Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Pieces of me'

Do or die?: En bestevenns mareritt og livets store stormer.

Når jeg var 12år, ble jeg kjent med en jente som heter Charlotte.
En dag på skolen, båndet vi. Da hun ikke rakk opp til en bok på skolebibloteket, og jeg med mine ekstra cm, hentet den ned for henne.

Siden den dagen, var vi ustoppelige.
Fra endeløse dager tilbringt sammen, helt til folk trodde vi var sammensveiset ved hofta.
Til dager vi så hverandre noen ganger i året.

Uansett hva, så har vi på vår egen måte. Alltid klart å holde et forhold til hverandre.
I guess that’s what happens, when someone leaves a mark on your heart…

1929968_14796852594_7156_n

Vi har gjort så mye sammen, vi to.
Løpt etter rockegutter, gjort skolen til en lekeplass, og spist mer jordbær, enn hva som er normalt.
Vi har diktet opp historier, lekt popstjerner, og synget høyt ut av vinduet. Til naboen hadde lyst til å kaste noe etter oss.
Vi har elsket, hatet, og overlevd verden. Både sammen, og på hver vår kant av livet.

Charlotte har vært en så stor del av mitt liv og min oppvekst.
På sin helt egne måte, så har hun satt sitt preg på livet mitt. Og vært min søster, i tider hvor jeg trengte noen, til å hjelpe meg igjennom.

Hun levde med meg, i tiden hvor mørket begynte å danne en skygge over meg.
Og står i dag forsatt på min side. Selv om kampen nå har endret kurs.
Vi kjemper ikke lenger for overlevelse. Vi kjemper for en fremtid. Drømmer.
Og jeg tror vi begge kommer til å få det til.
Because, you can never kill a dreamer!

Det er Charlotte et bevis på, mer enn noen annen.
Verden har vært alt annet enn snill, mot henne. Den har gitt henne kamper på kamper.
Sorg på glede. Mørke skyer, med regn i skue.
Og hennes største kamp «to date», var virkelig nær, av å gjøre det umulige.
Det holdt på å ta livet, til en av de største drømmerne jeg kjenner. Nemelig, min Charlotte.

For litt over 7år siden, på vei hjem fra skolen. Ble Charlotte påkjørt av en bil, i rundkjøringen.
Hun selv på moped.
Det tar ikke mye fantasi, eller kunnskap, for å tenke seg hvordan dette utartet seg, for Charlotte.
I et sted imellom liv og død, ble hun fraktet til Ullevaal sykehus.
Hvor beskjedene til å følge, var alt annet enn positive.
Brekte armer, hode skade, blødninger, knust bekken, koma…Listen var på ingen måte liten. Eller mild.
Beskjeden, ingen ville høre, ble gitt.
Sjansjene hennes for å overleve, var ikke i hennes fortjeneste. Og familie ble fortalt til å forbrede seg på sitt siste adjø.

Når jeg fikk beskjeden, lå Charlotte i koma.
Det var minst en 85% sjansje, for at jeg kom til å miste henne. Det var beskjeden jeg fikk.
Følelsen av 100 mur stein, som kom flyvende inn i brystet på meg, trykket på alle følelser i spekteret mitt.
Jeg knakk sammen på gulvet i gangen. Beina mine holdt meg ikke oppe lenger.
Hodet mitt var nummet bort, hjertet mitt føltes ut som om det hadde stoppet i brystet mitt.
Det var ikke bare Charlotte som svevde imellom liv og død.
I det minuttet, er jeg overbevist at jeg også, gjorde nettopp det.

Min bestevenninne. Min søster fra en annen familie.
Hun som hadde så å si bodd hos meg i flere måneder. Jeg kunne miste henne.
Uten noen form for forvarsel. Ble livet hennes forandret.
Som om hun ikke hadde hatt nok i livet sitt.
Verden er så urettferdig til tider.

