Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

2016

Det er utrolig å tenke tilbake på hvor dette året som i dag tar slutt, har tatt meg. Hvordan disse dagene har kastet meg i veggen, snudde livet mitt på hode og har gitt meg minner som vil forbli med meg for alltid, på godt og vondt.

2016 vil for meg stå som et av de vanskeligste årene jeg noen gang har måtte leve igjennom. Men det er nettopp her lyspunktet kommer i enden av årets tunnel…Jeg overlevde.
For selv om dette året har bydd på utfordringer på løpende bånd, som har gjort sitt for å forsøke å få meg til å slippe taket. Så kjempet jeg meg igjennom, og nektet å la meg selv knekke. Because honey, I was just not built to break.

Dette året, har tvunget meg til å stirre min største frykt i hvitøyet, da jeg i år mistet begge mine kjære og sterke bestemødre med fire måneders mellomrom. Til den sykdommen som skremmer meg mer enn noe annet her i verden. Kreft.
Det å miste to som var en så stor del av mitt liv og hvem jeg er som person, vil forbli som en av de vondeste og vanskeligste tingene jeg noen gang har måtte gå igjennom. For jeg var ikke klar enda. Greit, man er aldri klar for å miste noen man er glad i. Men jeg hadde så mye igjen å gi. Så mye igjen og bevise… Så mye mer og lære av disse stålsterke kvinnene i mitt liv. Men selv om min familie nå mangler to store deler, og jeg i år mistet to av mine sterkeste forbilder. Så har smerten, sorgen og sjokket vært en oppvekker for meg. Ikke bare om hvor kort dette livet vi lever kan være. Men også hvor sterk jeg virkelig kan være, når alt kommer til alt. Det gjør meg så stolt av å tenke på at det nok kanskje finnes en større del av disse tøffe kvinnene i meg, enn jeg tør å innrømme. For i tapet av mine engler, så fant jeg meg selv. Jeg fant tilbake til den sterke Katarina, som gir alt hun har for familie. Og som aldri tviler med å strekke ut en hjelpende hånd. Jeg lærte at det finnes ikke en ting jeg ikke kan gjøre, hvis jeg bare lytter til mitt hjerte. For det jeg gjorde for mine bestemødre i år, det er noe jeg aldri ville trodd jeg skulle klare. Mormor, Morsan, jeg håper jeg har gjort dere stolte av meg <3

2016 har vært et år hvor jeg har tatt sjanser og kastet meg ut i det ved å ta utfordringer på strak arm. Det har vært året hvor jeg tok den store avgjørelsen av å sette meg tilbake på skolebenken igjen, for å kjempe for den hverdagen jeg og andre der ute fortjener. Året hvor et kapitel i mitt livs historiebok, havnet på de blekk fylte sider av aviser, og de bitre tårene til et mobbeoffer, ble til et kunstverk jeg aldri trodde jeg kunne lage. For «sannheten» lærte meg i år om hvor langt jeg har kommet, ifra den sjenerte jenta som verden så på som et «enkelt offer». Hvor langt jeg har kommet i fra mobbeofferet ingen på skolen ville høre på. Hun har nå fått sin helt egne stemme. En stemme som skal høres over hele verden, i et håp om å endre hverdagen til de som enda ikke har funnet frem til sin sterke stemme. The underdogs. Dette året er dedikert til dere. For hvis jeg kan leve igjennom det 2016 jeg ble servert, da kan dere også få til alt dere drømmer om og kjemper for. I believe in you <3

Når jeg sitter her nå og ser tilbake på det året som har vært, så må jeg innrømme at det kan være litt vanskelig og se de positive tingene som har skjedd i år. Spesielt med tanken på at de negative, vel, de er så fryktelig overvinnende. Men 2016 var også året hvor «drømmemannen» holdt meg i hånden…I flere minutter!!! (fjortiiiiis), drømmekonserter ble til oppfyllelse, og beauty verden klasket til meg i ansiktet med noen produkter som er helt ute av denne verden fantastiske.

2016 er året hvor jeg fikk nyheten om at jeg i 2017 skal bli supertante til en vakker liten prins , og skal få være med på eventyr som kan ta drømmene mine til et helt nytt nivå. Jeg har i år fått min aller første artikkel publisert i papirutgaven av et magasin, noe som er det største steget imot den store barndomsdrømmen, så langt. La oss være ærlige her, det er et lyspunkt som er verdt og holde fast ved, ikke sant?!.

Dette var året hvor jeg farget hele håret mitt rosa, for så å farge det tilbake til brunt dagen etterpå. Bare for å finne tilbake til den sprøe tenårings jenta som drømte om å være punker. Det var også året hvor jeg tok tilbake kontrollen på livet mitt, ved å klippe av meg halve håret og farge det tilbake til den mørke manken jeg føler meg aller mest vel med.

Dette var året jeg stod stolt ved Pappas side, da han giftet seg med sin kjære BA. Året jeg fikk tilsendt min aller første PR pakke. Og året hvor jeg har skrevet noen av de blogginnleggene her på YourCarrie, jeg er aller mest stolt av.

Kjære 2016, det har vært en reise. En reise jeg er glad for at endelig skal ta slutt….for la meg være ærlig her. Du er egentlig en skikkelig drittsekk.

Men du vet hva de sier. Drittsekker lærer deg verdifulle lekser. Og det min venn, det har nettopp du gjort for meg. Så tusen takk. På grunn av deg, så er jeg en sterkere versjon av meg selv, og så utrolig klar for en ny fresh start. Et nytt år hvor jeg skal finne ut hvem jeg er på egenhånd, hvor jeg skal i livet, og hvem som fortjener å få være med meg videre på reisen. Du har lært meg noen verdifulle lekser om meg selv, livet og de jeg deler livet mitt med. Lekser jeg trengte å lære og som har gjort meg mer klar for det nye året enn jeg trodde mulig. For I morgen starter et nytt år. Et år til å vise for meg selv og resten av verden, hva denne jenta kan være i stand til.

Stronger. Braver, and better than ever.

Så jeg skal nå forlate alt av drama, sorg, tårer, smerte og frustrasjon i kapitelet 2016, og ta steget inn i det nye året med alle de gode minnene trygt plassert i mitt hjerte. I håpet om at 2017 blir året hvor jeg tar tilbake livet mitt, og finner tilbake lykken og drømmene som fortsatt brenner på innsiden av hjertet mitt.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende ut en kjempe stor takk til alle dere fantastiske menneskene der ute som har vært der for meg i løpet av året som har gått. Alle dere som har fulgt med min historie her på bloggen, som har sendt meg klemmer i den vonde tiden og som har støttet meg, selv i de tider hvor jeg ikke har hatt troen på meg selv. Alle dere som har hjulpet meg med å nå nye høyder, som har heiet på meg fra første rad og alle dere som har vært med på å gjøre 2016 til et minnerikt år for meg.

