Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

27

Hello Peeps! <3 

 

Jeg har sittet her å skrevet på dette blogginnlegget i noen dager nå, i et evig forsøk på å finne ut hvordan jeg skal gå inn i dette nye kapittelet av livet mitt. Hvordan jeg skal starte mitt første blogginnlegg som 27åring (Happy birthday to meee ;D). For etter å ha sett tilbake på «26 ting jeg har lært på 26 år» innlegget for bursdagen min ifjor, og lest igjennom de ordene på digitalt papir som jeg fortsatt med hånden på hjertet kan si at jeg er så stolt av. Så ble tanken på hva jeg skulle gjøre i år, en evig gåte for meg. For selv om dette livet så langt har lært meg så utrolig mye mer enn den listen nevnt i det blogginnlegget, ja nok til å fylle en hel bok egentlig. Så hadde jeg andre ønsker for i år. Men hva?.

Etter små desperate inspirasjon søkende samtaler med både Mamma, bestevenninnen min og ikke minst meg selv, så har jeg kommet frem til at jeg rett og slett ikke har en eneste anelse hva jeg skal gjøre. Og vet dere hva?, det er HELT greit!. For hvis «26» lærte meg noe, så er det at du aldri vet hva som venter rundt neste hjørne på deg.  Dette livet kan virkelig være så uforutsigbart og kan sende oss på noen utrolige reiser, som ingen skole, års erfaring eller planlegging noen gang kan forberede oss på. Det har helt klart jeg lært. Spesielt de siste årene som har gått, hvor jeg har lært mer om livet enn jeg noen gang kunne vært forberedt på. Med verdifulle lekser om sorg, sjokk, lykke, inspirasjon og forhold, går jeg inn i kapitel «27» med en helt annen tankegang til livet. For jeg vil ikke lenger at mitt liv og min historie skal være som en kopi av noen andre sitt, som et kjedelig program som du zapper forbi på tvén, eller noe som ingen kommer til å huske når tiårene flyr forbi oss, slik de ofte gjør. Jeg ønsker å leve livet mitt med en glede som er minst like stor som mitt håp for fremtiden. Jeg vil oppleve, utforske, og danne minner som ikke bare forblir i mitt hjerte, men som vil forbli i historien til de rundt om i verden som jeg har møtt, eller kommer til å møte i fremtiden. I disse 26 kapitlene jeg har skrevet av min historie så langt, så har jeg lært så utrolig mye. Ikke bare om verden, livet og menneskene rundt meg, men også om meg selv. Jeg har lært så mye om hvem jeg er, det siste året. For ikke bare er jeg den drømmeren som jeg alltid har vært stolt av å være. Men jeg er også den jenta som tørr satse på nye muligheter, selv om de kanskje ligger litt utenfor der hvor mine drømmer står skrevet på innsiden av hodet mitt. For hvem er jeg, til å si hvem vei som er riktig og gal. Hvem type drømmer ville jeg vært, hvis jeg lot en mulighet gå ifra meg, som kanskje kunne vært veien imot en ny drøm? Eller som kanskje er svaret til den endeløse gåten om hvordan jeg skal bygge veien videre?.

Året 26 var uten tvil hardt, og jeg skal innrømme at det ikke alltid har vært så enkelt for meg og holde på min evig håpende drømmer side, igjennom noen tøffe måneder, hvor det føltes ut som om jeg skrek mer til veggen, enn jeg bygget veier. Men når jeg ser tilbake på det nå, så innser jeg at jeg gjorde alt jeg kunne, for å finne min egen vei, imens jeg balanserte mer enn hva det kanskje var plass til på skuldrene mine, og vet dere hva?. Jeg er egentlig ganske stolt av meg selv, for at jeg igjennom alle de vanskelige situasjoner dette året, har holdt meg selv på bena, børstet av støvet og fortsatt videre på min vei. For at jeg har vokst meg nærmere den type kvinne jeg ønsker å være, etter å ha vokst opp med det sterkeste forbilde å se opp til, i min kjære Mamma. For hvis dette året har lært meg noe, så er det at jeg vist har litt mer av Mamma sin tøffhet i meg, enn jeg noen gang ville gitt meg selv kredit for. For dette året gitt meg muligheten til å se meg selv ifra et helt annet perspektiv, både på godt og vondt, og har gitt meg utfordringer som har bevist at jeg er langt sterkere enn jeg tror, både på innsiden og utsiden.

 

Når jeg snakket med bestevenninnen min, Ida, om dette blogginnlegget og om ideer jeg kunne snakke om, foreslo hun noe som med en gang traff meg rett i hjerteroten. Merkelig, det er som om vi har kjent hverandre i 11år snart, hihi. Hun sa at jeg burde ta denne annledningen til å snakke om drømmer, og måten den «riktige» veien, ikke alltid er der hvor svaret ligger. «Genialt», tenkte jeg i det jeg lå i sengen med telefonen strekt ut i armene mine, når vi snakket sammen den kvelden. «Men hvor skal jeg noen gang begynne med det, det er jo så mye jeg vil si.»
Selv så har jeg alltid vært en av de jentene som ifra en tidlig alder har drømt meg bort i fantasi verdner fylt med Barbie dukker, prinser, og rosa glitter. Bland dette med troen på at ingenting er for utenfor rekkevidde, og du har grunnlaget til min drømmende sjel, som til den dag idag fortsatt tror hun kan redde verden. Greit, jeg har vokst meg opp til å bli smart nok til å vite at jeg bare er EN jente og at det skal nok en rekke til for å redde hele verden, men jeg er også tøff nok til å tro at jeg kan være gnisten som starter flammen. For selv om jeg fortsatt er jenta som leker med Barbie på gulvet (denne gangen med tantebarna), med minst like mye iver som jeg gjorde på barnerommet i Oslo. Selv om jeg fortsatt vil dekke alt jeg eier i glitter og gjerne spiser is til middag, så vet jeg at det finnes så mye til hvem jeg er. For jeg er også den første til å si akkuratt hva jeg mener for noe, jeg står opp for det jeg tror på og lever meg hjertet på ermet til en hver tid. Men det er alle disse sidene som alltid har bygget opp den kvinnen jeg i dag er så stolt av å være. For uten opplevelsen av å måtte vokse opp tidlig, uten å ha sett, hørt og følt alt jeg har igjennom livet mitt så lang. Hatt alle opplevelsene, vært fantasifull, leken og små sprø, så hadde jeg aldri kommet meg frem til der jeg er nå. Eller vært tøff nok til å tro jeg kunne gjøre halvparten av det jeg har gjort. Greit, så har jeg ikke skapt noe helt banebrytende nytt, kurert en sykdom, eller reddet verden, helt enda. Men jeg har gjort noen ting her i livet, som jeg kan se tilbake på å være så ubeskrivelig stolt av. Jeg har kjempet for drømmer jeg har hatt, drømmer som kom i oppfyllelse og de drømmene som rett og slett skrev sin egen historie på veien. Så det blir kanskje slik som Ida sa, at bare fordi det er den «riktige» veien på innsiden av hodet ditt, eller den veien som andre forventer av deg, behøver ikke det å si at det er der svaret ligger, eller at den ikke vil være verdt å ta en titt. For tro meg, jeg har vært frem, tilbake og frem igjen flere ganger i løpet av livet mitt, enn jeg har klart å holde telling på. Men det er en ting som alltid har holdt meg ved godt mot, og det er mitt mot for å drømme. For å satse og for å finne den tingen som gjør meg annerledes ifra alle andre. «26» ble for meg beviset på at noen ganger må du tørre å tegne utenfor linjene, for du vet aldri hvem muligheter som kan ende opp med å bringe deg videre, til der du trenger å være, til rett tid <3

 

Det er ikke til å legge skjul på at drømmer har vært og fortsatt er en stor del av mitt liv, så mye så at når jeg spurte Mamma om hennes råd til dette blogginnlegget. Så kom en annen ide som involverte drømmer og opplevelser til live. For Mamma foreslo at jeg kunne lage en liste over 27 opplevelser jeg har hatt igjennom 27år. «Genialt» tenkte jeg igjen, og tankegangen satte i gang med både opplevelser og drømmer, som kunne være på listen. «Hva med 27 drømmer som har kommet i oppfyllelse»?, sa jeg brått til Mamma ved middagsbordet.  Ja, for hva med det, det kunne jo vært noe for å feire bursdagen min på en positiv note, ikke sant?
Så i annledning av min 27års dag idag, alle de drømmene som jeg så langt har vært heldig nok til å få oppleve og alle de som forhåpentligvis ligger der ute å venter på meg i året som kommer. Så vil jeg dele med dere, 27 drømmer. Både små og store, morsomme, og sterke. Planlagt eller spontant skapt på veien, så har de alle spilt en rolle i hvem jeg er i dag, og i historien som nå skal gå inn i sitt neste kapittel med blanke ark imorgen.

 

Here you have it; 27 drømmer som har gått i oppfyllelse <3 

 

  1. Se Demi Lovato live.
  2. Få min artikkel printet i et magasin.
  3. Bli Store søster.
  4. Bli tante (og fadder) til de vakreste rockestjernene i verden.
  5. Få min helt egen hund (Brumle, jeg savner deg, Baby).
  6. Få holde «Drømmemannen» Pierre Bouvier fra Simple plan i hånda (FANGIRL!!!!).
  7. Få se Good Charlotte live (og sikle etter den ULTIMATE drømmemannen Benji Madden)
  8. Få møte favoritt bandet All Time Low og se de spille på en klubb som likså godt kunne vært stua mi.
  9. Få en sang skrevet inspirert av min historie og blogginnlegg.
  10. Få se P!NK live (og holde henne i hånda).
  11. Danse på scenen med Aaron Carter.
  12. Designe og sy en helt egen «one of a kind» kjole til Mamma.
  13. Få se Motley Crüe for første (og siste gang) på deres avskjeds turné.
  14. Få blogginnlegget mitt med som eksempel i tentamen forbredende oppgave på ungdomsskolen min, og få komme tilbake til ungdomsskolen min som en del av deres læreplan, ved å holde foredrag angående blogging som litteratur og mobbing.
  15. Få ha en av veskene jeg har sydd, med på catwalken på Oslo Fashion week.
  16. Fullføre Høgskole utdannelse.
  17. Få mine første sponsor avtaler (Tusen takk Mentellow og Lorèal Norge).
  18. Farge håret helt rosa (kremt…flere ganger)
  19. Få fagbrev som ferdig utdannet Makeup Artist.
  20. Få se Paramore live.
  21. Ha med bildene mine på fotoutstilling (GO KAOTICPANIC PHOTOGRAPHY!)
  22. Da jeg kjøpte mitt aller første designer «piece» ifra Versage, aka my own little Carrie Bradshaw moment.
  23. Få høre en av mine favoritt Backstreet Boys sanger «10 000 Promises», live.
  24. Få twitter favorites og meldinger av noen av mine favoritter som Kandee Johnson, Jan Thomas, Dean fra Good Charlotte, Tommy Lee fra Motley Crüe o.s.v (FANGIRL MOMENT!)
  25. Få dra på Sephora (My home away from home).
  26. Få dele og bruke min historie og vonde fortid, til å bygge en tryggere og mer åpen fremtid for andre.
  27. Starte denne bloggen. En opplevelse som har gitt meg så mye mer enn hva noen ord, blogginnlegg eller følelser kan beskrive (TUSEN TAKK til alle dere kjære leserne mine, som fortsatt er med meg på reisen. I love you to bits!) <3

 

 

 

26, det har vært et utrolig år, på både godt og vondt. Jeg har lært så mye, opplevd så mye og har bevist mer for meg selv enn jeg trodde var mulig. Jeg har fått tilbake den sprudlende og lekende glimtet i øynene mine igjen, med litt hjelp ifra små barne føtter. Har funnet tilbake til den eventyrlystende jenta i meg som rett og slett gir litt «Faen», og er uten tvil klar for å legge år 26 bak meg og starte et nytt kapitel, med en ny blyant og samme gamle drømmer hjertet, som mest av alt håper på et år for historiebøkene.