 

Med tanker om urettferdighet, sorg og et hjerte fylt av brennende syre.
Tok jeg på meg skoene, satt på meg headsetet, og gikk ut av døren.
Midt på kvelden. Alene. Jeg måtte komme meg vekk.
Vekk fra denne grusomme verden. Som truet med å ta venninnen min ifra meg.
Som truet med å ta livet, til den som holdt meg over vann, når skyggene ville drukne meg.

Med musikken vår dundrene i ørene, og et hav rendene ut av øynene mine.
Gikk jeg på meg mot. Gikk jeg på meg håp.
Gikk jeg på meg, den sterke jenta som Charlotte alltid likte at jeg var.
Den hun ble venner med. Som hun alltid viste jeg kunne være.

IMG_6794

Jeg husker forsatt når jeg besøkte henne på sykehuset. Med forbredelser, på at hun ikke kom til å huske meg, eller noe jeg sa. Gikk jeg inn dørene, til det uventede, som ventet meg.

Mine redsler, mine beskymringer, forsvant fort, da jeg går inn døren. Og det første Charlotte gjør, er å sette i det største smillet, jeg noen gang har sett henne smile.
Jeg kommer aldri til å glemme det smilet.
Det smilet, er det eneste jeg kan bruke, til å noen gang forklare vennskapet vi deler. Det representerer alt vi noen gang har stått for. Noen gang kommer til å dele.

Hun husket meg.

Hun husket ikke mye. Nesten ingenting…. Men hun husket meg.
Lille rare meg. Veggblomsten, som de fleste ville gått forbi, uten tanker.
Jeg var for henne, nok til å huske. Igjennom verdens smell, helikopter turer, sykehus med pippende marskiner, dødens dør og  rehabilitering.
Er det rart, jeg er glad i denne jenta.

IMG_6798

Etter år med sykehus, leger, rehablitering og tårer.
Styrke ulikt noen andres. En stor dose mot. Oppturer, nedturer og alt der i mellom.
Har den tøffe, og viljesterke jenta jeg hentet boken for, jobbet seg opp ifra bunnen, til et liv få trodde hun kunne få.
Hun har jobbet seg, ifra hva hun selv kaller en baby i voksenkropp. Til og kunne klare mer, enn hva de fleste skulle trodd. Eller gitt henne kredit for.
Igjennom smerter, tvil og andres meninger om henne. Jobber hun hardt med å leve livet, på sin måte.
Gjør drømmer til virkelighet, setter mål for fremtiden, og beviser at hvis man er sta nok, er intet for umulig.

Denne jenta er så spesiel. Så utrolig unik.
Det finnes ikke ord, for å beskrive denne jenta.
Tro meg, jeg har prøvd.

DPP_5129

Nå har hun startet et nytt eventyr i sitt liv, og jeg kunne ikke vært mer glad på hennes vegne.
Med store steg, kommer mange tanker. Beskymringer og «hva om, hvis om».
Men det kommer også mange gleder, minner, og sjanser til å vise hva man er god for.

Og er det en som kan det. Spesielt det sist nevnte.
Så er det Charlotte.

Jeg har all tro i verden på henne. Slik hun alltid har hatt på meg.
Noe som bevises, med tanke på at hun igjennom svangerskapet sitt. Har ansatt meg som fotograf.
Det betyr mer enn ord kan forklare, for meg.
At hun stoler på meg, og har så stor tro på meg. At hun har latt meg være en så stor del, i en mirakel historie. Som jeg aldri trodde jeg skulle kunne få være et vite til.
Aller minst, når jeg gikk tårevåt i kveldsnatten, for 7år siden.

DPP_5095

Charlotte.
Jeg er så ufattelig stolt av deg.

Vår historie, er noe helt for seg selv. Vårt vennskap har møtt på mange vegger, mange minner, og enda flere latterkramper, enn vi kan fortelle til noen.

Tusen takk for at du har vært som en søster for meg. Tusen takk for at du har stått ved min side, i min kamp for overlevelse, imot en av mine største kamper.
Men aller mest…
Tusen takk, for all troen du har på meg. Og for at jeg har vært spesiell nok, for en heltinne som deg.
Du er et forbilde, for oss alle. Og er mer helteverdig, en du gir deg selv kredit for.
Du er så utrolig sterk. Så ufattelig tøff.
Og du blir bare mer og mer badass, for hver dag som går.

