Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

Letting go

 

«A woman who cuts her hair, is about to change her life.» – Coco Chanel.

 

På Fredag bestemte jeg meg for å ta det første steget til en ny kurs.
Etter en lang «dårlig periode», fylt med sykdom, tvang og bekymringer.
Fikk jeg på Torsdag det sparket bak, jeg virkelig trengte. Da jeg så på en sterk video om avhengighet.

Jeg vet jeg ikke kan gjøre noe med omverden og med alt det som skjer utenfor min kontroll.
Men jeg kan gjøre noe med min «avhengighet». Min tankegang og min fremgangsmåte her i livet.

Håret mitt, har alltid vært min «ting».
Det jeg tyr til, når jeg trenger en endring. En ny start. Et nytt tegneark til mine fargerike fargestifter.
Før var dette også min måte og «gjemme meg».
Hvis jeg hadde en ny hårfarge. En ny frisyre. Så kunne jeg være noen andre.
Da kunne jeg flykte ifra alt det som var i min verden, og leve i noen andres.
Dessverre funket ikke denne tankegangen så bra. Men den ga meg en måte å utrykke meg på.
Og ga meg glede i tider, hvor jeg kanskje manglet litt av nettopp det.

 Selv om jeg nå har kommet så godt ut på den andre siden av det jeg kaller, «den mørke tiden min».
Så er håret mitt, fortsatt min «ting». Og mitt første steg, i en ny plan.

I årevis nå har jeg vært på den grusomme reisen, som heter «å spare ut håret».
Etter å ha hatt ganske så kort hår. Og aldri helt klart å spare det ut igjen.
Bestemte jeg meg for å la det vokse.
Nå skulle jeg gjøre det.
Og målet, vel… det tok noen år. Men jeg nådde det.
Med god hjelp fra min private frisør, Ida :)

Men nå var det tid for noe helt nytt. En helt ny blokk med tegneark.
Så jeg avtalte med Ida, og satte i gang prosessen.

Nytt hår, ny tankegang.
Den samme gamle Katarina, i ny og forbedret forpakning.
Nå utstyrt med nye hjelpemidler, ny tankegang og en helvettes attitude.

Hold on, we’re doing this!

12231505_10153126464977595_1193977294_n

Valget falt på en lang bob, eller en Lob som det også kalles.
Noe jeg har hatt flere ganger tidligere, og ELSKER!

Cm på cm av hår falt, ettersom minuttene tikket av gårde.
Ved hvert hårstrå som falt, tok befrielses følelsen tak i meg. Og jeg følte at for første gang på lenge.
Så var jeg meg selv igjen.
Små sprø, OH yes!, Tøff, ja. Og ikke minst…. en hel dose attitude, pakket sammen i en ganske så stor forpakning.
That’s just me!

Dagen etter at Ida klipte meg, bestemte jeg meg for å ta det et steg til. Ved å farge håret.
Jeg har ikke farget håret med noe annet enn toning eller semi permanent hårfarge på flere år.
Mye å grunn av angst og ubrukelige tanker.
Men «Fuck it!», tenkte jeg og kjøpte hårfargen jeg lenge har savnet.
Skal jeg endre livet mitt, så må jeg jo begynne et sted.

Selv om angsten fortsatt var på overflaten, når fargen traff hodet mitt.
Og tankene nesten ble for mange.
Så gjorde jeg det.

For mange kan det virke som en så liten ting. Tro meg, for noen år siden hadde jeg ledd av det, og ikke tenkt over det selv.
Men livet kan forandre deg. Og møkka kan slå til deg rett i ansiktet.
Da gjelder det bare reise seg opp igjen, og gi litt mer faen.
Noe som er nettopp det jeg har tenkt til å gjøre.

For alle andre er det bare en ny hårfrisyre. En ny farge og venne seg til.
For meg er det et nytt håp. Et nytt syn på livet.
Og sist men ikke minst. En ny sjanse til å «kick’e ass!».

I’m back!

12231524_10153126464972595_603306074_n

Jeg håper dere alle har hatt en fantastisk dag, og at dere kjemper deres kamper med stolthet.
Gi slipp på det som holder dere tilbake. Og bevis for verden, at dere kan gjøre alt dere drømmer om.
I’m proud of you! <3

#worldmentalhealthday : A letter from me.

In the honor of world mental health day. I wanted to write this, let’s call it, letter.
To my lovely readers, my support system. But also in a way, to myself.
Or maybe I should say, for myself.

Anyways, I’m getting of topic here.

As many of you may, or may not know.
I myself, have been struggeling with a lot of mental Health issues in my life.
Both with myself, and with people I hold very dear to my heart.

So as they do in AA, I will do here.

My name is Katarina, and I have OCD and Anxiety.

For many years now, those words, have been a vicious tale, that has stained my life story.
When I was thirteen and my behavior, first started to change.
I didn’t understand, what was happening. Why I did what I did. Or how it all played out.

