Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

The start of something new


Tro meg, jeg er den første til å innrømme at jeg synes hele denne «New year, new me» greia er helt på trynet. Ikke for at et nytt år, ikke er en fantastisk ny start, på et nytt kapittel. Men tanken om at bare fordi datoen på telefonen din endrer seg, så forvandles du magisk om til et helt nytt menneske, med ingen av problemene ifra året før i sikte. Virker en smule urealistisk i lengden. For dessverre er det ikke så enkelt å flykte vekk ifra alt det som har vært med på å bygge oss opp i kapitlene før 2019. MEN, når det er sagt, så er Januar en perfekt start for å sette seg ned å finne ut av hva man ønsker for året som ligger foran oss. Hvem du ønsker å være, hva du ønsker å oppnå, og ikke minst hvem du ønsker å dele året med. Januar har så langt for meg, bydd på mange tanker rundt nettopp dette. For etter et 2018 som føltes ut som om det forsøkte å banke vettet inn i meg, så har jeg innsett at det må noen endringer til i 2019. For nå er det tid for meg å sette meg selv i førersetet, og finne ut av hvem jeg er som 27/28åring. Hvem er egentlig den Katarina jeg ser i speilet hver dag? Hva ønsker hun for fremtiden? Hva trenger jeg?, Hvor skal jeg gå videre?.


Så i ekte «Katta fashion», gjorde jeg den eneste tingen jeg vet om, for å gi meg selv den kickstarten jeg trengte for å starte 2019 med blanke ark. Noen av dere vet kanskje at en av de «små» tingene som har plaget meg i min kamp med angst, er at den ofte har satt et hinder for min eventyrlystne side. Spesielt da det kommer til å farge håret, som er noe jeg alltid har elsket. For den forvandlingen som kan skje i løpet av bare noen få minutter, ved å farge håret eller klippe seg, det er som et adrenalin kick, som gir meg følelsen av å være meg selv, uten filter. Uten hinder. For i det øyeblikket så kan jeg være hvem som helst. Forvandle meg selv til nettopp det jeg ser for meg på innsiden av hodet mitt, da jeg tenker på meg selv, og hvem jeg ønsker å være, ved hjelp av en boks med hårfarge, eller saksen ifra skuffen. Så i et forsøk på å finne tilbake til den versjonen av meg selv som ga litt mer faen, så satte jeg meg på bussen, plukket opp en hårfarge jeg synes så fin ut, og dro hjem igjen for å farge håret etterpå. Jeg skal innrømme at jeg kanskje tenkte på om hvordan dette ville bli med ettervekst, da min naturlige blonde sveis begynner å titte innom, men bestemte meg like fort for å blåse i det og ta meg av det, når den tiden kommer. For da jeg var rundt 13år farget jeg håret mitt sort for aller første gang, og jeg kommer aldri til å glemme den følelsen. Følelsen av å bare gå inn på H&M, plukke opp den billigste sorte hårfargen de hadde, og dra hjem å kline den i hele det rotete topplokket jeg hadde på tiden, samme dagen. For så å la Mamma klippe lugg på meg rett før jeg skulle ta klassebildet. Yes, kan tro jeg følte meg som er rocke stjerne når jeg dro på skolen innført min hvite skjorte med brettet opp ermer, og rosa «dog tag» smykke, som sikkert gjorde fotografen blind på halvparten av bildene, fordi den reflekterte i solen. Greit, jeg skal innrømme at jeg kanskje ser hvorfor jeg ikke var en av de «kule kidsa», men det er øyeblikk som dette, som virkelig får meg til å savne den siden av meg. For saken var, jeg brydde meg svært lite om hva andre mente om at jeg hadde kull svart hår og var like hvit i huden som skummet melk, for jeg skulle være rockestjerne jeg. I mitt hode var jeg en krysning av Avril Lavigne, P!NK og Ashlee Simpson, og det var INGEN som skulle få ta det vekk ifra meg. Helt til jeg bestemte meg for at jeg skulle være en blond rockestjerne og endte opp med å se ut som en gul kanarifugl. Men det, det er en historie for et annet blogginnlegg.


Tro meg, det er kanskje ikke alt ifra den perioden av min stil, jeg er like stolt av, da jeg ser tilbake på det. Men jeg er stolt av at jeg turte å bare gi litt faen, selv om skolegården på den tiden føltes ut som et levende minefelt for meg. Så i et evig forsøk på å finne tilbake til den 13 år gamle jenta som plukket opp den H&M fargen, og kanskje til å med gjøre henne litt stolt av den kvinnen hun har vokst seg til å bli (Ikke helt rockestjerne enda, but still working on it), så satte jeg meg i Mamma’s «frisør stol» og lot henne forvandle meg til en Plum-ette, og klippe av meg minst 5cm av håret mitt. Yes, We kicked it old school. For selv om det denne gangen ikke ble en awesome rett-lugg som fikk meg til å se ut som en puddel, med mitt fluffy hår. Så ble det helt klart en forandring, jeg virkelig trengte. For i min verden, så finnes det ingenting som kan forvandle historien like bra som en ny frisyre ;)

Ord kan ikke beskrive hvor forelsket jeg er i denne nye hårfargen, og hvor glad jeg er for at jeg tok sjansen på at dette kom til å funke (Skal innrømme at det var Mamma som ga meg et lite spark i rumpa her gitt, hihi. Tusen takk, Mamma). Men tro det eller ei, så tror jeg at jeg kommer til å holde på denne fargen en god stund, før solen begynner å skinne igjen. For da må jeg nok bare finne tilbake de lyse røttene mine gitt. Men inntil da, er det stor sjanse for at Violet is the way ;)


Det stemmer kanskje det de sier, at noen ganger så må du finne tilbake til dine røtter, før du kan gå videre. Kanskje det er nettopp her jeg skal starte mitt 2019, ved å se tilbake på alle de øyeblikkene som har gjort meg til den jeg er i dag, og hvordan de alle kan være med på å skrive historien som vil fylle dette året. Jeg har noen morsomme planer i siktet i år, og gleder meg mer enn noen gang til å ta dere alle sammen med på reisen. Med en ny pc, en ny sveis og et åpent sinn, er jeg klar for å skrive historier sammen med dere i år. Kanskje vi kan ta frem noen gamle røverhistorier på veien også, slik som dette tenårings hår-eventyret. For tro meg, det finnes flere der de kommer fra. Hvis dere har lyst til å høre mer om mine hårfarge historier, eller bare har lyst til å høre flere av mine eventyr, let me know! ;)

2019 kommer til å bringe litt endringer til flere ting enn bare håret mitt, så gjør dere klare for en spennende reise, Peeps!<3


All my love

Carrie ♥






2018

Det er vanskelig å vite hvor jeg skal begynne, på dette brevet til året som nå har kommet til sin slutt. 2018. Et år som på så mange måter har testet meg, utfordret meg og har gitt meg kamper å kjempe, som på ingen måte har vært enkle å finne løsningen på. Det å si at det har vært et vanskelig år, føles nesten feil ut, når ordene forlater munnen min. For 2018, har vært et år hvor jeg har måttet se meg selv i speilet, og ikke alltid likt det som stirret tilbake på meg. Det har vært et år, hvor jeg på så mange måter har vært i hva som føles ut som en konstant krangel med verden, og har måtte gitt alt jeg har, for å finne frem til den sterke jenta som lever på innsiden av brystkassen min. For 2018, kunne fort ha blitt til noe så annerledes enn det året jeg fikk. Så for det, sitter jeg nå igjen med kun takknemlighet i mitt hjerte, istedet for bitterhet. For er det en ting, som 2018 virkelig banket inn i sjelen av den jeg er jeg. Så er det at ingenting er lovet i denne verden. Ingenting er garantert. Du er ikke lovet en dag i morgen, den neste timen, eller mer tid om en måned. Du er ikke garantert en enkel historie, at et minne vil forbli med deg for alltid, eller at alle de du en gang kalte din familie, vil være ved din side igjennom alle kapitler av historien. Den «en i en million» sjansen kan brått være deg. Du kan bli en del av en statistik , du aldri trodde du skulle ende opp i, og kan møte en vegg, uten noen forvarsel ifra noen andre en magefølelsen din. 2018 har tvunget meg til å se på forholdene i livet mitt, igjennom et forstørrelses glass, og har fått meg til å innse at kanskje ikke alt er fult så «ordnet opp i», som jeg en gang trodde at det var. Noe som har fått meg til å innse at jeg trengte å finne ut av hvem jeg er, hvis jeg ser bort ifra utsidens perspektiv på hvem jeg er. Hva jeg burde gjøre, eller hva jeg vil klare. For hvem er jeg egentlig, hvis jeg hvisker vekk alt det som er tegnet av andre enn meg selv?.