 

Look out world, here we go! <3 

 

 

All my love

CARRIE ♥

 

 

 

PS: Tusen takk til Mamma og Ida, for alle deres gode forslag i min desperate jakt på «Det perfektet innlegget», og for at dere fikk meg til å innse at det trenger ikke være perfekt, det trenger å være meg. I love you! <3 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tell me you love me

 

 

Det er uten tvil vanskelig å finne ordene for dagens blogginnlegg, for det finnes rett og slett ikke nok ord til å beskrive den følelsen jeg sitter med akkurat nå. Eller den følelsen av å stå i et fullsatt Oslo Spektrum i går kveld, med tårer rennende nedover kinnene mine, som var en blanding av så mye følelser, langt flere enn hva jeg er klar for å fortelle om. For i går var endelig dagen kommet. Dagen jeg hadde ventet på i 10 lange år, fylt opp av beundring, stil endringer og minner. Dagen hvor jeg endelig skulle få se DEMI LOVATO!.

 

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så Demi, i filmen Camp Rock, for 10år siden nå. Selv var jeg en ganske så hardbarket Jonas brothers fangirl på den tiden, så det var jo en selvfølge kanskje at jeg satt med ansiktet klistret opp imot tv-skjermen når filmen hadde premiere på Disney Channel i 2008. Men det ble fort en vending da jeg oppdaget den unge jenta med en drøm som var hovedrollen i denne filmen. Ikke bare relaterte jeg meg til rollefiguren til Demi, og hennes ønske om å oppnå sine drømmer. Men det var noe med Demi selv som virkelig festet seg hos meg, og ifra første stund jeg hørte henne synge, var det ingen vei tilbake. I årene som skulle følge, så ble hun fort til en av mine største inspirasjoner i livet, igjennom gode stunder, vonde stunder og øyeblikk av både styrke og svakheter for oss begge, så jeg til henne for inspirasjon. Enten om det var i valg av klesplagg, hvem hårfrisyre jeg skulle ha den uken, eller hvordan jeg skulle kjempe til å se en ny dag. Det er kanskje ikke rart at ord feiler meg, hver gang jeg skal forsøke å forklare nettopp hvor mye hun betyr for meg. This girl has been with me through a lot over the years <3 

 

Klar for å ta frem både rockefot, sangstemmen jeg ikke har og nok settingspray i ansiktet til å holde sminken på igjennom krigen, var jeg klar for kvelden hvor bursdagsgaven min ble til virkelighet, og gleden var like ekte som på Sephora (YES! NÅ skjønner vel alle at dette virkelig betydde mye for meg, haha).
Med ivrige ben og et enda ivrigere sinn stod jeg trofast å ventet igjennom både forsinkelser, oppvarming og publikums intriger, sammen med Mamma, før lysene plutselig slukket og jeg kunne høre stemmen til Demi over lydanlegget i arenaen. Introen var i gang, og jeg måtte kjempe for å holde tilbake tårene som truet på innsiden av øyelokkene mine ifra første minutt. Jeg hadde lagt igjen vettet ved døra, bekymringene hjemme og nå var det bare tid for meg til å dra frem min aller største «Fangirl» self og bare kjøre på. Jeg hadde tross alt ladet opp til denne kvelden i ett tiår, og hadde ikke tenkt til å la muligheten gå ifra meg, så jeg sang på for full fres til øreproppene neste fløy ut av ørene mine, danset med i min beste «latina fashion» og skrekk som en hybrid av en høne og en fjortis på boyband konsert (beklager til de foran meg som sikkert ikke hører en ting idag).

Med nok engasjement for hele Oslo spektrum og følelsene på utsiden av kroppen, sang jeg trofast med på hver en sang og ga mitt alt, helt til tårene sprutet og hendene ristet ved siden av meg. Ja, jeg lover at jeg blir 27 i år altså, selv om det virkelig kunne se ut som om jeg ikke var en dag over 14 i går. Høres ikke sånn ut heller, på måten jeg skriver, og stemmen min som sprekker i dag som om jeg er i stemmeskiftet. Yes, det finnes få ting som kan slå et skikkelig «Fangirl» moment, dere. Men det er ikke rart at det kanskje tok av for meg, jeg skulle jo tross alt danse for 17år gamle meg som danset rundt på rommet sitt til «This is me» og «Who will I be». Skrike for 20år gamle meg som endret livet sitt og ba om hjelp. og ikke minst synge for den 26år gamle meg som har funnet ut at hun skal gi sitt alt, uansett om folk ler, stirrer eller mener hun ikke kan. For i den ærlige introen til showet sitt i går, sa Demi noe som virkelig traff hjerteroten min, og inspirerte meg for fremtidens kapitler.
«We are all survivors. It´s time to leave behind what no longer serves us!».
So get ready 27, because we are starting a new path, my friend!.

 

 

 

«Now I’m a warrior!»

 

På lik linje med så mange andre, som fylte opp den store konsert salen i går kveld, så har Demi vært en stor del av våre liv, på så mange forskjellige måter igjennom årene. Selv så viste jeg ikke da jeg satt foran tv-skjermen min og så på Camp Rock hver eneste dag. Hvilken rolle «Mitchy» kom til å spille videre inn i mitt liv. For den unge jenta fylt av drømmer, skulle vokse opp til å bli kvinnen som reddet mitt liv, i tiden hvor jeg følte at det ikke var noen vei ut ifra mine egen tanker. I det kapitlet av min historie, som for alltid vil forbli som sidene hvor alt endret seg og jeg fant veien tilbake til hvem jeg virkelig er.
Jenta som ikke gir opp.

For det er utrolig hvor viktig rolle musikken kan spille i et menneskets liv, hvis du lar den. Og hvordan en sang kan dra deg tilbake ifra kanten av stupet i det riktige øyeblikket, slik Demi sin «Skyscaper», gjorde for meg, den gangen. For med valget av å dele sin historie på en så åpen måte som hun har gjort igjennom de siste årene, har hun inspirert så mange fler enn bare meg, verden over. Hun har tatt opp kamper som så mange andre aldri har turt, og snakker med dyp ærlighet om temaer som får mange til å ville gjemme seg under dyna og ikke gå ut av døren. Ifra mental helse, til LGBTQ+ rettigheter og så mye mer, har hun startet viktige samtaler som virkelig trenger å se dagens lys, og som kan være den reddende hånden for så mange der ute som trenger noen å se til. Selv så vet jeg hvor mye hun har betydd for meg og min kamp med mental helse lidelser, og hvordan hennes åpenhet om sine egne kamper, har hjulpet meg med å kjempe mine. Det var ikke til å legge skjul på at konserten i går rørte meg, og bringte frem en god del tårer. Spesielt da hun spilte sangen «Warrior» som for mange «Lovatics» rundt om i verden har vært en stor trøst og en påminnelse om styrken som lever i oss alle sammen. Selv så var nettopp denne sangen en trofast følgesvenn for meg igjennom min behandling, og mitt valg om å gå i Demi sine fotspor, og være ærlig om min historie, slik hun har valgt å være. De sterke ordene i denne teksten har gitt meg inspirasjonen til noen av de mest ærlige blogginnlegg og ord jeg noen gang har skrevet i mitt liv, og har satt seg dypt inn i hjerteroten til den lille jenta som vokste opp til å bli en sterk kvinne med meninger og drømmer.

Jeg ble så rørt, så glad og ikke minst så utrolig stolt der jeg stod under denne sangen, ikke bare av Demi og å være en av hennes fans, men av meg selv også. For alle de øyeblikkene som har gjort meg til den jeg er, både på godt og vondt. Alle de utfordringer jeg har taklet, alle motbakker og kommentarer jeg har møtt på uten å la meg selv knekke. For alle de dagene, nettene, menneskene og sangene som har gjort meg til en vaske ekte «Warrior».

 

«I´m a survivor, in more ways than you know…»

 

Når jeg nå sitter her og skriver dette, å ser på alle bildene og videoer på telefonen min, kan jeg ikke gjøre annet enn å bare riste på hodet. For det er så uvirkelig at kvelden i går virkelig var «real life». For endelig så var hun ikke bare et navn, en stemme på Spotify eller et ansikt på tv-skjermen, hun var der, i samme rom som meg (Queue fangirl!). Jeg kunne føle skuldrene mine senke seg for første gang på veldig lenge. For i det øyeblikket, fantes det ikke en bekymring i min verden, ikke en tanke i universet eller stress i mitt hode, og jeg kan ikke en gang huske sist jeg hadde et par timer så fri ifra tanker.
Jeg er så evig takknemlig for dagen i går og for at jeg kunne sette snuten hjemover igjen med bøttevis av ny inspirasjon, motivasjon og ikke minst minner som kommer til å glede meg i lang tid fremover. For en bedre kveld, ja, det er det lenge siden jeg har hatt <3

 

Tusen tusen TUSEN takk Mamma, for verdens beste bursdagsgave og for en kveld som har betydd mer for meg enn jeg tror du aner <3
I love you! <3

 

 

Demi ♥

Thank you, not only for an amazing night last night, but for saving my life with your words. 
I love you xx 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

One

 

Kjære Liam 

 

Det er utrolig å sitte her å tenke på at du allerede fyller 1 år idag, lillegutt. Det er utrolig å tenke på hvor fort ditt første år har gått, og på alle de fantastiske tingene du har opplevd, siden du først kom inn i mitt liv, for ett år siden. Igjennom året som har gått, har jeg sett deg vokse deg fort igjennom opptil flere klesstørrelser. Krabbe deg fremover fortere og fortere for hver dag som går, og reise deg til nye høyder, noe som har gjort at verden nok ser enda mer spennende ut igjennom dine vakre brune øyne, som alltid er fylt med så ufattelig mye glede.

Jeg skal innrømme at det nok dukker opp noen tårer her i øyekroken min nå, når jeg sitter å tenker tilbake på ditt første år, og alle de minnene som jeg gleder meg til å fortelle deg om når du blir litt eldre. Slik som da du oppdaget sminkekostene mine og var med å sminke meg sammen med Amalie. Dagen hvor jeg som den stolteste tante i verden bar deg til dåpen din, eller da du feiret bursdagen min i sommer solen som en ekte «ladies man» imellom alle jentene på grillfesten. For ikke å glemme alle de utallige gangene du har fått meg til å le og smile, uansett hvordan dagen min har vært før jeg så deg. For min lille Liam, det finnes få som kan få meg til å føle meg så elsket og så lykkelig som det du kan. Med ditt gode humør og et smil som kan smelte et hvert hjerte på flere mil avstand, så har du vunnet mitt hjerte mer og mer for hver eneste dag som går, og jeg føler meg så utrolig heldig som får ha deg i livet mitt.