I believe in you…always <3

DPP_5111

That’s just the way we roll…

 

Etter som jeg har blitt eldre. Så har jeg dumpet bollefest og Disney bursdag.
For litt andre ideer.
Selv hadde jeg planlagt en liten middag med de nærmeste venninnene.
Men det kunne jeg glemme….
For jentene mine. De ønsket å feire meg ordentlig.

Så da ble det «bursdagsfest», hjemme hos meg.
Med god mat, masse kake, og en hel del latter.

DPP_4035

Det er lenge siden hele gjengen har vært samlet sånn.
Så snakket tok aldri pause, kan du si.
Vips, så var vi de små sprøe tennårings jentene igjen. Som, for hva føles ut som hundre år siden.
Knyttet et bånd, så sterkt. At selv omverden, kunne ikke bryte det.

DPP_4105

Vi fem jentene, har kommet så langt.
På hver vår måte. Har vi tatt fatt i verden.
Kjempet oss frem. Og prøver hver dag, å sette vårt fotavtrykk på den små gale verden.

Vi har vokst opp sammen. Vi har sett hverandre på vårt beste, vårt verste, og alt der imellom.
Sammen har vi farget badekar. Vært i aviser. Lekt kjendiser.
Sunget høyere enn de fleste. Danset natten vekk, og delt flere flasker vin.
Vi har sett alle sider av kjærlighet. Møtt på utfordringer, og holdt rundt hverandre, når livet ble for tøft.
Vi er kanskje avskilt med cm, km eller mil.
Noen av oss har startet familie. Noen tatt store steg for fremtiden. Imens andre lever i en verden av drømmer.

Men når vi er i samme rom. Er vi fortsatt de fem merkelige personlighetene, som lovet hverandre, «for alltid».

DPP_4120

 Jeg elsker disse jentene, så utrolig høyt.
De har vært der igjennom alle mine berg og dalbaner.
Og utrolig nok. Sitter de fortsatt ved siden av meg, klare for neste runde.

Det sies at det er vanskelig og finne noen, som vil elske deg…uansett.
Jeg er heldig.
For jeg har funnet fire av de.

DPP_4166

Men med hånden på hjertet. Det som gjorde denne bursdagsfeiringen ekstra spesiell.
Var at i år, hadde jeg enda en, av de viktigste personene i livet mitt tilstede.
Nemlig, min lille Amalie.

Med bursdagskake over halve ansiktet, og klissete nusser.
Feiret jeg min 24års dag, med verdens nydeligste lille skatt.
Som med et stort smil og masse klapping, gjorde dagen enda bedre enn jeg kunne tenke meg.

Jeg er så heldig.
Så utrolig heldig.

Det skal mye til, for å bli bedre enn gjengen min.
Min heiagjeng. Mine beste jenter.

Tusen takk til Mamma, Ida J, Marte, Ida B, Thea, Pepsi og ikke minst Amalie.
For verdens koseligste bursdagsfeiring.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten dere.
I love you!

 

Shopping streets, big city dreams. Bright lights, 24 for life.

Når jeg ble spurt om hva jeg ville gjøre på bursdagen min i år, var valget ganske klart.
Jentetur til mitt hjem…mitt Oslo, sammen med den som betyr aller mest for meg.
Min fantastiske Mamma.

Shopping, god mat, kaffe og girl talk.
Ja, det er jo meg i et nøtteskall, det ;)

Så på Mandag (dagen før bursdagen min), pakket vi kofferten, og dro av sted til Storbyen.
Klare for en jente hotell tur, uten sidestykke.
Vi snakker påsett av negler, kake hos Pascal, shopping med stor S, junkfood i senga.
Og Is til kvelds.

Har man bursdag….Så har man bursdag!