Jeg vil også sende en stor millioner takk til min fantastiske familie som i år har vist sitt sanne jeg og en styrke som er ubeskrivelig. Jeg aner ikke hvordan jeg noen gang skulle klart meg igjennom dette, uten dere. Tusen takk for all hjelp, all støtte og ikke minst alle klemmer som har hjulpet meg med å feste fast de knuste bitene av mitt hjerte. En ekstra stor takk til Mamma for all hennes støtte, harde arbeid og hjelp for å holde meg og bloggen oppe i løpet av året.
I would be nothing without you<3

Tusen takk til mine kjære venner, som i år har bevist for meg alle de forskjellige sidene til et vennskap. Tusen takk til de av dere som har holdt meg oppe, som har fått meg til å le når jeg har villet gråte og som har heiet meg frem i hver en seier i år. Stor som liten. Tusen takk til alle de nye vennene jeg har fått i år, som har gitt et nytt friskt pust inn i livet mitt, og som hver dag gir meg så mange gode lattere <3

Det har vært litt av et år for meg og YourCarrie….Men vet dere hva? Dette er bare begynnelsen. For jeg er klar for et nytt år. Et år hvor YourCarrie skal skinne og jenta bak bloggen skal bevise en gang for alle at,
dreamers are the ones who make it happen!.

Så tusen takk for alt, 2016. It`s been one hell of a journey, but now I`m moving on.

Ha en fantastisk fin nyttårs aften, Peeps. Pass på dere selv og stay safe out there <3

Så snakkes vi i 2017! <3

Much love
Your Carrie.

 

Be brave. Be Strong. Be Your own Hero

Husker dere at jeg for noen uker siden fortalte dere at jeg hadde noen nyheter og oppdatere dere på?
For i tiden hvor vi har vært i full Halloween stemning og skolemodus her på YourCarrie, så har det skjedd en del bak i kulissene. Noe av det har dere allerede fått et innblikk i, men i dag er det en ting som står for tur. En ting som har vært fryktelig vanskelig for meg og holde på.
For det jeg skal skrive nå, er så ufattelig at jeg selv ikke tror på det helt enda….

Jeg har fått en av mine artikler publisert i et magasin!!!
(Yes, det kommer til å være mye utrops tegn her…sorry not sorry, haha).

Helt siden jeg var en liten jente, har jeg drømt om det å kunne se mitt navn printet i et magasin. Riktig nok drømte jeg i banene av Vogue og Cosmopolitan. Men jeg har lært meg at det handler om å ta ting et steg om gangen her dere ;)
For det er kanskje ikke Vogue enda, men for meg så er dette det nærmeste jeg noen gang har kommet, imot den store drømmen min. En drøm som så mange ikke tvilte på å fortelle meg at jeg aldri skulle få til.
Så det var med tårevåte øyne jeg blade opp de glatte sidene av magasinet, og leste mitt navn med svart blekk på hvit papir for aller første gang.

«Tekst og foto av Katarina Olsen». Now THAT I can get used to.
Jeg strøk fingere over navnet mitt, imens tårene truet på innsiden av øyelokkene mine.
Jeg gjorde det…Jeg virkelig gjorde det.
Mine ord. Min historie. Mitt navn.

I det øyeblikket, så virket alt verdt det. Alle søvnløse netter, tårer som har trillet nedover kinnene mine og alle de kveldene hvor min OCD har forsøkt å ta livet av meg.
Alle gangene jeg fikk høre at jeg var dum for å drømme om noe større enn kassajobben på nærbutikken.
Eller alle de endeløse sidene jeg har skrevet de siste 25 årene, som jeg har håpet på at skulle forvandle drømmene mine til virkelighet.  Brått, så var alt verdt det. Det ga mening. For uten alt det, så hadde jeg ikke vært den Katarina som jeg er i dag. Jeg hadde ikke vært så beintøff som jeg vet jeg kan være, eller opplevd alle de tingene på godt og vondt, som har gitt meg en historie som er verdt å fortelle.

Jeg kunne kanskje spart meg selv for mye, både smerte og annet, men hadde det vært verdt det?
For kanskje det stemmer at smerte gjør deg tøff. Vanskelige tider gjør deg sterkere og vonde ord gjør deg hard hudet.
Det er i alle fall det jeg velger og sette min tro på. For selv om jeg kanskje ikke har fortjent alt jeg har vært igjennom, eller burde ha opplevd de sorte sider av min historiebok. Så har det lært meg verdifulle lekser, og har bevist for meg selv, at jeg…vel, jeg er ganske så tøff, hvis jeg først bestemmer meg for det.
OCD eller ikke, det er noe som jeg nekter at noen skal noen gang få ta ifra meg.

Jeg har blitt så mye sterkere enn den Katarina som ikke kjente igjen sitt eget speilbilde for 4år siden.
Det har tatt harde tak og en stor del med «growing up», for å komme meg ifra den tårevåte jenta som satt på psykologens kontor i flere måneder.
Det har vært 4 år hvor jeg har gått dypt inn i meg selv, for å finne ut av hva jeg skal gjøre med det hele, og hvordan jeg skal finne tilbake til den Katarina jeg var før djevelen på skulderen min bestemte seg for å vokse og ta over livet mitt.
Det er denne artikkelen et perfekt eksempel på. Det er nettopp denne versjonen av meg selv jeg har jobbet så hardt for å finne. Den ned til hjerteroten ærlige jenta, med krutt i tønna og ben i nesa.
Jenta som slekter på sin superwoman av en Mamma og sine tøffere enn toget bestemødre. Jenta som ikke tar Nei eller aldri som et svar. Hun som forteller det akuratt som det er, og som vil redde hele verden.
Den ekte Katarina.

Det betyr så mye for meg og ha skrevet denne artikkelen for magasinet Psykopp (magasinet til Landsforeningen for pårørende av psykisk syke).
Ikke bare for meg personlig, men for mitt håp om at et sted der ute så sitter det nå noen med dette magasinet i hendene, eller ser det her på bloggen, som trenger å vite at de ikke er alene.
Noen som trenger en historie og kjenne seg igjen i, noen å se til for erfaringer, eller pårørende av noen som sliter, som trenger råd og informasjon.
Jeg håper mine ord kan være med på å gi en betryggende klem, informasjonen som kanskje trengs for å forstå, eller bare at de kan være med på å gi et annet syn på diagnosen OCD, enn den alt for mange har i dag.