Når jeg ser tilbake på 2018, kommer det flere ting til minne. Noen av de beste stunder jeg kan tenke meg. Øyeblikk fylt med så mye glede, latter og sang, som har fått meg til å føle meg mer i live enn hva noen ord vil kunne klare å forklare. På den andre siden av spekteret, finnes det minner som gjenoppstår som flashbacks, av stunder hvor jeg fryktet for livet mitt. Øyeblikk hvor jeg fryktet mitt eget hode, og tårefylte nyheter, som jeg vet vil prege året som nå står foran meg. Det har vært en storm. En storm av et år, som ikke kan beskrives på noen annen måte enn utfordrende. Vent. Kanskje det bedre kan forklares, som lærerikt. For i midten av alt kaoset og den endeløse vinden som har suset rundt ørene mine, dette året. Så har jeg lært så ufattelig mye, i løpet av dette kapitlet av livet mitt. For 2018, har lært meg så mye om hvem jeg er som person. Hva jeg er bygget opp av, og ikke minst om hva jeg kan få til, hvis jeg bare setter hodet mitt til det. Jeg har lært dyrebare lekser om omverden rundt meg, om menneskene som tar sin plass i min historie, og ikke minst en stor del, om de som vil forbli i kapittel 2018. 2018 har lært meg mer enn noe annet år, at verden virkelig kan slå deg ned i søla, for så å le av deg, da du forsøker å komme deg opp igjen. Men, det har også lært meg at jeg er den type jente som tørker av meg søla og forteller verden at den slår som en pyse. Kan vel kanskje si at 2018 virkelig har lært meg, at jeg har arvet mer av Mamma sin tøffe innstilling, enn jeg gir meg selv noen form for kredit for. Tenk, kanskje det bor en tøffing i meg, after all, dere?!.




2018 har vært mildt sagt fylt opp til toppen med noen utrolige minner. Jeg skal vel innrømme at er det et minne som skiller seg ut ifra alle de andre dette året, for meg. Så er det at 2018 var året hvor jeg ENDELIG fikk se Demi Lovato live. For alle de av dere som kjenner meg, eller har fulgt bloggen min siden begynnelsen, vet nettopp hva Demi betyr for meg og min historie. Så da jeg i år fikk muligheten til å stå i et fullsatt Oslo Spektrum. Arenaen som jeg siden jeg var liten jente, har kalt mitt andre hjem. Sammen med tusenvis av fans, med historier på ermet sitt slik som meg, Mamma og ikke minst. DAMA SELV! Var jeg mildt sagt, en smule gira. Så gira at det nå virker til at ord rett og slett feiler meg. Det finnes få minner, som kan måles med det å stå med tårevåte kinn, og synge ut ordene til «Warrior» av full hals, sammen med Demi og alle de norske Lovatics, som stod ved min side. Skulder til skulder, holdt vi rundt hverandre og lovet salen at vi aldri skulle gi opp. Jeg tror ingen viste nettopp hvor mye jeg trengte den kvelden, annet enn Mamma. Den kvelden ga meg tilbake gløden, til å kjempe. Til å jobbe hardere enn jeg noen gang har gjort før, og beviset en gang for alle, at drømmere…We are the ones that make it happen, baby! ;)



Dette var året hvor jeg tok steget tilbake til min gamle fotspor, og fant ut at det fortsatt ligger mer historie i skolegårdene ifra min fortid, enn hva jeg føler meg klar for å skrive om, helt enda. Dette var året hvor jeg virkelig fant ut at familie, det er et ord som beskriver dine beskyttere. Dine støttespillere. Din «Jumpsuit», if you will (Yes, Bare Ida vil forstå denne referansen her, tror jeg. Men det passer jo godt egentlig). Uavhengig av blodsbånd, relasjoner eller alder, er familie den du skaper for deg selv. Den gjengen med støttespillere som vil stå ved din side, og skrike høyest når du treffer mål. Det er de som slipper alt, for å være din hånd å holde i, og som kan få deg til å glemme verden, når resten av skyggene begynner å snike seg innpå. 2018, lærte meg mye om hvem min er, og nettopp hvor ufattelig heldig jeg er, som har en gjeng med så fantastiske mennesker i livet mitt. Som alltid, vil «dekke meg», når jeg trenger det som mest. To my loves, you know who you are. Thank you! <3



Dette var året for spennende nye jobb muligheter, året for å finne tilbake til mine gamle hårrøtter, og året hvor jeg rett og slett fant ut at jeg kan være Hayley Williams, en dag i året. På Halloween. Dette var året hvor jeg fant ut at rosa hår, fortsatt er min største svakhet, at «stille Katarina», slettes ikke er så stille lenger, og at jeg er tøffere enn jenta jeg ser i speilet hver dag, når jeg føler for det. Dette er året hvor jeg fikk ta med meg Amalie tilbake i mine gamle ungdomsskole, og fikk introdusert henne til en person som har betydd så ufattelig mye for meg i årene som har gått siden jeg for første gang satt foten i den skolegården (Wow, denne dagen er et minne, som jeg vet vil forbli med meg for alltid). Dette er året hvor jeg og Amalie farget håret hennes rosa (i alle fall forsøkte), året hvor jeg lærte meg navnet på alle my little pony’s, og jeg lærte Liam hvordan man headbanger som en vaskeekte rocker. Dette var året hvor Amalie fant ut at Tantes historie trenger en prins, at Halloween er det beste i verden, og at sammen kan vi ha allsang i bilen, til Ida og Liam river av seg håret.

2018 var året for noen utrolige konsert opplevelser som virket til å komme som pærler på en snor igjennom året. Ifra Demi, til Niall Horan, Harry Styles, 5 Seconds of Summer, Julia Michaels, The Vamps, til festkveld i kulden med tusenvis av glade rockere på Tons of rock festival i Halden. Var dette et konsert år, som på ingen måter skuffet et musikkglad hjerte. For det er ingen tvil om at konsert kvelder som disse har bringt mye latter igjennom året. Ifra plekter fanging på konsert med The Vamps, fangirling på Demi konsert, og latterkrampe over ugle allsang på 5SOS, så kan man mildt sagt si at dette har blitt noen utrolig morsomme minner i minneboken for året. OOoooOOOooooo (bare Mamma og Ida vil forstå denne, haha).





Dette var året hvor jeg fikk min første store sponseravtale. Året hvor jeg var så heldig at jeg fikk muligheten til å bli «havfrue ambassadør» for Evig Lykke, og holdt min aller første konkurranse på Instagram (Wow, føler meg nesten som en skikkelig influencer jeg nå, dere). Dette var året hvor vi feiret 20års jubileumet til serien som endret livet mitt, Sex & the city. Året hvor 5 Seconds of summer slo meg mildt sagt ned i tenårings skosålene med «Youngblood», og jeg gjennoppdaget Twenty one pilots. Big time! (Tusen takk IDA!). Dette var året hvor jeg innså at «gamle flammer» kalles flammer for en grunn, fordi de er skapt for å slukkes en gang. Året hvor jeg stekte min aller første kromkake, kjøpte min første crop top (where my plus size girls at), og året jeg innså at hva en jente virkelig trenger, er en bestevenn (både en med og en uten pels). Dette var året hvor jeg fikk overraske bestevenninnen min med en ekte hjemmesnekret 10års jubileums gave, som virkelig forteller historien om to sprøe jenter, som fant hverandre da de trengte det som mest. Året hvor jeg pakket opp bagen og lot alle beskymringer bli igjen hjemme, da jeg og Mamma tok den årlige bursdagsturen til Gøteborg. Året hvor jeg fant ut at Rihanna kan sminke bedre enn musikk (I know, I know. Men har dere prøvd highlighten hennes? girl.). Samt oppdaget en lang liste med nye produkter, som alle har fått en fast plass på badet, i sminkeskapet og i hjertet mitt. Dette var året hvor Backstreet boys reddet hele 2018 med «Don’t go breaking my heart», jeg lærte at man aldri burde si «skal bare» før man gjør noe, og at det finnes få ting som er morsommere enn Onkel Jan på snapchat.