Etter en mandag tilbringt hos nydelige Celine på Beautypoint.
Som la vakre negler på oss.
Og en rolig kveld på hotellrommet, med Burgerking i senga, og tv på skjermen.

Så var den store dagen kommet.

24…Here I come!

Etter en god natt søvn, og en koselig frokost på hotellet. Ventet min første bursdagsgave for dagen.
Det var med spente fingre, jeg åpnet gaven fra Mamma, Pappa, Ole, BA, Pus og Pepsi.

Det var ikke med mindre spente fingre, hjerte eller armer.
At jeg oppdaget at gaven min, var billetter til å se en av mine ultimate favoritt band.
På deres «The final tour».
Nemlig ingen andre enn, Motley Crue! <3

Det har ikke gått helt opp for meg enda… men jeg er så ufattelig glad og takknemlig.
Tusen takk til den beste familien <3

Resten av dagen ble tilbringt i endeløse butikker, på en shoppingtur verdig av Carrie Bradshaw.
Med stopp hos Friday’s, for nydelig bursdagslunsj. Starbucks for min kaffe avhengighet.
Pascal for bursdagskake (skal man ha bursdags kake som kan måle seg med Mamma sin. Så finnes det bare en mann for jobben.)

Og Sist men ikke minst… Ben & Jerry’s for favoritt isen.
(OH, også måtte det bli Peppes til kvelds da, haha)
Er det noe jeg kan, så er det å kose meg! ;D

 Tusen takk til verdens beste Mamma, for en helt fantastisk tur.
Jeg kunne ikke ønsket meg, en bedre måte å tilbringe bursdagen min på <3
I’m one Lucky cookie! :)

I love you, mommy! <3

I got Your back, I got you

Nå har det snart gått 9 måneder siden jeg ble tante. Tante til verdens nydeligste lille diamant.
Min lille Amalie.

Jeg kan ikke tro at det har gått så lang tid, at det har gått så fryktelig fort.
Det er helt utrolig, å tenke på. Tenk snart er hun 1år alt.

Fra det lille sparket på innsiden av magen, til å krabbe rundt som lynvingen selv.
For hver dag som går, lærer hun noe nytt. Oppdager nye ting. Og forstår mer enn tante er klar for.

Jeg ser henne vokse opp, og får nesten tårer i øyene, bare tanken.
Stoltheten jeg føler, er så ufattelig stor, at jeg ennå ikke har klart å finne noen ord for å forklare den.

Hver gang jeg ser på henne, ser jeg fremtiden.
Jeg vet kanskje ikke hva den inneholder enda. Eller hva den innebærer for oss.
Men jeg ser håp. Håp om at sammen skal vi finne ut av alt som kommer vår vei.
Sammen skal vi le, leke og spise bøttevis med is.
Vi skal danse til musikken i våre hjerter, og jeg skal være hennes overbeskyttende bestevenn. Hennes myke sted å lande.
Den som holder hennes hånd, når tårene spruter ut av hennes små øyne.

Jeg ga et løfte når jeg tok på meg tanterollen.
At om jeg aldri skulle gjøre noe annet i verden. Om jeg aldri kom til å få mine 3 ønsker.
Få sjangsen til å leve ut mine villeste drømmer. Eller redde verden.
Så skulle jeg alltid kunne se tilbake på livet mitt, og vite at jeg var den beste tanten i verden.
Jeg lovet meg selv, at jeg skulle bli den tanterollen, jeg har sett mammaen min være for mine fettere.
Den tanten som slipper alt hun har i hendene, når niesen trenger henne.
Som gir alt hun har, og mer til.
Hun som skifter bleier, trøster, mater og gjerne vasker huset samtidig.
Super tante!

Om jeg aldri skulle klare noe annet. Så skulle jeg klare dette.

Selv med nærmere null erfaring med babyer, og mitt overtankefulle hode.
Så skulle jeg og den lille turneren på innsiden av min søsters mage, bli bestevenner.
Partners in crime.
Vi skulle overvinne verden.

