre med det. Så kjære deg som leser dette blogginnlegget; aldri la omverden fortelle deg hva du har rett til å drømme, skape eller være. Ikke la de få lov til å sette grenser for ditt liv, din kreativitet eller ditt potensialet.
    For når jeg tenker på hvor jeg hadde vært hadde jeg hørt på alle de ti talls menneskene som har forsøkt å sette meg på feil kurs, så hadde jeg ikke vært her jeg er i dag. For den saks skyld så hadde jeg nok ikke hatt noe liv å leve i det hele tatt, for mine drømmer er det som får meg opp av sengen hver eneste dag. Det er de som dytter meg videre når jeg ikke vet hvor jeg skal gå, og er grunnmuren i den personen jeg er. Jeg er ikke der jeg ønsker å være helt enda, men jeg har oppnådd så mye mer enn hva de sa jeg kunne, enn de ønsket at jeg skulle tro var mulig for meg. Og hadde jeg hørt på de alle, så hadde jeg aldri vært den Katarina som står med hodet høyt og gir dem fingeren nå.

 

  1. Ikke la hvordan andre er mot deg, påvirke hvordan du er imot dem.
    Det sies at når du har en fortid som mobbeoffer, står du ved et veiskille. Et veiskille hvor den ene veien viser deg imot en fremtid som mobber. Hvor du lever et liv hvor du oppfører deg mot andre slik andre oppførte seg mot deg. I en ”eye for an eye” lignende innstilling. Mens den andre veien vil gjøre at du blir den som står rakrygget og kjemper for de som nå står i fotstegene du gjorde. Om dette er slik realiteten er, er jeg ikke sikker på. Men i min erfaring så vil jeg si at dette i mange tilfeller stemmer ganske så bra. Selv så valgte jeg og ta den siste veien jeg nevnte her, da jeg aldri kunne se for meg å behandle noen slik jeg har blitt igjennom så mange år. Men når det er sagt, så kan jeg se hvordan de som velger den første veien, kan gjøre det. For nettopp det å bli mobbet, det leker med hodet ditt og psyken din på måter som jeg tror du aldri helt vil forstå, før du står i den situasjonen selv og opplever det på egen hud og psyke. Selv så har denne måten å behandle mennesker på, aldri vært noe som har ligget i min natur, eller i min tankegang. Nettopp fordi det jeg tok ut av min mobbefortid er at jeg aldri vil at noen skal noen gang føle det slik som jeg gjorde. Det fortjener ingen.

 

  1. Vær stolt av din identitet, av den du er. Ditt navn, hvor du kommer fra, dine gener og dine særpreg.
    Jeg kommer ifra en familie ifra min mors side, som er hva man kan kalle familie med stor F. For Olsen familien er en med et rykte på seg som en tettknyttet gjeng, som står sammen i kampen, som slipper alt for hverandre og som er tøffe helt ned i hjerteroten. Jeg har alltid vært stolt av å bære navnet Olsen, noe jeg igjennom hele mitt liv har blitt påminnet om hva betyr. Det betyr at jeg aldri vil stå alene. Aldri vil gi slipp uansett hva kampen måtte være, og at jeg alltid har et støttesystem som vil ha troen på hvem jeg er, hva jeg står for og drømmene i mitt liv.Jeg er så stolt av å være en storby jente ifra hovedstaden, som er oppvokst i betong jungelen. Men samtidig så er jeg ubetvilsomt stolt av mine sørlands røtter som bringer meg til sjøen, samt mine Østerdals røtter som bringer meg i et med naturen og gir meg mitt landlige særpreg. Det er kanskje nettopp røttene mine, som gjør meg til den jenta jeg er. Jenta du aldri helt vet hva vil si eller hva hun vil gjøre. Men som du alltid kan stole på til å fortelle deg akkurat hvor skapet skal stå.

 

  1. Aldri klipp luggen din selv.
    Etter mange feil ved å klippe lugg på meg selv, har jeg endelig innsett at dette er nok en jobb jeg burde etterlate til de profesjonelle.

