Femelle.no | Våre bloggere | Blogge hos oss? | Ukens konkurranse | Få nyhetsbrev

Arkiv for kategorien 'Ukategorisert'

Be brave. Be Strong. Be Your own Hero

Husker dere at jeg for noen uker siden fortalte dere at jeg hadde noen nyheter og oppdatere dere på?
For i tiden hvor vi har vært i full Halloween stemning og skolemodus her på YourCarrie, så har det skjedd en del bak i kulissene. Noe av det har dere allerede fått et innblikk i, men i dag er det en ting som står for tur. En ting som har vært fryktelig vanskelig for meg og holde på.
For det jeg skal skrive nå, er så ufattelig at jeg selv ikke tror på det helt enda….

Jeg har fått en av mine artikler publisert i et magasin!!!
(Yes, det kommer til å være mye utrops tegn her…sorry not sorry, haha).

Helt siden jeg var en liten jente, har jeg drømt om det å kunne se mitt navn printet i et magasin. Riktig nok drømte jeg i banene av Vogue og Cosmopolitan. Men jeg har lært meg at det handler om å ta ting et steg om gangen her dere ;)
For det er kanskje ikke Vogue enda, men for meg så er dette det nærmeste jeg noen gang har kommet, imot den store drømmen min. En drøm som så mange ikke tvilte på å fortelle meg at jeg aldri skulle få til.
Så det var med tårevåte øyne jeg blade opp de glatte sidene av magasinet, og leste mitt navn med svart blekk på hvit papir for aller første gang.

«Tekst og foto av Katarina Olsen». Now THAT I can get used to.
Jeg strøk fingere over navnet mitt, imens tårene truet på innsiden av øyelokkene mine.
Jeg gjorde det…Jeg virkelig gjorde det.
Mine ord. Min historie. Mitt navn.

I det øyeblikket, så virket alt verdt det. Alle søvnløse netter, tårer som har trillet nedover kinnene mine og alle de kveldene hvor min OCD har forsøkt å ta livet av meg.
Alle gangene jeg fikk høre at jeg var dum for å drømme om noe større enn kassajobben på nærbutikken.
Eller alle de endeløse sidene jeg har skrevet de siste 25 årene, som jeg har håpet på at skulle forvandle drømmene mine til virkelighet.  Brått, så var alt verdt det. Det ga mening. For uten alt det, så hadde jeg ikke vært den Katarina som jeg er i dag. Jeg hadde ikke vært så beintøff som jeg vet jeg kan være, eller opplevd alle de tingene på godt og vondt, som har gitt meg en historie som er verdt å fortelle.

Jeg kunne kanskje spart meg selv for mye, både smerte og annet, men hadde det vært verdt det?
For kanskje det stemmer at smerte gjør deg tøff. Vanskelige tider gjør deg sterkere og vonde ord gjør deg hard hudet.
Det er i alle fall det jeg velger og sette min tro på. For selv om jeg kanskje ikke har fortjent alt jeg har vært igjennom, eller burde ha opplevd de sorte sider av min historiebok. Så har det lært meg verdifulle lekser, og har bevist for meg selv, at jeg…vel, jeg er ganske så tøff, hvis jeg først bestemmer meg for det.
OCD eller ikke, det er noe som jeg nekter at noen skal noen gang få ta ifra meg.

Jeg har blitt så mye sterkere enn den Katarina som ikke kjente igjen sitt eget speilbilde for 4år siden.
Det har tatt harde tak og en stor del med «growing up», for å komme meg ifra den tårevåte jenta som satt på psykologens kontor i flere måneder.
Det har vært 4 år hvor jeg har gått dypt inn i meg selv, for å finne ut av hva jeg skal gjøre med det hele, og hvordan jeg skal finne tilbake til den Katarina jeg var før djevelen på skulderen min bestemte seg for å vokse og ta over livet mitt.
Det er denne artikkelen et perfekt eksempel på. Det er nettopp denne versjonen av meg selv jeg har jobbet så hardt for å finne. Den ned til hjerteroten ærlige jenta, med krutt i tønna og ben i nesa.
Jenta som slekter på sin superwoman av en Mamma og sine tøffere enn toget bestemødre. Jenta som ikke tar Nei eller aldri som et svar. Hun som forteller det akuratt som det er, og som vil redde hele verden.
Den ekte Katarina.

Det betyr så mye for meg og ha skrevet denne artikkelen for magasinet Psykopp (magasinet til Landsforeningen for pårørende av psykisk syke).
Ikke bare for meg personlig, men for mitt håp om at et sted der ute så sitter det nå noen med dette magasinet i hendene, eller ser det her på bloggen, som trenger å vite at de ikke er alene.
Noen som trenger en historie og kjenne seg igjen i, noen å se til for erfaringer, eller pårørende av noen som sliter, som trenger råd og informasjon.
Jeg håper mine ord kan være med på å gi en betryggende klem, informasjonen som kanskje trengs for å forstå, eller bare at de kan være med på å gi et annet syn på diagnosen OCD, enn den alt for mange har i dag.