For dessverre så finnes det fortsatt alt for mye fordommer, meninger og uerfarenhet i forhold til psykiske lidelser og mental helse. Og OCD er uten tvil en av de diagnosene som står langt opp på listen over sykdommer som blir misforstått og bagatellisert. Noe jeg selv har hatt stor erfaring med, etter å ha vært så åpen om min diagnose.
Jeg har en så lang liste med til tider ubehagelige samtaler jeg har hatt med andre, situasjoner hvor jeg har blitt dømt på forhånd på grunn av diagnosen min.  Eller har hørt så trangsynte  og feilinformerte versjoner av diagnosen OCD, noe som har fått meg til å innse hvorfor man ofte kan bli misforstått eller dømt for å ha denne diagnosen. Hvis DETTE er inntrykket og informasjonen mange sitter med.
Det er nettopp derfor jeg har valgt å være så åpen om mine erfaringer, og er så stolt av å ha delt min historie i Psykopp. For jeg har den store tro på at jo flere som snakker om det, deler erfaringer og snakker uten filter om den virkelige hverdagen av denne diagnosen, og andre psykiske lidelser. Så kan vi sakte men sikkert endre verdens syn og forståelse for en kamp så mange kjemper hver eneste dag.
Det jeg tror denne verden trenger er en stor dose med «Tough love» og brutal ærlighet, for å utvide sinnet og forståelsen for et tema som dessverre fortsatt er så tabu.

Denne artikkelen er bare en liten del av min historie, men et stort steg for lille meg, og forhåpentlig et steg i riktig retning for alle de der ute som kjemper kamper verden vet alt for lite om.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende en kjempe stor millioner takk til Psykopp redaksjonen og LPP, som tok sjansen på meg og mine ord. For alle deres gode ord og oppmuntring rundt delingen av en historie som ligger så dypt hos meg.
Tusen takk for at dere har latt meg skrive mine egne ord 100%, og dele min historie med deres kjære medlemmer.
Det betyr mer for meg enn jeg kan fortelle dere.
TUSEN TAKK <3

Og til alle dere der ute som leser dette blogginnlegget nå;

Never give up. Never settle, and don`t ever stop fighting for your dreams…because dreams, they do come true <3

Christmas came early this year

Midt inne i alt kaoset som har vært de siste månedene, så har jeg holdt på en liten hemmelighet, som jeg nå endelig kan dele med dere. En koselig hemmelighet som har gjort hele året mitt i år, So….

Trommevirvel, takk….

JEG SKAL BLI TANTE, IGJEN!!!!!!! <3

Yes, julegaven min kom vist tidlig i år, uten tvil, da søsteren min, Ida ringte meg for noen måneder siden og det første hun sa til meg var; «Er du klar for å bli tante igjen, eller?».
Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører der jeg satt tårekvalt på sengekanten. «Du tuller nå?» var mitt eneste svar imens tårene rant nedover kinnene mine og smilet truet med å revne ansiktet mitt.
Jeg satt med trofaste ører og hørte på Ida fortelle om den positive testen og hvordan hun hadde fortalt den store nyheten til Espen.

Det ble ikke mindre med gledes tårer da jeg fikk se de første ultralyd bildene, på vei hjem fra skolen, eller de andre ultralyd bildene som har kommet etter hver kontroll de siste månedene.
Det er utrolig og tenke på at snart så vil jeg bli tante til en liten prins også :)
Jeg er så ubeskrivelig heldig som har fått blitt oppgradert til Tante. Heldig som har fått muligheten til å få se min lille diamant, og nå min lille stjerne, få vokse seg større og større. Vokse opp til å nå nye høyder, nye mål og lære nye ting for hver dag som går.
Jeg er heldig som får følge dem ifra det første ultralyd bildet, det første sparket i hånden min og videre i livet, som deres tante.

Tenke seg, for noen år siden hadde jeg aldri noen sinne sett dette komme, men nå, kunne jeg aldri noen sinne ha sett for meg livet mitt uten. Mine tantebarn er min største stolthet her i livet, og uten tvil en av de beste tingene som noen gang har hendt meg.
Diamond & Star, Jeg er så stolt av å kalle meg tanten deres <3

Lillegutt, jeg gleder meg så utrolig mye til å møte deg om noen måneders tid. Men inntil videre, så snakkes vi igjennom magen til Mammaèn din. Dine små og store spark, sier mer for meg enn jeg tror du vet, lille venn <3
Sammen så skal vi danne det ultimate dream team. Du, jeg og Amalie <3
Vi skal bekjempe verden, monstre under sengen og vinden på utsiden av vinduet. Vi skal le til vi ruller rundt på gulvet, lese historier om prinser, prinsesser, teddy bjørner og superhelter, og utforske alt denne store spennende verden har å vise oss.
Vi skal leve drømmer, lage kaker og danse i regnet fordi vi føler for det. Løpe rundt huset og ake nedover alle bakker vi kan finne, for å få det til å kile litt ekstra i magen.

Jeg lover og lære dere alt jeg vet, og alt jeg ikke vet også. Jeg lover å være det beste forbildet for dere som jeg overhode mulig kan klare å være. Men mest av alt så lover jeg og alltid være der, når dere trenger meg. For er det en ting dere begge alltid skal vite, så er det at Tante, hun vil alltid være der, uansett hva.<3

I love you <3

Carrie`s Christmas 2016

Hei kjære lesere <3

Jeg håper dere alle har hatt en fantastisk juletid så langt, og at deres julefeiring ble alt dere ønsket dere og mer til :)
Det er utrolig og tenke på at juletiden snart er ferdig og at vi snart beveger oss inn i et helt nytt år, et nytt kapitel.
Selv så har jeg valgt og ta en liten pause fra internett verden (Vel, så godt som) for å tilbringe litt etterlengtet kvalitetstid sammen med min familie. For å forsøke og finne tilbake til den virkelige betydningen av julen, annet enn gaveshopping stress, trafikk irritasjon, eksamens styr og endeløse lister med ting og gjøre.
Familie, venner og kjærligheten til denne høytidens store sjarm, er hva julen virkelig betyr for meg.
Selv om min juletid i år ble preget av massevis av tanker, så ble den fylt med hva som virkelig betyr aller mest for meg i denne verden. Familien min.
Jeg fikk for første gang feire jul sammen med min lille diamant, Amalie, samt at både min søster, bror og svoger feiret julen hjemme hos oss i år, noe som gjorde julen ekstra spesiell i år <3

Det var koselig og ha hele gjengen samlet til jul og å kunne ta med meg Amalie på tradisjoner som jeg har hatt siden jeg var like liten som hun er nå.

Vi startet juleaften i tradisjonen tro, ved å ta en tidlig morgen fylt med juleprogrammer på TV, godteri og en lett frokost. Tre nøtter til askepott er alltid en del av programmet etterfulgt av alle våre venner hos Disney.
Jeg og Amalie koste oss masse med å tilbringe første halvdel av dagen i pysjamas, med utforsking av de nye julefylte snapchat filterne. Før vi fant frem finstasen og pyntet oss for den store julekvelden :)

Det ble en kveld fylt med utrolig god julemat, koselige gaver og tradisjoner på løpende bånd.
Ekstra spesielt var det i år, da jeg fikk ha med meg Amalie på en av tradisjonene jeg og Mamma har hatt siden jeg var nesten på Amalies alder. Nemlig og lage riskrem.
Dette har alltid vært «min oppgave», og har vært noe som har blitt til en kjempe koselig tradisjon i familien min, som jeg har hatt stor stolthet for. Spesielt morsomt var det da i år å kunne inkludere Amalie i denne, og la henne få hjelpe til med å lage julens dessert, sammen med meg og Mamma.