 

Jeg kan fortsatt huske dagen hvor Mammaen din ringte meg og før jeg nesten rakk å si «hallo», spurte meg om spørsmålet som for alltid vil forbli i mitt minne; «Er du klar for å bli tante igjen eller?». Jeg kan huske hvordan tårene rant nedover kinnene mine i det jeg innså at Mamma ikke tullet med meg, og at nettopp lille du ventet på meg, klar til å ta Tantes verden med storm. Jeg kan huske følelsen av å kjenne deg sparke inne i magen til Mamma, og hvordan du danset rundt der inne til din egen samba tromme, akkurat som om du på din helt egne lille måte forsøkte å få meg til å le. Noe som foresten funket utrolig bra, spesielt med tanke på at jeg nå sitter her og ler bare jeg tenker tilbake på det. Jeg kan huske når jeg holdt deg for aller første gang, og hvordan du klemte fingeren min imellom dine bitte små, som om du sa «Hei Tante». Jeg skal innrømme at tårene ble ikke mindre i det øyeblikket, hvor jeg satt med deg trygt i mine armer og storesøsteren din plassert stolt i armkroken min, for heldigere tante, det tror jeg man kan lete lenge etter, Lillegutt <3
Som du kanskje skjønner, så er nok tanten din en smule følsom og tårene sitter litt lett, slik som i dåpen din hvor jeg trodde at både tårekanaler og hjerte skulle sprekke med stolthet, da jeg var din følgesvenn (og fadder) på vei opp til dåps badet ditt (også kjent som dåps fontenen, men dåps bad høres morsommere ut, ikke sant?). Eller den kvelden hvor jeg snakket deg igjennom en søvnløs natt på FaceTime, hvor vi fant ut at Tante tydeligvis var den beste medisinen.

 

Det er så utrolig å få følge deg igjennom alle dine oppdagelser og eventyr, lillegutt, og å få se deg oppleve verden på din helt egne måte med et nyskjerrig sinn som bare du kan ha. Jeg er så glad for at jeg får være med deg på reisen ifra mage til krabbe, til gå og snart løpe fortere enn Tante klarer å holde følge med. Det er mildt sagt fantastisk å se deg blomstre og vokse deg til en hjertegod og morsom liten gutt med et humør som er alt for sjeldent i denne verden. For du, min kjære stjerne, du er så unik som det går ann <3

 

 

Min kjære Lille superhelt, du har siden ditt første spark på innsiden av Mammas mage, vist meg nettopp hvor mye superkrefter som finnes. Ikke bare rundt om i verden, men også på innsiden av hun som er heldig nok til å få være Tanten din. Din Supertante.
For selv om Tanterollen var en jeg allerede bar med den aller største stolthet i nesten tre år før deg, og alle andre rundt meg allerede hadde gitt meg kallenavnet «supertante», så var det ikke før du kom inn i mitt liv, at jeg begynte å tro på det selv. For imellom kjærligheten ifra deg og din fantastiske store søster, Amalie, så fant jeg svaret på at det kanskje finnes mer superkrefter på innsiden av mitt store tante hjerte enn jeg trodde. For imellom bleieskift, grøt, smoker på ville veier, pony på tv, leker på gulvet og tusjer over halve huset, så har dere begge på hver deres måte vist meg en helt ny side til meg selv, som jeg aldri trodde fantes, men som jeg elsker mer enn noen annen nå. For med en «snekkerbukse» fylt med smokker, suttekluter, halv tygget kjeks i hver en lomme, og tåteflasker fatt, så vil dere alltid ha en Tante som aldri vil nøye seg for å være noe mindre en super <3

 

 

 

Kjære Liam, jeg håper din første bursdag blir minst like fantastisk som det du er, og at du blir overdrysset med kjærlighet, kake, gaver, latter, kos og alt annet du måtte ønske deg idag. Du fortjener hele denne verden og så mye mer du, lillegutt <3
Jeg er så ubeskrivelig stolt av deg, å at jeg får kalle meg selv tanten din. Tante elsker deg mer enn du aner, Buddy <3

 

Gratulerer så utrolig mye med 1års dagen, min lille Superstjerne! <3

STOR stor bursdagsklem ifra Verdens aller stolteste Tante <3 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Just me

Heisann alle sammen <3

 

Ok, jeg vet hva dere tenker; Hvor har du vært? Lever du, Carrie? Blogger du fortsatt eller?, jeg regner med at nok minst et av de spørsmålene har blitt stilt den siste tiden. Så la meg begynne med det siste spørsmålet og jobbe meg bakover, alright? ;)
Ja, jeg blogger fortsatt, men har den siste måneden sittet ved tastaturet til null inspirasjon. For selv om det er et nytt år med nye muligheter, så har ikke Januar akkurat bydd på mye inspirerende opplevelser, annet enn å tilbringe tid med mine små tantebarn da, som ikke lenger er så små gitt (Yes, det skremmer vettet av meg at Amalie snart er skolejente, god help me!). Så for spørsmål nummer to, lever du?. Yes, sist jeg sjekket så var det både puls, pust og bøttevis med tanker her i gården. Men det skal sies at jeg den siste måneden har vært på litt av en reise, med både influensa, virus i kroppen, blemmer og gudene vet. Yes, vinteren er herlig dere. Men det er vel sånn det er, at denne tiden på året ofte kommer med litt snufs, snørr og gørr. Så, for det siste spørsmålet; Hvor har du vært?. Vel, hvor har jeg vært….Jo, utenom i senga med snørrfiller, på legekontoret eller i Amalie sitt eventyrland, så har jeg rett og slett vært i mitt eget hode. For i en evig kamp imot «The winter blues», samt ideer som ikke helt kommer seg frem til papiret, så har det vært et evig kaos. Noe som har endt opp med å sende meg rett tilbake til der jeg startet. For i den siste måneden så har jeg tenkt mye på bloggen, og på hva jeg ønsker å gjøre her. Noe som blant annet inspirerte meg til å skrive en litt utradisjonell «Om meg» historie for noen uker siden, som representerer ikke bare hvem jeg er som person, men hvem jeg er når jeg skriver. For imellom presset jeg setter til meg selv, forventningene til meg som blogger og alle de andre utside faktorene, så føler jeg at jeg rett og slett mistet litt pekepinnen på hvorfor jeg startet denne bloggen i første steget. Selvfølgelig skulle jeg likt å ha blogginnlegg som nådde flere hundre tusen, hatt sponsor avtaler og levd drømmen, men det er ikke verdt det hvis jeg ikke har gjort noe jeg er stolt av. Så i min evige jakt på det «perfekte blogginnlegget» og starte 2018 med, så kom jeg over denne tanken. «Hva er det du ønsker å skrive om?».  Jeg tror dette er et spørsmål mange bloggere stiller seg selv ved en tid eller en annen i løpet av sin blogg-karriere, for noen ganger så trenger man bare å trykke på reset knappen, håpe på det beste og bare finne tilbake til start. Det er nettopp det, jeg ønsker å gjøre i 2018.

Ikke noe nyttårsforsett, ikke noen forventninger, ikke regler. Bare 100% meg, mine ord, og mine drømmer. For da jeg startet YourCarrie i 2014, og skrev det første blogginnlegget, så var jeg rett og slett livredd. Redd for å feile, redd for å ikke skulle leve opp til forventinger, redd for å miste det som gjorde meg unik. Men etter som årene har gått, så har jeg vokst mer enn jeg kan beskrive, og har fått blomstret som skribent, igjennom blogginnlegg som har fortalt historier, vist min kreativitet og har vist dere hvem jeg er, uten filter. Det er nettopp det jeg ønsker og komme tilbake til i år, tilbake til å skrive ned akkurat det som faller inn i hodet mitt, slik jeg er kjent for å gjøre. Slik jeg alltid gjorde i begynnelsen.
Selv om jeg nå ofte ser tilbake på mange av mine eldre blogginnlegg med et flaut blikk, så er jeg samtidig så stolt. Stolt av alle skrivefeil, merkelige formuleringer og tanker, for en gang, så var det nettopp det jeg ønsket å si. Det var det som var meg, i 2014-2015. I år så skal jeg finne tilbake til stoltheten i hjertet mitt, min ærlige pen og min kreative tankegang, for å fortelle de beste historiene og lage de beste blogginnleggene jeg kan for alle dere vakre menneskene (og dyrene, hihi) som leser bloggen min der ute. Da jeg startet denne bloggen, så ønsket jeg å fortelle, skape og glede. Etter som årene har gått har ønskene utviklet seg til, å motivere, inspirere og skille seg ut ifra mengden. For noen måneder siden så innså jeg nettopp hva jeg startet denne bloggen for, hva jeg ønsket at denne bloggen skulle representere. For etter flere år med en vanskelighet å forklare nettopp hvordan blogg jeg har, til de som måtte spørre meg, så fant jeg forklaringen i en Youtube Vlog. Jeg ønsker at bloggen min skal være den bloggen jeg kunne ønske jeg hadde når jeg var mindre. Den jeg kunne ønske jeg kunne lest. En blogg som kan inspirere andre til å gå etter sine drømmer, finne sin kreativitet, være sterk, lage mat, eller hva enn det måtte være, som dere kan finne inspirasjon ved her i mine små (kremt, store), blogginnlegg. For det finnes rett og slett ingenting jeg ønsker mer, enn å være den som dere kan se til for inspirasjon.

Selv om jeg alltid har skrevet ærlige blogginnlegg fylt med historier, så føler jeg at jeg ofte har snurret meg selv inn i en perfeksjonist tankegang om at jeg MÅ gjøre forskjellige type blogginnlegg, eller at jeg ikke skriver mange nok, gode nok, eller rett og slett bare for ulikt alle andre. Men det er nettopp her endringer kommer inn i bildet. For selv om jeg kanskje ikke kan forhindre perfeksjonisten i meg, å komme frem. Så kan jeg endre tankegangen til å sette pris på de tingene som gjør meg unik, og bruke de til å lage flere blogginnlegg som oser av personlighet her på YourCarrie.

Da jeg skrev mitt første blogginnlegg i 2018, som var en «søknad» til Rimmel London, så tenkte jeg nøye igjennom hvordan jeg skulle fortelle historien om meg, og nettopp hvem jeg er som person. Noe som igjen motiverte meg til å finne tilbake til «rett frem» tonen jeg alltid har elsket å skrive med. For selv om jeg leste igjennom det blogginnlegget en million ganger før jeg postet det ut, i et evig perfeksjonist helvetet, så lyste det av «Katarina tonen».
Den som jeg alltid har vært så stolt av, ikke perfekt, bare ærlig :)

 

Så i mitt ønske av å komme tilbake til den ufiltrerte «Carrie» som skriver det hun tenker, som en digital dagbok, her har dere svarene.
Jeg aner rett og slett ikke hvor dette året vil ta oss, eller hvem muligheter som venter rundt min dør, men jeg håper dere alle er klare for å være med på en reise igjennom et år som kan by på mye historier her på YourCarrie ;)

Tusen takk til alle dere som trofast har tittet innom bloggen den siste tiden og som har vist meg kjærlighet igjennom hele Januar.
I don´t know what I would EVER do without you <3 

 

 

All my love

Carrie ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dear Rimmel (RimmelSquad)

 

 

Hei Rimmel.

Mitt navn er Katarina, men de fleste på nett kjenner meg kanskje bedre som Carrie. For I samme sko som den velkjente rollefiguren jeg har tatt mitt kallenavn ifra, nemlig Carrie Bradshaw, er jeg en tvers igjennom storby jente som lever for mote verden og alle de fantastiske kreative sidene som hører med den spennende verden av mote og beauty.