For dessverre så finnes det fortsatt alt for mye fordommer, meninger og uerfarenhet i forhold til psykiske lidelser og mental helse. Og OCD er uten tvil en av de diagnosene som står langt opp på listen over sykdommer som blir misforstått og bagatellisert. Noe jeg selv har hatt stor erfaring med, etter å ha vært så åpen om min diagnose.
Jeg har en så lang liste med til tider ubehagelige samtaler jeg har hatt med andre, situasjoner hvor jeg har blitt dømt på forhånd på grunn av diagnosen min.  Eller har hørt så trangsynte  og feilinformerte versjoner av diagnosen OCD, noe som har fått meg til å innse hvorfor man ofte kan bli misforstått eller dømt for å ha denne diagnosen. Hvis DETTE er inntrykket og informasjonen mange sitter med.
Det er nettopp derfor jeg har valgt å være så åpen om mine erfaringer, og er så stolt av å ha delt min historie i Psykopp. For jeg har den store tro på at jo flere som snakker om det, deler erfaringer og snakker uten filter om den virkelige hverdagen av denne diagnosen, og andre psykiske lidelser. Så kan vi sakte men sikkert endre verdens syn og forståelse for en kamp så mange kjemper hver eneste dag.
Det jeg tror denne verden trenger er en stor dose med «Tough love» og brutal ærlighet, for å utvide sinnet og forståelsen for et tema som dessverre fortsatt er så tabu.

Denne artikkelen er bare en liten del av min historie, men et stort steg for lille meg, og forhåpentlig et steg i riktig retning for alle de der ute som kjemper kamper verden vet alt for lite om.

Jeg vil benytte denne muligheten til å sende en kjempe stor millioner takk til Psykopp redaksjonen og LPP, som tok sjansen på meg og mine ord. For alle deres gode ord og oppmuntring rundt delingen av en historie som ligger så dypt hos meg.
Tusen takk for at dere har latt meg skrive mine egne ord 100%, og dele min historie med deres kjære medlemmer.
Det betyr mer for meg enn jeg kan fortelle dere.
TUSEN TAKK <3

Og til alle dere der ute som leser dette blogginnlegget nå;

Never give up. Never settle, and don`t ever stop fighting for your dreams…because dreams, they do come true <3

Christmas came early this year

Midt inne i alt kaoset som har vært de siste månedene, så har jeg holdt på en liten hemmelighet, som jeg nå endelig kan dele med dere. En koselig hemmelighet som har gjort hele året mitt i år, So….

Trommevirvel, takk….

JEG SKAL BLI TANTE, IGJEN!!!!!!! <3

Yes, julegaven min kom vist tidlig i år, uten tvil, da søsteren min, Ida ringte meg for noen måneder siden og det første hun sa til meg var; «Er du klar for å bli tante igjen, eller?».
Jeg kunne nesten ikke tro mine egne ører der jeg satt tårekvalt på sengekanten. «Du tuller nå?» var mitt eneste svar imens tårene rant nedover kinnene mine og smilet truet med å revne ansiktet mitt.
Jeg satt med trofaste ører og hørte på Ida fortelle om den positive testen og hvordan hun hadde fortalt den store nyheten til Espen.

Det ble ikke mindre med gledes tårer da jeg fikk se de første ultralyd bildene, på vei hjem fra skolen, eller de andre ultralyd bildene som har kommet etter hver kontroll de siste månedene.
Det er utrolig og tenke på at snart så vil jeg bli tante til en liten prins også :)
Jeg er så ubeskrivelig heldig som har fått blitt oppgradert til Tante. Heldig som har fått muligheten til å få se min lille diamant, og nå min lille stjerne, få vokse seg større og større. Vokse opp til å nå nye høyder, nye mål og lære nye ting for hver dag som går.
Jeg er heldig som får følge dem ifra det første ultralyd bildet, det første sparket i hånden min og videre i livet, som deres tante.

Tenke seg, for noen år siden hadde jeg aldri noen sinne sett dette komme, men nå, kunne jeg aldri noen sinne ha sett for meg livet mitt uten. Mine tantebarn er min største stolthet her i livet, og uten tvil en av de beste tingene som noen gang har hendt meg.
Diamond & Star, Jeg er så stolt av å kalle meg tanten deres <3

Lillegutt, jeg gleder meg så utrolig mye til å møte deg om noen måneders tid. Men inntil videre, så snakkes vi igjennom magen til Mammaèn din. Dine små og store spark, sier mer for meg enn jeg tror du vet, lille venn <3
Sammen så skal vi danne det ultimate dream team. Du, jeg og Amalie <3
Vi skal bekjempe verden, monstre under sengen og vinden på utsiden av vinduet. Vi skal le til vi ruller rundt på gulvet, lese historier om prinser, prinsesser, teddy bjørner og superhelter, og utforske alt denne store spennende verden har å vise oss.
Vi skal leve drømmer, lage kaker og danse i regnet fordi vi føler for det. Løpe rundt huset og ake nedover alle bakker vi kan finne, for å få det til å kile litt ekstra i magen.