 

  1. Le masse.
    Det sies at latter forlenger livet. Vel, det gjenstår å se, men det gjør i alle fall livet så mye mer verdt å leve.

 

  1. Stol på magefølelsen (instinktet) din.
    Det finnes ingenting som kommer til å fortelle deg sannheten om noen eller noe, slik magefølelsen din vil. Så hør på den, ALLTID!

 

  1. Det finnes få ting som kan måle seg opp med en skikkelig Roadtrip sammen med venninnene. Spesielt på varme sommerdager med isen i den ene hånden og kameraet i den andre. I love you, girls <3

 

  1. Når du har drukket alkohol, pass på å drikke minst et stort glass med vann før du legger deg. Trust me, this works wonders, uansett om det var et par vinglass eller en halv vodkaflaske.

 

  1. Aldri gå ifra noen sint. Du vet aldri når det kan være for sent å unnskylde for ordene du ikke mente. En dag, så kan det hende du aldri ser de igjen.

 

  1. ALLTID ta masse bilder. Minner er alltid verdt å ta vare på, og bilder vil hjelpe til med å holde alle de gode minnene i livet så lenge som mulig. Ikke minst så vil de gi deg noe å le av senere.

 

  1. Jobb hardt og gi alt du har. Man kan komme langt med talent, men uten hardt arbeid så er suksess verken enkelt å oppnå, eller verdt det.
    Så gi alt du har, så skal du se hvor mye du får tilbake ;)

 

  1. Aldri si noe om noen andre, som du ikke kunne sagt til de ”face to face”.
    Ærlighet varer uten tvil lengst, men alltid pass på å ikke si noe høyt, som du ikke kunne sagt til den det gjelder hvis de skulle konfrontert deg eller du står ansikt til ansikt med de.

 

  1. Aldri bleik håret ditt hjemme, med 3-4 pakker med bleikningsmiddel på en dag. Bare fordi du tenkte det var en god ide og farge håret sort for noen måneder siden, betyr ikke at du trenger å brenne av deg håret i et desperat forsøk og få det tilbake til blondt igjen.

 

  1. Selv om du tar med deg 20 bilder av en kjendis inn i frisørstolen, bør ikke det si at du kommer til å se ut som henne når du forlater salongen.

 

  1. ”What doesn´t kill you, makes you stronger”.
    Dette er ordtaket som Mamma lærte meg, ifra jeg var liten. At uansett hva som måtte skje, hvor ille ting ble eller hva som ble visket om meg bak veggene på skolen; hvis ikke det tok livet av meg, så ville det bare gjøre meg sterkere.
    Ta alt det som så lett kunne knekke deg, samle det sammen og la det bygge opp en sterkere versjon av deg selv. Kjemp hardt og aldri la de få se deg knekke.

 

  1. Ingen maskara vil få deg til å få vipper som hun i reklamen på tv. Det er en illusjon av photoshop, redigering og løsvipper. Sorry about it!

 

  1. Ikke alle trenger å like deg.
    Bare fordi du ønsker at alle skal like deg, så trenger du ikke å kjempe så hardt og forandre deg for at enkelte mennesker skal like deg. Etter som jeg har blitt eldre så har jeg innsett at jeg er meg selv; liker du det? Supert! Like du det ikke? Det er helt greit, for jeg liker den jeg og det finnes heldigvis flere andre der ute som vil ha meg i livet sitt.

 

  1. Ikke vær redd for å ”drite deg ut”. Ikke ta deg selv, eller alt annet så seriøst hele tiden. Gi slipp og vær deg selv, vær klovnen i gjengen og gledessprederen til de rundt deg. Tro meg, du vil finne ut at livet er utrolig mye mer morsomt, hvis du ikke tar deg selv så høytidelig hele tiden ;P

 

  1. Når angstanfall, panikk eller OCD anfall kommer, så pust.
    Det høres kanskje dumt ut og det er det siste jeg har lyst til å høre når det skjer. Men det ligger noe i nettopp det, å bare ta et godt pust ned i magen når hodet koker over.
    Mamma har lært meg det, og minner meg alltid på å puste meg igjennom det vanskelige i livet. Det høres kanskje enkelt ut, men når du står i det, så kan nettopp det å puste være det vanskeligste av alt, men det hjelper.