9 måneder har snart gått.
Det er snart 18 måneder siden jeg ga mitt løfte.
Med hånden over magen, lovet jeg henne at hun aldri skulle noen gang være alene.
At hun alltid skulle ha tante der. Den tanten hun fortjener.
Den tanten jeg kjempet så hardt for å bli. Den jeg trodde jeg aldri skulle få muligheten til å være.

Den lille diamanten hjelper meg hver dag, selv om hun ikke vet det enda.
Hun pusher meg til nye grenser, og beviser for meg at verden ikke er så farlig som jeg ofte tror.
At den kan være ganske so utrolig, hvis man bare tørr å åpne øynene.

Hun gjør meg til en så mye bedre versjon av meg selv. En versjon som kan overvinne verden.
Hun får meg til å tro at intet er for umulig. Ingenting er for vanskelig, eller for langt unna vår rekkevidde. Alt vi trenger og gjøre er å stå på tærne, og strekke oss etter det.

Hennes klemmer og kos, kan endre selv den dårligste dag.
Og hennes store vakre øyne, gir meg alltid nytt håp, når jeg begynner å miste mitt eget.

Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene dette lille solfrøet i livet mitt.
Men uansett hva det måtte være, så var det verdt det.

Jeg håper at hun en dag kan se til meg, for styrke. Slik jeg gjør i henne.
At jeg kan for henne, bli den støttespilleren hun trenger. For å kjempe i livets spill.
Jeg vet i alle fall, at jeg alltid kommer til å stå på hennes side. Igjennom hva enn hun måtte velge å gjøre. Hva enn hennes talent eller kall er. Så vil hun alltid ha tante der, til å skrike høyere enn de fleste.
Sol som snøstorm. Land og strand rundt, så lover jeg å alltid stå med det største smil om munnen.
Akkurat som hun gjør for meg.

 Etter de dagene jeg har tilbringt med henne denne uken, så sitter jeg igjen med en så god følelse.
En følelse av at alt jeg har gjort for å komme hit, endelig virker verdt det.
At selv i de mørkeste tider har jeg min egen solstråle, som skinner igjennom uansett.

Det finnes ikke tid for å feile.
Fordi nå har jeg en liten jente som ser opp til meg, og vil gjøre akkurat som Tante gjør.
Og jeg nekter å svikte den lille jenta.

Sammen er vi ustoppelige, Amalie <3
DREAM TEAM!
Tante elsker deg til månen og tilbake igjen, Lillemor.

All time low konsert: The Kids in the dark

I går var dagen endelig kommet. Dagen hvor jeg skulle se mitt favorittband for fjerde gang.
Det var tid for et par timer hangout session med mine bestevenner, og guttene mine i All time low.
Det var tid for penis jokes, allsang, headbangin’, gledes tårer og en stor dose latter.

Det er det fine med All time low. Du vet aldri helt hva du får, men på samme måte vet du alltid hva du kan forvente.
Jeg vet i alle fall med 100% sikkerhet. At jeg alltid kommer til å forlate konsertlokalet med tårer i øynene, magesmerter fra overdose av latter, og med et smil så stort at det truer med å splitte ansiktet mitt i to deler.
That will never ever change.

God, I love this feeling!

All time low konserter har blitt som små minnestunder for meg. Musikken deres får meg til å tenke på hvor langt vi har kommet.

Det bandet som ingen andre i klassen hadde hørt om. Som spilte for første gang i Norge, på et lite utested på størrelsen med soverommet mitt.
Og som jeg tenkte var bestekompisene mine, når jeg så de på gaten.
Har blitt til et band, så mange vet hvem er. De har jobbet seg så langt. Vunnet priser, turnert verden og overbevist så mange av de, som noen gang tvilte.
Jeg er så ufattelig stolt.

Men det er når låter som «Therapy» kommer på setlisten, at jeg begynner å reflekterer tilbake på meg selv.
Nettopp denne sangen ble spilt repeterte ganger fra jenterommet mitt, så høyt at jeg blokkerte ut verden rundt meg.
Jeg sang med til hvert eneste ord av den sterke teksten. Uten helt å forstå at det var nettopp det jeg trengte. Therapy.