Jeg lover og lære dere alt jeg vet, og alt jeg ikke vet også. Jeg lover å være det beste forbildet for dere som jeg overhode mulig kan klare å være. Men mest av alt så lover jeg og alltid være der, når dere trenger meg. For er det en ting dere begge alltid skal vite, så er det at Tante, hun vil alltid være der, uansett hva.<3

I love you <3

Carrie`s Christmas 2016

Hei kjære lesere <3

Jeg håper dere alle har hatt en fantastisk juletid så langt, og at deres julefeiring ble alt dere ønsket dere og mer til :)
Det er utrolig og tenke på at juletiden snart er ferdig og at vi snart beveger oss inn i et helt nytt år, et nytt kapitel.
Selv så har jeg valgt og ta en liten pause fra internett verden (Vel, så godt som) for å tilbringe litt etterlengtet kvalitetstid sammen med min familie. For å forsøke og finne tilbake til den virkelige betydningen av julen, annet enn gaveshopping stress, trafikk irritasjon, eksamens styr og endeløse lister med ting og gjøre.
Familie, venner og kjærligheten til denne høytidens store sjarm, er hva julen virkelig betyr for meg.
Selv om min juletid i år ble preget av massevis av tanker, så ble den fylt med hva som virkelig betyr aller mest for meg i denne verden. Familien min.
Jeg fikk for første gang feire jul sammen med min lille diamant, Amalie, samt at både min søster, bror og svoger feiret julen hjemme hos oss i år, noe som gjorde julen ekstra spesiell i år <3

Det var koselig og ha hele gjengen samlet til jul og å kunne ta med meg Amalie på tradisjoner som jeg har hatt siden jeg var like liten som hun er nå.

Vi startet juleaften i tradisjonen tro, ved å ta en tidlig morgen fylt med juleprogrammer på TV, godteri og en lett frokost. Tre nøtter til askepott er alltid en del av programmet etterfulgt av alle våre venner hos Disney.
Jeg og Amalie koste oss masse med å tilbringe første halvdel av dagen i pysjamas, med utforsking av de nye julefylte snapchat filterne. Før vi fant frem finstasen og pyntet oss for den store julekvelden :)

Det ble en kveld fylt med utrolig god julemat, koselige gaver og tradisjoner på løpende bånd.
Ekstra spesielt var det i år, da jeg fikk ha med meg Amalie på en av tradisjonene jeg og Mamma har hatt siden jeg var nesten på Amalies alder. Nemlig og lage riskrem.
Dette har alltid vært «min oppgave», og har vært noe som har blitt til en kjempe koselig tradisjon i familien min, som jeg har hatt stor stolthet for. Spesielt morsomt var det da i år å kunne inkludere Amalie i denne, og la henne få hjelpe til med å lage julens dessert, sammen med meg og Mamma.

Amalie fikk i år sitt første sminkesett av meg, da hun ser ut til å ha plukket opp tantes lidenskap for sminkens verden og alt som glittrer. Det er ingen tvil om at denne gaven ble et av kveldens store høydepunkt, både for henne og for verdens stolteste tante, som endte opp med glitter ifra panne til haketipp
Jeg ser så utrolig mye av meg selv i Amalie, og hennes glede til tingene som jeg selv har vokst opp med en stor lidenskap for. Jeg kan bare håpe at hun også vil kjempe for sine lidenskaper og drømmer, hva enn de måtte ende opp med å være. Jeg kunne i alle fall ikke vært stoltere da hun satt på fanget mitt med sminkesettet sitt i hånden og la glitter på meg, med den mest forsiktige hånd i verden. Det er ingen tvil at hun har sett på meg og Ida gjøre dette noen ganger, tror jeg <3

Det ble en langt kveld på oss alle, fylt med fantastiske gaver som fikk oss alle til å føle oss en smule bortskjemt tror jeg, det gjorde i alle fall helt klar jeg.
Jeg aner ikke hva jeg har gjort for å fortjene og bli overdrysset med så mye fint og koselige meldinger <3
Tusen tusen takk til alle som tenkte på meg i juletiden og som skjemte meg bort med fantastiske gaver :)

1.Juledag var det tid for den klassiske tradisjonen av 1.Dags julefrokost/lunsj hjemme hos Mamma, hvor hele familien samles til hva som i familien min nesten er mer hellig enn julaften i seg selv.
Dette er et av de koseligste minnene jeg har fra julen hvert år, helt siden jeg var liten og frem til den dag i dag.
Masse av Mammas gode mat, familie kos, og en atmosfære som bare kan oppstå når hele gjengen er samlet.
Humoren i rommet er den samme som den som lever på innsiden av brystet mitt, og kjærligheten ligger i hvert blikk rundt bordet, selv om det ikke blir sagt med ord. Det er denne dagen som gjør meg aller mest stolt av å være en del av den familien jeg er, stolt av å komme fra gode røtter som har lært meg verdifulle lekser, hvordan håndtere livet når verden er ute etter å ta deg, hvordan elske med hele ditt hjerte og hva som alltid burde stå som første prioritet, Mi familia <3

2.Juledag, bedre kjent for meg som bursdagen til den personen som betyr aller mest for meg i hele verden. Mammaèn min <3

Med nybakte rundstykker Ala`Katta, eggerøre og et tårn av burdagsgaver, ble det en fin og rolig bursdagsfeiring som ble tilbringt på sofaen med koselig julefilm og massevis av kos fra Pepsi som alltid stiller som kosebamse <3

Det ble en smule roligere bursdagsfeiring enn planlagt, da jeg selv våknet opp med infulensa på bursdagen til Mamma, og har ligget rett ut med feber, snufs og blæ form siden.