Dette var året hvor jeg fant ut at den eneste du noen gang trenger å høre på, er magefølelsen din, og at det eneste du kan gjøre når ting blir tøft, er å vise at du er tøffere. Dette var året hvor jeg tror omverden har gitt meg mer grå hår enn jeg har hårstrå på hodet, og hvor jeg innså nettopp hva det betyr å hente tålmodighet ifra innerst inne i sjela. For er det en ting som jeg virkelig har funnet iløpet av året 2018, så er det tålmodighet. Tro meg, alle de som har hørt historiene mine i løpet av året, vil uten tvil forstå hva jeg mener.




2018, du har virkelig vært noe helt for deg selv. Du har gjort ditt ypperste for å forsøke å vippe meg av pinnen. For å holde meg på benken, og sette meg ut, med alle de utfordringene du har sendt min vei. Tusen takk. For uten ditt innspill til historien min, så hadde jeg aldri funnet tilbake styrken, takknemligheten og ydmykheten som jeg i dag sitter igjen med, nå som ditt kapittel avsluttes. Du har åpnet opp øynene mine til hva som virkelig betyr noe, hvem som holder ekstra penner til historien min, og hvem som aldri ønsket noe annet enn en overskrift. Tusen takk for at du lærte meg å være takknemlig for det jeg har i livet mitt, for alle de øyeblikkene av glede du har bringt meg, og ikke minst for alle de dagene hvor du har fått meg til å ville rive ut hvert eneste hårstrå jeg har på hodet. Uten de, så hadde jeg aldri funnet ut av hvor jeg skal gå videre. Det har vært et unikt år, for å si det mildt. Men nå føler jeg meg klarere enn noen gang, til å starte igjen med ny pen, ny pc, og nye tegne ark i morgen. Klar for å se hva 2019 har i vente for meg, og kapittel 28. Tusen takk 2018, du virkelig ga meg bank i år, men vet du hva? Du virkelig slår som en pyse! HA! ;P




Før jeg trekker kosegenseren over hodet, setter på noe sprøtt på tv, og kryper inn i mitt lille hi (yes, kosekveld hos meg i dag dere). Så ønsker jeg å benytte sjansen til å sende ut verdens største tusen takk til alle dere som har lest bloggen min og har vært med på reisen i 2018. Om dere var her ifra begynnelsen, eller hoppet på et sted «along the way», så er jeg evig takknemlig for at dere har gitt meg en sjanse. For at dere er med meg på å skrive en historie, som jeg håper vil endre verden en dag. Jeg er kanskje «bare» en jente, men jeg er en jente som ønsker for verden. Som ønsker å hjelpe, og som ønsker å være forandringen hun ønsker å se i verden. 2019, vil bringe mange flere minner til denne historien, og jeg håper med alt jeg er, at vi sammen kan finne en måte å skape noe helt unikt, ut av drømmer, styrke og en liten krype pixie dust. Det er så mange drømmer som blomstrer på innsiden av hjertet mitt, som jeg gleder meg til å sette til live i 2019, og dele med dere alle sammen. Get ready, Peeps! <3

Team YourCarrie. Det finnes ikke ord for å forklare den takknemligheten jeg føler ovenfor dere. Tusen takk for at dere har plukket meg opp ifra bakken, børstet av skuldrene mine og har hjulpet meg med å skape magi her på bloggen i år. Denne reisen ville ikke vært det samme uten dere, og jeg gleder meg mer enn ord kan forklare, til å se hvor 2019 vil ta oss. Dere er magien som fyller drømmene mine, og styrken som holder meg på veien, tusen takk! <3

Tusen takk til alle dere som har hatt troen på meg, som har støttet meg, og som har gitt meg noe å bevise, i år. Jeg er så takknemlig for dere alle sammen, og gleder meg til å skape nye drømmer i året som kommer <3

Tusen takk for et utrolig 2018, alle sammen <3
Jeg håper dere får en fantastisk feiring, og ønsker dere alle sammen et riktig godt nytt år, fylt med minner, historier og latter. 2019, what’s good?.

Pass godt på dere selv ikveld, and stay safe out there, friends!

TUSEN TAKK FOR ET UTROLIG ÅR, TEAM <3

I love you all, SO much <3 



All my love

CARRIE ♥








Home For Christmas



God førjulstid, alle sammen <3 


Hvordan går det med juleforberedelsene deres, folkens? Begynner dere å bli klare for den store juledagen? :) 
Selv, så skal jeg innrømme, at her på min kant så har det gått i et tempo som ikke kan måles på noen annen linje enn med en formel-1 bil på banen. Med andre ord; full fres!. For når jeg ikke har vært på jobb, så har jeg løpt rundt meg selv i et evig kaos for å forsøkte å huske alle juletradisjoner, gaver jeg planlagte å kjøpe i Oktober, og ikke minst alle de små detaljer som er med på å gjøre julestemning i hus og hytte. Ok, kanskje ikke så mye hytte, men dere ser hvor jeg hadde tenkt meg med den, ikke sant?. Så i «YourCarrie» verden, har det vært mange jern i ilden, den siste tiden. Noe som gjør at det ikke har vært mye tid til overs, for å sette seg ned og fortelle dere om alt det morsomme som har skjedd imellom timelistene her hos meg. Så i ekte «YourCarrie» fashion, så tenkte jeg at jeg skulle oppdatere dere, ved å vise dere noen bilder ifra min førjuls tid, så langt.

Førjuls tiden har for meg vært fylt opp med både julemarked sammen med familien, Pepsi sin bursdagsfeiring (GRATULERER MED DAGEN, PEPS! <3), Pepperkake baking, julekalender laging, og julegave shopping. Julekort og gaver har blitt sendt via Nissens hjelpere (aka Posten), julesangene har blitt sunget inn i hus og bil, og jeg har oppdaget at jeg har et skjult talent for å steke krumkaker. For ja, jeg har i år stekt min aller første krumkake (kremt…og nailet det på første forsøk. Yes, jeg er faktisk litt stolt av det). Alle produkter i butikken som har ordene «pepperkake», «jul», «snø», eller «peppermynte», har blitt smakstestet, og dusjen har blitt forvandlet inn til en blanding av kanel, peppermynte og friske epler. Yes, det er virkelig jul i alle kriker og kroker av mitt liv, på denne tiden av året. Kall meg gjerne sprø, men ifra November til Januar, så lukter jeg som en blanding av pepperkake og after eight, og tar på meg rollen som nissens trofaste snømann. Eh….snøjente?. You get it. Jeg har i år holdt min aller første julekonkurranse (følg meg på Instagram for all moroa), har pakket inn flere julegaver enn jeg noen gang har gjort, og har planlagt noen spennende nye ting for 2019 (stay tuned!). 
















Førjuls tiden min har virkelig vært et eventyr så lang, og jeg gleder meg virkelig til å kunne roe ned, og tilbringe litt kvalitets tid sammen med de som betyr aller mest for meg, denne julen. Med god mat, gode kaker og ikke minst Donald, Askepot, Timmy og alle vennene mine i Disney. 

Det har virkelig vært en tid for å opprettholde alle de tradisjonene som betyr så utrolig mye for meg, samt skape nye, som jeg gleder meg til å fortsette med videre i årene som kommer. Det har vært en tid for å tenke over hva som virkelig betyr noe, å se muligheter der hvor andre kanskje ser hinder i veien, og for meg, så har jeg brukt tid på å finne ut hva nettopp «lille jeg» kan gjøre, for å bidra til å gi noen andre der ute den beste juletiden de kan få, i år. Om det er familie, venner, ukjente, eller bekjente, så har jeg i år gjort mitt alt for å spre juleglede hvor enn jeg går, ved hjelp av det jeg har å gi. For det handler ikke om hvor mye penger du bruker på julegaver, eller hvor stort treet som står i stuen din er. Julen handler om omtanke. Det er som Mammaen min alltid har lært meg; Vi kan kanskje ikke alltid hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Det er nettopp de ordene jeg har tatt med meg inn i julen min i år, og ønsker å ta med meg videre inn i det nye året som kommer. Vi alle kjemper hver våre kamper, og mange av oss, får ikke fri ifra disse kampene, selv i julen. Så kjære du som leser dette. Vær så snill, vis noen litt omtanke i dag, og send en varm tanke til de der ute, som kanskje ikke har annet enn julegleden gjemt i sitt hjerte. 
Du vet aldri hva det smilet, det ordet, den gaven eller det julekortet, kan gjøre for noen. Det kan faktisk forandre hele historien. 