I was living in a dark world, at the time. And was dealing with a lot of things, that I would never wish upon anyone.
I will not go into details about it now, because I’ve come to the space in my life, where I’ve come to terms with my past. And have thrown it into a locker, and slammed the door shut. To most of the «memories», that doesn’t even deserve the name.
I’ve moved on, the best I can. And even though some parts, may be left in the scars I have on my soul.
This girl, is growing up stronger. And is everyday, learning lessons, that thirteen year old me, would never have seen coming.

A lot of parts were «played», in what you could say, were the making of my OCD, and my anxiety.
But they all wrap up to the same «problem». The same struggle. And the same emotional scars, I wear everyday.
But you know what?! I’m not bitter.
I could sit here, and name names. Blame people, tell stories, and be a bitch about it.
But I won’t do that. Mostly because, that’s not me.
But also because, in what way, would that help me?
My mind is still the same. Those things did happen. And yes those people all played their parts.
But it wouldn’t change the facts, if i was bitter about it.

So I’ve decided, through months of therapy, and soulsearching out of this world.
That I shall move on with my life. And use my stories, for the good.

I’ve learned, from month of therapy, a lot of thinking, and many years of ups and downs.
That dealing with mental health issues, is not something to be ashamed of. Or something that should be kept secret, hidden in a locked Box, somewhere inside your mind.

We all deal with our issues, and our problems, in different ways.
Some want to forget. Some want to fight. Some may want to hide it. And some… well, some are like me.
Too honest for their own good.
No, I’m kidding. But what I mean by that is, that I want to speak up about my struggles.
Not because I want the attention. Or because I want someone to feel bad for me.
But because someday, I would like to change a life. Change the world.
I want to be a rolemodel. A hero in someones eyes.

In the same line, as the people I look up to, and looked to for strength in my recovery.
I want to be able to be that someone, for somebody else.
If its someone in my family, someone I pass by on the street. Someone who knows someone I know, or you.
You, who is reading this right now.
No matter who that person, or those people are. It would be the greatest honor. If someone looked at me, and read my story. And said to them selfs, «If she can do it, then so can I!.»
I hope more than anything, that someday I will get to talk to that person, and they will say, «Because of you, I didn’t give up!».

Then…It will all be worth it.

Dealing with my problems, has been something that has been anything but easy.
I guess thats why they call them problems, right?!.

Well, in my darkest times, as well as my brightest. I’ve learned some lessons along the way.
Some have stuck with me, and some are trying so hard to climb on, along for the ride.
But no matter what the lessons, or what the struggle.
I’ve always tried my best to keep the faith. To keep the hope, that someday, I will be able to be in a happy place.
In life and most of all, on the inside of my own head.
It’s hard. But I’m getting there.

I’ve heard so many comments through the years. From people that think they know it all. And people that think that just because they’ve had a blue day, they know all about how it is to have 60 of them in a row.
Or what it feels like, to feel like your world is falling at your feet, from the moment you open your eyes in the morning.
What it’s like, to feel that you’re going to die 50 times a day.
Or how it feels, to be all alone, and still feel like you’re in a crowd of 200 people, all talking over eachother.

I believe, that you can’t really know a 100%, or relate to someones life situation all the way, if you haven’t had it like that as well. You havent had, or have the same diagnoses, or the same struggles. Or better yet, you are that person.
Yes, sure you can try your hardest. And yes, you might just really understand to the best of your abillity. But you can never know. Because we’re all different. And we all come from different backgrounds. Different stories. And all have different little pieces, that make up the people we are.

I don’t know how many times I’ve been told, «Why can’t you just stop?», «You know that’s just stupid,right?» or the classic «You’re just crazy».
Seriously? Don’t you really think, that if I could just stop, I would have done that 10 years ago, when it all started?
Do they really think I don’t know, that it’s fucking stupid and worthless?. Cause I do.
And yeah, I just might be a little crazy.
But just like any other disease, that can show up on tests and scans. I also have a disease.
One that can show up on a brainscan. Do they know that?

I read something really great about that, the other day.
That I really want to share with you…..

mental

So yes, I am sick. And yes, my sickness is in my head.
But that does not make me insane. Not make me weak. And it does not make me a worse person, than the next one.

I could never say, I am proud of my diagnosis.
But what I am proud of, is what it has shown me.
Though it may have brough a lot of darkness, stress, and worse things into my life, over the years.
It has also taught me, that I am so strong. So smart, and such a fighter.
It has taught me, that my brain is unbelieveble, and my heart is so strong.

Though I would never say I’m proud to have OCD and anxiety, I am not afraid to say it anymore.
I can shout it from the rooftops, if I have to.
And if my struggles, my heartaches, and my story. Can save someone from going through the same, or even save their life.
Then I will do it.