Amalie fikk i år sitt første sminkesett av meg, da hun ser ut til å ha plukket opp tantes lidenskap for sminkens verden og alt som glittrer. Det er ingen tvil om at denne gaven ble et av kveldens store høydepunkt, både for henne og for verdens stolteste tante, som endte opp med glitter ifra panne til haketipp
Jeg ser så utrolig mye av meg selv i Amalie, og hennes glede til tingene som jeg selv har vokst opp med en stor lidenskap for. Jeg kan bare håpe at hun også vil kjempe for sine lidenskaper og drømmer, hva enn de måtte ende opp med å være. Jeg kunne i alle fall ikke vært stoltere da hun satt på fanget mitt med sminkesettet sitt i hånden og la glitter på meg, med den mest forsiktige hånd i verden. Det er ingen tvil at hun har sett på meg og Ida gjøre dette noen ganger, tror jeg <3

Det ble en langt kveld på oss alle, fylt med fantastiske gaver som fikk oss alle til å føle oss en smule bortskjemt tror jeg, det gjorde i alle fall helt klar jeg.
Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene og bli overdrysset med så mye fint og koselige meldinger <3
Tusen tusen takk til alle som tenkte på meg i juletiden og som skjemte meg bort med fantastiske gaver :)

1.Juledag var det tid for den klassiske tradisjonen av 1.Dags julefrokost/lunsj hjemme hos Mamma, hvor hele familien samles til hva som i familien min nesten er mer hellig enn julaften i seg selv.
Dette er et av de koseligste minnene jeg har fra julen hvert år, helt siden jeg var liten og frem til den dag i dag.
Masse av Mammas gode mat, familie kos, og en atmosfære som bare kan oppstå når hele gjengen er samlet.
Humoren i rommet er den samme som den som lever på innsiden av brystet mitt, og kjærligheten ligger i hvert blikk rundt bordet, selv om det ikke blir sagt med ord. Det er denne dagen som gjør meg aller mest stolt av å være en del av den familien jeg er, stolt av å komme fra gode røtter som har lært meg verdifulle lekser, hvordan håndtere livet når verden er ute etter å ta deg, hvordan elske med hele ditt hjerte og hva som alltid burde stå som første prioritet, Mi familia <3

2.Juledag, bedre kjent for meg som bursdagen til den personen som betyr aller mest for meg i hele verden. Mammaèn min <3

Med nybakte rundstykker Ala`Katta, eggerøre og et tårn av burdagsgaver, ble det en fin og rolig bursdagsfeiring som ble tilbringt på sofaen med koselig julefilm og massevis av kos fra Pepsi som alltid stiller som kosebamse <3

Det ble en smule roligere bursdagsfeiring enn planlagt, da jeg selv våknet opp med infulensa på bursdagen til Mamma, og har ligget rett ut med feber, snufs og blæ form siden.

Men jeg håper at du fortsatt fikk en koselig bursdag, Mamma. Det fortjener du <3
I love you more than everything! <3

Det ble vist en litt roligere romjul feiring på meg, enn hva jeg hadde planlagt.
Menmen, heller at den dumme infulensa kommer nå, enn når jeg begynner på skolen igjen. Så jeg får bare smøre meg med tålmodighet, og roe helt ned i noen dager, så er jeg forhåpentligvis i full fart igjen til nyttårsaften :)

Jeg håper dere har hatt en super topp jul, alle sammen, og at dere fikk alt dere ønsket dere og mer <3
Tusen tusen takk til alle dere som har ønsket meg en god jul, alle som har sendt meg en tanke denne juletiden og ikke minst til min fantastiske familie som har gjort denne julen minneverdig for meg.
Jeg elsker dere <3

Vi snakkes, Peeps!

Christmas with Carrie 2016

Hei folkens og god jul <3 

Jeg vet hva dere tenker, Katarina, hvor har du vært? Vel, la oss si det sånn at Desember måned og en stor del av November, kicked my ass…BIG TIME!.
Det har vært et evig kaos av eksamens forberedelser, lesing og to store eksamen som skulle bevise alt mitt harde arbeid dette halv året.
Heldigvis for meg, så lønnet alt arbeidet seg og jeg kunne gå ut i juleferie med god samvittighet.

Jeg vet at dere har fått et koselig blogginnlegg ifra Mamma imens jeg har vært borte i eksamens tåken min, og flere innlegg var planlagt.
Men la oss si det sånn, ting gikk litt stokk over stein her i Desember, dessverre ;)

Men dette blogginnlegget her er på ingen måte ment til å være et innlegg fylt med unnskyldninger. Nei, så lang der i fra ;)
I dag så skal jeg ta dere med på reisen av mitt liv den siste måneden, i juleforberedelsene og alt av de små ting som har gjort min førjulstid spesiell i år :)
Så spenn dere fast, for nå tar vi turen inn i Christmas with Carrie <3

Jeg, Mamma og Pappa tok i år turen på en koselig julekonsert med flere aritster, blant annet en familievenn :)
Jeg og Mamma tok oss også turen til Oslo sentrum og lekte nisser ved å levere noen julegaver, samt dro med oss Morfar og «Onkel» Finn på julemarked i spikersuppa.
Det var så utrolig koselig og gå rundt på det gammeldagse julemarkedet, fylt med lukter av julekaker og brente mandler så langt nesen kunne lukte.
Dette var første gangen julestemningen virkelig traff meg i år ;)

Jeg og Mamma tok oss en etterlengtet «juleferie» hos Onkel Jan, hvor vi dro på juleshopping, lagde julekaker, hadde familie julemiddag sammen med Morfar og «Onkel» Finn.
Og rett og slett koste oss kjempe masse :D
Jeg fikk i tillegg sminke Onkel som «The Mask», en karakter som alltid har minnet meg så mye om Onkel, da han er den eneste jeg vet om som kan gjøre denne karakteren nesten akkurat som Jim Carey.  Det ble bøttevis med latter den kvelden kan dere tro, da Onkel løp rundt inni huset med grønt ansikt og ropte «Alllllrighty then» for full hals ;)
Jeg er så utrolig heldig som har en Onkel som Onkel Jan. En som kan få meg til å le, uansett hvordan humør jeg er i og som jeg vet er på min side, uansett om hvor feil jeg måtte se verden <3

Imens vi var på besøk hos Onkel, feiret vi også bursdagen til Pepsi, da hun ble hele 5år den 18.Desember <3
Det ble en dag fylt med kos og namnam biter på Pepsi, som fornøyd lå med magen i været og koste seg foran ovnen :)
Gratulerer med dagen, Jenta mi! <3 