Så kjære alle sammen. Vær så snill,  stopp opp i et minutt, hold rundt hverandre der ute, og vis hverandre den ekte betydningen av juletiden, i år.
Det er så enkelt å bli revet med på denne tiden av året, at noen ganger så trenger vi bare den hånden som viser oss hva som virkelig betyr noe. Tusen takk Mamma, for at du alltid er den for meg! <3

 

All my love

CARRIE ♥










Halloween Academy

 

 

Hei alle sammen, og velkommen til
dag 18 av «This is Halloween» <3

 

 

Dagens blogginnlegg føles ganske så surrealistisk å skrive, og jeg kan ikke gjøre annet enn å riste på hodet over hvor denne historien har tatt meg, siden jeg gikk ut av ungdomsskolen for over 10år siden. For dagen blogginnlegg vil være litt annerledes enn de andre «This is Halloween» blogginnleggene vi har hatt tidligere her på bloggen. I år så har nemlig jeg og min niese, Amalie, fått være med på noe som jeg så gjerne kunne ønske jeg kunne gå tilbake i tid og fortalt 13år gamle meg om, da vi fikk være med å hjelpe til med å planlegge Halloween fest for eleven på gamle ungdomsskolen min.

Som mange av dere som har leser bloggen min vet, så har jeg ikke hatt en veldig positiv og enkel skolegang, spesielt på ungdomsskolen. Stedet hvor jeg på mange måter utviklet den jeg er i dag, men som også skadet en sjenert jente på flere måter enn hva som kan forklares med enkle ord på et papir. Men det er nettopp alle disse erfaringene, dagene i fra helvette og tårefulle nettene som har gjort at jeg i ettertid har fått en historie og fortelle, en sak og kjempe for, og ikke minst har gitt meg motet til å aldri slutte å drømme større enn lengden på målestokken. Noe jeg i dag lærer videre til mine fantastiske små tantebarn. For er det en ting jeg har lært her i livet, så er det at drømmer kommer i oppfyllelse. Kreativitet skaper vinnere, og «The underdog» skal aldri undervurderes, for de har intet å tape, men alt å vinne. Når jeg selv gikk innenfor skolens fire vegger, så ble jeg alltid sett på som «the underdog», jenta som ingen ville snakke med eller som ikke var spesiell nok for noen gjeng eller til å være inkludert. Jeg var ofte den som stod på utsiden og så inn. Inn til noe som jeg den gang da, trodde jeg trengte. Men som jeg idag ser at var en oppdiktet historie, så langt ifra sannheten og viktighetsgrad som det går ann. For jeg trengte ikke å bli akseptert av de jentene med den nyeste foundationen, eller gutta som lo av meg fordi jeg ikke så ut som jentene på forsiden av Vi menn. Nei, for det jeg trengte, det var å ha troen på fremtiden. Ha troen på meg selv, og finne den personen innenfor de fire veggene, som hadde troen på den stille jenta som kanskje ikke lagde liv, men som hadde gløden til å endre verden, et ord av gangen. På ungdomsskolen, fant jeg henne.
For iblant smaken av murvegger, torner i siden og ord som fortsatt spiller på innsiden av hodet mitt ifra en tid til en annen, så fant jeg den kvinnen, som skulle vise seg til å være hun som så meg, i en skolehverdag, hvor andre så meg som luft, eller møkka under skoene dems. Mange av dere har kanskje hørt meg snakke om læreren min, Tone. For takket være henne, så har jeg fått oppfylt drømmer jeg ikke alltid viste jeg hadde, men som jeg idag ser tilbake på som noen av de stolteste øyeblikkene i mitt liv. Øyeblikk som ikke bare har blitt til blogginnlegg, men som har blitt til sanger, foredrag og minner som bringer tårer til øyekroken hver gang jeg ser tilbake på de. Hun har støttet meg i øyeblikk hvor jeg har ville forbli i grusen under føttene mine, har sett mitt potensielle i øyeblikk hvor jeg ikke så det selv, og har gitt meg muligheter, som 13år gamle Katarina, bare kunne ha drømt om. Hun har hjulpet meg med å bevise at «The underdog», slettes ikke fortjener å bli undervurdert, at drømmere ikke er så dumme som klassen av 2007 skulle ha det til, og at jenta ifra skolegården, kan bli jenta på lærerplanen. Jeg håper virkelig at elevene hennes, vet hvor heldige de er som får ha henne i sitt hjørne.

 

 

 

Så da Tone for noen dager siden skrev til meg og lurte på om jeg ville komme tilbake til skolen, for å hjelpe noen av elevene hennes med å planlegge skolens Halloween fest, var jeg ikke sen med å slenge meg med på lasset, og dra i vei, med kameraet i vesken og ideer på telefonen. Spesielt gøy var det at jeg fikk hatt med meg Amalie også, for en mer Halloween spent liten jente, har jeg ikke sett siden jeg så meg selv i speilet som liten jente med hekse kostyme på. Spente på hva som ventet oss, ble jeg og Amalie med Tone inn på skolen og gikk rundt i de mange gangene frem til klasserommet der alle elevene satt og ventet på oss. Med en kjapp gjennomgåing og introduksjon, var vi fort i gang og ble satt sammen med «Halloween-gruppa» for å drøfte ideer til den store festen. Det å kunne komme med kreative ideer og påfunn til Halloween er jo noe jeg er vant til her på bloggen, men det å skulle gjøre dette i et klasserom, virket så merkelig. For når har jeg, den stille Katarina, vært den som alle snur seg til for en løsningen?. Så i en smule evig forundring over hvordan denne mynten har klart å snudd seg på 11år, satt jeg å hørte på de gode ideene som ble diskutert rundt i rommet, imens Amalie tegnet på spøkelser, gresskar og edderkopper ved siden av meg. Med noen ideer om dekor ifra lageret til Carrie, og noen internett søk senere, var listen fylt opp med ideer og handlelisten nærmet seg klar. For hva trenger man egentlig for å skremme en skole med ungdomsskole elever?. Skru av Wi-Fièn? En zombie i hvert et hjørne av skolen? SPØKELSER!. Ideene var mildt sagt mange som fløy igjennom hodet mitt på en gang, i det jeg forsøkte å være til hjelp for elevene som for meg virket til å ha stål kontroll på denne festen, og spøkelses huset som skulle gå igjennom skole gangene på festen. For makan, merket nesten at jeg ble litt redd selv jeg, med tanken på at noen skulle hoppe ut ifra hyller, eller at det hang noe i et mørkt hjørne et sted. Men det har vært så gøy og få være en del av planleggingen, og få dra tilbake til skolen for å bidra til noe så kreativt og skummelt, på en bra måte. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle det?.

 

 

Det å dra tilbake på skolen der jeg og søsknene mine gikk, sammen med Amalie, var en følelse jeg ikke kan beskrive for dere. For selv om skolen har fått seg et nytt bygg, skolegården nesten ikke er til å kjenne igjen, og ordene ikke lenger svir like mye. Så ligger det en hel historie på denne plassen, for meg. Et helt annet kapittel av min historie, som nesten virker som et helt annet liv nå, som jeg håper jeg aldri kommer til å måtte fortelle de små om. Det var mildt sagt surrialistisk og dra tilbake, for å bidra med kunnskaper ifra min lidenskap, sammen med en av de som betyr aller mest for meg i denne verden. Det å med stolthet kunne vise henne hvor mine drømmer ble skapt, og se henne løpe i mine fotsteg med et smil om munnen. I mens latter fylte skolegården som for meg alltid har vært som en skummel stillhet. Det er rett og slett, noe jeg er evig takknemlig for å nå kunne ha som et kjært minne i boken. Selv om det for meg ligger mye skam, tristhet og følelser i min historie til denne skolen, og jeg ikke alltid forteller om den tiden med stolthet i stemmen, så er dette et øyeblikk som virkelig gjorde meg stolt. Ikke bare fordi jeg satte foten inn i et klasserom sammen med verdens søteste lille jente, og gjenklangen av «awww» som gikk igjennom rommet, kunne høres på andre siden av elven. Men fordi for meg, så var dette et sjekket punkt av en liste med drømmer jeg ikke ante jeg hadde. For jeg trodde aldri jeg skulle bli Tante noen gang, eller få muligheten til å ha en jobb hvor jeg ville være en ressurs for skoleelever. Men det skulle vist vise seg at min Mamma hadde rett da hun sa at «En dag, så kommer de til å trenge deg!». Så til alle mine kjære drømmere der ute, enten om dere drømmer om å lære bort, dra til Hawaii, bli mor, tante, onkel. Kjøre bil, overleve dagen, dra til månen, bli model, eie en hest eller danse ballett. Uansett hva deres drømmer er, store som små. Lov meg at dere aldri gir opp å kjempe, håpe og lengte etter de. For uansett hvor clichè det enn høres ut, så kommer drømmer i oppfyllelse, og tiden leger alle sår. Så hold fast ved hva enn deres livbøye er her i livet er, for jeg ga aldri slipp i min, som var drømmene mine. Og det har fått meg til å se 27, til å ha en utdannelse jeg er stolt av, drømmer krysset av på ønskelisten og ikke minst, to vakre små tantebarn, som hver dag gir meg noe å bevise. Så til alle dere der ute som tviler på drømmene i ditt hjerte, aldri mist troen. For kan jeg, så kan du også. Og til alle dere der ute som våger å tvile på drømmerne i verden; EAT IT! ;)