My story may have some pages I don’t want to remember. Some I don’t like, and well… It may have some, that I’m just not proud of.
But my story also have some damn proud moments. Some loving words, and some tales, of a true fighter.
Who will never give up, even if the world wants her to.

One day, I will share my whole story.
My words on paper, my heart in ink.

But until then…
Know that I am fighting. I am fighting not only for myself, but for all of you.
All of you out there, fighting battles of your own. Making it another day, and kicking your brains ass.
Know that I am always on your side, and that I am proud of each and everyone of you. For trying. For moving on, and for doing the best you can.

I know these issues are such battles. No, they’re more like wars.
And that it takes real strength, to stand up against all the voices of doubt.
But I believe in you, and I know that we can all get through this together.

I know that I may fall down, and I might just stay there for a while.
But I also know, I will always get back up again.
My struggles, have made me stronger. My sleeplessnights have made me honest. And the thoughts inside my head, has made me such a better writer.

I may not always see the positive in things, but I always try my best to.
Because I will not let the voices of doubt win. And I will not let the words written about me, on a doctors papers. Define me, or become who I am, anymore.

It is my greatest hope, that someday the stigma and the jugdements set about mental health, will change. But until that day, we will keep on fighting, and sharing stories.
We will make them listen, and prove to the world, that mental health issues, are just as much a disease, and just as important, as the other ones in the book.

Stay strong, my dears.
And thank you, for always having my back, even when I don’t have my own.
I love each and every one of you.
And know that, even when you feel like you have no one. You will always, have me.

Love
Your Carrie.

 

One

Natt til 1.Oktober. Rundt kl 04:00, ble jeg vekt av Mamma, med fire ord, jeg aldri kommer til å glemme.
«Snart er du Tante».

Vannet hadde gått, sykehusbagen var nesten i hånden, og dagen vi alle hadde ventet på, hadde endelig kommet.
Dagen hvor vi endelig skulle få se,vår lille jente. Mirakel Prinsessen, som skulle bli vårt nyeste tilskudd til familien.
Min lille diamant.

Det var noen nervøse timer jeg ventet, med mobilen i hånden. Før beskjeden endelig kom.
Kl. 09:06, kom den aller vakreste niese, til verden.

Min verden hadde nå endres for alltid…
Jeg var ikke lenger bare Katarina. Jeg var ikke bare noens datter. Noens søster. Noens bestevenn.
Jeg var nå også, noens Tante.
Og en utrolig stolt en også, om jeg tørr si det selv! <3

 amallllie

Fra det første sparket jeg kjente på innsiden av Ida’s mage, til første gang hun holdt hånden min(ok, fingeren min da), den første dagen. Så har vi vært bestevenner. Soulmates.

Om alt annet i livet mitt skulle på noen måte falle sammen. Eller om jeg skulle feile på alt annet her i livet.
Så lovet jeg meg selv, og henne, at det alltid skulle være oss to. Jeg skulle aldri feile, på oppgaven av å være den beste tante jeg kan være. For denne nydelige lille klumpen, som lå i armene mine, og klemte hånden min. 1.Oktober 2014.

Fra dag en, har hun alltid vært tantes jente.
Hennes første tid, sovende på brystet mitt. Til første photoshoot, hvor vi fant ut at blitzen var no dritt.
Fra matchende bukser, Sløyfer i håret og nye oppdagelser.
En halv million bilder, et par klesstørrelser, og mange minner senere, har vi kommet hit.
Til lille Amalie’s 1års dag.

IMG_0389.JPG

Jeg kan ikke tro at du er 1år i dag, Lillemor. Dette året har gått så alt for fort.
Den lille prinsessen som sparket meg i håndflaten, mens jeg sminket. Har vokst seg til å bli verdens nydeligste lille jente.
Som nå løper rundt på egenhånd. Og for hver dag som går, bare blir mer og mer utrolig.

Jeg kan ikke begynne og sette ord på hvor glad jeg er, for at jeg har deg i livet mitt.
Og ikke minst hvor stolt jeg er av deg. Av hvert eneste lille steg du tar, hver nye oppdagelse du gjør. Eller for hvert lille ord, som kommer ut av munnen din.

Du er noe så helt spesielt, Amalie.
Min vakre lille bestevenn. Min diamant. Min sjelevenn.

Gratulerer så utrolig mye med dagen, Diamond! <3
Tante elsker deg til månen og tilbake.