Nytt for meg i år er at jeg har i år skrevet og sendt ut mine aller første julekort, for å bringe litt juleglede til alle mine kjente og kjære <3

På Tirsdag var jeg på julebord med jentene i klassen, hvor vi spiste god mat, helt utrolig dessert og lærte en smule mer om hverandre enn jeg tror noen av oss var forberedt på, da Emilie dro opp Jentekveld spørre spill ifra vesken ;)
Det ble en utrolig koselig kveld fylt med god latter og en perfekt avslutning av det halvåret vi har hatt sammen. Tusen tusen takk for en kjempe topp kveld, jenter (jeg vet noen av dere leser bloggen her, hihi) <3

Den siste uken har det vært noen intense dager fylt med julegave shopping, oppfylling av mat i kjøleskapet og den evige jakten på den siste perfekte julegaven som rett og slett ikke var mulig og finne. Pynting av hus og rom, med julelys og glitrende pynt ifra alle kanter, imens vaskekosten har flydd over gulvet i en rekord fart.
Pakkepapiret har ligget over hele gulvet imens pakker har blitt stablet i store hauger rundt om i alle kroker av huset.
Det kan bare bety en ting…Det er snart jul <3 

Jeg håper dere alle sammen har hatt en fantastisk fin førjuls tid, og at dere vil få en utrolig juleaften imorgen <3
For meg, så vil denne julen mangle to store biter av puslespillet, men den vil også bli preget av små fot steg og nysgjerrige øyne, da jeg i år er heldig nok til å få ferie julen sammen med min lille Amalie <3
Hun og Tante er klare for nye eventyr imorgen, fylt med pysj kledd morgen, Disney på tv og julegodt på bordet <3
La juletiden begynne :)

Jeg sender dere alle all min kjærlighet og en stor klem til dere alle, spesielt de av dere der ute som i år savner noen ved middagsbordet deres, en pakke lapp under juletreet, eller et navn på handlelisten deres. Jeg føler med dere og håper dere kan finne julegleden i deres hjerter imorgen, med tanken om at den dere savner vil alltid være med dere, selv om de ikke kan være ved siden av deg <3

Ha en fin Lille juleaften kveld, og måtte dere våkne opp til en magisk jul i morgen <3

All my love
Carrie. 

PS: Tusen tusen takk til Mamma for hjelpen med bloggen <3 

Sannheten

 

Jeg har rett og slett ikke ord for dette blogginnlegget. Jeg har ikke evnen til å formulere setninger. For den responsen jeg har fått igjennom dette prosjektet er noe som verken den 25år gamle Katarina eller den lille jenta med tårevåte kinn i skolegården, kunne ha sett for seg.
Da jeg startet på denne skole oppgaven, så var hodet mitt et kaos av ideer. Ideer som kom og gikk etter som de havnet ned på skisseblokken. Men det var en ting som gikk igjen. Følelser.
Jeg ønsker å uttrykke følelser. Få publikum til å føle noe. Provosere? Starte samtaler? Diskusjoner? Jeg ønsket å gjøre det hele.
Så hva gjør du når du står ved et vei skille og skal bestemme retningen du skal gå?! 
Vel jeg, jeg gikk for noe jeg kan. Noe som brenner så dypt på innsiden av mitt hjerte at det nærmest er som en del av meg. 
Mobbing.

Jeg ønsket å lage en visuell representasjon av hvordan det føles å bli mobbet (være et mobbe offer). Hvordan jeg ville forklart det til noen, hvis jeg bare hadde noen få materialer foran meg til å gjøre det. Hvordan ville den følelsen sett ut? Hvordan ville jeg fått noen til å forstå hvor alvorlig det egentlig er?

 15301138_10153961265257595_1139094846_n

De fleste av dere som kjenner meg, eller som har lest bloggen min en stund. Vet at jeg har en ganske stor fortid med mobbing. Over ti år verdig, for å være ærlig.
Dere vet en del om mine erfaringer, utfordringer og alt der i mellom. Men det finnes så mye til denne historien. Mye som ingen vet. Men det er på vei til å forandre seg nå.
For Jeg ønsker å stå frem som et sterkt forbilde for alle de der ute som har stått i mine sko, eller som dessverre står i de nå.
Alle de som har blitt fortalt at de ikke er verdt noe, som har blitt slått i bakken, kastet i veggen eller som har hørt alle de stygge ordene i ordboken.
For alle «underdogs» der ute som de forteller at er dumme for å drømme. For alle små gutter og jenter som står ved veiskille og stiller seg det store spørsmålet, «hopp eller kjemp?!».
Jeg sier ikke at jeg alene kan redde verden, eller endre den på en dag. Men jeg vil gjøre alt i min makt, for å komme meg så nær det målet som jeg overhode kan.
For om jeg kan bidra til at en person velger å kjempe isteden for å gi opp. At listen med mobbeofre som tar sitt eget liv kan få et mindre navn på seg.  Eller at bare en lærer ser elevene sine bedre. Ja, da har jeg gått igjennom alle de vonde sidene i min historie bok for en grunn. Da har jeg oppnådd mitt mål, om å snu min vonde fortid til noens lysende fremtid.
Jeg kan ikke endre fortiden min, men jeg kan velge hva jeg ønsker å bruke den til. Og det er å endre hverdagen for de som kommer etter meg.
Det er å snakke åpenlyst og ærlig om temaer som kanskje ingen andre ønsker å ta opp. Fortsette og sette et eksempel for de der ute som måtte trenge en å se til eller en og gråte på skulderen til.
Et eksempel på at det finnes et liv utenfor skolens vegger. Og hvor klishe’ det enn måtte høres ut, så blir det bedre hvis du lar det. Vil det forbli med deg? Ja desverre.
Men det trenger ikke å knekke deg hvis du ikke lar det. Bare fordi du føler deg knust og fortapt nå. Så trenger du ikke å forbli det foralltid.
Det finnes en hverdag fylt med drømmer, hvis du tørr å kjempe.
For en dag så kommer de i oppfyllelse. Det er jeg et levende bevis på nå.

 15094291_10153924821127595_2046015965043674967_n15085717_10153927917982595_5867928354210909703_n

Jeg unner ingen den hverdagen jeg hadde i over ti år, men uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke hatt den gløden på innsiden av mitt bryst, for å motbevise alle de uttalige menneskene som forsøkte å fortelle meg at jeg aldri ville bli noe her i livet, eller ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.