 

  1. Du må redde deg selv, før du kan redde andre. Slik som sikkerhets instruksene på fly sier, med å sette på oksygen masken på deg selv, før du hjelper andre, vil denne instruksen også fungere som metafor i hverdagen.
    For du kan ikke redde hele verden og ta vare på alle andre rundt deg, før du tar riktig godt vare på deg selv og selv står sterkt nok til å hjelpe de rundt deg. For uten ”oksygen”, så har du ikke kapasitet til å hjelpe noen andre og det vil til slutt ende opp med å ta livet av deg hvis du prøver. Dette er noe som har vært vanskelig for meg å lære, da jeg er den type person som setter meg selv på sidelinjen for å hjelpe alle jeg er glad i. Men det er sant det de sier at du må sette deg selv litt i førersetet og få deg selv på bena, før du hjelper de du er glad i. Tro meg, du vil kunne gjøre en mye bedre jobb med å hjelpe noen, når du selv føler deg sterk og oppegående. Med en klar tankegang ;)

 

  1. Skriv ned alle dine tanker, følelser og meninger.
    En dag kan det hende noen vil trenge å høre/lese det.

 

  1. Du trenger ikke å se ut som kvinnene på forsiden av motemagasinene for å være vakker. Kall det klishe`, men alle er vakre på sin helt unike måte, og det finnes ikke en sjans for at du kommer til å se ut som de kvinnene på forsiden av Vouge eller Cosmopolitan, når du ser deg selv i speilet. Ikke fordi du ikke er like pen, eller kan ha like kule klær og fresh sminke slik som de har. Men nettopp fordi disse bildene er behandlet og photoshopet inn i et annet univers. Det er dyttet opp, pushet inn, dratt, sminket, limt på. Ja gudene vet hva det ikke er gjort, for å danne det ”perfekte” kvinnelige ideal, som vi alle ønsker, men som rett og slett ikke er verken sunt eller logisk og oppnå.  Trust me, you are beautiful <3

 

  1. Et hjem uten en hund, er bare et hus. Uten mine pelskledde boffe venner, så hadde livet mitt vært utrolig kjedelig. Det å ha en hund i livet, er noe som har vært så utrolig godt for meg, og jeg er så takknemlig for at jeg i store deler av livet mitt har hatt hunder i huset. En hund kan være din reddende engel. Din bestevenn. Og hvem ønsker vel ikke å møte en som blir helt fra seg av lykke hver gang du kommer hjem, uansett om du har vært borte en uke, eller bare en tur i butikken?! <3

 

  1. Ikke alle vennskap er ment til å vare livet ut. Uansett hva som måtte komme imellom vennskapet, eller hvem utfordringer som vil stå for dør. Så vil venner komme og gå inn og ut av livet ditt.
    Noen av de for en periode, andre for noen år. Men også de få, som vil forbli med deg igjennom alle dine oppturer og nedturer livet ut. Uansett hvem type venner som måtte være i livet ditt, så vil de alle lære deg noe, gi deg minner for livet, og være med på å forme deg til den du er ment til å være. Det vil kanskje ikke alltid være like enkelt og forstå hvorfor vennskapet tok slutt, hva som gjorde at dere drev vekk ifra hverandre, eller hvorfor nettopp det mennesket kom inn i ditt liv når hun/han gjorde.
    Det vil gjøre vondt når de dukker opp igjen, eller når du tenker tilbake på den tiden som en gang var, men du vil alltid kunne tenke tilbake på at den vennen lærte deg noe helt spesielt. Om så bare at du vil kunne overleve å miste noen som betydde så mye for deg.

 

  1. Tilbring bursdagen din med de som gjør deg glad, og som vil ønske deg alt godt inn i det neste året av livet ditt. Uten de, så ville du ikke hatt stort å feire.