 

Sunday Funday! <3

I dag hadde jeg en kjempe koselig morgen.
Fylt med sminking, latter, glade hunder, og en liten sjarmør i babybody…Nemlig mitt lille fadderbarn, Storm.
Mirakel babyen til min gode venninne Charlotte og hennes Ole :)

Etter og ha blitt overfalt med koser og nusser fra fem kjempe ivrige små hunder. Tok jeg på meg makeup artist rollen, og gjorde Charlotte klar for avreise. Til å se Chippendales i Molde.
Det var en ivrig Charlotte, som satt i «makeup stolen» min i dag, og latteren satt fryktelig løst hos oss begge. :)
Det er dager som i dag, som minner meg på hvorfor vi ble venner for 12år siden.
Selv om det kan gå så busta fyker, og vi begge ofte skal ha det «my way or the high way». Så ler vi mer sammen, enn de fleste skulle tro mulig.
Det er godt og vite, at selv igjennom alle oppturer, nedturer, og alle de vanskelige tidene vi har møtt på, i vår tid, så langt.
At vi fortsatt kan le, til tårene spruter. Og spøke med hverandre, som de to små spøkefuglene, som satt på bakerste rad i klasserommet ;)

Jeg kan bli så frustrert, og så oppgitt….But I love this girl! And I always will :)
Og jeg vet at vi alltid vil være på hverandres side…
Dette er en supporter, jeg virkelig er glad for å ha med meg på laget mitt  <3

IMG_0356.JPG

Snakker om supportere…så har jeg fått meg et nytt lite medlem i min lille heiagjeng.
Lille Storm <3
Den lille gutten, som stjal hjertene til omverden, før han i det hele tatt hadde kommet til verden.
Den lille nydelige gutten, som jeg er så heldig, å få være fadder til.

Etter sminkeoppgaver og hundepels, så var det tid for en liten kosestund, med lille Storm på armen.
Med smokken på plass, og en god stilling i godstolen. Tok han seg en liten høneblund, imens jeg fortalte han om alt og ingenting.
Det er så godt med sånne stunder. Stunder i total ro, med små venner, som hører på med trofaste ører :)

I dag har vært en så god dag. En god morgen.
Og jeg gleder meg virkelig til å se hvor fremtiden bringer oss.
Og hva fremtiden har i planene, for min nye lille kamerat ;)

IMG_0352.JPG

Hva har dere gjort i dag da? Har det vært en Sunday Funday for dere også? :)

 

DreamTeam uke: We’re good. We’re soild. We’re gold

Denne uken har jeg tilbringt litt etterlengtet kvalitetstid, med min lille diamant.
Med eventyrlystene tanker, nysgjerrig sinn, og en stor dose latter.
Har vi utforsket hver eneste krok. Smakt på alt vi kan ifra kjøkkenet. Og gjort vårt aller beste, på å overvinne verden.
Her har det gått i et tempo, som har fått muffinsene til å fly. Barbie til å glitre, og småbarn til å bjeffe.
Grøten har havnet over alle hauger. Solbriller har fått en ny stil på hodet. Og Tante har blitt sprek på eldre dager (liker hun å tro i alle fall).

Jeg aner helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten denne lille klumpen av lykke.
Som jeg er så heldig av å få kalle min niese <3

Å se henne vokse opp, lære nye ting og utforske verden, uten frykt. Betyr mer for meg enn ord kan beskrive.
Sammen søker vi etter svar på nye spørsmål, viser null frykt til det som burde skremmer oss.
Og vet med trygghet, at vårt neste latterbrøl, er rett rundt neste hjørnet :)

IMG_0343-0.jpg

Jeg tror ikke jeg viste hva lykke var, før jeg så ditt ansikt, Amalie.
De minste ting, som får deg til å le. Mine dumme ansiktsuttrykk, som er nok til å få deg til å smile.
De rare lekene vi finner på, og de merkeligste ting, du skal prøve å mate meg med.
Man kan ikke la vær å le…
Tante er heldig hun. Heldig som får være tanten din. Som får være din bestevenn.
Med en pakke havrekjeks, en flaske melk, og godt humør, er intet umulig. For DreamTeam, nr 1! ;)

IMG_0346-0.jpg

Spesielt heldig følte jeg meg, da jeg ble overrasket med gave ifra lillemor.
Det var med ivrige hender og et stort smil, at Amalie studerte det nydelige smykket, som nå henger rundt halsen til Tante.
Det vakre «BFF» smykket, som hun hadde med til meg, fra ferien i Kreta.

Det er ikke mange som er mer heldig enn meg. Som har en bestevenn som deg! <3

IMG_0344-0.jpg

Men det lillemor ikke viste, var at Tante hadde ordnet litt på egenhånd, mens hun var på feire.
Så når hun kom på besøk, lå den en stor rosa pakke, og ventet på henne. Med ny lego, som dannet en hel bondegård.
Det var med stor glede at pakkepapiret fløy igjennom gangen, og øynene ble større og større.
Med overivrige hender, skulle det hele utforskes. Hvert eneste dyr på gården. Hver eneste kloss, figur og farge.
Virker som om Tante gjorde riktig valg der gitt….hehe.