 

 

Først så vil jeg bare si Tusen tusen takk til min kjære Tone, for at du nok en gang har valgt meg, til å få være en del av dine elevers liv i noen timer. Det betyr så mye for meg, å kunne få komme tilbake til dere og bruke min historie, lidenskap eller erfaringer, til å forhåpentligvis lære eller gi noen form for innflytelse til elevene som idag går i mine gamle fotspor. Ord kan ikke beskrive hvor mye du har betydd og fortsetter å betyr for meg, mine drømmer og min historie. Tusen takk for at du er du, og for at du alltid ser det beste som finnes i meg.
Du er uerstattelig, og jeg håper med hele mitt hjerte at elevene dine setter pris på deg, minst like mye som det jeg gjør <3

 

Tusen takk til min vakre lille AmalieMor, som hver dag gir meg noe nytt å være takknemlig for. Tante håper at du kan se tilbake på minner som dette, og være like stolt av meg, som det jeg er av deg, lille venn. Du gjør meg til en bedre versjon av meg selv, og gir meg nye drømmer å kjempe for hver dag. Jeg håper du en dag finner dine egne drømmer, holder de fast med begge hender og tar denne verden med storm, slik du har gjort mitt hjerte <3

 

En stor takk til alle de utrolig koselige elevene vi fikk møte, for deres snille ord, inspirasjon og ikke minst for at vi fikk komme og være sammen med dere en liten stund <3
Dere virker som en virkelig fantastisk gjeng, og jeg er så glad for at dere er en del av min historie her på bloggen (selv om bildet av oss, kanskje ikke taler så bra ute av fokus).
Masse lykke til på Halloween festen, dette fikser dere lett :)
Stå på videre og gjør verden til deres lekeplass ;)

 

Sist men ikke minst, tusen takk til deg som leser dette, og som har kommet deg igjennom hele dette blogginnlegget (yes, jeg vet jeg babler. Men dette var et av de øyeblikkene, hvor jeg bare må «write it out».)
Det betyr så mye for meg at dere er her, og at dere ønsker å følge meg og min historie. Uansett om dere har vært her hele tiden, har kommet nå i Halloween tiden, eller hoppet på et sted på veien, så er jeg så ufattelig glad i dere alle sammen, og håper med hele mitt hjerte at jeg en dag kan få sjansen til å gi dere alle en stor klem. For dere støtter opp om mine drømmer, hver eneste dag, og beviser for meg at jeg ikke er alene med mine ord. Tusen takk <3

 

Jeg håper dere har likt dagens blogginnlegg, og at dere har koset dere på tur sammen med meg og Amalie, tilbake til min gamle ungdomsskole. Wow, fortsatt utrolig rart å si, men så ufattelig kult også. Hvem skulle trodd at lille meg, skulle få være med videre i historien til noe som skapte de sorteste sidene i min?. Tro meg, hadde du forsøkt å fortelle 13år gamle meg, om denne dagen. Da hadde hun aldri i en million år, trodd på deg. For ting som dette, sanger på radioen eller ordene i et lære hefte, det er drømmer som ingen i skolegården hadde trodd skulle komme i oppfyllelse, for en jente som meg. But you know what they say…You Can´t keep a Good Girl, down ;)

 

 

LATER, PEEPS!

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

Vi sees imorgen for dag 19 av «This is Halloween», Peeps! <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Halloween is coming for you

 

Little feet, floors creak, the halloween spirit is flying in the streets. 
With the sound of our song, the pumpkin shines bright, little one. 
The skellingtons are calling, the ghosts flying with a BOO. 
My sweet little darling, Halloween is coming for you. 

 

 

 

Photo & Edit: Katarina Olsen
Model: Liam

My Niece does my makeup: Halloween edition part 2

 

Hallo alle sammen og velkommen til dag 16 av «This is Halloween» <3

 

Dagens blogginnlegg skulle vel egentlig blitt skrevet av små fingre på tastaturer, i stedet for mine. Da hun selv sa at hun skulle ta over jobben til Tante for dagen, og blogge for meg. Men siden ordene ikke sitter helt i fingertuppene enda, så gjenstår det vel bare for meg å gjøre så godt jeg kan, ved å vise hennes visjon for Tantes Halloween look.  For folkens, dere skulle ha sett meg, for i går satt jeg her i en look som virkelig er ute av denne verden. For ingen mindre enn Amalie har gjort sminken min til dagens blogginnlegg, og jeg sitter her med fargerike tanker og er klar for å overvinne verden tror jeg, i en evig blanding av superhelt og my little pony. Ikke er jeg helt sikker på hvem type look det er hun har gitt meg for Halloween i år, men det jeg vet er at jeg virkelig er stolt over måten hun tok kostene fatt og brukte alle fargene i paletten nesten, for å lage en mildt sagt fargerik look på Tante. Dere gjettet riktig, man skal lete lenge etter en stoltere Tante enn meg <3

 

Det skulle vise seg til å bli full Halloween stemning her i huset, da Amalie ikke bare bestemte seg for å skulle gjøre om Tante til en helt spesiell karakter, men også forvandle seg selv om til en også. Så med Tantes ansiktsmaling, en neve med malekoster og friskt mot, startet Amalie den store oppgaven av å forvandle oss ifra Tante og Amalie, til heltene ifra hennes favoritt fantasi. Kan tro vi hadde det morsomt med å gå ut i hagen å leke og sånn etterpå. For med bøttevis av latter, mot og to set med fargerike personligheter, så vi ikke de som gikk forbi huset og tittet på oss en gang. For hva så om vi har 10 farger i ansiktet? spørsmålet er vel, hvorfor har ikke dere det? ;)

 

 

 

Det er så utrolig gøy å se Amalie vokse opp, og ta kreativiteten fatt med begge hendene, uansett hvem verktøy jeg legger foran henne. Med tusjer, maling, sminke eller limstift, tar hun utfordringer på strak arm og gir sitt alt, i absolutt alt hun gjør. Noe som gjør Tanten hennes stoltere enn hanen på toppen av låven. Så da hun tittet opp på meg med store øye imens vi sminket, da jeg fortalte henne at jeg synes hun var SÅ flink, kom det stille ifra hennes munn, «Synes du virkelig jeg er flink, Tante?». Jeg vet ikke om hjertet mitt knuste eller vokste 10 størrelser i det øyeblikket, men jeg fortalte henne at jeg synes hun var kjempe flink og ga henne et smil som nesten truet med å splitte ansiktet mitt i to, tror jeg. For det er nettopp øyeblikk som dette, som betyr mer enn hva ord kan forklare, mer enn hva jeg kan vise henne. For min kjære Lille Amalie, du er så mye flinkere enn du selv tror, klokere enn du vet og mer unik enn hva ord kan beskrive. Du får meg til å ønske å bli bedre, jobbe hardere og skape noe helt utenfor boka. For det vil jeg alltid være takknemlig, lillemor. Tusen takk for at du tok utfordringen og hjalp Tante med å gjøre en fantastisk sminkelook til «Halloween serie jobben til Tante», slik at vi kan leke masse imorgen også.
Go´Jenta til Tante du <3

 

Tusen takk for at dere tok turen innom bloggen idag, folkens, og for at dere fulgte Amalies lille «Makeup Tutorial» her på YourCarrie. Tro meg, dere får gjøre dere klare, for jeg tror ikke dette er det siste vi kommer til å se av «AmalieTutorials» her på nettet. Get ready world! <3

 

Vi snakkes imorgen for enda mer Halloween Sprell, Peeps! ;)

 

 

LATER, PEEPS!