Men jeg håper at du fortsatt fikk en koselig bursdag, Mamma. Det fortjener du <3
I love you more than everything! <3

Det ble vist en litt roligere romjul feiring på meg, enn hva jeg hadde planlagt.
Menmen, heller at den dumme infulensa kommer nå, enn når jeg begynner på skolen igjen. Så jeg får bare smøre meg med tålmodighet, og roe helt ned i noen dager, så er jeg forhåpentligvis i full fart igjen til nyttårsaften :)

Jeg håper dere har hatt en super topp jul, alle sammen, og at dere fikk alt dere ønsket dere og mer <3
Tusen tusen takk til alle dere som har ønsket meg en god jul, alle som har sendt meg en tanke denne juletiden og ikke minst til min fantastiske familie som har gjort denne julen minneverdig for meg.
Jeg elsker dere <3

Vi snakkes, Peeps!

Mamma`s hjemmelagde surkål

Helt siden jeg var liten jente, har lukten av min mors hjemmelagde surkål, gitt en god julefølelse.
Så i år bestemte jeg meg for at nå skulle jeg lage surkål til jul.
Lukten kom fort på plass, og jepp, det luktet barndoms jul.

Jeg tenkte derfor jeg skulle dele denne oppskriften her med dere :)

15284924_10153968715117595_8536903340847620283_n

Mamma`s surkål

2 store hvitkål hoder (finsnittet)
1,5 ss margarin
Ca 1 ts salt
2 ss karve
Ca 4 ss eddik (7%)
Ca 4 ss sukker
2-3 dl vann

Skjær kålhodene i to. Snitt det i tynne strimler med en ostehøvel.
Ha margarin i bunnen av en kjele.
Legg kål lagvis med salt og karve imellom lagene. Ha så i eddik og sukker, hell på med vann.

15327301_10153968715087595_8289616062031401651_n

Gi surkålen et godt oppkok, før du lar den småkoke i ca 2 timer.
Pass godt på så ikke den svir seg, og spe på med vann, så den ikke tørker ut.
Men pass også godt på at ikke den blir for fuktig.
Smak til med mer salt, eddik og sukker, så du får den så perfekt som du ønsker :)

15220129_10153968715497595_6381075456340288321_n

Håper dere alle fikk litt julestemning nå, og kanskje prøver dere på en hjemmelaget surkål til jul.
Lykke til :)

Vi sees snart igjen på Yourcarrie til mer deilige julegleder.

Ha en fin dag :)
Klem fra Wenche (Mammaen til Katarina)

 

I wish it was Christmas every day

God Søndag folkens <3

I dag har jeg tatt meg en liten velfortjent pause ifra alle eksamens forberedelsene, for å kose meg med en av de koseligste jule tradisjonene jeg vet om. Bake pepperkaker sammen med Mamma.
Med jule musikken på for fullt, all sangen i gang og en haug med pepperkake former, var julestemningen til å ta og føle på hjemme hos oss :)

Ettersom den herlige lukten av nystekte pepperkaker begynte å fylle huset, og ved ovnen begynte å varme opp den kalde Desember luften. Traff virkelig julegleden meg for fullt, og for et lite øyeblikk ble jeg tatt tilbake til følelsen av å være den lille jenta med forkleet på,  som hadde hvetemel over halve ansiktet, og var Mamma`s høyre hånd på kjøkkenet.

15327299_10153968712797595_3933925152715286027_n15230656_10153968712782595_4731401635518838936_n15230601_10153968713367595_586426343992348550_n15241860_10153968712777595_8721617900332570160_n15380279_10153968713377595_8674842247346406498_n

Det har vært en så utrolig koselig dag idag med jule forberedelser. Med andre ord den perfekte oppvarmingen til mine to uker med eksamen som jeg starter på i morgen.

Så jeg håper dere har likt dette lille innblikket i en av min og Mammas trofaste tradisjoner, og at dere er klare for hva som er i vente over de neste ukene :)
For her i huset er julen i full sving, so get ready People, Christmas is coming to town <3

Christmas with Carrie & Co

God Torsdag og god 1.Desember dere :D 
Tenk at vi har kommet til Desember alt og har tatt det første steget inn i julens måned.
Her i huset så er vi allerede i god gang med julens store gleder, og idag var det spesielt stas på morgenen da det var tid for å åpne de første lukene i kalenderne våre.
Både store, små og pelskledde var ivrige med å se og smake på hva som skjulte seg bak luke 1. :)

Selv så har jeg vært så heldig å blitt skjemt bort i år, med den koselige tradisjonelle pakkekalenderen ifra Mamma,
samt KICKS og Extra kalender ifra Pappa (TUSEN TUSEN TAKK, Mamma og Pappa) <3
Pepsi har som vanlig fått sin egen leverbit kalender som hun med ivring hale venter på hver morgen i Desember.

15235371_10153961211102595_5325309862212277905_o 15271764_10153961211252595_5681773193226920230_o 15228003_10153961224972595_1737145298_n

Men det har i år kommet en ny kalender i hus, da jeg i år har laget en helt egen pakkekalender til Mamma, fylt med massevis av omtanke, kjærlighet og morsomheter.
Det har vært så utrolig morsomt å dra rundt å kjøpe og planlegge en kalender som jeg håper vil bringe stor glede til Mamma i løpet av denne førjulstiden <3

15325128_10153961210967595_9203945953100690318_o

De av dere som følger Facebook siden min har allerede fått et lite hint om hva som er i vente her på YourCarrie i løpet av Desember.
Men for de av dere som ikke har sett det, så skal jeg i år også ha «Christmas with Carrie».
Hvor jeg i løpet av Desember tar dere med på en innblikk i julen her i huset, samt alle tradisjoner både gamle og nye, godter, sang og morsomme stunder.
Vi skal bake små kaker, synge julesanger, shoppe julegaver og pynte treet, slik vi gjør hvert år. Men i år vil det bli en liten twist også, for i år vil det bli noen «Christmas with Carrie & Co» blogginnlegg.  Det vil si at i løpet av Desember, skal dere få noen forskjellige type gjesteinnlegg også. Av mine kjente og kjære familie medlemer, som i løpet av min eksamens tid, vil hjelpe til med å bringe juleglede til alle dere kjære leserne mine. Imens jeg har nesen i boken og skjelvende hender.