Den sangen har fått en helt spesielt betydning, og plass i mitt hjerte.
Og har blitt en klar favoritt hos meg, når den blir spilt på konsertene deres.
Jeg synger fortsatt med like høyt, til hvert eneste ord. Med tårer i øynene, smiler jeg imellom ordene. Med tanker om at jeg klarte det.
Med litt hjelp fra mine gode venner, så har jeg klart meg igjennom.
Og kjemper hver eneste dag.
Jeg er så takknemlig for de gode ord, forkledd som sangene jeg bruker som motivasjon.
They saved my life.

Skulder til skulder med jentene mine, sang vi for full hals. Klappet så hendene svidde, og danset kvelden i vei.
Jeg er så ufattelig lykkelig.
I de timene jeg står der, så er jeg så lykkelig.
Alle problemer, alle bekymringer…alt, forsvinner med de første gitarriff.
Det eneste som gjenstår er sangtekster, latter, vennskap. Og den forelskelsen som traff meg
så hardt som et tog, som 16åring (HEY JACK!)

Glem Disneyland….. THIS is the happiest place on earth! <3

IMG_6420

Tusen takk til jentene mine; Ida, Thea og Ingrid.
For en fantastisk koselig kveld!
I Love you Girls! <3

ATL…….You’re my boys!
I love you! <3

One Direction på Ullevaal: Forelskelse, vannkrig, og…ta deg på hva for no, sa du?! ;P

I går var dagen for barndomsønsker som kom i oppfyllelse.
Boyband feber på høyt nivå. Og en ganske så stor fangirl samling…

Jepp, I går var det duket for One direction konsert på Ullevaal stadion.

Vi alle hadde dresset oss opp for anledningen og var klare for å skrike til lungene duret.
Danse oss varme og synge så høyt at de hørte oss på milevis avstand.

Fra endeløse køer,  til pike hyll på hvert et hjørne av arenaen.
Var dette en opplevelse som er vanskelig og beskrive med ord.

Det hele startet med Isac Elliot, som i ganske siste liten ble satt som ekstra oppvarming denne kvelden.
Selv er jeg ingen fan. Men for de som er det, vil jeg tro at de få sangene han leverte, var en fryd :)

Deretter var det tid for hoved oppvarmingen. Tid for bandet som fikk meg til å hyle som en hysterisk fjortisjente, når jeg fant ut de skulle være support her i Oslo.
Nemlig McBusted (Mange vil nok også kanskje kjenne de bedre som Mcfly og Busted.).

Selv har jeg vært kjempe fan av både Mcfly og Busted, fra en veldig ung alder. Og disse guttene har på så mange måter vært en del av soundtracket, til min barndom og ungdomsår.
De er også en av de mange grunnene til at jeg og min bestevenn Ida, ble så gode venner :)

Det var med store smil, tårer i øyekroken. Allsang og blikk som sa mer enn tusen ord.
At nemlig jeg og Ida, i går stod å så våre barndomshelter.
Tiden føltes ut som om den stod stille, men samtidig gikk så utrolig fort forbi.
Alt for fort.

Før vi viste ordet av det… var det tid for det vi i bunn og grunn, egentlig kom dit for.
Nemlig One Direction.

Ca 25.000 elleville fans, og foreldre som synes litt synd på deg selv. Var mer enn klare, for å få «this show on the road».
Og BAM, der stod de.
De fire guttene som jentene og de få talls guttene i fan gjengen, hadde ventet så utrolig lenge på.
Nå var det klart for fest på Ullevaal, og det fantes ikke en bekymring i sikte.
Det var opphold i skyene over oss. Det var fyrverkeri, og det var stemning på fullt nivå.
Nå var det virkelig i gang.