Ifra jeg var en liten jente, vokste jeg opp i min Mammas cd samling og sminkepung, en barndom hvor Vouge og Cosmopolitan fort ble til min versjon av bibelen, hvor supermodeller var guder, og mitt motto ble til at med den rette leppestiften så kan du overvinne verden. Kanskje ikke så rart at jeg utdannet meg til å bli makeup artist?

For å forklare dere hvorfor jeg føler jeg passer som et medlem av deres makeup squad, så føler jeg at dere først burde få vite litt om nettopp hvem denne jenta bak bloggen, bildene og ordene på digitalt papir, er. Noen ting ved hvem jeg er, er ganske så enkelt fortalt, imens andre, må du rett og slett bare kjenne meg for å kunne forklare, tror jeg.
Jeg er en 26år ung jente ifra storbyens sement jungel, midt i smør øyet av stil, attitude og farger. Jeg er en datter, en søster, en tante og en bestevenn. Vokst opp til å tro på eventyrene i mitt hode, ønsker på stjerner, og at drømmene i mitt hjerte, aldri er for langt utenfor rekkevidde. Jeg er jenta du alltid kan stole på til å gi deg en 100% ærlig og ufiltrert mening, og som ikke er redd for å hoppe ut i sjøen med hodet først.

Jeg er den jenta som er mest kjent som hun med 5 forskjellige farger i håret, som aldri kan bruke hvitt uten å søle på det, og som du alltid kan stole på til å være vennegjengens lojale stand up komiker (YES, jeg er vennegjengen sin Chandler). Jeg er den jenta som memoriserer foundation farger, leppestiftnavn og som kan alt om Backstreet boys, men som du fortsatt kan se på heavy metal festival med skinnjakke og boots. Jeg er jenta som elsker Halloween og du finner med fake blod rennende ifra øyne, armer og ben i halve Oktober, men som skriker i butikken når den nyeste highlighten står i butikkhyllen, eller hun finner ENDA en neglelakk som glitrer. Jeg er jenta som skater på sommeren, er på biltreff på høsten og sitter klistret til skjermen når moteshowene blir sendt. Jeg er jenta med 10 forskjellige stiler i klesskapet, og selv om jeg ofte ikke er den jenta som følger trender slavisk, så har jeg en så stor lidenskap for den magien som skapes på en runway, eller i et butikkvindu på kjøpesenteret. Måten klær, et lag maskara eller en helt ny Foundation kan forandre et menneske. Forandre dagen, uken, året, ved bare et nytt plagg i skapet eller den superhelt innstillingen et lag leppestift kan gi. Selv så har jeg vokst opp i søk av denne magien. Ifra timesvis av barndommen tilbringt foran tv-skjermen for å se på Glamour sammen med Mamma, memorisere designer navn i stedet for gloser på skolen. Til utdannelse innen design og makeup, arbeids erfaring som designer assistent og mote skribent i ånd av min «spirit animal», Carrie Bradshaw. Det er noe med den følelsen, den kreativiteten som ligger i hvert et ord, hvert et bilde, hvert et lag med leppestift, hvert et plagg på catwalken, som bringer frem gleden og lidenskapen hos denne storby jenta.

 

 

Hvorfor burde jeg bli et medlem av RimmelSquad?

I flere år har Rimmel vært en av de soleklare favorittene i make up samlingen min, både privat og i jobb kittet mitt. Så mye så, at det til å med ble Rimmel leppestiften som ble med Mammaen min da hun gikk ned kirkegulvet for å gifte seg med drømmemannen. Jeg kan fortsatt huske hvordan jeg dro innom senteret hver dag på vei hjem fra skolen, for å se om det hadde kommet inn noen nyheter i sminke hyllen, og tilbringte timesvis i sminke avdelingen sammen med venninnene mine, hvor vi alle la vår kjærlighet på de fargerike produktene til Rimmel London. Med storby gløden i våre hjerter og et eventyrlystent sinn, testet vi oss igjennom hele hyllen og dro mer enn en gang hjem med noen nye produkter til samlingen, flere av de står fortsatt stolt i samlingen den dag idag. Så det første som kom til tankene da jeg så Instagram posten om å bli en del av makeup squaden til Rimmel London, var «DET er jo MEG! Jeg kan jo dette merket og disse produktene som baksiden av hånden min. Det er jo meg de leter etter. HALLO, her er jeg!».  Men etter som tankene fortsatte å skrike i mot meg, fant jeg fort ut at jeg nok kom til å trenge litt mer enn lidenskapen på innsiden av hodet mitt, til å forklare nettopp hvorfor jeg er den dere leter etter.

For med den uendelige kreativiteten som renner igjennom årene mine, og min ubeskrivelige lidenskap for makeup, føler jeg at jeg passer godt inn i beskrivelsen av guttene og jentene dere ser etter til deres makeup Squad. Men å bruke dette som forklaring virker bare en smule for enkelt for meg og kanskje for opplyst. Så det er nettopp derfor jeg ønsker å vise dere hvorfor jeg vil være en «Perfect fit» for deres gjeng, i Rimmel. For igjennom mine snart 27år, så har jeg vært på en utrolig reise igjennom livet, hvor makeup har mildt sagt spilt en sentral rolle, både på godt og vondt kan man vel si. For det har kanskje ikke alltid vært like gjennomført, slik som da jeg i en alder av 5 bestemte meg for at blå øyeskygge ifra nesetipp til panne var en god ide, eller da jeg lånte Mamma sin neglelakk og fargelagte flisene på badet. Men, uansett hvem makeup fylte historie som kommer til minne, hvem produkter som har vært populære eller hvem farger som har vært trenden, så har makeup vært med på å gi meg noen av de mest dyrebare og morsomme minnene i historieboken min. Det har gitt meg venner som er mer som familie og har gitt meg en måte å uttrykke meg på når ordene ble for sjenerte, verden ble for tung eller jeg rett og slett trengte å finne meg selv.
Makeup ga en stemme til den sjenerte lille jenta på bakerste rad i klasserommet, ga lidenskap til tenåringen som trengte å finne noe hun var god i og har gitt glede til kvinnen som trives aller best som makeup leksikon for alle de rundt henne.

Jeg kunne sittet her i timesvis og fortalt om alle de dagene, øyeblikkene, ordene og stilene som har gitt meg kunnskapen, lidenskapen og kreativiteten som gjør at jeg passer perfekt som en del av deres Rimmel Makeup Squad. Men jeg føler at i en drøm som hva denne opplevelsen ville vært for meg, så taler bilder sterkere enn ord, drømmer mer enn søknad og lidenskap mer enn forklaring. Så det er med det største av håp, jeg håper at dere vil føle det samme, og ser på dette blogginnlegget og tenker det samme som det jeg gjorde da jeg først så deres Instagram post. «Det er henne vi leter etter!» <3

 

 

NB!: Dette er min «Søknad» til muligheten å få bli medlem av Rimmel Londons sin Makeup Squad :) 
Hvis dere også vil sjekke ut hvordan dere kan bli med på moroa, så kan dere sjekke det ut HER
Dette er ikke et sponset blogginnlegg eller reklame, bare et steg i mot en drøm for meg <3 
Jeg er straks tilbake med flere blogginnlegg for dere, mine kjære lesere <3 

 

Later! <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

2017

 

Det er utrolig og tenke på at det har gått ett år siden jeg skrev mitt brev for 2016 og la ut med et friskt håp for 2017. Gjorde meg klar for ett år som skulle vise seg til å være ett som jeg i dag sliter med å skrive om. For året 2017 har for meg bydd på så mange nedturer, utrolige oppturer, utfordringer jeg aldri trodde jeg skulle klare meg igjennom, stolthets øyeblikk som nesten sprak hjertet mitt og lekser lært som jeg aldri så komme. Det har vært ett år for refleksjoner, ett år for å se på hva jeg har og ikke har. Ett år som på mange måter har bevist for meg hvem som er villig til å løpe igjennom stormen for å stå ved min side når vinden blåser for kraftig til at jeg klarer å gå videre på egen hånd, og hvor sterk jeg kan være når jeg må være den som må seile skuta til havnen.

Men 2017 var ikke bare en tid for utfordringer og tårefulle stunder som har gjort at jeg i dag sitter med sår hals etter å i måneder ha skreket «GIVE ME A BREAK!», til passerende skyer på himmelen. Nei, dette året har også vært året for noen av mine aller stolteste øyeblikk her i livet, som har bidratt til å gjøre 2017 til et år å huske.

 

Det stolteste øyeblikket i 2017, er uten tvil dagen da min nevø, Liam, ble født, og når jeg fikk den store ære av å bære han til dåpen som hans fadder/gudmor. Den følelsen av å få han i armene mine og gå opp de få trappetrinnene til dåpsfontenen med han smilende opp mot meg, er en jeg aldri vil klare å forklare med andre ord enn «stolt». Den kjærligheten og tilitten som Ida og Espen har vist meg, ved å velge meg til å være en så sentral del av deres barns liv, er noe som betyr så mye for meg. For ikke å snakke om Tante rollen jeg har som Amalie og Liam sin SUPERTANTE. Det finnes ingen ord til å forklare hvor mye jeg elsker rollen som tante til disse små juvelene. Den følelsen når Amalie kommer inn i rommet med det største smilet om munnen og roper «Tante, tante», når hun ser meg. Eller når Liam smiler og kommer krabbende imot telefonen når han ser meg på facetime. Det er en som jeg aldri tror jeg noen gang kommer til å bli vant til, for den gleden, er en som er så ubeskrivelig at det finnes ikke ord nok i ordboken, tror jeg. Året 2017 har vært året hvor supertante har fått en helt ny betydning og året hvor jeg har lært nettopp hvor sterk jeg er, som tydeligvis klarer å balansere en baby i armene og en klatrende prinsesse på ryggen, uten å blunke. Wow, kanskje jeg har noen superkrefter, allikevel? ;P

 

 

Dette var året hvor jeg jobbet «ræva av meg» for å bestå to eksamener som jeg trodde skulle nesten ta livet av meg i prosessen, og bestod ett år på høgskolen med karakterer jeg er så stolt av. For å være ærlig så trodde jeg aldri at jeg noen gang skulle sette en fot på en høgskole, aller minst gå der selv. Men livet jobber vist på merkelige måter og sender deg ofte steder hvor du aldri trodde du skulle være eller på eventyr du aldri trodde mulig. For min del, så er jeg så utrolig glad for at jeg endte opp nettopp her, på høgskolen. For det året lærte meg mer om meg selv, og hvem jeg har blitt som person, mer enn noe annet noen gang ville. Det ga meg venner som fargelagte min hverdag, oppgaver som utfordret meg og ga meg inspirasjon inn i livet mitt igjen, og ikke minst så ga det meg forsiden og midtsiden i to aviser. Så når det kom tid for eksamen, så leide jeg alle bøker på biblioteket, jobbet overtid til jeg fikk kramper i hendene eller sovnet på tastaturet. Jeg la alle planer, venner, blogg og alt til side, og ga mitt alt for å fullføre noe av det tøffeste jeg noen gang har gjort i skolegangen min, og tok med meg noen små seiere innimellom også. Slik som da læreren min ønsket å bruke mine bilder til videre opplæring av elever senere (yes, jeg hoppa bortover skolegangen da ja). Eller da jeg overrasket læreren min som også var en av sensorene, med å levere en oppgave som strak seg langt forbi det jeg tror de forventet av meg. For som jeg alltid har sagt, akkurat når du tror du vet hvor du har meg, så gjør jeg noe som overrasker deg til du sitter med «skjegget i postkassa». That`s just me ;)

Dette var året hvor jeg bokstaveligtalt løp av meg sålene på skoene mine, i eksamens tiden. Skrev mer om kunstnere og pedagogikk enn jeg har gjort om noe annet i mitt liv, tror jeg, og dro rett ut på båttur i ro-båt sammen med Pappa etter eksamen. Det var året hvor jeg feiret en vel bestått eksamenstid sammen med tusenvis av rockere og Mamma på Tons of Rock festivalen i Halden, og jeg fant ut at Mamma kunne gått rett inn i hvem som helst TNT video med sin lidenskap og all sang på 10 000 lovers.