Gode tanter kan være kjekt å ha! :D

IMG_0345-0.jpg

Uken bydde også på kjempe koselig shoppingtur  til Sverige med min lillesøster Ida og min svoger Espen.
Hårfarging på både meg selv og Ida (hahaha, på’n igjen).
Pizza laging, flere gaver, familie filmkveld, utallige muffins.
Photoshooter, søster kvalitetstid. Og kanskje en liten overraskelse til Halloween, som jeg og Ida gjorde i går.
GLED DERE! ;D

IMG_0347-0.jpg

Det har vært en så utrolig koselig uke så langt :D
Men nå som Ida, Espen og Amalie har dratt hjem. Er huset så fryktelig stille…
Den eneste lyd er bare musikken som dundrer ut av høyttalerene mine.

Det er rart hvordan du kan savne noen, før de i det hele tatt har gått ut av porten din.
Men jeg regner med at det er det som skjer, når noen holder en del av ditt hjerte i sin lille hule hånd <3

Jeg gleder meg allerede til vårt neste eventyr, fylt med glitter og prinsesser!
Med bøtte hatter, solbriller på og muffins på innelomma.

You are my world, Diamond! <3

To my favorite teacher, who told me «Never give up».

11719979_10154134068052388_261136549_n

Jenta jeg var på ungdomsskolen…hadde aldri trodd på dagen jeg har hatt i dag.
Hun hadde aldri i en million år, trodd på at hun 8år etter at hun forlot disse skole veggene. Skulle stå foran senere elever, med hevet hodet. Og fortelle sin historie.
Lese sine dypeste ord på digitalt papir, og bevise for ikke bare seg selv.
Men for skolen, som på så mange måter ville se henne feile, at hun kunne gjøre så mye mer.
Enn hva de fleste av de, ville gi henne noen form av kredit for.

Dagen i dag, beviste for den 24år gamle Katarina. At hun gjorde riktig avgjørelse. Når hun valgte og kjempe,
Igjennom mørke regnfulle dager. Vonde ord, og de hundre talls meninger, om henne selv.
At hun tenkte riktig, da hun ga fullstendig faen, når rådgivere sa hun ikke trengte å søke på vidregående, for hun kom jo ikke til å komme inn alikevel.
Når mobberne prøve og fortelle henne, at hun ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.
Eller da så mange av de hun skulle ha tillit til, på innsiden av de fire skole veggene, viste henne ryggen.

Når jeg i dag var en del av litteratur festivalen til min gamle ungdomsskole.

 IMG_0338-0.jpg

For noen uker siden, skrev min tidligere lærer, Tone til meg.
Med et stort ønske, om at jeg skulle være en del av litteratur festivalen, de planlagte.
Hun lurte på, om jeg kunne komme å snakke med elevene, lese noe av mitt arbeid, og være med på å forhåpentligvis lære elevene hennes noe, om den merkelige verden av blogging.

Det var med en god dose omtanke, redsel og et ønske om å «kicke ass».
At jeg svarte, at jeg med glede stilte opp.

Vel, da gjenstod det for meg, og velge ut hvem innlegg jeg skulle lese for disse jentene, da.
Av alle mine blogginnlegg….hvem skulle jeg velge?!

Jeg satte meg ned, og begynte den elleville reisen, tilbake i tid.
Hvor jeg til slutt, landet på brevet til mitt yngre jeg.
Det var en «no brainer». Det finnes få innlegg, som representerer meg, så godt som det gjør.
Og få innlegg, som kan nå frem til dagens publikum.
Det er jo tross alt jenta som gikk på den skolen, jeg snakker til, i det brevet.

IMG_0340-0.jpg

Det har vært en merkelig, emosjonell og nostalgisk opplevelse. Og gå tilbake i mine tennårings fotspor.
Å gå igjennom skolegården, som på så mange måter, holder så mye vonde minner for meg.
Men på samme måte, var det koselig og kunne gi tilbake til en av de, som har vært en av mine største supportere. Og den eneste som brydde seg om meg, på den skolen. De årene jeg gikk der.

Tone, Tusen takk for at du aldri ga opp. For at du den gang, og fortsatt ser potensialet mitt, og hva som bor på innsiden. Av de røffe kantene, til en håpløs drømmer.
The world could use a few more Teachers, like you.

Jeg vil også gi en stor takk til de nydelige jentene, som i dag var mitt publikum.
For deres trofaste ører, fantastiske spørsmål. Og for at dere holdt ut med bablingen min.
Lykke til videre, og jeg håper dere finner deres drømmer. Hvor enn de måtte ligge.

Når det gjelder meg, så kom en av mine drømmer i oppfyllelse i dag…
Noe som for andre, kanskje virker så lite. Så var i dag, en stor seier.
En stor seier, for en jente, som lengtet etter og motbevise, de som tvilte.
For den jenta, som gikk i disse gangene, med sort sminkede øyne og naglebetler hengende fra hoftene.

Tenke seg til det, at jenta som slett seg igjennom ungdomsskolen. Som strevet med å bestå fagene, og som de mente ikke skulle komme noe sted.
Dro tilbake 8år senere, og var en del av deres læreplan.
Hmm…Ikke dårlig, for en som aldri kom til å komme inn på videregående, er det vel?