På rekke og rad kom «gamle» hits, nye hits og alt der i mellom.
Stadioen kokte med all sang og gledes tårer. Og telefoner var å se, så langt øyet kunne skue.
Gutta leverte et show fylt med bøtte vis med humør, fankjemi og ehhh…flaskevis med vann.
Mens «Directioners’a» gjorde det vi gjør best.
Skrike høyest. Synge høyest. By på overraskelser som balonger og morsome plakater.
Og sist men ikke minst, forelske oss mer enn vi trodde var mulig.
Hey! It’s a Directioner thing, ok?! ;)

Det var med stemme som en kråke, mage som skrekk etter pommes frites, og et hjerte som hamret på innsiden av brystkassen min.
At vi satte kursen hjemmover igjen :)
Det var en helt fantastisk fin kveld, sammen med alle mine jenter og gutter i One direction fandom’en.
Gutta i 1D og Mcbusted, Og ikke minst sammen med de to gale hønene jeg hadde med meg.

Mamma og Ida, tusen takk for en kjempe koselig tur, og for at dere holdt ut med min vakre sangstemme i ørene hele kvelden.

You’re the best! I love you! <3

 

We all fall…Sometimes.

«Anyone can give up. It’s the easiest thing in the world to do. But to hold it together when everyone else would understand, if you fell apart. That’s true strength.»

  

After weeks with the world on my shoulders, and endless drops wasted.
With panic runing in my veins and anxiety filling up my fighting body.
Days only wanting to speak to my dog, medication and empty Words inside of my head.
I hit the limit.
The limit that is throwing me for a loop, trying to sending me right back up again.
Back to laughter, bad jokes and honesty like no other.
Back to me.

After bricks came flying at chest, filling my lungs up with dust.
I could finally breathe.
After fighting for air. I could feel my lungs fight.  Fight for the days that will come tomorrow.
For the love that is in every little thing I do.
And for the diamond, that lights up my whole room.

After a fall, you realize what it took to get you there.
What it took, to make you hit the ground, with your hands flying up in the air.
But at the same time…what it will take. To make you rise up again, like a skycraper to the sky.
What will make you fly, when you feel like crash landing.
And just who is strong enough to catch you, when you have no other choice but to let yourself go.

You know…Sometimes we need to fall. To be able to feel the wind under our wings.
And sometimes all it takes to realize , just how far you’ve come. Is a slap in the face.
Yeah, the world is getting good at doing just that.
But at the same time. I’m glad.
It shows me that there’s still a fighter living inside of my scratched, glued and stitched heart.
That just because something feels like it’s going to kill me right now, doesn’t mean it’s going to get to.
And that I will make it through my worst fears, because I will never again forget,
to just…Breathe.

 

«You’re not old, You’re a classic»

2. Mai, 1965 ble en stjerne ved navn John-Idar født.
En stjerne som skulle spille en av hovedrollene i mitt liv.
Nemlig min kjære Pappa :)

Med minner om turkise joggebukser, kort rød shorts.
Endeløse biltreff, krøllete hår og bleierompe.
God mat, kake og dessert på løpende bånd.
Feiret vi i går 50års dagen til, Pappa <3

Det ble en kjempe koselig dag med familie, noen tårer og en hel dose latter.
Bursdagsglitter og tente lys var på plass, mens gavene stod klare.

Det har helt klart vært en reise og komme oss hit.
Men tenk på så mye moro vi har hatt det på veien :)
Og mer skal det bli, når jeg nå har sørget for at en av Pappas store drømmer, skal oppfylles, hihi!
Dere for vente og se hva det er, men noe sier meg at vi kommer til å få oss en veldig god latter. Og sikkert forlenge våre liv, med minst 10år tenker jeg, haha! :)

HIPP HIPP HURRA for den fantastiske Pappa’n min! ;D
Gratulerer med dagen, DaddyCool!
Kjempe glad i deg! <3

Processed with Moldiv

Processed with Rookie

Father&Daughter day/ I miss you, darling <3

Det skulle bli en tøff start, på en dag som de siste 4årene har hatt en spesiell betydning for meg.
Som har bydd på mange følelser, vonde tanker og  minner på løpende bånd.
De av dere som kjenner meg, eller har fulgt bloggen min en stund.
Vet at i dag er dagen som markerer bortgangen av en av mine beste venninner, Anett.
I dag er det 4år siden mitt hjerte mistet en bit, verden mistet en stjerne og min beskyttende engel dro tilbake der hun virkelig hører hjemme.