 

 

 

Dette var året hvor jeg snudde en skoleoppgave om til en opplevelse jeg sent vil glemme. Da jeg laget fotoboken «Bare en jente», hvor jeg fortalte historiene til sterke kvinner rundt om i Norges land, ved bruk av foto og min kreative pen.
Denne oppgaven begynte som et ønske om å sette lys på alle de sterke kvinnene som går blant oss hver eneste dag, for å en dag kunne vise denne boken til Amalie, da hun kanskje en dag, befinner seg i samme situasjon som jeg har gjort utallige ganger, hvor verden forteller deg at du ikke kan gjøre noe, fordi du er bare en jente. Men det endte opp med å bli en bok jeg selv trengte å bla igjennom i løpet av året. For alle disse historiene, mange til kvinner jeg har æren av å kjenne, men også til flere beintøffe kvinner som hver dag kjemper imot fordommer, meninger, harde hverdager, regnskyer og til og med flammer, er mildt sagt inspirerende. Det har vært en utrolig opplevelse og få høre alle disse historiene, og ikke minst få bringe de til live med kameralinsen min, i år. Tusen takk, til alle de fantastiske kvinnene som hjalp meg og bringe min visjon til live, og ga meg ny inspirasjon til å bli en bedre versjon av meg selv.
Jeg har ikke ord for å forklare dere nettopp hvor mye dere har betydd for meg i år <3

 

 

 

I arbeidet med oppgaven «Bare en jente», så hadde jeg gleden av å møte en av landets brannkvinner, Gunn Narten. Som på sin arbeidsplass i Asker & Bærum brannvesen, inspirerte meg med sine historier om å være en kvinne i et mannsdominert yrke. For maken, for en tøff dame, med ben i nesa og med så godt humør, som ikke kan gjøre annet enn å smitte over på deg når du møter henne. For meg var det viktig og vise alle de forskjellige spektere av det å være kvinne, og alle de forskjellige type sterke kvinner det finnes rundt oss hver eneste dag, i oppgaven min, noe Gunn representerer perfekt i hennes yrke. Ikke bare ved å være en kvinne iblant alle hennes mannlige kollegaer, men også fordi de fleste aldri hadde gjettet at hun jobbet som brannkvinne, hadde du sett henne på gaten. For hun ser jo ut som en model, i alle fall i mine øyne :)

Den støtten jeg mottok ifra Gunn igjennom denne oppgaven, var helt utrolig, og ekstra morsomt var det da mine bilder ifra denne photoshooten, endte opp i et tysk magasin, som skrev en artikkel om henne, tidligere i år.

Tusen takk for all inspirasjonen, Gunn, og for at du er et så godt forbilde for alle små jenter der ute som trenger noen å se opp til <3

 

 

 

2017 har også vært utrolig spesiell, da jeg i år har hatt «venne-jubileum» med de tre jentene som har forandret mitt liv, og har gitt livet mitt farger igjennom så mange år. Ord kan ikke begynne å beskrive hvor mye disse tre jentene betyr for meg, og hvor mye rollene deres har forandret historien min for det bedre.

Kjære Charlotte, Du har vært en klippe for meg i 15år nå. Du har vært min beste venn, min «sister from another mister», min emosjonelle boksepute og den personen som uten tvil har satt dypest spor i hvem jeg er som person, annet enn familien min. Du har hjulpet meg igjennom de vanskeligste av tider i livet mitt, har sett meg på mitt mørkeste, mitt lyseste og mitt rett og slett sprøe (og fortsatt er her? WOW). Tusen takk for at du igjennom 15år har lært meg mer enn jeg noen gang vil klare å forklare deg. Du og jeg, vi er «ment to be» i hverandres liv, og for det er jeg evig takknemlig.

Kjære Ida Jeanette, Det finnes ikke ord for å beskrive deg, eller det søsterforholdet vi har sammen. Jeg husker så vidt tiden før du kom inn i livet mitt for 10år siden, for livet før deg, det er det rett og slett for lite farger i. Du har forandret livet mitt for det bedre, på flere måter enn jeg kan fortelle deg. Klart, det finnes vel få som ha gitt meg så mange grå hår som det du har igjennom årene. Men det finnes få som betyr mer for meg, enn det du gjør. Du har vært den lillesøsteren jeg aldri trodde jeg skulle få, men som jeg nå aldri kan se for meg å leve uten. Tusen takk for at du alltid har min side, for alt du gjør og for alt du gir <3

Kjære Ida B, min kjære bestie. Tenk at det har gått 10år siden vårt første «hallo» på første rad i klasserommet, omringet av gressstrå og kreative ideer ifra alle andre enn deg å meg. Vi var jo helt klart mer interessert i å snakke om Tokio hotel enn å lage noen kranser. Ifra den dagen, til nå, så har du vært den som alltid har ledd av mine tørre vitser, som har synget høyt i bilen sammen med meg, dansa på boyband konserter og har spilt en sentral rolle i så ufattelig mange av favoritt minnene i historieboken min. Vet du, jeg tror at vi to egentlig var ment til å være tvillinger, men at verden bare ikke kunne takle oss to i samme familie, så vi endte opp som bestevenner i steden for ;)
Ida, du betyr mer for meg enn jeg tror du noen gang vil vite, og har en så spesiell plass i mitt hjerte, som bare du kan ha. Tusen takk for at du har vært ved min side i et tiår nå og at du fortsatt har en klem til meg når jeg trenger det som mest <3

 

 

Dette var året hvor jeg startet kapitel «26» av min historie, sammen med en håndfull av mine favoritt mennesker, dro på bursdagstur til Gøteborg sammen med Mamma, hvor vi så løpende menn i kasser (bare mamma vil forstå den her, haha), og delte 26 ting jeg har lært i løpet av mine 26år med dere på bursdagen min. Det var året hvor YouCarrie var ukens blogg på Femelle, året Thea malte seg rosa i hele ansiktet med glitter, jeg fant frem min indre bestemor med stirkkepinnene og Pepsi vant prisen for verdens kuleste Border Collie (i alle fall i familiens øyne).

Det var året for sprøe turer sammen med Mamma, elleville sminkeeventyr sammen med Amalie og rolige stunder med Liam hvor vi sang One direction til søvnen tok overhånd på oss begge.  Det var året hvor jeg dro på shopping med blå leppestift på, for hvorfor ikke, liksom?. Året hvor vi fant ut at Mamma synger ikke i bilen, hun opptrer. Året hvor jeg kjøpte den største slushen jeg noen gang har sett i hele mitt liv, og året hvor jeg rett og slett tror jeg mistet vettet et par ganger, fordi alt skjedde på en og samme gang.

Det var året hvor jeg stod som verdens stolteste bestevenninne på første rad da Ida B holdt 1.Mai tale. Året hvor vi feiret 3årsdagen til YourCarrie, og jeg dro på «palmesus syden ferie» til Onkel, på det glade sørlandet sammen med Mamma og Pepsi.

 

 

2017 var året jeg fant tilbake til min indre kamelon (cue´, Culture club nå!), og satte meg inn i flere stiler enn jeg klarer å holde tellingen på akkurat nå. Dette var året hvor jeg fant tilbake gløden for makeup og for første gang på veldig lenge fant selvtilitten til å bruke meg selv som lerret.
Dette var året hvor min lidenskap for makeup virkelig begynte å smitte av på min vakre lille Diamant, Amalie, som i år tok på seg rollen som både storesøster, og tantes private makeup artist. Jenta kan jo legge en bedre Ombre-lip enn meg, så jeg burde kanskje passe meg litt her med åra?!
Nei, velger heller å bare være den stolteste tanten i verden jeg, som blir mer og mer inspirert av den jenta ifra hver dag som går <3

Dette var året hvor jeg forvandlet meg om til en av mine forbilder og favoritt drag queens, Trixie Mattel. Året jeg så mitt favoritt band All time low for 5.gang og trommisen ifra favoritt bandet off all time, Good Charlotte, likte tweeten min på Twitter. Jaja, jeg vet jeg er 26år og skal liksom være voksen. MEN, fuck it, JEG FREAAAAKEEEERR UTTTTTT!!!!. Puh, ok, hvor var jeg. Jo, det var året hvor Amalie oppdaget Halloween for første gang, året hvor Pepsi kledde seg ut som Snoop Dogg, og Tante Katta var den beste medisin for søvnløse netter for lille Liam.

 

 

Dette er året hvor jeg fikk møte så mange av de fantastiske jentene som blogger her på Femelle, under vår Femelle Summer Dinner. Året hvor jeg var komi-gull på Snapchat da jeg klippet hekken ute i hagen, og tok det hele opp igjen når Halloween forberedelsene startet og sendte skjelettet på spa.

Dette var året hvor jeg spontant farget håret pastel lilla, og Lòreal bestemte seg for å totalt ødelegge hele håret mitt i prosessen, ved å gi meg sjøgrønt ødelagt hår i flere måneder. Det var året jeg farget håret rosa, for å slippe å ha sjøgrønt hår, og til slutt farget håret tilbake til min naturlige hårfarge, bare for å se ut som et normalt menneske igjen. Er ikke et Katarina år uten litt hårfarging, vel? ;)

Det var året hvor Paramore reddet året med låten «Hard times», som ikke kunne beskrevet livet mitt bedre dette året. Det var året hvor Pink slapp låten «Barbies» som endelig ga ord til min følelse av å ville gå tilbake til den tiden hvor jeg lekte Barbie på rommet mitt og resten av den skumle verden utenfor ikke fantes. Det var året hvor Kesha bringte tårer til mine øyne og musikkglede tilbake til hjertet mitt med sangen og teksten, «Praying». Det var året hvor musikken skuffet meg og gledet meg mer enn hva som kan ramses opp her. For musikk året 2017 ga meg glede og tårer. Den fikk meg til å kjempe, til å bryte sammen, og til å synge høyere enn hva som burde vært lovlig med sangstemmen min ;P

Dette var året hvor det var «alle mann på dekk» da vi i September arrangerte surprise 50års-lag for stefaren min, Ole, og slo hæla i taket når vi endelig hadde klart å stelle i stand den store festen. Jeg kan fortsatt ikke helt tro at vi klarte å få til alt det her, folkens! GO TEAM! <3

 

 

 

Det har vært et år for minner, et år for tårer og et år for utfordringer som på sine egne måter har bidratt til å gjøre meg sterkere, at least thats what I am hoping for. 2017 har bringt med seg mer enn jeg noen gang kunne se komme. Noe så utrolig hjertevarmende, noe så hjerteskjærende og noe så uforventet, som har bidratt til å gjøre dette året til ett som vil gå ned i min historie som ett år hvor jeg kan klappe meg selv på skulderen og si; «You did it!».
Igjennom alt som kanskje har ønsket å brekke meg dette året, så har jeg i «true Olsen fashion», gitt det fingeren og kjempet videre imot alle odds. Jeg har stått for seiere som vil forbli i mitt minne som noen av de aller største. Jeg har gjort mitt beste og jeg har gitt dette året alt jeg har.