Fortjente jeg det jeg fikk? Nei, på ingen måte. Men jeg er ikke bitter lenger, jeg er bedre.
Jeg er sterkere. Og jeg er en helt annen Katarina enn den sjenerte jenta de trodde de kjente en gang i tiden.
Noe som vises klart og tydelig i min ærlighet rundt skole oppgave skulpturen min, «Sannheten» og det veldig åpne intervjuet med meg i Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad.
Bare det å skrive de ordene, er noe så surrealistisk for meg. For hvem hadde trodd at den sjenerte jenta som stod med tårevåte kinn i skolegården, skulle fortelle sin historie med det mest åpne av hjerte, legge sannheten frem uten filter og ende opp på forsider og midtsider av aviser, for sin kunsteriske sjel og ærlige historie. En historie som har noen sortmalte sider og sider som jeg nok aldri vil vise til noen uansett hvor ærlig jeg er. Men en historie som jeg på ingen måte skammer meg over lenger. Det som har skjedd har skjedd. Nå gjenstår det bare å fortsette på veien, kjempe den gode kampen og bevise for alle de som tvilte at de virkelig plukket på feil jente, da de valgte å mobbe meg.

Kreativiteten de forsøkte å dra av meg har gitt meg mer glede og positivitet enn jeg noen gang kunne ha sett komme.
Ærligheten de forsøkte å sette en stopper for har gitt meg mer enn jeg føler jeg fortjener. Og har gjort meg til en som noen der ute ser opp til, som er den største ære jeg kan tenke meg.
De trodde kanskje de hadde rett en gang i tiden, da de fortalte meg at jeg ikke var noe spesielt. At jeg ikke kom til å gjøre noe i verden eller var tøff nok til å kjempe.
De viste virkelig ikke hvem de snakket om da de forsøkte å knekke meg med sine ord og never. For den lille jenta de så på som svak, hun er sterkere enn de trodde og så mye tøffere enn de noen gang ga henne kredit for. Hun er på vei imot sine drømmer og gjett hva?! De går i oppfyllelse.
Det er utrolig hva som kan skje når du velger å kjempe.

15127328_10153935172307595_1504879542_o

Tusen tusen takk til alle de tøffe og sterke menneskene som har delt sine mobbe historier med meg, som er inkludert i «Sannheten».
Dere har vært med på noe spesielt, som forhåpentligvis vil gjøre en forskjell. Det har det helt klart gjort i livet mitt ❤️ Dere vet hvem dere er. Tusen takk.

Jeg vil også sende en stor takk til alle de som har sendt meg og vist meg så mye kjærlighet. Skrevet så mange gode ord til meg og som har støttet meg igjennom prosessen av å dele min sannhet.
Jeg er evig takknemlig❤️ tusen takk.

Tusen takk til Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad som tok sjansen på lille meg og ga meg en mulighet til å dele mitt verk og min historie med et nytt publikum.

Sist men ikke minst…tusen takk til alle de som sa jeg ikke ville få det til. Because of you, I just did!

Happy Fathers day

Først så vil jeg starte med å si gratulerer så mye med farsdagen til alle fedre der ute.
Alle biologiske fedre, adoptiv fedre, stefedre, bonusfedre og gudfedre.
Alle de fantastiske mennene som stiller opp i farsrollen, om de har fått den eller tar den på seg. Alle de mannlige rollemodellene der ute, som lærer oss barna, både store og små, om verden og hva den inneholder. Gratulerer til alle de mødrene der ute, som er sterke nok til å ta på seg begge roller. Til de Onkler som fyller rollen, uten å tvile på det.
Gratulerer til absolutt alle farsroller der ute,
Men aller mest Gratulerer så mye til min egen Pappa. <3  Jeg er så utrolig glad i deg <3 

15050345_10153918888702595_864498413_n

Jeg håper dere alle har hatt en kjempe fin farsdag, sammen med den eller de personene som fyller farsrollen for deg <3

Selv så har jeg hatt en så koselig kveld sammen med Pappa idag, hvor vi gikk ut å spiste kjempe god mat på Egon, i lokaler fylt med familier i alle kombinasjoner tenkelig :)
Det var så koselig å se alle som var ute og spiste sammen med familiene sine. Alle som lo og koset seg, slik som jeg og Pappa gjorde.
Det er slik det skal være hver dag synes jeg, men innimellom kan det være greit og ha en dag hvor du kan vise din kjærlighet og takknemlighet for de i livet ditt som betyr så mye for deg <3

HAPPY FATHERS DAY <3

15050196_10153918888662595_896539446_n

Tusen takk for en kjempe koselig kveld, Pappa <3 

Kjære Morsan

14971442_10153903318722595_558865907_n

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal finne ordene for å fortelle denne store tomme verden, jeg føler jeg lever i nå, hvor mye jeg savner deg.
Hvor forvirret, fortvilet og rett og slett sint jeg er på hvor urettferdig den kan være.
Hvordan jeg skal noen gang klare å finne ordene for å forklare det forholdet vi to hadde dannet sammen.

For hvordan danner man et brev som i noen korte ord skal kunne forklare en kvinne, en bestemor, som uten side stykke har vært en så stor del, en så stor inspirasjon og rollemodel, for en liten pike, et lite barnebarn, som meg.  Det går rett og slett ikke, uansett hvordan jeg forsøker å vri og vende på det. For min kjære Morsan, du er ubeskrivelig.

Min verden er ikke et lett sted å leve i nå. Jeg sitter her, med utallige spørsmål som faller inn på løpende bånd, men til intet svar.
Jeg vil nok aldri kunne forstå hvorfor ”han der oppe”,  trengte nettopp deg. Hvorfor han valgte deg, ut ifra alle de millioner mennesker her på denne jord.
Dette er vel en av de spørsmålene jeg har stilt meg selv mest, etter at vi tok vårt siste farvel.
Og for å være helt ærlig, så kommer jeg nok aldri til å kunne vri det på noen måte som vil virke logisk nok, til å godta det. Greit, så trengte han deg.
Men det gjør jo jeg også?!  Så det er ikke et godt nok argument.
Det eneste som kan nærme seg logikk for meg, er at han trengte en sterk kvinne som deg, til å fikse alt det kaoset som har dannet den verden vi lever i, idag.
Han trengte flere kvinner som sa det akkurat som det er og som ikke er redd for å lage litt leven der oppe i den skylagte himmelen.

Han trengte en til engel. Han trengte en til av mine engler.
Kanskje det er nettopp det. Kanskje han så at jeg kunne trenge noen engler til å gå i forveien, slik at min frykt for det siste kapitelet kan gi slipp. Kanskje han har planer for meg, som gjør at jeg kan trenge noen sterke kvinner til å våke over meg og føre meg til det riktige valget. Hva vet vel jeg?!.

Men min kjære Morsan, det er ikke lett og se noe logikk i denne tårevåte verden vi lever i, uten deg.
Det er ikke lett og skulle finne ord, for disse følelsene, som det er så vanskelig å beskrive.