Så spenn dere fast, my dears. For nå starter den koseligste tiden på året…It´s Christmas time again <3 

Sannheten

 

Jeg har rett og slett ikke ord for dette blogginnlegget. Jeg har ikke evnen til å formulere setninger. For den responsen jeg har fått igjennom dette prosjektet er noe som verken den 25år gamle Katarina eller den lille jenta med tårevåte kinn i skolegården, kunne ha sett for seg.
Da jeg startet på denne skole oppgaven, så var hodet mitt et kaos av ideer. Ideer som kom og gikk etter som de havnet ned på skisseblokken. Men det var en ting som gikk igjen. Følelser.
Jeg ønsker å uttrykke følelser. Få publikum til å føle noe. Provosere? Starte samtaler? Diskusjoner? Jeg ønsket å gjøre det hele.
Så hva gjør du når du står ved et vei skille og skal bestemme retningen du skal gå?! 
Vel jeg, jeg gikk for noe jeg kan. Noe som brenner så dypt på innsiden av mitt hjerte at det nærmest er som en del av meg. 
Mobbing.

Jeg ønsket å lage en visuell representasjon av hvordan det føles å bli mobbet (være et mobbe offer). Hvordan jeg ville forklart det til noen, hvis jeg bare hadde noen få materialer foran meg til å gjøre det. Hvordan ville den følelsen sett ut? Hvordan ville jeg fått noen til å forstå hvor alvorlig det egentlig er?

 15301138_10153961265257595_1139094846_n

De fleste av dere som kjenner meg, eller som har lest bloggen min en stund. Vet at jeg har en ganske stor fortid med mobbing. Over ti år verdig, for å være ærlig.
Dere vet en del om mine erfaringer, utfordringer og alt der i mellom. Men det finnes så mye til denne historien. Mye som ingen vet. Men det er på vei til å forandre seg nå.
For Jeg ønsker å stå frem som et sterkt forbilde for alle de der ute som har stått i mine sko, eller som dessverre står i de nå.
Alle de som har blitt fortalt at de ikke er verdt noe, som har blitt slått i bakken, kastet i veggen eller som har hørt alle de stygge ordene i ordboken.
For alle «underdogs» der ute som de forteller at er dumme for å drømme. For alle små gutter og jenter som står ved veiskille og stiller seg det store spørsmålet, «hopp eller kjemp?!».
Jeg sier ikke at jeg alene kan redde verden, eller endre den på en dag. Men jeg vil gjøre alt i min makt, for å komme meg så nær det målet som jeg overhode kan.
For om jeg kan bidra til at en person velger å kjempe isteden for å gi opp. At listen med mobbeofre som tar sitt eget liv kan få et mindre navn på seg.  Eller at bare en lærer ser elevene sine bedre. Ja, da har jeg gått igjennom alle de vonde sidene i min historie bok for en grunn. Da har jeg oppnådd mitt mål, om å snu min vonde fortid til noens lysende fremtid.
Jeg kan ikke endre fortiden min, men jeg kan velge hva jeg ønsker å bruke den til. Og det er å endre hverdagen for de som kommer etter meg.
Det er å snakke åpenlyst og ærlig om temaer som kanskje ingen andre ønsker å ta opp. Fortsette og sette et eksempel for de der ute som måtte trenge en å se til eller en og gråte på skulderen til.
Et eksempel på at det finnes et liv utenfor skolens vegger. Og hvor klishe’ det enn måtte høres ut, så blir det bedre hvis du lar det. Vil det forbli med deg? Ja desverre.
Men det trenger ikke å knekke deg hvis du ikke lar det. Bare fordi du føler deg knust og fortapt nå. Så trenger du ikke å forbli det foralltid.
Det finnes en hverdag fylt med drømmer, hvis du tørr å kjempe.
For en dag så kommer de i oppfyllelse. Det er jeg et levende bevis på nå.

 15094291_10153924821127595_2046015965043674967_n15085717_10153927917982595_5867928354210909703_n

Jeg unner ingen den hverdagen jeg hadde i over ti år, men uten den hadde jeg ikke vært den jeg er i dag. Jeg hadde ikke hatt den gløden på innsiden av mitt bryst, for å motbevise alle de uttalige menneskene som forsøkte å fortelle meg at jeg aldri ville bli noe her i livet, eller ikke var verdt mer enn møkka under skoene deres.