Etter en tøff start på dagen og mange tanker som tok overhånd.
Var det godt og dra ut å nyte den vakre vår dagen, sammen med Pappa.
Det ble en koselig tur på brygga med god mat, og noen nye fugle venner.
Etterfulgt av is og litt shopping ( shopping kan kurere all hjertesorg, haha).

Dagen i dag er bevis på at, bare fordi en dag starter på feil fot. Bør det ikke si at den burde ende sånn.
Pust godt inn, slipp alle negative tanker ut, og gjør det beste med det livet har gitt deg.

Vi alle har våre kamper.
Vi alle har dårlige dager.
Og vi alle føler fra en tid til en annen, at vi har trukket det korteste strået.

Men prøv å snu kamper til styrke.
Dårlige dager til lekser lært.
Og det korte strået, til en takknemlig person, som setter pris på de små tingene her i livet.

Det er ikke lett. Tro meg, jeg vet alt om det.
Noen ganger klarer jeg det, andre, fikser jeg det ikke i det hele tatt.
Men det er verdt et forsøk.

Stå på, ikke gi opp, og alltid sett pris på de i livet ditt, som ikke lar deg kjempe kampen alene. <3

IMG_3934.JPG

IMG_3942-0.JPGIMG_3965.JPGProcessed with Rookie

Tusen takk for en kjempe koselig dag, Pappa <3
I love you!

KAOTICPANIC Photography does Halden!

IMG_1766IMG_1767IMG_1760IMG_1805IMG_1783IMG_1778IMG_1830IMG_1831IMG_1832IMG_1833IMG_1852IMG_1851IMG_1868IMG_5149IMG_5150Processed with Moldiv

Det ble en følelses ladet helg, når jeg denne helgen hadde æren av å være med på fotoutstilling under Haldens 350års jubileum.
Det har vært en fantastisk helg med fotoutstilling, som har bydd på alt fra stolthets tårer.  Små merkelige familie bilder og gode ord på løpende bånd.
Det kommer nok til å ta meg en stund, til å komme over følelsen av å se sitt eget navn, under bilder på utstilling. Som jeg har lagt min sjel i. Det er noe jeg alltid kommer til å huske, og nok aldri kommer til å bli vant til.
Men noe så utrolig kult! ;)

Men det som gjorde det så mye mer spesielt for meg, var at jeg fikk dele det med de som står mitt hjerte nærmest.
Min familie, min heiagjeng, mitt solide sikkerhetsnett, som alltid er sterkt nok, til å ta meg imot!
Sammen møtte de opp en etter en, for å gi meg alt fra klemmer til high Fives.
Ta sprøe bilder sammen med meg, og vise sin uendelig støtte for meg og mine drømmer.
Det rører meg sånn, at jeg nå sitter ved tastaturet med tårer i øyekroken.

Jeg aner ikke hva jeg skulle gjort uten min egen lille heiagjeng, som rett og slett ikke er så liten lenger! :)

Tusen takk til min fantastiske familie. Til jentene mine, og mine venner både med pels og uten, for all støtte og gode ord. For at dere trosser vær og vind. Lange reiseveier og gamle sten veier, for og dele noe som betyr så mye for meg.
Dere er utrolige, alle sammen. Og jeg er så utrolig heldig som får ha dere i mitt liv.
Tusen tusen takk! <3

En stor takk til alle dere andre, som tok dere en tur innom «Den gamle Kommandant» i helgen.

Og sist men ikke minst.. Tusen takk til kjære Tone, for en fantastisk utstilling og for all troen du har på meg:)
Det har vært en ære, å være en del av utstillingen din :)

Tusen takk, alle sammen, for all støtte rundt utstillingen og alle gode ord :)
Deres støtte betyr mer enn ord kan beskrive.
You freakin’ rock!

MUAH! :*