 

All our love and kisses

CARRIE & AMALIE ♥

 

 

Vi sees imorgen for dag 17 av «This is Halloween, Peeps! <3

 

 

 

 

 

 

Four

 

Kjære Amalie <3

 

Det føles nesten ut som at det var i går, jeg skrev til deg på din tre års dag. Siden jeg skrev ned alle de vakre minnene, tingene og øyeblikkene som gjorde året før din tre års dag, en så spesiell tid for deg. Tenk, nå har det gått ett år til, og du fyller fire. Det er så utrolig å tenke på at det har gått fire år siden du kom til verden. Siden du ga meg en tittel jeg aldri trodde jeg skulle få være heldig nok til å bære, og viste meg hva kjærlighet virkelig betyr. Vet du, det er så vanskelig å beskrive for deg den følelsen av å elske noen så ubetinget, som det jeg gjør deg, lille venn. Men jeg håper med hele mitt hjerte, at en dag så vil du selv få oppleve nettopp det, da du får være Tante til Liam sine barn. For lille venn, det finnes få ting som vil kunne slå følelsen av å være noens Tante.
Jeg kan fortsatt huske de endeløse dagene hvor vi alle gikk å ventet på at du skulle komme. Dagene hvor jeg kjente deg på innsiden av Mammas mage, og forsøkte å lære deg dine første sminke tips, imens vi ordnet Mamma for deres første, andre og tredje fotoshoot sammen. Selv om du nå har vokst deg så stor at du selv holder sminkekosten og sparkene har blitt en smule sterkere med årene, så kan jeg fortsatt huske den følelsen av stolthet og glede, du ga meg allerede ifra første gang jeg følte foten din.  ;)

 

Tenk at det har gått fire år allerede, det har gått så utrolig fort. Snart er du skolejente og skal sette ut på et nytt kapittel i livet ditt, som jeg skal innrømme skremmer livet av tanten din. Ikke fordi du ikke kommer til å ta skolen med samme storm, som du kapret hjertet til alle de du har rundt deg. Men fordi Tante ikke føler seg klar for å slippe deg ut i denne store verden helt enda. For uansett hvor stort tall som står på bursdagskaken din, eller hvor tøff du vokser deg til å bli, så kommer du alltid til å være Tantes lille jente. Diamanten i mitt hjerte, som er mer verdifull enn hva ord kan beskrive.
Det er så utrolig å tenkte tilbake på hvor disse fire årene har tatt oss, og alle de tingene som vi har lært begge to. For lillemor, du har lært denne gamle Tanten din så mye etter at du kom inn i livet mitt. Du har lært meg å se det gode i alle, se verdi i meg selv, og stolthet i hva jeg gjør, bare ved å se det reflektert i øynene dine, hver gang du ser på meg. For måten du ser på meg, er en jeg kunne ønske alle gjorde. For du har alltid sett opp på meg med dine vakre brune øyne, som om jeg er den beste i hele verden. Som om jeg kan gjøre alt, og er en superhelt, uten kappe. Jeg er kanskje ikke alle disse tingene, men det å vite at du har troen på meg nok til å tro det, gir meg viljen til å kjempe for å bli det. For jeg har innsett at jeg trenger ikke å redde hele verden, eller løpe igjennom bygninger for å være en superhelt for omverden. Så lenge jeg jobber hardt nok, elsker hardt nok, spøker nok og sminker bra nok, for å være en superhelt for deg, så har jeg vunnet verden <3

 

 

I året som har gått har du vokst så utrolig mye. Ikke bare i cm, men aller mest, så har du vokst deg til å bli en bestemt liten dame, med et så åpent og kreativt hjerte, som gjør Tanten din stoltere enn hva jeg kan beskrive. Du har lært deg å farge innenfor linjene, selv om personligheten din, er alt annet enn hva som får plass på et standard A4 ark. Du har oppdaget hva Halloween er, og at Tante har et eget kostyme lager, som alltid er like morsomt for deg å gjemme deg i. Du har forelsket deg hodestups i den magiske verden av enhjørninger, my little pony og rosa glitter, og har fått en ny reisevenn i Barbie. Sammen har vi funnet ut at rosa hår er hva drømmer er skapt av, og at det finnes ingenting som kan slå den største isen i is-disken. Du har lært at det finnes ingen rolle som passer deg bedre, enn stolt storesøster som gjør alt for sin lillebror og for at han skal ha det så bra som det går ann at noen har det, i denne verden. Liam er virkelig heldig som har deg, lillemor <3

Det har vært et år, som har lært oss mye. Et år som har skapt en liten jente som rett og slett ikke er så alt for liten lenger, men som fortsatt løper inn i Tantes armer, slik som hun gjorde før hun hadde fylt et år. Det betyr mer for meg enn du aner, lillemor. Det at du føler du kan ha et tilfluktssted hos meg. Et sted å løpe til når du er glad, redd, lei deg, spent, eller alle følelser som måtte befinne seg i mellom. Det er noe som virkelig gleder et Tante hjerte. Når du kommer løpende med armene dine strekt ut imot meg, og det største smilet om munnen, før du kaster deg inn i armene mine. Det er en følelse, som ikke kan beskrives med andre ord enn glede og stolthet. For i årene som har gått frem til nå, så har vi sammen skapt et bånd, sterkere enn hva jeg trodde var mulig, da jeg satt på sykehuset med deg i armene mine for første gang, for fire år siden. Du er min bestevenn, og det er med det største håp i verden, jeg håper at jeg har blitt din. For sammen så har vi satt ut på eventyr, skapt minner som vil forbli i hjertet mitt foralltid, og har gitt verden et dream team, som den aldri har sett makan til. Jeg er så ufattelig stolt av deg, Amaliemor, og stolt av måten du hver dag vokser deg til å bli en mer og mer fantastisk utgave av deg selv. Jeg er stolt av måten du tar verden og viser den alle de vakre sidene av deg og personligheten din. Måten du elsker uten å tvile og løper ut i nye eventyr med den største glede i ditt hjerte. Jeg er så stolt av din bestemthet, måten du kjempe for hva du vil og måten du hver dag gir meg noe å jobbe for. Jeg er så stolt av å få være Tanten din, og få holde hånden din, imens du skriver din egen historie. Du er så unik, lille venn <3 

 

 

Gratulerer så utrolig mye med 4års dagen, Diamond <3

Jeg håper du får en fantastisk fin dag fylt med masse latter, glede, kake, gaver og alt du måtte ønske deg. Tante gleder seg til å følge deg, igjennom året som fire og se alle de fantastiske tingene du kommer til å oppleve og oppdage i år <3

Tusen takk for at du at du gjør min verden til et bedre og mer fargerikt sted. For at du får meg til å le så mye at jeg glemmer alt rundt meg, og for at du synger høyest av alle, sammen med meg, uansett hvor vi er.
Du er det mest unike i min verden og den mest verdifulle lille jenta jeg noen gang kunne ønsket meg som min niese. Jeg er så ufattelig heldig som har deg, Amalie <3
Tusen takk for at du gjør meg bedre og for at nettopp jeg får være Tante til en fantastisk diamant som deg <3

Tante elsker deg til månen og tilbake igjen, Baby! <3 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mermaid Dreams

 

 

» A Smooth sea, never made a skilled Mermaid»

 

Ord kan ikke begynne å beskrive engasjementet bak dagens blogginnlegg. Eller hvor glad jeg er for å endelig kunne dele denne nyheten med alle dere vakre «Peeps» der ute, som leser bloggen min. Jeg vet at dere sikkert er litt nysgjerrige nå, men hold ut med meg, imens jeg tar dere med litt tilbake i tid, med litt backstory her. Som mange av dere sikkert vet, så startet jeg denne bloggen i et håp om å skaffe meg selv en stemme, som ingen andre ville gi meg. Denne bloggen var en mulighet for den skadeskutte jenta, som så sårt trengte et sted å finne tilbake til seg selv på, og til sin indre lidenskap for å rett og slett skrive ut hver en følelse hun hadde inni seg. Jeg startet denne bloggen, i et håp om å kunne forvandle det inn til min egen lille versjon av et magasin, som på min måte møter dagboken under puten min. En åpen bok, for hele verden til å lese. Fylt opp med sider av kreativitet, sårbarhet, latter, personlighet, særpreg og ikke minst, ærlighet. Ærlighet om livet, produkter, angsten, gleden, skolehverdagen, jobben, vennene og familien. Et sted hvor «the underdogs of the world», kunne føle at de tilhørte et sted. Hvor drømmere ikke ble sett på med annet enn beundrede og støttende blikk, og jeg kunne føle at jeg selv ikke var alene.
Jeg startet denne bloggen etter å ha i årevis skrevet på blogger som intet ble lest av andre enn bestevennen min og Mamma. Disse bloggene skapte meg, og var med på å skape pennen jeg nå skriver med. En ting, jeg er så ufattelig stolt over. For ifra jeg var liten, så har jeg alltid elsket å skrive. Elsket å notere ned ideer, finne på historier og skrive ord som kan få frem følelser. For det finnes ikke noe som er mer sterkt i denne verden enn følelser, og ordene vi bruker for å uttrykke de.