Fortjente jeg det jeg fikk? Nei, på ingen måte. Men jeg er ikke bitter lenger, jeg er bedre.
Jeg er sterkere. Og jeg er en helt annen Katarina enn den sjenerte jenta de trodde de kjente en gang i tiden.
Noe som vises klart og tydelig i min ærlighet rundt skole oppgave skulpturen min, «Sannheten» og det veldig åpne intervjuet med meg i Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad.
Bare det å skrive de ordene, er noe så surrealistisk for meg. For hvem hadde trodd at den sjenerte jenta som stod med tårevåte kinn i skolegården, skulle fortelle sin historie med det mest åpne av hjerte, legge sannheten frem uten filter og ende opp på forsider og midtsider av aviser, for sin kunsteriske sjel og ærlige historie. En historie som har noen sortmalte sider og sider som jeg nok aldri vil vise til noen uansett hvor ærlig jeg er. Men en historie som jeg på ingen måte skammer meg over lenger. Det som har skjedd har skjedd. Nå gjenstår det bare å fortsette på veien, kjempe den gode kampen og bevise for alle de som tvilte at de virkelig plukket på feil jente, da de valgte å mobbe meg.

Kreativiteten de forsøkte å dra av meg har gitt meg mer glede og positivitet enn jeg noen gang kunne ha sett komme.
Ærligheten de forsøkte å sette en stopper for har gitt meg mer enn jeg føler jeg fortjener. Og har gjort meg til en som noen der ute ser opp til, som er den største ære jeg kan tenke meg.
De trodde kanskje de hadde rett en gang i tiden, da de fortalte meg at jeg ikke var noe spesielt. At jeg ikke kom til å gjøre noe i verden eller var tøff nok til å kjempe.
De viste virkelig ikke hvem de snakket om da de forsøkte å knekke meg med sine ord og never. For den lille jenta de så på som svak, hun er sterkere enn de trodde og så mye tøffere enn de noen gang ga henne kredit for. Hun er på vei imot sine drømmer og gjett hva?! De går i oppfyllelse.
Det er utrolig hva som kan skje når du velger å kjempe.

15127328_10153935172307595_1504879542_o

Tusen tusen takk til alle de tøffe og sterke menneskene som har delt sine mobbe historier med meg, som er inkludert i «Sannheten».
Dere har vært med på noe spesielt, som forhåpentligvis vil gjøre en forskjell. Det har det helt klart gjort i livet mitt ❤️ Dere vet hvem dere er. Tusen takk.

Jeg vil også sende en stor takk til alle de som har sendt meg og vist meg så mye kjærlighet. Skrevet så mange gode ord til meg og som har støttet meg igjennom prosessen av å dele min sannhet.
Jeg er evig takknemlig❤️ tusen takk.

Tusen takk til Halden Arbeiderblad og Fredrikstad blad som tok sjansen på lille meg og ga meg en mulighet til å dele mitt verk og min historie med et nytt publikum.

Sist men ikke minst…tusen takk til alle de som sa jeg ikke ville få det til. Because of you, I just did!

The year of YourCarrie?!

Hei hopp og hallo, kjære leserne mine <3 

Jeg sitter nå og jobber med flere spennende blogginnlegg og planer for dere, fylt med morsomme nyheter, koselige minner og annet sprell, som dere kan se frem til i ukene som kommer ;)
Men midt i det hele, så vil jeg skrive ut og fortelle de av dere som kanskje ikke har fått det med dere. At nå er det blog awards sesong igjen, og jeg slenger meg gjerne inn i miksen.
Slapp av, jeg skal ikke være en av de bloggerne som maser hull i hodet på dere eller som tigger om stemmer. Men hvis dere synes jeg fortjener det, og skulle ønske og nominere/stemme på meg, og YourCarrie, så hadde jeg blitt utrolig glad <3
Dette har vært et år, et blogg år som har vært snudd på hodet mer enn en gang for meg, og har vært et år som kommer til å gå ned i historie bøkene for så mange grunner for meg. So bad, but with a bittersweet aftertaste. Så hvem bedre måte enn å ende dette virvelvind året på enn å vise hele Norge, hvem Team som er det beste i landet.
Team YourCarrie, I believe in you. So if you believe in me, let´s show the world! <3
Let´s show ém what we´re made off! 

Her er all info om de forskjellige kåringene dere kan nominere meg til :)

Årets Femelle-blogg
http://femelle.no/blogging/nominasjon-arets-femelleblogg-2016/

Her vil dere finne meg nederst i «Jeg nominerer» feltet, ved navnet Yourcarrie.
Det er mulig og nominere så mange ganger dere ønsker, frem til 4.Desember 2016 :)

Vixen blog awards
http://www.vixen.no/2016/11/04/nomineringen-til-vixen-blog-awards-2016-er-apnet/

Navn på blogg: yourcarrie
URL: yourcarrie.femelle.no
Nominasjonskategori: Årets livsstilsblogg (Kanskje Folkets favoritt, hihi)

Dere kan nominere så mange ganger dere ønsker, frem til 24.November 2016 :)

15127505_10153935260672595_2050431881_o

Tusen tusen takk på forhånd, for alle nominasjoner, stemmer, støttende ord,
og rett og slett for at dere er med meg på denne små sprøe reisen jeg kaller livet mitt <3

I love each and every one of you! <3
Thank you!