Dette har vært året hvor jeg har mistet to av mine beste venner i pels og fjær, Henning og Thor <3 <3
Året hvor verden tok farvel med en av mine helter og tenårings crushes, Chester Bennington <3
Det har vært året hvor jeg har lært hvordan det virkelig er å leve uten to av de sterkeste forbildene mine, som jeg alltid strevet for å bevise hva jeg er laget av for, bare til å finne ut at jeg er mer lik dem enn jeg gir meg selv kredit for. Det har vært året jeg har stirret frykten i hvit-øyet og har gråtet meg selv i søvn fordi jeg ikke vet hvordan, hvorfor eller hva. Det har vært et år hvor jeg har lært hvem som er der for meg, hvordan verden kan snu seg i et øyeblikk og hvem som betyr mer enn noe annet.

2017, du har lært meg mer enn jeg trodde, mer enn jeg kunne se komme, og mer enn jeg tror jeg vet enda. Du har vært et år hvor jeg har måttet vise hva jeg er god for, hvor sterk jeg virkelig er, og hvem du virkelig køddet med da du valgte å utfordre meg. Tusen takk for alle slag, for alle spark når jeg var nede og for alle lekser du har lært meg som jeg tar med meg videre inn i det nye året som står å venter på meg. Tusen takk for alle de øyeblikk av stolthet som bringer et stort smil til munnen min hver gang jeg ser tilbake på de igjennom dette blogginnlegget. Tusen takk for alle overraskelser, for alle latterkramper og for alle de minnene som danner kapitelene 25 og 26 i historieboken min. Selv om jeg nå sitter og ser tilbake på deg med blandet følelser, så ville jeg aldri vært foruten. For du har bringt meg så mye glede igjennom vide barneøyne, latterfylte stunder med de som står meg nærmest og mimrestunder om en tid i mitt liv, som jeg ser tilbake på som den beste i hele mitt liv.  Men det betyr ikke at jeg ikke er klar for å legge både deg og din dritt innstilling bak meg, og hilse på det nye året som nå står for tur, klar for et nytt år med minner og historier å fortelle.  So, so long, 2017.

 

 

 

Sist men ikke minst, så ønsker jeg å sende ut en kjempe stor takk til alle dere som har vært en del av året mitt i 2017. Uansett hvor liten eller stor rolle dere har hatt, så har dere alle betydd så utrolig mye for meg. Tusen takk for at dere har vært en del av min historie i år, og for at dere har valgt å tilbringe litt tid her sammen med meg. Tusen takk til alle dere som har hatt troen på meg, som har stilt opp når jeg trenger det, og som har gitt deres alt for å se meg blomstre.
Det har vært ett år som har lært meg så mye om hva jeg har, og hva jeg ikke har her i livet, men aller mest så har det lært meg at jeg har det beste teamet rundt meg, jeg noen gang kunne ønsket meg. Team YourCarrie, er ubeskrivelig, og har holdt meg opp i tider dette året hvor jeg bare har ønsket å kaste inn håndkleet. Den støtten og gleden jeg finner i teamet jeg har rundt meg, både i form av familie, venner, bekjente og alle dere vakre leserne mine, er noe som betyr mer for meg enn jeg kan klare å forklare dere med ord (og dere vet jeg er en jente med mange ord. Bare se på dette blogginnlegget, haha).
Tusen tusen millioner takk til alle dere som er en del av Team YourCarrie, til alle dere som har lest blogginnleggene mine i år, som har sendt kjærlighet min vei, som har fått meg til å le, gråte eller smile i løpet av året. Tusen takk til alle dere som har bidratt til at året mitt har blitt ett å huske i år, og for at dere har hatt troen på lille meg, selv om jeg ikke alltid har hatt så stor tro på meg selv. Tusen takk til alle dere som har stilt opp uten å blunke i år, til alle dere som har gitt meg bøttevis med inspirasjon for det nye året, og til alle dere som nå sitter å smiler fordi dere vet at det er dere jeg skriver om ;)

Jeg vil også sende en ekstra tusen takk til min kjære Mamma og Onkel Jan som i år har gitt sitt alt for både meg og bloggen.
Det finnes ingen større del av Team YourCarrie enn dere <3

 

Jeg håper dere alle får en fantastisk fin nyttårs feiring i kveld, og ønsker dere et utrolig godt nytt år, fylt med masse glede, gode minner, latter og kjærlighet.
Ha en kjempe fin nyttårsaften, Peeps, også snakkes vi på nyåret ;)
Ta det pent, pass på dere selv, and stay safe out there <3

 

Tusen takk for et utrolig år, Team <3

I love you all, SO much <3 

 

 

All my love

Carrie ♥

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Mormors hjemmelagde Nordlandsstenger

Julen byr på så mange forskjellige tradisjoner, historier og minner, men det er ikke tvil om at de som betyr aller mest, er alle de koselige minnene vi har sammen med de vi holder nær og kjær. Vår familie, våre venner og for mange av oss, de minnene vi har sammen med de vårt hjerte savner aller mest, som vi holder ekstra nært i denne juletiden vi er i nå.  Selv så har jeg i år reflektert mye på familie, og har uten tvil kjent på savnet etter de englene som nå våker over meg. Det er ikke til å legge skjul på at Julen er en tid for familie og en høytid bygget rundt kjærlighet, noe som kan gjøre savnet etter våre kjære enda større på denne tiden av året. Selv så merker jeg nå spesielt på savnet etter min kjære Mormor, som var det største jule-mennesket jeg vet om, ved siden av Mamma da selvfølgelig. Med nisser i hvert et hjørne av huset, hjemmestikket sokker trofast under juletreet og tradisjoner til fingertuppen, var Mormor julens store dronning, og en inspirasjon til alle oss som var en del av hennes juletradisjoner.
Tro meg, alle som hadde den glede av å kjenne henne på et eller annet tidspunkt i livet, vil alle fortelle deg akkurat det samme, at var det en ting hun kunne, så var det jul.

Det er av den grunn jeg ønsker å dele en liten del av min mormors juletradisjoner med dere, i håp om at det vil bringe litt juleglede inn i deres hjerter og hjem, slik denne oppskriften har gjort for meg i år.  Mormor sin oppskrift på «Nordlandsstenger» er en hun alltid har vært kjent for og som jeg vet bringer tilbake mange juleminner hos flere i min familie. Jeg må innrømme at jeg sitter her med et par tårer i øyekroken da jeg skriver dette, og funderer på hva Mormor ville sagt, hvis hun hadde vist at en av hennes oppskrifter var en del av min juleserie her på bloggen i år. Jeg kan nærmest høre latteren hennes som et echo i ørene mine, og se henne riste på hodet med et smil, slik hun alltid gjorde hvis hun synes jeg var litt tullete. Men det er med det største ønske, jeg håper at hun ville vært stolt av min lidenskap for å dele hennes suksesser med alle dere, kjære leserne mine <3

Julen for meg handler om familie. Det handler om tradisjoner som strekker seg langt før min tid, og barndoms gleder som følger oss langt inn i de voksne rekker. Det er om Donald og Askepot på tven, mamma sin julebakst på kjøkkenet, hundesnute i gaveesker, riskrem laging og familie middag. Hjemmebakte julekaker, hjemmelagde gaver og julekort hengende på en snor. Det er om Mammas latter, juletreets magi og Onkel sine skrøner som alltid får meg til å le. Jeg startet denne juleserien her på bloggen, med et håp, som var å få ta dere med inn i min jul og fortelle dere om alle de koselige juletradisjonene som sammen har bygget opp en så stor glede for denne tiden på året, hos meg, hos min Mamma og hos min Mormor.
For å kunne dele med dere alle sammen, små som store, den julegleden som har levd i min familie i generasjoner, og som hvert år vokser seg større for hver nye tradisjon som blir lagt til på jule listen. Etter et tøft år, ønsket jeg i år, å finne tilbake til mine røtter og hva julen virkelig handler om. Familie.
Hvem bedre måte å gjøre nettopp det på enn å ta det tilbake til kvinnen som har gitt juleglede til to generasjoner etter henne, og som fortsatt er en del av julen vår, som den vakreste engelen av de alle.

 

Kjære Mormor, min vakre Mo-Mo, denne er til deg <3

 

 

Ingrid´s Nordlandsstenger

50 g hvetemel
1 dl H-melk
1/2 kg melis
Ca 6 dråper peppermynte olje
1 kokesjokolade
50 g delfiafett

 

Kok grøt av hvetemel og h-melk, avkjøl.
Kna inn melis og peppermynte dråper. Sett kaldt.
Dyp i smeltet sjokolade og rull i kokos.

 

 

Jeg har sittet å skrevet på dette blogginnlegget i flere dager, og forsøkt å finne alle de riktige ordene, men fant fort ut at skulle jeg skrive et blogginnlegg i ånden til min Mormor, så måtte jeg leve etter hennes tankegang om at «det enkle er oftest det beste», og gi meg selv rom til å fortelle slik jeg føler, uten filter. Slik Mormor alltid gjorde i mine øyne.
Selv så satt jeg her og tittet ned på oppskriften, skrevet med rask håndskrift og tenkte for meg selv alle måtene jeg kunne skrive den av. Detaljert, avansert, men i det jeg begynte å skrive over ordene på digitalt papir, fant jeg ut at det finnes ingen annen måte som ville være bedre, enn å direkte skrive av oppskriften som i årevis var Mormor sin berømte juleklassiker.
Så det er nettopp det jeg bestemte meg for å gjøre, kort, enkelt og greit, akkurat slik Mormor ville ønsket :)

 

Jeg håper dere har likt dette personlige juleblogg innlegget, og at dere prøver dere på å lage disse fantastiske julegodtene en dag <3

 

Tusen takk til Mamma for all hjelpen til dette blogginnlegget og for at du delte Mormors berømte oppskrift med meg <3
Sist men ikke minst, Tusen takk til verdens beste Mormor, som har gitt meg juleglede i årene, og minner som vil forbli med meg for alltid.
Jeg håper du smiler av stolthet ifra din jule dekorerte sky nå, Mo-Mo <3

Tusen takk <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

This is Halloween

 

The nightmare before christmas

Should I watch this at halloween or christmas? BOTH!

 

 

Hei alle sammen og velkommen til siste dag av ”This is Halloween” serien for i år :)

 

For den store Halloween dagen tenkte jeg å ta dere med inn i min verden og svare på spørsmålet om hvorfor denne halloween serien heter nettopp
«This is halloween».
Noen tenker kanskje at det er så selvforklart som at «det er dette som er halloween». Noen av dere vet grunnen og andre kanskje har klart å gjette seg til det etter å ha fulgt den her i noen år.

Helt siden jeg var en liten jente har jeg alltid elsket halloween, og alt det som er litt annerledes ifra hva man vil se på som ”normalt”. Der andre har funnet skrekk og gru ved skjeletter, hodeskaller, lysende gresskar og spesial effekt makeup som er som tatt ut ifra en skrekkfilm, har jeg funnet inspirasjon, latter og glede.
For noen år siden, satte jeg meg ned og fortalte dere om hvordan min elsk for halloween startet og om hvordan jeg så lenge jeg kan huske, ønsket å feire bursdagen min i Oktober i stedet for i Juni. Til den dag i dag har jeg fortsatt samme ønske, noe som kanskje er en del av begrunnelsen om hvorfor jeg ønsket å starte denne Halloween serien her på bloggen, for da føles det på en måte ut som om jeg feirer bursdag hele Oktober, sammen med alle dere fine mennesker som titter innom bloggen min <3

Min halloween feiring er kanskje hva noen vil kalle litt annerledes, for da andre kler seg opp i kostymer og fester, eller går ifra dør til dør i søk om godteri, sitter jeg hjemme under dyna og ser på film i pysjamasen. Jeg vet, til å være hva venner og familien min kaller «dronningen av Halloween», så skulle man tro at jeg var den første i kostymet kl 6 om morgenen, men så lenge jeg kan huske så har det vært en ting som virkelig er Halloween for meg.
The nightmare before Christmas.