 

Jeg er så stolt over at jeg i 2014 tok sjansen, og startet denne bloggen. En blogg som jeg håpet på ville nå ut til flere. Om så bare den ene personen der ute, som kunne relatere seg til meg, og trengte en venn. Denne tanken utviklet seg fort etter som årene gikk, og et sted på veien, føler jeg at jeg begynte å miste litt fokus. Livet kom inn og ga min verden en helt ny vending, og brakte tvil til hjertet mitt. Ikke for bloggen, for denne var alltid den ene tingen jeg var sikker på at jeg var villig til å kjempe for. Men jeg tror jeg begynte å fokusere for mye på å skulle lage noe som folk kom til å se. Til trekke et stort publikum og være noe som ville komme på samme nivå som de bloggerne, youtubere og influencers jeg ser så opp til. Jeg begynte å fokusere på at jeg måte over tenke  ALT jeg skrev, tok bilder av og gjorde. Jeg måtte jakte på sponsor avtaler, ha et perfekt Instagram tema og jeg måtte skape en karrierre ut av alt jeg satt mitt navn på. Jeg begynte å miste fokuset, på hvorfor jeg i det hele tatt startet denne bloggen. Mistet fokuset på den lille jenta med blyanten, som skrev ned ideer på hånden sin og leverte skolestiler som ikke hadde plass innenfor deres rammer. Det var da alt kom fallende ned på mine skuldre og jeg innså at jeg måtte gjøre noe før det var for sent. Så jeg tok meg en bloggpause, satte meg ned og begynte reisen på å finne tilbake til den originale lidenskapen som startet det hele. Tilbake til den kreative gløden i hjertet mitt, som alltid har talt høyere enn hva mine ord noen gang har kunnet gjort. Det var nettopp da, når jeg først roet ned, at mulighetene begynte å komme min vei, og jeg fikk en ny gnist inn i historien min.
For det er ikke alltid «perfekt» vinner. Noen ganger så er det originalitet, lidenskap og unikhet som trekker det lengste strået. Så i et evig kaos av å forsøke å forstå nettopp dette, og finne tilbake min indre sarkastiske, ærlige, morsomme selv, som startet dette eventyret. Kom det en mulighet min vei, som jeg aldri kunne se komme. For, for noen uker siden, så fikk jeg tilbudet om å få være en del av den nye influencer gruppen til Evig Lykke, «The squad», som en av deres offisielle Havfrue ambassadører. Alle som kjenner meg, sitter vel der ute nå å himler med øynene. For hva er vel mer passende for denne glitterdekkede rosa fisken, enn en vaskeekte havfrue tittel?. Yes, Ingenting slår vel det. Så i et evig lykkerus og med engasjement på toppen av taket, så tok jeg på meg tittelen, med den største av stolthet, og har nå endelig fått min offisielle hale (i form av havfruehale teppe).

 

I TOLD YOU GUYS, I WAS A MERMAID! <3  

 

 

Det er så utrolig gøy å få være en del av en så magisk gjeng, sammen med en håndfull fantastiske og  kreative jenter, som ikke bare har inspirert meg den siste tiden med sine fargerike personligheter og gode ord. Men som har gitt meg en følelse av tilhørighet, selv om jeg enda ikke har møtt noen av de ansikt til ansikt. Det er utrolig hvordan verden kan snu på et minutt, og dine drømmer kan komme etter deg, når du minst forventer det, og dra deg tilbake til virkeligheten. Det ligger kanskje noe til nettopp det som Mamma alltid sier, at man ikke alltid må overtenke hver minste lille detalj, og heller la brikkene falle på plass til sin egen tid. Selv så er jeg ofte litt for utålmodig for nettopp det, og skulle gjerne ha oppfylt alle drømmene mine i går, men det viser seg til at noen ganger må man bare ha troen til gode, og stole på at Mamma vet best. Det er i alle fall ingen tvil, hvem som hadde rett denne gangen ;)

Så i ekte tradisjon tro, står jeg nå fremfor en tid hvor det kommer til å skje bøttevis med magi her på bloggen fremover. Med et nytt perspektiv, som kommer til å ta meg tilbake til mine røtter, Halloween rett rundt hjørnet og et nytt kapittel sammen med jentene i Evig Lykke, skal jeg sørge for at de neste månedene her på bloggen, vil sette preg på 2018, og forhåpentligvis snu dette året rundt igjen, til min side av kreativiteten.  Jeg er så ufattelig klar for å sette ut på dette eventyret, og starte noe helt nytt, sammen med resten av jentene i Evig Lykke teamet. Så hvis dere ønsker å følge med oss inn i en verden fylt opp av Mermaids, unicorns, glitter, latter, glede og farger, så ta turen innom eviglykke.no eller sjekk ut Evig lykke på Instagram, for å joine moroa. Når det Imorgen 1.Oktober lanseres den helt nye og magiske nettbutikken, fylt med masse fantastiske produkter for både store og små <3

 

 

 

Tusen takk til alle dere der ute som leser bloggen min. Enten om dere har vært med meg ifra blogg.no tiden (Hei Mamma og Ida), 2014, idag eller alt som har vært imellom. Tusen TUSEN takk, for at dere har gitt  meg en sjanse, og støtter min visjon, min drøm. Selv om jeg alltid har skrevet for meg selv, og har brukt mine ord som terapi for meg. Så har dere endret min verden, og måten jeg ser på det jeg skriver på for alltid. For før skrev jeg for meg selv, nå skriver jeg for alle dere. For selv om jeg en periode følte at jeg fokuserte for hardt på å «Make it», så har jeg aldri glemt hvorfor denne bloggen betyr så mye for meg. Det å vite at det sitter noen på andre siden av denne skjermen, som kanskje nettopp nå, trenger å høre ordene mine. Eller som trenger å se at det ikke alltid betyr slutten, bare fordi man prøver en annen vei, noen ganger. Det betyr så mye for meg. Mer enn jeg noen gang vil klare å forklare. For hvis jeg kan være en liten del av noen andres hverdag. Et smil i et kaos, eller en latter i en tøff tid. Så betyr det mer, enn noe annet for meg. For jeg vet hva det kan gjøre å se den ene videoen, høre den ene sangen, lese det ene blogginnlegget eller lese den ene boken, som gir deg gløden til å kjempe. Til å finne kreativiteten eller til å rett og slett se solen igjennom regnfulle skyer. Det er min største drøm, at jeg eller noe jeg gjør, kan være nettopp den ene tingen, for noen andre der ute. Slik andre har vært for meg. Ord kan ikke beskrive hvor mye dere betyr for meg, og hvor glad jeg er for å ha dere med meg på historien min. Vi har kanskje ikke funnet ut av alt enda, og noen ganger så må vi ta sjanser og bare krysse fingrene for at det løser seg. Jeg vet i alle fall med sikkerhet at den lille jenta med blyanten i hånden og en drøm i hjertet sitt, hun kan ikke tro hva livet hennes har blitt, historiene hun har skrevet eller drømmene som har kommet i oppfyllelse.
Tusen takk! <3 

 

EN STOR TUSEN TUSEN TAKK til Evig Lykke, for at dere så noe i meg og mitt arbeid, og ønsket å ha meg med på deres team, det betyr meg for meg enn hva jeg kan forklare med ord. Tusen takk! <3 
Sammen skal vi bygge drømmer, skape en verden fylt av glitter og lage en nettbutikk som skiller seg ut ifra mengden.
Jeg gleder meg til å se hva fremtiden bringer for oss! :)

 

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

PS: Det vil komme en liten haul også, men litt forskjellige produkter ifra Evig Lykke, en av de nærmeste dagene. So Stay Tuned!  ;) 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Birthday lunch with the girls

 

Hola Peeps! <3 

Kan dere tro den sommeren vi har i år, folkens? Altså, den varmebølgen som har truffet oss nå, har gjort at jeg for øyeblikket er å finne i undertøyet foran vifta med en is i hånden (Yes, det er ett syn ja). For makan til sommer varme er det lenge siden jeg har merket noe til. MEN, skal ikke klage, for før jeg vet ordet av det, sitter jeg her i boble dress og topplue imens snøen spruter som en tornado utenfor vinduet mitt. Så i stedet velger jeg å se på denne trope bølgen som et kick til å gjøre meg klar for litt vinter, også heller finne noen morsomme måter å kjøle seg ned på imens varmen endelig er her (Bless the fan, sier jeg bare).