 

 

 

 

Happy Fathers day

Først så vil jeg starte med å si gratulerer så mye med farsdagen til alle fedre der ute.
Alle biologiske fedre, adoptiv fedre, stefedre, bonusfedre og gudfedre.
Alle de fantastiske mennene som stiller opp i farsrollen, om de har fått den eller tar den på seg. Alle de mannlige rollemodellene der ute, som lærer oss barna, både store og små, om verden og hva den inneholder. Gratulerer til alle de mødrene der ute, som er sterke nok til å ta på seg begge roller. Til de Onkler som fyller rollen, uten å tvile på det.
Gratulerer til absolutt alle farsroller der ute,
Men aller mest Gratulerer så mye til min egen Pappa. <3  Jeg er så utrolig glad i deg <3 

15050345_10153918888702595_864498413_n

Jeg håper dere alle har hatt en kjempe fin farsdag, sammen med den eller de personene som fyller farsrollen for deg <3

Selv så har jeg hatt en så koselig kveld sammen med Pappa idag, hvor vi gikk ut å spiste kjempe god mat på Egon, i lokaler fylt med familier i alle kombinasjoner tenkelig :)
Det var så koselig å se alle som var ute og spiste sammen med familiene sine. Alle som lo og koset seg, slik som jeg og Pappa gjorde.
Det er slik det skal være hver dag synes jeg, men innimellom kan det være greit og ha en dag hvor du kan vise din kjærlighet og takknemlighet for de i livet ditt som betyr så mye for deg <3

HAPPY FATHERS DAY <3

15050196_10153918888662595_896539446_n

Tusen takk for en kjempe koselig kveld, Pappa <3 

Kjære Morsan

14971442_10153903318722595_558865907_n

 

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor jeg skal finne ordene for å fortelle denne store tomme verden, jeg føler jeg lever i nå, hvor mye jeg savner deg.
Hvor forvirret, fortvilet og rett og slett sint jeg er på hvor urettferdig den kan være.
Hvordan jeg skal noen gang klare å finne ordene for å forklare det forholdet vi to hadde dannet sammen.

For hvordan danner man et brev som i noen korte ord skal kunne forklare en kvinne, en bestemor, som uten side stykke har vært en så stor del, en så stor inspirasjon og rollemodel, for en liten pike, et lite barnebarn, som meg.  Det går rett og slett ikke, uansett hvordan jeg forsøker å vri og vende på det. For min kjære Morsan, du er ubeskrivelig.

Min verden er ikke et lett sted å leve i nå. Jeg sitter her, med utallige spørsmål som faller inn på løpende bånd, men til intet svar.
Jeg vil nok aldri kunne forstå hvorfor ”han der oppe”,  trengte nettopp deg. Hvorfor han valgte deg, ut ifra alle de millioner mennesker her på denne jord.
Dette er vel en av de spørsmålene jeg har stilt meg selv mest, etter at vi tok vårt siste farvel.
Og for å være helt ærlig, så kommer jeg nok aldri til å kunne vri det på noen måte som vil virke logisk nok, til å godta det. Greit, så trengte han deg.
Men det gjør jo jeg også?!  Så det er ikke et godt nok argument.
Det eneste som kan nærme seg logikk for meg, er at han trengte en sterk kvinne som deg, til å fikse alt det kaoset som har dannet den verden vi lever i, idag.
Han trengte flere kvinner som sa det akkurat som det er og som ikke er redd for å lage litt leven der oppe i den skylagte himmelen.

Han trengte en til engel. Han trengte en til av mine engler.
Kanskje det er nettopp det. Kanskje han så at jeg kunne trenge noen engler til å gå i forveien, slik at min frykt for det siste kapitelet kan gi slipp. Kanskje han har planer for meg, som gjør at jeg kan trenge noen sterke kvinner til å våke over meg og føre meg til det riktige valget. Hva vet vel jeg?!.

Men min kjære Morsan, det er ikke lett og se noe logikk i denne tårevåte verden vi lever i, uten deg.
Det er ikke lett og skulle finne ord, for disse følelsene, som det er så vanskelig å beskrive.

Jeg har sittet her i timevis og forsøkt å finne ut hvordan jeg skal kunne minnes det båndet vi delte.  For hvordan forklarer man oss to, Morsan?!
Alle de endeløse morsomme, sprøe og koselige minnene vi dannet sammen. Alle dine kommentarer som fikk meg til å le, så jeg fikk helt vondt i magen.
Alle de smilene som traff øynene dine, alle shoppingturer til kjøpesenteret eller godtebutikken som endte opp med alt for mange handleposer.
Alle våre merkelige matvaner, hytteturer og lange varme klemmer…

Bare å minnes våre 25år sammen med disse få ordene, gjør at tårene former seg fort i øyekroken min. Her jeg sitter og titter opp på himmelen, som danner en vakker lillatone, nå.
Jeg kan ikke gjøre annet enn å tro at du har noen å gjøre med nettopp det. Kanskje er det nettopp din vakre lilla sky, som skinner igjennom, for å si ”Hei”.

Min kjære Morsan. Du har lært meg mer enn hva jeg kan fortelle deg i dette brevet. Mer enn hva jeg noen gang vil kunne beskrive med noen få enkle ord.
Du har lært meg hva det betyr å være sterk. Hvordan jeg skal stå for det jeg mener og fortelle det til nettopp hvem som helst, uten noen form for filter eller sensur.
Du har lært meg å ha ekte ben i nesa, og ha den største stolthet i de detaljene som gjør meg, til den jeg er. Om det er stedet jeg kommer ifra, dialekten som flyter ut av munnen min, eller hvem klesplagg i klesskapet jeg liker aller best. Så skal jeg holde det nært mitt hjerte, og aldri la noen fortelle meg noe annet. Fordi det er nettopp det, du alltid har fortalt meg.
Du har lært meg å le hvis jeg faller på rompa mi, og har holdt min hånd da jeg trodde at å løpe ut i dine høye hæler som gjorde meg 10cm høyere, og kåpen din som var dobbelt så lang som meg selv, var en god ide.