Jeg har sittet her i timevis og forsøkt å finne ut hvordan jeg skal kunne minnes det båndet vi delte.  For hvordan forklarer man oss to, Morsan?!
Alle de endeløse morsomme, sprøe og koselige minnene vi dannet sammen. Alle dine kommentarer som fikk meg til å le, så jeg fikk helt vondt i magen.
Alle de smilene som traff øynene dine, alle shoppingturer til kjøpesenteret eller godtebutikken som endte opp med alt for mange handleposer.
Alle våre merkelige matvaner, hytteturer og lange varme klemmer…

Bare å minnes våre 25år sammen med disse få ordene, gjør at tårene former seg fort i øyekroken min. Her jeg sitter og titter opp på himmelen, som danner en vakker lillatone, nå.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å tro at du har noen å gjøre med nettopp det. Kanskje er det nettopp din vakre lilla sky, som skinner igjennom, for å si ”Hei”.

Min kjære Morsan. Du har lært meg mer enn hva jeg kan fortelle deg i dette brevet. Mer enn hva jeg noen gang vil kunne beskrive med noen få enkle ord.
Du har lært meg hva det betyr å være sterk. Hvordan jeg skal stå for det jeg mener og fortelle det til nettopp hvem som helst, uten noen form for filter eller sensur.
Du har lært meg å ha ekte ben i nesa, og ha den største stolthet i de detaljene som gjør meg, til den jeg er. Om det er stedet jeg kommer ifra, dialekten som flyter ut av munnen min, eller hvem klesplagg i klesskapet jeg liker aller best. Så skal jeg holde det nært mitt hjerte, og aldri la noen fortelle meg noe annet. Fordi det er nettopp det, du alltid har fortalt meg.
Du har lært meg å le hvis jeg faller på rompa mi, og har holdt min hånd da jeg trodde at å løpe ut i dine høye hæler som gjorde meg 10cm høyere, og kåpen din som var dobbelt så lang som meg selv, var en god ide.

Desverre, så er det en ting du aldri fikk lært meg, og det er hvordan jeg skal leve uten deg.
Men hvis jeg skulle tippe hva du ville sagt, hvis du leser dette. Så ville jeg gjettet at du hadde sagt at jeg skal være sterk. At jeg skal holde hodet mitt oppe og ikke felle en tåre for deg.
Du ville sagt at jeg var tøff og at jeg skulle sette på meg et smil, fordi du var ikke borte, du hadde bare flyttet.

Det var tingen med deg, Morsan. Du var så ubeskrivelig sterk. Så standhaftig og balanserte hele verden på din finger, uten mye omtanke.
Vet du, det er mitt største håp om at det finnes en liten del av deg, i meg. At jeg kan ha arvet om så bare litt av din styrke. Av din tøffe innstilling til omverden og hva andre tenker å mener om meg.
Jeg håper jeg kan gå igjennom livet og kjempe meg igjennom kampene som  slenges imot meg, med samme styrke som du hadde i hver eneste cm av deg.
For den styrken du har vist, har gitt meg noe å se opp til, et eksempel å følge, noe å ta etter. Som da jeg den kalde Onsdagen i August stod med rak rygg foran i din hjembygd kirke, fylt med din familie, venner og beskjente. Omgitt av nydelige farger, blomster og deg. Og holdt minnesord i din ære. Mitt eget lille farvel.

Kanskje jeg er så heldig at det finnes en brøkdel av din fantastiske stå på styrke, som bruser på innsiden av lille Katarina som så opp til sin Farmor, med øyne så store som klinkekuler. Og levde i ditt klesskap (bedre kjent som mitt egne personlige kostymelager).

Jeg håper du tittet ned på oss med stolthet i hjertet ditt den dagen, og at du pekte meg ut til alle der oppe iblandt deg, og fortalte stolt at jeg er barnebarnet ditt. På samme måte som jeg med samme stolthet i stemmen, fortalte Ytre Rendalen kirke, det samme.

Det er med et tungt hjerte og tårer formet i øyekroken min at jeg skriver dette brevet.
Med tanken på at jeg aldri mer skal få høre dine morsomme historier, eller få høre deg le av mine dumme tørre kommentarer, igjen.
Tanken på at klesskapet for siste gang har lukket seg og lyset er slukket, er på mange måter som et levende mareritt for mitt barnebarn hjerte.
Men jeg føler meg ubeskrivelig heldig som har fått skapt så mange gode minner sammen med deg. Som jeg kan holde fast ved de gangene hvor jeg gjerne skulle ha senket hodet i en av dine lange kåper. Eller de dagene hvor jeg aller helst skulle ønske jeg kunne spent på meg dine høye hæler, for å føle meg bare en liten smule nærmere deg og dine varme klemmer.

Det finnes så mange ting jeg kommer til å savne med deg, Morsan. Ting som nå har blitt til evige minner i vår historie bok på innsiden av mitt hjerte.
Minner som kommer til å leve videre i generasjonene som skal komme etter deg, minner som skal leve evig i minnet til yngstemann i barnebarn rekken.
Endeløse timer med latter, morsomme kommentarer, tegninger, malerier, kakespising, parfymeflasker som fortsatt kan luktes hvis jeg lukker igjen øynene mine.
Favoritt smykker, kremer på rekke og rad og endeløse kaffe selskaper.
Det finnes så mange klassiske brøkdeler av historier, som vil forbli hos meg for alltid. Som jeg vil ta frem, da jeg trenger å minnes om deg.
Da jeg ønsker å tenke på hvor utrolig heldig jeg er, som fikk tildelt nettopp deg, som min farmor.

Min kjære Morsan, jeg håper at jeg kan eldes med samme verdighet som det du alltid har gjort. At jeg kan se på hver rynke som en bragd og hvert grått hår som et bevis på at jeg har levd livet til det fuleste. Slik du alltid har lært meg.
Det er mitt største håp at jeg kan vokse opp til å bli halvparten så kul som du alltid har vært. Til å bli like sterk og morsom som du alltid vil forbli i mitt minne.

Du har vært en bestemor uten sidestykke og har gitt meg minner jeg kommer til å holde nært mitt hjerte, for alltid.
Tusen takk for alle kloke ord du har gitt meg, alle de historier du har fortalt til mine ivrige barnebarn ører. Og alle gangene du har fått meg til å le.
Tusen takk for alle morsomme kostymefester i klesskapet ditt, alle parfymeflasker sprayet over hele huset og ikke minst alle de melisskåler som ble spist opp før de rakk å treffe kaken.

Tusen takk for alt du var for meg og alt du vil forbli i mitt minne. Jeg vil aldri glemme den vakre sjelen av en bestemor du var for meg.
I mitt hjerte vil du leve evig, min kjære Morsan.