I går derimot tok jeg på meg min luftigste kjole og dro med meg jentene ut i varmen, på en etterlengtet bursdags lunsj i byen. For in true Carrie fashion, så finnes det vel ingenting som kan toppe en lunsj med «the girls».

Så i den perfekte air condition brisen av Egon’s, fant vi roen i sommerheten, hvor vi fikk servert en fantastisk lunsj for en hver smak, som tok oss med på en reise ifra Mexico til Italia.

 

Etter en kjempe koselig lunsj, gikk turen videre til nærmeste shopping senter for dessert på frozen youghert baren, noe som fort skulle utvikle seg til en spontan shopping tur i salg hyllene. Det er jo tross alt ikke hver dag man er så heldig å finner shortsen man har siklet på i en mnd på salg, eller prøver bukser for å tulle med bestevenninnen sin, som viser seg til å elske buksene og overbeviser deg til å kjøpe de ;P

 

Etter å ha skapt et lite komiker show i prøverommet på Kappahl, spist sort kull is og kjøpt nye shortser, for å forhåpentligvis leve til å komme over sommerens varme bølge. Så fikk jeg en ide, da vi passerte en passbilde marskin på senteret. For da jeg og Ida først ble kjent med hverandre, tok vi og våre venner bilder i nettopp denne marskinen. For ikke bare var det en «trend» på tiden, men jeg har alltid elsket morsomme vennebilder som er tatt i sånne marskiner, for hvor morsomt er ikke det å ha slike minner. Så med evig opptimisme foreslo jeg ideen for Ida, som ikke tvilte med å slenge seg inn i marskinen og trykke på skjermen. Så med rumpa halvveis utenfor boksen, grimaser og latterkramper så folk sikkert trodde det hadde klikket helt for oss, tok vi en reise 10-11år tilbake i tid, og beviste for verden at vi fortsatt er de samme jentene som forelsket seg i gutter med større emolugg enn oss og som sparte opp stipendpengene for å kjøpe naglebelte på Carlings. Det er så utrolig å tenke på at vi har kjent hverandre i over ett tiår nå, og at vi fortsatt den dag i dag kan le like godt av de samme vitsene, de samme sangene og minnene, som vi gjorde «back then». I guess sometimes all you need is a bestfriend <3

 

Etter en «hands down» fantastisk dag med jentene, dro jeg hjem med det største smil om munnen, et par nye bilder til minneboksen, og fjortis glede i hjerte, etter å ha hatt en latterfylt dag med min bestie, kickin’ it old school <3

«Sometimes you just have to get away with the girls,»

 

 

Jenter, Tusen tusen takk for en helt fantastisk bursdagsfeiring, og for en dag som vil gå inn i minneboken, for sure. I love you, girls <3

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Birthday In The City

 

 

Hola Peeps!

 

I ekte tradisjon tro, så ble det en liten jentetur for bursdagen min i år, hvor turen gikk tilbake til Gøteborg´s gater og ikke minst SEPHORA!. Yes, dere kjenner meg, jeg klarte ikke å motstå fristelsen av en skikkelig makeup shopping session på bursdagen min. Så med friskt mot, kofferten pakket og bankkortet allerede gråtende i lomma, dro jeg og Mamma Fredag formiddag av sted til Gøteborg, for en etterlengtet jentetur med shopping, god mat og hjemmespa på hotellrommet. Yes, en skikkelig vaskeekte Mamma og Katta tur, fylt opp til kanten med moro og sprøe påfunn.

Etter en koselig togtur med snacks, latter og vindmøller utenfor vinduet, ankom vi endelig Gøteborg, og hotellrommet vårt, hvor vi fort slang fra oss både kofferter og ryggsekk, før vi dro av sted ut på eventyr for å finne en matbit. Kremt…men ikke før vi tok oss en snik titt innom Sephora først da, for en liten preview på den store bursdag shoppingen som var i vente. Etter en runde rundt i Gøteborg gater, hvor vi havnet en tur på sportsbar, spiste guacamole til vi så ut som to halvdeler av en avacado som gikk rundt i gatene, Churros til dessert, og en liten shopping runde som endte opp med en tur tilbake på Sephora. Så tok vi oss en tidlig kveld på hotellrommet med litt spa behandling og film. Før vi stod opp tidlig neste morgen for BURSDAGEN MIN!!!

 

 

 

 

Ikke bare startet bursdagen min med Mammas bursdagssang som jomet over hele hotellet kl 00:00 på natten, men også med en fantastisk hotell frokost når jeg stod opp. Som helt klart var en kjempe topp start på en dag som skulle vise seg til å by på mange morsomme påfunn. Etter en god frokost, en dash over ansiktet med sminke kosten og en koselig bursdags snakkings med Onkel Jan på telefonen, var det bare en ting som stod i mine tanker; SEPHORA!. Noe som med andre ord betyr at jeg legger igjen hjernen min i stabelen med kurver på innsiden av døren, og bare går rundt som en trollbundet zombie i noen timer. Helt frem til jeg finner ut at jeg kanskje må komme meg tilbake til menneskeligheten igjen, og går til kassen. Ikke for det, jeg er overbevist på at en del av hjernecellene mine fortsatt ligger igjen i en av hyllene der, et sted imellom Kat Von D Cosmetics og Fenty Beauty. Snakk om himmel på jord a dere. Hyller på hyller med sminke, hudpleie og beauty tools, som bare venter på å få komme hjem i sminke skapet mitt (Kremt, ja…dere leste riktig). Etter å ha plukket med meg det som stod på listen min, og sikkert tre lister til med godsaker. Samt fått verdens søteste lille bursdagsgave ifra Sephora jentene. Så satte vi i vei imot resten av Gøteborg sine endeløse shopping muligheter, frem til det begynte å rumle litt vel mye i magen, og det var tid for min andre store plan for bursdagen; LØKRINGER!!!!. Så i ekte tradisjon, gikk turen selvfølgelig til Hard Rock Café, hvor det ble deilig mat, den største desserten på menyen (KREMT, er det bursdag, så er det bursdag), fyrverkeri og sang. Så han stakkars gutten som satt bak meg, nesten satt på skuldrene mine fordi han skvatt sånn, når servitrisene begynte å synge bursdags sangen for meg. Ehh….pinlig….nei, ikke i det hele tatt. Spesielt ikke når hele stedet er fylt opp med fotball supportere som sitter og ser på VM med det mest intense blikk i verden. Kremt… Takk Mamma ;P

 

Etter en lang dag med shopping (JA, det ble innom Sephora igjen ja), sol og en tur rundt i utelivet i Gøteborg, var det ingen tvil om at jeg hadde hatt en fantastisk dag, som virkelig startet kapitel «27» på en perfekt måte. Resten av bursdags kvelden ble tilbringt i ekte spa modus, med bena høyt på hotellrommet og ansiktsmasker, hårkur, kroppsskrubb and you name it, we had it. Vi leker ikke Spa her folkens ;)
Jeg kunne ikke ønsket meg en bedre bursdag, for dette var akkurat den dagen jeg trengte i år. En dag hvor jeg bare kunne legge alt av hverdagen igjen ved døren, og bare ha en morsom dag fylt opp med mine favoritt ting, sammen med den som betyr aller mest for meg her i livet <3

 

 

 

Etter en god natts søvn, var vår siste dag i Gøteborg for denne gang kommet, og vi satt snuten hjemover igjen til verdens ivrigste Pepsi snute. MEN ikke før vi hadde spist en halv vannmelon og et brett med croissanter på hotel frokosten da. Hallo, er man på tur, så er man på tur ;)

Dette har virkelig vært en så utrolig koselig tur, som var akkurat det jeg trengte, for å finne tilbake motivasjonen og inspirasjonen, for et nytt år med spennende muligheter som venter på meg. Det er virkelig ingenting som kan slå en ekte jentetur sammen med Mamma. Spesielt til en by som jeg har vokst meg til å bli så glad i. Gøteborg, vi sees nok igjen før du aner ;)

 

Tusen tusen takk Mamma, for en ubeskrivelig tur og en bursdagsfeiring som var alt jeg noen gang kunne ønsket meg for 27års dagen min.
Du er verdens aller beste! <3
Jeg elsker deg over alt annet! <3 

 

En stor takk til dere alle som tok dere tid til å sende meg en gratulasjon på bursdagen min, you guys rock! <3 

 

 

 

All my love

CARRIE ♥

 

PS: Det vil selvfølgelig komme en stor «Birthday Sephora haul», en av de nærmeste dagene, so stay tuned! ;)