Desverre, så er det en ting du aldri fikk lært meg, og det er hvordan jeg skal leve uten deg.
Men hvis jeg skulle tippe hva du ville sagt, hvis du leser dette. Så ville jeg gjettet at du hadde sagt at jeg skal være sterk. At jeg skal holde hodet mitt oppe og ikke felle en tåre for deg.
Du ville sagt at jeg var tøff og at jeg skulle sette på meg et smil, fordi du var ikke borte, du hadde bare flyttet.

Det var tingen med deg, Morsan. Du var så ubeskrivelig sterk. Så standhaftig og balanserte hele verden på din finger, uten mye omtanke.
Vet du, det er mitt største håp om at det finnes en liten del av deg, i meg. At jeg kan ha arvet om så bare litt av din styrke. Av din tøffe innstilling til omverden og hva andre tenker å mener om meg.
Jeg håper jeg kan gå igjennom livet og kjempe meg igjennom kampene som  slenges imot meg, med samme styrke som du hadde i hver eneste cm av deg.
For den styrken du har vist, har gitt meg noe å se opp til, et eksempel å følge, noe å ta etter. Som da jeg den kalde Onsdagen i August stod med rak rygg foran i din hjembygd kirke, fylt med din familie, venner og beskjente. Omgitt av nydelige farger, blomster og deg. Og holdt minnesord i din ære. Mitt eget lille farvel.

Kanskje jeg er så heldig at det finnes en brøkdel av din fantastiske stå på styrke, som bruser på innsiden av lille Katarina som så opp til sin Farmor, med øyne så store som klinkekuler. Og levde i ditt klesskap (bedre kjent som mitt egne personlige kostymelager).

Jeg håper du tittet ned på oss med stolthet i hjertet ditt den dagen, og at du pekte meg ut til alle der oppe iblandt deg, og fortalte stolt at jeg er barnebarnet ditt. På samme måte som jeg med samme stolthet i stemmen, fortalte Ytre Rendalen kirke, det samme.

Det er med et tungt hjerte og tårer formet i øyekroken min at jeg skriver dette brevet.
Med tanken på at jeg aldri mer skal få høre dine morsomme historier, eller få høre deg le av mine dumme tørre kommentarer, igjen.
Tanken på at klesskapet for siste gang har lukket seg og lyset er slukket, er på mange måter som et levende mareritt for mitt barnebarn hjerte.
Men jeg føler meg ubeskrivelig heldig som har fått skapt så mange gode minner sammen med deg. Som jeg kan holde fast ved de gangene hvor jeg gjerne skulle ha senket hodet i en av dine lange kåper. Eller de dagene hvor jeg aller helst skulle ønske jeg kunne spent på meg dine høye hæler, for å føle meg bare en liten smule nærmere deg og dine varme klemmer.

Det finnes så mange ting jeg kommer til å savne med deg, Morsan. Ting som nå har blitt til evige minner i vår historie bok på innsiden av mitt hjerte.
Minner som kommer til å leve videre i generasjonene som skal komme etter deg, minner som skal leve evig i minnet til yngstemann i barnebarn rekken.
Endeløse timer med latter, morsomme kommentarer, tegninger, malerier, kakespising, parfymeflasker som fortsatt kan luktes hvis jeg lukker igjen øynene mine.
Favoritt smykker, kremer på rekke og rad og endeløse kaffe selskaper.
Det finnes så mange klassiske brøkdeler av historier, som vil forbli hos meg for alltid. Som jeg vil ta frem, da jeg trenger å minnes om deg.
Da jeg ønsker å tenke på hvor utrolig heldig jeg er, som fikk tildelt nettopp deg, som min farmor.

Min kjære Morsan, jeg håper at jeg kan eldes med samme verdighet som det du alltid har gjort. At jeg kan se på hver rynke som en bragd og hvert grått hår som et bevis på at jeg har levd livet til det fuleste. Slik du alltid har lært meg.
Det er mitt største håp at jeg kan vokse opp til å bli halvparten så kul som du alltid har vært. Til å bli like sterk og morsom som du alltid vil forbli i mitt minne.

Du har vært en bestemor uten sidestykke og har gitt meg minner jeg kommer til å holde nært mitt hjerte, for alltid.
Tusen takk for alle kloke ord du har gitt meg, alle de historier du har fortalt til mine ivrige barnebarn ører. Og alle gangene du har fått meg til å le.
Tusen takk for alle morsomme kostymefester i klesskapet ditt, alle parfymeflasker sprayet over hele huset og ikke minst alle de melisskåler som ble spist opp før de rakk å treffe kaken.

Tusen takk for alt du var for meg og alt du vil forbli i mitt minne. Jeg vil aldri glemme den vakre sjelen av en bestemor du var for meg.
I mitt hjerte vil du leve evig, min kjære Morsan.

Jeg vil for alltid være veldig glad i deg. For alle tingene jeg fortalte deg, og den uendelige listen med grunner som jeg ikke fikk tid til å fortelle…

Jeg vil savne deg, for alltid, min vakre sommerfugl <3

Tusen takk for alt, Morsan <3 

14971224_10153903318727595_1939998992_n