Det skulle vist vise seg, at Mamma virkelig hadde rett, når hun sa….

«Don’t get mad, get even!, en dag, så er det de som kommer til å trenge deg»

IMG_0341.JPG

«To the ones who’d swear, I’d never go anywhere…. Where are you now?»

 

 

World Photography day

I dag 19.August, er det World photography day.  En dag, skapt for å feire den utrolige og kreative verden av fotografi.
Som jeg er så utrolig heldig og være en del av.

Som relativt nystartet fotograf, er jeg så fasinert av alt man kan gjøre med et kamera i hånden.
Intet er for umulig, eller for kreativt. Det finnes ikke grenser. Hele verden kan ligge for dine føtter, og foran tuppen på linsen din.
Det er en fantastisk følelse. En befriende følelse, som jeg ofte finner meg selv oppslukt i.

Fra ung alder, har jeg alltid likt å ta bilder. Lage foto album. Og bare drømme meg bort i minnene, fargene og øyeblikkene, fanget på det lille papiret, eller på innsiden av pc’skjermen.
Jeg var ikke gamle jenta første gang jeg fikk mitt eget kamera.
Et lite digitalkamera, som nesten kunne passe, på innsiden av bukselommen min.

Det er rart å tenke på. At jeg nå flere år senere, sitter her med mitt store speilrefleks kamera, ved siden av meg.
Med endeløse bilder på minnet. Og med en lang liste fotojobber, som har lært meg så mye om meg selv. Om fotografienes verden. Og om de fantastiske historiene, som kan skjule seg, bak et smilende ansikt.

Jeg er så stolt av jobben jeg gjør. Stolt av hvor den har tatt meg. Og så stolt av alle de fantastiske menneskene, jeg møter. Med kamera i hånden <3

16975_225866722594_5160611_n – Kopi

Så i den anledningen, følte jeg at jeg kanskje burde dele litt av mitt arbeid som fotograf, med dere :)
Håper dere liker det dere ser, og skulle dere ønske å se mer av mitt arbeid.
Kan dere finne min Portfolio her: Kaoticpanic Photography

DPP_50953.KatarinaOlsenDSC_021310603647_10152224588872595_7529153645842729807_nDSC_0715DSC_0750

 

Til alle mine felles fotograf venner, og alle andre som er å finne med et kamera i hånden.
Jeg håper dere har feiret dagen i dag, og har tatt et par bilder på veien :)

Tusen takk til alle de vakre menneskene, dyr og motivene, som jeg har hatt den ære av å fotografere, til nå.
Og alle dere, til å komme :)
I can’t wait to meet you! <3

 

You and me

I dag ble en tidlig morgen for meg. En tidlig morgen, etter en natt med få timer på øyet.
Noe som vanligvis kunne bringe ned hele dagen, og gjøre den ekstra tung å fullføre.
Men for meg, var det i dag, ikke tid til noen tårer eller frustrasjon… For i dag skulle jeg på besøk til mine to små solstråler.
Nemlig lillesøsteren min, Ida og min lille diamant, Amalie.

Med pute, headset og en god dose tålmodighet, satte vi kursen imot gården.
Etter timer med kjøring, var det en lettelse og endelig, bli møtt med to små armer som strakk seg ut imot meg.
Etterfulgt av et smil, som nå så vidt viser fire små tenner.

Jeg har alltid tenk at du vet du er den beste tanten, når tantebarnet ditt kommer løpende imot deg, med et smil som viser at hun er glad for å se deg.
Kanskje det ligger noe i det?! Ikke vet jeg.
Annet enn at det er det jeg alltid prøver å være, for min lille solstråle. Som aldri svikter, med å få meg i godt humør. Uansett hvor jævlig dagen min er. Hvor sliten jeg enn måtte være. Eller hvor mye hodet mitt koker over, til punktet av full klikk.
Så strekker hun bare ut armene sine etter meg, og gir meg verdens beste klem.
Så er alt glemt.
Hun er helt klart den aller beste medisinen <3

IMG_5606.JPG

Etter den faste sladrerunden til Tante, om alt som har skjedd siden sist. En stor del kos, og min egen private guide igjennom lekenes verden.
Var det tid for litt nydelig mat, bondegård style.
Med nystekte rundstykker og rørte jordbær ifra gården :)
Jeg tror helt ærlig aldri at jeg har spist så mye rundstykker i mitt liv, eller så mye rørte bær for den saks skyld.

Og som om ikke det var nok, skulle jenta forè meg med kanelboller også. HJELP!
Kan jo ende opp med å måtte rulle hjem av sånn, haha.
Men VELDIG godt da ;D

IMG_5587.JPG

Etter noen plask i bassenget, løperunder rundt på tomten, og etterlengtet Tante/Amalie tid.
Tok jeg og Amalie turen til jordet, for å snoke litt på jordbærene.
Noe vi begge elsker kanskje…. en liten smule for mye, kan du si.