 

 

 

 

Jeg kan fortsatt huske første gang jeg så filmen ”The nightmare before christmas”.  Gamle jenta kan jeg ikke ha vært, der jeg satt med bena godt krøllet opp i lenestolen i stua, med tv kontrollen trygt i håndflaten. Hva som fikk meg til å stoppe opp ved kanalen hvor den ble sendt tidlig en morgen, aner jeg ikke. Var det skjebnen? var det kjedsomheten? eller var det bare at tittelen hørtes ut som noe rett opp i min liga? Hvem vet. Men jeg fant fort ut at denne historien og figurene som spratt rundt på tv-skjermen i barndomshjemmet mitt. Vel, de skulle alle spille en stor rolle i livet mitt, etter som årene gikk. For jeg viste ikke helt hva det var med denne historien som snakket til meg, men jeg viste at det var noe med fortellingen om Jack Skellington, som jeg kjente meg igjen ved. Noe som fikk meg til å synge med på alle sangene, lære meg alle ordene, beundre Jack og Sally sin unike kjærlighets historie, og sist men ikke minst, se filmen hvert eneste år, både på Halloween og i juletiden.

 

 

 

«The nightmare before christmas» er en mørkere versjon av en animasjonsfilm, tatt ut av det kreative øyet til Tim Burton. I filmen følger vi historien om gresskar kongen, Jack Skellington og hans venner i Halloween town.
I et forsøk på å finne et nytt innslag i livet sitt, enn de samme gamle rutinene av Halloween, setter Jack ut på søk for å finne noe til å inspirere han på nytt. Det er slik han oppdager det magiske stedet som er Christmas town.
I det snøfylte rike fylt opp med hjemmebakte kaker, lys hengende på snor og trær som lyser opp så langt øye kan skue, finner han noe som er så ulikt hans vanlige mørke hverdag. I stedet for skrekk, gru og redsel på hvert et hjørne, finner han tradisjoner, lys og sist men ikke minst, julenissen.

I et forsøk på å gi nytt liv til hjembyen sin, tar han med seg alt av inntrykkene ifra Christmas town, hjem til Halloween town, og starter sin plan om å bringe julen til Halloween, og ta over julen for å gi julenissen en liten velfortjent ferie. Sammen med alle sine skumle venner, setter han i gang med å planlegge og stelle i stand en jule ånd, som de fleste vil si er litt annerledes enn den tradisjonelle julen vi alle er vant til. 
I mens alle hans venner, inkludert borgemesteren av Halloween town tenker at julen virker som en kjempe god ide, er en av hans venner og hemmelige beundrer, Sally, usikker til hele ideen, og føler Jack ikke trenger å endre seg. Historien følger Jack sitt forsøk på å gjennskape seg selv i julens ånd, og måten han finner ut av at det eneste han egentlig trenger er å være, er seg selv.
The pumpkin king.

 

 

Selv nå, sikkert 20år etter at jeg så denne filmen for første gang, så sitter jeg fortsatt her, med bena godt plassert oppe i senga, under dyna og med tv kontrollen trygt i håndflaten, klar for å se filmen som uten tvil alltid vil være min favoritt.
Det er vanskelig og finne ord til å forklare hvor mye denne filmen har betydd for meg igjennom årene, og hvorfor jeg elsker denne historien så mye som jeg gjør. For det er bare noe så unikt med den drømmende sjelen til Jack Skellington og måten denne filmen representerer de to høytidene jeg elsker aller aller mest, Halloween og jul.

 

Det er litt morsomt å se hvordan denne filmen har begynt å spille en rolle i livene til de rundt meg også, etter som årene går, og de hører om den ifra meg. For selv om dette ikke nødvendigvis er deres favoritt, så finnes det de som setter den på og har gitt den en plass i deres tradisjoner hvert år også.
For meg finnes det ingen måte jeg heller ville tilbringt den store halloween dagen på, enn med et besøk til Halloween town og en historie som har inspirert meg så lenge jeg kan huske. Så svaret på spørsmålet lyder som så; denne serien vi har hatt gående her nå i 4 gode år, er basert på min kjælighet for Halloween, og intet er vel mer passende da enn å oppkalle den etter en av de mest kjente sangene i fra filmen som på mange måter startet det hele.
The nightmare before Christmas <3

 

 

«This is halloween, this is halloween. Pumpkins scream in the dead of night. This is halloween, everybody make a scene. Trick or treat till the neighbors gonna die of fright. It`s Our town, everybody scream. In Our town of Halloween.»

 

 

 

Nei, dere, nå kan jeg høre Jack nærmest rope ifra tv-skjermen, så da gjenstår det bare for meg å finne frem godteri skålen, krype under dyna igjen og synge med til sangene jeg har kunnet utenat siden jeg var tenåring. Jeg må si at jeg synes litt synd på de stakkars naboene mine som må høre på meg synge i et par timers tid fremover, haha ;)

 

Jeg håper dere får en kjempe fantastisk Halloween, alle sammen, og at dere får alt det godteriet dere skulle ønske dere i kveld :)
Vi snakkes i morgen for en «Behind the scenes» look, av «This is Halloween» serien i år. Hvor dere får se bilder bak kulissene i løpet av hele Oktober måned, og noe av det dere ikke ser som skjer her under denne serien, hihi.
Så følg med i morgen :)

 

 

Ha det kjempe morsomt i dag, vær forsiktige, og ikke glem å være litt spOOoooOOOoooky ;)

Happy Halloween, Peeps! <3

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Dagen Amalie oppdaget Halloween

 

Helt siden min lille niese, Amalie kom til verden, så har jeg ventet på den dagen hvor hun skal oppdage halloween og jeg kan fortelle henne om alle de morsomme minnene jeg har fått over de siste årene med halloween feiring.
Ønsket om at hun skulle forelske seg i gleden av å kle seg ut og skjære ut gresskar sammen med meg, ble ikke mindre da hun ble født 1.Oktober, noe som er starten på Halloween for meg.

Helt ifra hun var et år, har hun vært fast innslag her på bloggen i «This is Halloween» serien, enten om det er som marihøne, prinsesse eller som tantes personlige makeup artist. Så har hun drysset sukkersøtt glitter over en «høytid» som alle ofte forbinder med skrekk og gru, noe som har gitt tanten hennes gledes tårer i øyekroken flere ganger enn jeg tørr å innrømme. For hvert år er det den samme gleden som møter meg, når jeg spør henne om hun har lyst til å hjelpe meg med det som ender opp som hennes bidrag her på bloggen.

 

Vanligvis så er det jeg som kommer med ideen og spør henne, men i dag så har Amalie tatt over bloggen på sin helt egne måte.
Da vi i dag har hatt en vaskeekte halloween day; Amalie style.
Hun har kanskje ikke blitt stor nok til å vite hva halloween er enda eller hvorfor tante har lysende flaggermus og skjeletter på rommet, men i dag så fikk Tante første dose av hva jeg håper vil bli en livslang glede for den tiden på året hvor gresskarene lyser og heksene danser.
For i dag var dagen hvor Amalie oppdaget Halloween <3

 

 

Det første Amalie oppdaget da hun kom inn til meg i går, var de glitrende gresskarene jeg har stående på skrivebordet mitt. «Jeg elsker disse» ropte hun og samlet sammen alle sammen på sengen min imens hun stod med det største smilet om munnen og tittet på meg. «Det gjør Tante også» sa jeg og lo for meg selv. Du skulle bare sett hvor glad tante var her om dagen da hun kom ut av butikken med det største gresskaret de hadde, tenkte jeg stille for meg selv imens jeg så henne studere et av de glitrende gresskarene.

Hun var ikke sen med å oppdage nettopp det store gresskaret heller, som for øyeblikket står og pynter opp kjøkkenbenken. «Oj, se det store» sa hun og tittet opp på benken med store beundrende øyne. Jeg lente meg ned til henne og fortalte min plan om å lage en gresskar lykt til å putte lys i, ut av det store gresskaret, og øynene hennes vokste sikkert 5 størrelser i løpet av noen minutter. «Lage ansikt….LYS I MUNNEN?» spurte hun meg, imens hun nærmest klappet i hendene.  «Ja, ansikt som lyser» svarte jeg med latter i stemmen, mens jeg lagde en avtale med meg selv om at neste år så skal Amalie få være med tante å lage lykter til den store halloween kvelden.

Dette skulle ikke være siste samtalen om gresskar denne helgen, for da vi tidligere i dag satte oss ned for å tegne, ble motivet intet annet enn et gresskar. «Oj, ser ut som et gresskar jo» sier jeg stille, imens Amalie tegner med alle tusjene i fargesettet på gulvet foran meg.  «DET ER ET GRESSKAR, TANTE» ropte hun så fornøyd og holdt det frem med stolthet.
Hun satte fart på seg over gulvet og løp opp trappen med bildet sitt hakk i hæl. «Tante, tante!!, henge opp, på rommet ditt» ropte hun imens hun nærmest løp på døren fordi hun var så ivrig. Hun løp inn på rommet og lette etter den perfekte plassen hvor hennes gresskar skulle være, og hun fant uten tvil den perfekte plassen, hvor tante vil se det hver eneste morgen når hun våkner. For henne er det kanskje nå bare en tegning, men for tanten hennes, så betyr det så mye mer enn tusj på papir. Jeg har nå fått meg ny favoritt pynt til Halloween, mitt helt egne gresskar, som hver dag vil minne meg på hva som virkelig er viktig <3

 

 

Helt siden jeg var en liten jente har jeg vokst opp i Mamma og bestemødrene mines klesskap og sminkepunger.
Den gleden ved å bare kunne ta på seg et antrekk, et lag maskara eller sette føttene i et spesielt par sko, og føle seg klar til å ta over verden, er en jeg til den dag i dag føler på. Selv om jeg nå ikke har bestemors skap å gå i, og Mamma nå tar makeup tips ifra meg, så føler jeg meg fortsatt som den lille jenta med farmors kåpe dratt etter meg, med mammas neglelakk på fingertuppene mine, hver gang jeg tar på meg et nytt ansikt med sminke eller kler meg opp som en karakter her på bloggen. Det var derfor utrolig spesielt for meg da lille Amalie i dag tok for seg mitt skap av rariteter til sitt eget personlige kostymelager, slik jeg alltid gjorde da jeg vokste opp. Den eneste forskjellen her er at jeg har ekte kostymer i mitt skap også, noe som lillemor synes var utrolig morsomt da hun gikk løs i dag og startet pyntingen.