Jeg vil for alltid være veldig glad i deg. For alle tingene jeg fortalte deg, og den uendelige listen med grunner som jeg ikke fikk tid til å fortelle…

Jeg vil savne deg, for alltid, min vakre sommerfugl <3

Tusen takk for alt, Morsan <3 

14971224_10153903318727595_1939998992_n

Two

Jeg sitter her og skriver dette, uten å helt forstå hvordan tiden har gått så fort. Hvordan vi har kommet til dagen hvor min vakre lille diamant, Amalie, fyller hele to år.
Det føles ut som om det var i går at jeg holdt henne i armene mine for aller første gang. Det føles ut som om det var i går at hun gulpet nedover genseren min og sovnet på skulderen min etter at flasken var tom. Det er egentlig litt rart å tenke på at jeg er så heldig, at jeg har fått denne lille vakre jenta inn i livet mitt. At jeg har fått bli promotert til Tante. En rolle jeg aldri trodde jeg skulle få muligheten til å fylle, men som jeg er evig takknemlig for at jeg har fått <3
Det er dager som idag som gjør meg ekstra oppmerksom på nettopp hvor heldig jeg er, som får holde hennes hånd, imens hun utforsker verden rundt seg. Når hun danser rundt hele huset med skoene på eller løper rundt hagen før hun kaster seg i armene mine.
Hvor heldig jeg føler meg når jeg hører hun rope «Tante, Tante» og kommer løpende igjennom hele huset, eller da hun strekker armene sine mot meg og tviholder rundt halsen min. Følelsen det gir, finnes det ingenting i denne verden som kan måles med.
Det finnes veldig få som kan gjøre meg så glad som det denne lille røveren kan. Som kan få meg til å le til jeg gråter, slik hun alltid gjør. Eller som kan få meg til å føle meg så utrolig kul, selv når jeg egentlig bare oppfører meg som en tulling ;P

14569785_10153800266742595_512819312_n

Min kjære lille Amalie… 
Det er så utrolig og tenke på hvor stor jente du har blitt og hvor mye du får til. Du slutter aldri å overraske meg, med din kunnskap, din nysgjerrighet, din kjærlighet, dine morsomme uttrykk eller sprøe påfunn som bare du kan finne på. Jeg føler meg så ubeskrivelig heldig som får kalle meg Tanten din <3
Jeg er så stolt av deg og alt det du får til, alle mål du når og alle cm du vokser for hver dag som går. Så stolt at jeg rett og slett ikke har noen ord for å forklare det (og som du nok vet, så er Tanten din en raring med mange ord på lager).

Gratulerer så utrolig mye med 2års dagen, Prinsesse Amalie <3 
Jeg håper du har hatt en kjempe topp dag fylt med Kitty, masse kaker, kjærlighet, klemmer og alt annet av det du måtte ønske deg :)

Tante elsker deg til månen og tilbake igjen, Diamond <3 

STOR BURSDAGSKLEM ifra verdens aller stolteste Tante <3

New Beginnings..

 Hei Hopp og Hallo, folkens! :)

Jeg føler det er så lenge siden vi har snakket sammen og jeg har fortalt dere hva som skjer.
Hvordan står det til med dere alle sammen? Har det skjedd noe morsomt i det siste?

På min kant så har jeg de siste ukene drevet med noe som jeg ikke har fortalt dere om. Jeg har nemlig satt ut på et nytt eventyr, som har ledet meg tilbake til skolebenken igjen. YES, folkens. Jeg har begynt på skolen.

Noe som også har vært grunnen til at det har vært litt stille på min front for tiden, her på bloggen. Da det har vært mye nytt for meg å sette meg inn i og en ny hverdag som jeg på ingen måte er vant med lenger. MEN, jeg har da kommet ganske godt inn i det nå føler jeg og jobber meg igjennom med kreativiteten i spissen og et åpent sinn for ny kunnskap.
En ny start som kan føre meg på en helt ny vei fylt med ferske drømmer og nye ansikter <3

Det er så rart og være tilbake i en skolehverdag, fylt med nye ting hver dag, skolesekk fylt med bøker og alltid et nytt ansikt i gangene. Heldigvis for meg så har jeg vært heldig nok til å ha møtt en gjeng med jenter som nå gjør hverdagen min full av latter og kreative løsninger på alt ifra hvordan man tegner en stor løk på A3 format, til hva man gjør på en lørdagskveld og hvem man skal følge på Snapchat,
(ehh…Rebekka og Emilie, jeg ser på dere ja, kirugi? really? HAHA).

14459000_10153782736152595_670211525_n

Etter den stormen jeg har levd mitt liv i den siste tiden, så er det på mange måter godt å kjenne litt på følelsen av å begynne på nytt.
Kunne jeg ønske at jeg levde drømmen min hver eneste dag? OH Yeah.
Skulle jeg ha hatt livet mitt i orden nå som en 25år gammel kvinne med en biologisk klokke som helt sikkert sprenger på innsiden av uret? Helt sikkert.
Skulle jeg ønske at jeg viste alt jeg vet nå, for 5-10 år siden? Ja, det kan du banne på.
Men, sannheten i det hele er at det gjorde jeg ikke, og mine daverende drømmer tok meg med på en reise som rett og slett ikke kan beskrives med ord. Jeg møtte mennesker på den veien som har hjulpet meg til å bli den Katarina jeg er i dag, både på godt og vondt.
Drømmene har funnet veien igjennom de store endringene som omverden har kastet på meg og jeg har kanskje ikke helt kommet frem til fasiten enda. Eller funnet det eventyrlige skattekartet som viser meg den direkte veien til akkurat hvor de ligger hen. Men det gjør egentlig ingen verdens ting. Jeg har tross alt aldri helt likt den «lette veien» uansett.

Noe som har fått meg hit. Til et nytt år med utdanning på CVèn, en ny skole og et nytt bevis på at rådgiveren min på ungdomsskolen tok så ubeskrivelig feil av den lille Katarina som satt på kontoret hans for noen år siden.
Noen vil kanskje si at jeg begynner på nytt, og på mange måter vil de ha rett. Jeg starter med blanke ark, nye blyanter og et nytt håp om at fremtiden skal inneholde svaret på alle mine spørsmål og drømmene jeg så inderlig ønsker at skal bli min virkelighet, blir det…Med tiden.

Jeg starter dette eventyret med en ny innstilling og et nytt syn på livet mitt som på mange måter har stått på hodet i løpet av 2016 så langt. Så ja, jeg starter kanskje litt på nytt. Men det er på ingen måte et nederlag.
Jeg gikk ikke feil de andre årene mine på skolen, jeg har ikke gitt opp på jentedrømmen om å se navnet mitt i lys på et skilt i New York. Eller ungdomsdrømmen om å gifte seg med Benji Madden (jeg vet han er gift alt…men la meg få drømme da vel). Jeg ønsker fortsatt å leve av lidenskapen min og kjemper hver eneste dag for å komme nærmere den dagen hvor jeg faktisk kan gjøre det på fulltid.
Men drømmene mine har satt seg opp et større perspektiv, enn hva lille meg klarte å se da jeg satt på skolebenken på videregående.
Og det er nettopp det perspektivet jeg jobber meg inn i nå.

Et nytt steg, på vei imot drømmen <3

14429390_10153778441362595_1168075408_n