Amalie endte opp med å se ut som om hun hadde badet i rød maling.
Og tante… well… tante endte opp med et tårn av jordbær i magen.
For første gang denne sommeren, haha :)

Fant fort ut at det finnes ingenting, som bær rett fra jordet.

IMG_5607.JPG

Det var med tre store brett med jordbær, og et stykk småtrist tante ombord, at vi satt kursen hjemover igjen.
Tro meg, det er alt annet enn lett, og dra ifra noe som gjør deg så bra…
Det blir litt som og gå ifra ferie, tilbake på jobb…Du vet du må det, men du har alt annet enn lyst.

Skulle ønske vi kunne tilbringt hver eneste dag sammen.
Med en bøtte med jordbær, badebukse på, og så mye latter, at vi ender opp med mageknip.

Men på en annen måte, er det så godt å ha de stundene som i dag.
Dager hvor jeg kan legge resten av verden på hyllen. Og bare være den, som den lille jenta ser. Hver gang hun ser på meg <3

Jeg er så takknemlig for dager som denne. Og for at jeg er så heldig, som har en så fantastisk familie. 
I love you! <3 

 

Who’s that girl?!

God Søndag!

I dag blir en litt annerledes dag på YourCarrie.
Siden jeg i dag våknet opp syk, og alle mine egentlige planer for dagen, måtte avlyses.
Så har jeg tilbringt dagen i sengen, surfende på det store internettet.

Noe som bringer meg til ideen bak dagens blogginnlegg :)
Siden jeg ikke har så mye annet og fortelle dere i dag. Så tenkte jeg at jeg kunne bruke denne tiden, til å fortelle dere litt mer om meg.
For de av dere som ikke kjenner meg fra før, de av dere som kanskje ikke har snakket med meg på en stund. Eller som rett og slett, er helt nye her. Til meg og min lille verden (Velkommen,by the way).

I dag er dagen, dere skal få vite litt mer, om den sarkastiske, rare jenta. Med krøllete hår, tørr humor og sangstemme som en kråke. Hun som er jenta bak denne bloggen, haha ;D

Etter å ha sett min venninne Charlotte, skrive et innlegg som dette på bloggen sin . Inspirert av Ida Wulff sitt nyeste blogginnlegg.
Tenkte jeg for meg selv, at jeg også måtte hoppe på toget. Og fortelle dere litt mer om Hvem jeg er….
Ved å fylle ut disse artige setningene.

Så uten noe mer chit chat…

Let’s get started, shall we’?! <3

I vennegjengen er jeg: Jeg er den lojale bestevennen, som alle ringer. Enten om de trenger hjelp, råd, en skulder å gråte på. En shopping buddy, eller en «partner in crime».
Jeg er hun som ser på vennene sine, som søsken. Familie.
Og som ville gått til enden av verden, for de hun ser på som sine nærmeste venner.
Jeg er vennegjengens klovn. Og den som alle går til for å få en ærlig mening. Uansett hva.
Jeg er den venninnen som alltid gir «though love», når det trengs. Og som gir alt for sine vennskap.

På date er jeg:  Ofte veldig sjenert. Og som oftest et spørsmålstegn. Hva skal jeg gjøre? Hvordan funker dette her a? Hva nå?

I familien er jeg: Den overbeskyttende. Assisterende «rådgiver» (når Mamma ikke er tilgjengelig).
Og hun som gjør alt for familien sin.
Blod, svette, tårer. Latter, våken netter, eller endeløse telefon samtaler.
Doesn’t matter. We’re Family <3

DPP_4105

På jobb er jeg: En hardt arbeidene, kreativ sjel. Som er profesjonell til fingertuppen. Og som alltid gir 100%, i alt jeg gjør.

På skolen er jeg:  Ikke å finne lenger. Men når jeg gikk på skolen, kunne du mest sannsynlig finne meg. Bakerst i klasserommet, med head setet på hodet.
Som den sjenerte underdog, var jeg ofte den usynlige i rommet.

På toget er jeg:  I min egen verden. Totalt koblet ut fra omverden. Med musikk i ørene, og veldig konsentrert for å ikke synge høyt, for hele toget.
Ofte og finne med mobilen, eller en god bok i hånden.

I telefonen er jeg: Ikke så ofte, da jeg som oftest tar ting over meldinger.
Men er også kjent for å kunne snakke i timevis, med mine nærmeste venninner, Mammaen min, eller søsteren min.

På melding er jeg:  Den som så å si alltid svarer med en gang. Og som utrykker seg med Emoji’s, mer enn hva som kanskje er normalt. :)

På Tinder er jeg: Ikke eksisterende. Aldri vært på Tinder, haha ;P

På Facebook er jeg: Den som ofte bare poster ut om nye innlegg på bloggen. Eller historier som griper tak i hjerte røttene mine.