Når hun satt i sengen min, med alle parykkene mine rundt seg og et smil så bredt at du skulle tro det skulle revne, kunne jeg ikke gjøre annet enn å le og smile med henne. Etter som minuttene gikk byttet hun på parykker og ga karakterer til de forskjellige imens hun lo fra langt ned i magen. Spesielt morsomt var det da hun fant parykker som lignet på håret til Elsa og Anna i favoritt filmen, Frozen.
«Tante, tante, du er Anna, jeg er Elsa», sa hun med et stort smil om munnen i det hun ga meg den mørke parykken hun holdt trygt i hendene sine. I det jeg tok i mot parykken, tenkte jeg tilbake til da jeg var noen år eldre enn hun er nå og hvordan onkelen min kledde seg ut med parykk, mikkemus hender og sminke som klovn i min karneval bursdag. Tenk, nå er det min tur til å ta på meg rollen og gjøre mitt aller beste for å gjøre hennes dag til en hun vil huske når hun ser tilbake om 20års tid, slik jeg gjør nå. Så jeg tok på meg parykken, knipset bilder av oss og fortalte henne om den lange tradisjonen som er Halloween.

 

 

 

Med trofaste ører og store åpne øyne fulgte hun med på hvert et ord som forlot munnen min. Hun er kanskje ikke stor nok til å forstå konsepter som «knask eller knep» enda, men det var ikke stor tvil da jeg fortalte henne om det i dag. Hun hoppet ned ifra sengen min med Elsa parykken fortsatt sånn halvveis på hodet, og løp ned trappen for å vise Mamma, Pappa, Morfar og bestemor sitt fine kostyme, og det var ingen tvil om at hun hadde fått med seg at det var godteri involvert. For hun var ikke sen med å spørre etter litt godteri for sitt kostyme, men det var ikke før hun hadde tatt med seg sin med kompanjong Pepsi.  Pepsi satte seg trofast ned ved siden av Amalie, og var vel ikke helt klar over hvorfor Amalie hadde satt på henne katte ører, men bestemte seg for å være med på hennes lille «knask eller knep» runde rundt i huset. Det kunne jo hende det ventet henne noen godbiter også ;)

 

 

Da jeg gikk opp på rommet for å skrive dette blogginnlegget, etter at Amalie og resten av gjengen hadde kjørt ut av gårdsplassen, tenkte jeg på hva jeg skulle skrive om for dere på dagens halloween inspirerte blogginnlegg. Amalie hadde gitt meg en større glød for halloween enn jeg allerede hadde, og jeg ønsket å dele det med alle dere, i håp om at kanskje jeg ikke er alene med å bli sjarmert i senk av denne nydelige lille diamanten som er niesen min.

Med tanker om hvordan type blogginnlegg jeg skulle skrive åpnet jeg opp døren til soverommet mitt, og tantehjertet mitt smeltet helt da jeg fikk øye på at Amalie hadde vært inne på rommet mitt og skrudd på min flaggermus lyslenke (som er den eneste hun får tak i), som henger på sminkeskapet mitt. Den søte lille jenta som alltid virker til å vite hva tante trenger <3

 

Så jeg satte meg ned å begynte å skrive. Intet stort kostyme, 0 sminke, ikke noe konsept, ingen oppskrift, ingen planlegging. Bare ren skjær glede for halloween og kjærlighet for de nye halloween minnene jeg nå kan legge til i historie boken. I dag fikk jeg en påminnelse om hvorfor jeg virkelig elsker Halloween, hvorfor jeg startet denne bloggserien, og hvorfor jeg alltid har elsket å drømme meg bort i historier med kostymer og karakterer.

 

 

Amalie, tusen takk for at du alltid finner en måte å fortelle meg det jeg trenger å høre. Noen ganger føles det ut som om det er du som er den voksene av oss. Tusen takk for at du drar tante med deg på dine sprøe eventyr og for at du valgte meg til å være din Anna.
Tante elsker deg mer enn du aner, lillemor, og jeg er så stolt av den tøffe og kreative jenta du er <3 

Jeg håper du vil se tilbake på dager som dette og smile like stort som det tante gjør, når hun sitter her å skriver. 
Tante gleder seg til å fortelle deg alle historiene ifra hun var liten og vise deg bilder av da tante kledde seg ut når hun var på din alder. Tenk, kanskje vi kan skape våre egne halloween tradisjoner og kle oss ut hver Oktober, du og jeg.
Når lillebror blir stor nok, så kan han være med han også, så kan du vise han alt som tante har lært deg, vet du.
Hvem vet, kanskje vi om noen år går kledd ut som ole, dole og Doffen? Kvakk kvakk ;P 
Jeg håper du vil få gode minner om gresskar, katte ører og tantes kostymelager, Snuppa mi <3
Neste år så blir det gresskar lykter som står for tur, hvem vet, kanskje vi kan lage Elsa og Anna gresskar, som kan stå ute i hagen?!.

 

 

Jeg håper dere alle har likt å lese om min og Amalies morsomme Halloween dag, og at dere har en super topp Søndagskveld <3
I morgen er det duket for nest siste dag av «This is Halloween» serien, så følg med for enda mer halloween sprell og moro ;)

Later! <3

 

 

 

Vi snakkes i morgen for dag 30 av «This is Halloween» <3

 

 

 

 

 

 

Three

 

Kjære Amalie.

Tenk at idag blir du hele tre år gammel. Vet du, det er utrolig og tenke på at det allerede er tre år siden du kom til verden.
Jeg kan fortsatt huske dagen jeg fikk vite at du skulle bli en del av mitt liv. Dagen hvor Mammaen din ringte meg og sa ordene jeg aldri kommer til å glemme. «Er du klar til å bli Tante eller?».
For å være ærlig viste jeg ikke hva jeg skulle svare, for var jeg klar? Var jeg klar til å ta på meg rollen som et forbilde for deg?. Jeg skal innrømme at jeg nok tvile på meg selv i det øyeblikket, men da jeg for første gang følte foten din imot håndflaten min, var all tvil forsvunnet. Det skulle vise seg at jeg var mer klar, enn for noe annet i mitt liv. Jeg bestemte meg den dagen, for at jeg skulle gjøre alt jeg kunne for å være den beste tanten du noen gang kunne ønske deg, og vet du. Den dag i dag, tre år senere, så jobber jeg fortsatt like hardt for å være nettopp det. For å være den du løper til med armene vid åpne, den du tar med deg ut på eventyr, og som du alltid kan stole på til å være der for deg når du trenger en skulder å gråte på.

Amaliemor, du har forandret livet mitt på den beste måten tenkelig. For det finnes ingen her i verden som er like fantastisk som det du er. Tenk, i disse tre årene du har vært i livet mitt, så har vi utforsket verden sammen. Vi har lært av hverandre, ledd av hverandre, og du har bringt så mye glede inn i livet mitt. Mer enn jeg noen gang vil kunne klare å forklare deg med ord. Jeg føler meg så utrolig heldig som får være en del av din historie og som får se deg vokse opp til å bli en så tøff og kreativ jente, med det største hjerte av gull.
I dine tre år så langt, har du lært meg den virkelige betydning av ordet kjærlighet, og hva det vil si og elske noen uten begrensing, uten forventing og uten betingelser. Bare ren kjærlighet, som har bidratt til å danne et tante-niese bånd som er uknuselig.
Jeg er så glad for at jeg har deg i livet mitt og at jeg får kalle meg selv tanten din, jenta mi <3

 

 

I året som har gått har du lært så mye. Du har vokst noen cm til, byttet ut hele garderoben din, og har fått en del flere ord inn i ordboken. Du har fått nye venner, lært at sminkekoster er til for å brukes, og at Tante Katta alltid vil ta deg i mot hver gang du hopper. Men størst av alt det siste året, så har du fått nye sko og fylle, da du i Mars i år tok på deg rollen som storesøster for lillebror.
Slik som jeg alltid viste du ville, så har du tatt på deg rollen med den største kjærlighet, og vi kan vel alle være enige om at bedre storesøster enn deg, kunne aldri bror ha fått, ikke sant?.
Du lyser i rollen som storesøster og gjør en så god jobb i å passe på at han har alt han måtte trenge for å vokse seg like stor og tøff som det du er. Selv så har jeg de siste årene lært meg om hvor ubeskrivelig godt det er å ha en søster ved sin side, slik som jeg har i Mammaen din. Så fortsett den gode jobben du gjør, Lillemor,  så kan jeg love deg at han vil takke deg en dag.

 

Det er så godt og se søsken båndet imellom deg og bror, og måten du alltid får han til å le. Jeg håper du føler på gleden det gir deg hver gang Bror ler av dine grimaser, dine spøker eller hver gang du roper «BØ» ifra andre siden av stuen. For min kjære Lille Amalie. Den følelsen er nok på mange måter lik den følelsen du gir meg, hver gang du ler av en av mine grimaser, dårlige spøker eller rare stemmer. Selv så vokste jeg opp med en Onkel som alltid fikk meg til å le på denne måten. Som lærte meg hva det vil si å være et godt menneske, som alltid kan bringe glede og latter inn i en hverdag, uansett om den er stormfull, grå og trist, eller solkinn, is og skyfri himmel. Det er en egenskap som jeg er så glad for at du har, og en jeg som din Tante vil minne deg på, selv når skyer skulle nærme seg. For vet du, det finnes få ting her i verden som en god latter ikke kan fikse.

 

 

Jeg blir så stolt hver gang jeg ser på deg, lillemor. Hver gang du viser meg noe nytt du har oppdaget, noe spennende du lærte i barnehagen, eller hver gang du trøster bror når har har mistet smokken sin. Måten du ser verden på og viser omtanke til de du har rundt deg, er noe jeg alltid vil beundre og jeg tenker stille for meg selv, «Hvis bare flere i verden hadde vært som Amalie, da hadde verden vært et mye bedre sted». For selv om du det siste året har funnet din stemme, og du forsøker å lære forskjellen på rett og galt. Så finnes det ingen som kan elske på måten du gjør. Med hele ditt hjerte og en hjelpende hånd.

Når du nå går inn i ditt tredje år, og jeg har treffet 26, så vil jeg gi deg noen få kloke råd på veien, selv om jeg vet at du mest sannsynlig kanskje ikke har lyst til å høre på de nå, så stol på din gamle Tante her, snuppa.

 

Hør på Mamma og Pappa. Ja, jeg vet at det kan virke urettferdig det de sier og at du ikke alltid får viljen din, slik du gjerne skulle ønsket. Men tro meg, det er ikke alltid så ille å høre på de som er litt eldre enn deg. Og det er ofte en grunn for at de sier det de gjør, ofte for ditt eget beste. Så forsøk å hør på de og gjør som de sier, selv om det også er lov å være litt rampete innimellom, spesielt når man er tre år.

Lek masse. Tro meg, du kommer til å vokse opp fortere enn du tror, så ta deg tid til å leke og ha det moro så mye du kan. Og du, mens du er i gang, dra meg deg Tante, for hun er alltid med på moroa ;)

Sist men ikke minst, fortsett å elske de rundt deg med hele ditt hjerte, uansett hva du måtte få tilbake. For det vil alltid være verdt det, å være et omtenksom og kjærlighetsfylt menneske som gjør rommet bedre når du er i det. Noe du alltid gjør, min lille diamant <3

 

 

Gratulerer så mye med tre års dagen, min lille Diamant <3

Jeg håper du får en kjempe topp bursdag, fylt med alt av hjerter, rosa ting, glitter, gaver, kaker og is du måtte ønske deg. Og at ditt år som tre, vil bli det beste så langt. Du fortjener hele verden, jenta mi, og tro meg, hvis Tante hadde fått bestemme så hadde du skulle fått male hele verden rosa :)

Tusen takk for at du hver dag gjør livet mitt fargerikt og at du får meg til å le bedre enn noen andre gjør.  Du er Tantes helt unike lille skatt og jeg elsker deg til månen og tilbake, og hundre ganger til, Diamond <3