IMG_1767

Om morgenen er jeg: Trøtt de første 5 minuttene, så er det opp og hoppe.
Setter ofte på en bra sang, til å starte dagen på riktig måte.
Og gjør det beste av morgenen, selv om det ofte er fryktelig tidlig.

På fest er jeg:  Som oftest og finne syngende, med et vinglass i hånden ;)

På naschpiel er jeg: Aldri. Er i seng jeg, før det er tid for Nash, gitt.

På byen er jeg: Veldig sjelden.

På møter er jeg: Alltid tidlig ute, Profesjonell, ordentlig kledd,og så godt forberedt som mulig.
Men alltid en smule nervøs på forhånd.

Hjemme alene er jeg: Og finne i joggebukse og oversized t-skjorte. Med bena på bordet, en dårlig reality serie på tv’en, og snacks på bordet.
Eller syngende for full hals, på kjøkkenet. Med enten steke spaden eller vaskekluten i hånden.
Dansende til 90-tall boyband sanger, og med en stemme som en kråke. Som får hunden min til å se på meg med et oppgitt blikk.

I diskusjoner er jeg: Ofte den som sitter og observerer diskusjonen. Lytter, og hører på begge sider av diskusjonen. Men har jeg sterke meninger om temaet. Så er jeg ikke sen, med å komme med de. Og vet jeg at jeg har rett i noe, så gir jeg meg ikke, for alt i verden.

katdem

Når jeg pynter meg: Ender jeg med å kaste hele klesskapet, utover hele rommet mitt. Gjerne i frustrasjon.
Er ofte veldig ubesluttsom, og står gjerne i mellom 2-3 antrekk. Selv om jeg startet det hele med å «Ikke ha NOEN TING i skapet».
Jeg tar veldig ofte inspirasjon fra mine største still forbilder, når jeg skal pynte meg (kle på meg generelt egentlig, haha).
Men ender ofte opp med et litt enkelt antrekk, med hoved fokus på sminke og sko.
Hey, you know me! ;D

Som overnattingsgjest er jeg: Den som ofte er oppe før hele resten av huset. Som aldri er sen med å hjelpe til, hvis det trengs. Og som aldri egentlig gjør veldig mye ut av seg.

På eksamen er jeg: Stresset og veldig nervøs. Den som enten er kjempe tidlig ferdig, fordi jeg ikke fikk til mer på oppgaven. Eller en av de siste som går ifra rommet.
Forlater ofte rommet, med en kjempe skrivekrampe i hånden, og med tusen tanker om hva, hvis og hvordan.

Bak rattet er jeg: Veldig sjelden (da jeg ikke har lappen enda). Men når jeg er det. Er jeg rolig, forsiktig, og små nervøs skravlende, med den som sitter på.

På stranda er jeg: Den som hiver tingene ifra seg, og løper ut i vannet. Og som blir der, til vi skal hjem igjen.
Havfruer trives best i vann vettu! ;)

 image1

Wow! Der har dere det, folkens.
Jeg håper dere likte denne type innlegg, og at dere kanskje lærte litt mer om meg. Og hvem jeg er.
Hvis dere synes denne type «get to know me» innlegg, er noe jeg burde fortsette med. Og dere vil jeg skal gjøre flere av.
Let me know! <3

Hvis noen av dere har har blogg, og har skrevet lignende innlegg, eller har lyst til å skrive det.
Legg igjen bloggen deres i kommentarfeltet, så jeg kan ta en titt da :)
Har lyst til å bli kjent med dere, nydelige leserne mine også <3

Inntil vi snakkes igjen. Ha en fin dag :)
I Love you lots! <3

PS: Husk at Vixen nomineringen fortsatt er åpen. Så hvis dere har lyst til og nominere meg der. Setter jeg ufattelig stor pris på det :) Tusen takk til alle dere, som allerede har nominert meg.
You Freakin’ Rock! <3

Powder your nose,line Your eyes. Paint Your lips, and Dot Your I’s.

 IMG_0331.JPG Nå er det den tiden på året igjen. Den tiden hvor lineren blir vinget. Skinnjakken er på, og det eneste fargevalget til leppene, er rødt, rødt, rødt!

Hva snakker jeg om, sier du?!….. Biltreff vel. Nærmere bestemt grensetreffet i Halden.

Som dere lærte rundt denne tiden i fjor. Så er jeg hvert år, med Pappaen min og stemoren min, på grensetreffet.
Det er en tradisjon som bunner ifra min oppvekst. Fylt med biltreff, mekking av uendelige biler. Og en barndom som midtpunktet i Pappa’s verktøy kasse :)

Så når August måned kommer på dør. Gjenstår det bare for meg og gjøre det meste ut av anledningen. Og «ta på meg skoene» jeg trives så alt for godt i…..nemlig skoene til en, 50-tallets eksosrype.

DPP_9030